Floken i nettet

Da jeg så at Farsan hadde konvertert til nynorsk (på deltid), begynte jeg å tenke litt på dette med språk og identitet. Kunne jeg ha valgt å skrive på nynorsk selv? Helt klart. Akkurat som jeg kunne valgt å skrive på engelsk. Jeg liker å utforske forskjellige språk og -former, og har stor glede av å eksperimentere, dikte og leke med ord.

Vi er heldige som har et så mangfoldig og fleksibelt språk. De ulike formene og valgmulighetene kan til sammen sees som akkumulert språkhistorie. Istedenfor at vi bare har beholdt én entydig norm, har vi dratt med oss både unioner, språkstrid og klassekamp. Dette ligger avleiret i språket, og kan utnyttes bevisst, f.eks. til å skape bestemte assosiasjoner til tidsepoke, sosial klasse, geografisk og politisk tilhørighet, osv.

Jeg har altså et mangfold av språklige stiler å velge mellom, alt etter hva jeg ønsker å uttrykke eller hvordan jeg ønsker å framstå. Det jeg derimot ikke kan velge, er hva som er min språkform. Morsmålet.

For akkurat som jeg har et muntlig morsmål, har jeg også et skriftlig. Det muntlige er dialekten min, for det var sånn jeg lærte å snakke. Det skriftlige er et moderat til konservativt bokmål, for det var sånn jeg lærte å lese og skrive. Dette lærte jeg av foreldrene mine, et par år før jeg begynte på skolen. Jeg lærte altså deres språkform, og det vil stort sett si rettskrivningsreformen fra 1938.

Da jeg begynte på skolen på 70-tallet var det imidlertid radikalt bokmål som gjaldt. Fordi, fikk jeg vite, det var naturlig. Og jeg var en føyelig elev, og skrev akkurat slik frøken lærte meg. På videregående fikk jeg en norsklærer som mente at nynorsk egentlig burde vært det naturlige valget på våre kanter. Argumentet var det samme: Det var mye mer «naturlig» å skrive på en form som lå nært opp til hvordan man snakket. Dette var visst så opplagt at det ikke trengtes noen nærmere forklaring.

Jeg syntes ikke det var opplagt. Jeg hadde aldri følt at det var noen sammenheng¹ mellom tale- og skriftspråk. Hadde jeg lært å lese på feil måte?

Så var det jo også det politiske å ta hensyn til. Da jeg begynte å utvikle egne synspunkter, ble det nemlig klart at jeg hørte hjemme noe til venstre for midten. Og da var liksom språket en del av pakken. Bøyningsformer, diftonger og endinger var slett ikke bare språk; det var signaler, som viste hvor man sto og hva man ville. Og framfor alt: hva man tok avstand fra. Og jeg kunne jo ikke skrive som en Høyre-mann!

Alt setter spor. Man lærer så lenge man lever. Resultatet ble for min del et inkonsekvent² språk. Men det første man lærer stikker dypt. Så da jeg ble voksen og hadde fått skolen på avstand, dreide språket mitt mer mot det konservative igjen.

Og etter hvert innså jeg hvor meningsløst det var å koble språket sitt til ideologi. Man gjør seg ikke til talsmann for et bestemt politisk eller kulturelt syn ved å skrive slik det faller en naturlig. Det er nettopp det man ikke gjør. For det å ta stilling er en aktiv handling. Et bevisst valg. Og selvsagt kan man bruke språket slik, ved å velge å skrive på en bestemt måte. Man kan la språket være et virkemiddel. Det gjør jeg selv, av og til. Men det blir å ta på seg en drakt. Da er det ikke mitt språk.

1. Jeg velger å tolke forskningen som støtte for mitt syn. Det ser nemlig ut til at snakking, lesing og skriving er separate prosesser, som involverer forskjellige deler av hjernen. Man kan miste en av evnene, og beholde de andre.
2. I dag forsøker jeg å være konsekvent innenfor hver enkelt tekst. Det får være godt nok.

Fikk reisning på børsen og blod på tann!
Satset på Orkla og Storebrand,
Aker og Kværner, Steen og Strøm,
en flott portefølje – det gikk som en drøm!

For livet ble heftig, jeg var i mitt ess,
fikk daglig bekreftet min store suksess
med kjøp og med salg – i kursdiagram,
med grafer som kun pekte oppad og fram!

Jeg stashet opp stylen med klær og med klipp,
vanket på hver en café som var hipp,
var cool i Armani til titusen flis,
med java espresso og rosa avis…

Ruset på rikdom og nokså naiv
mistet jeg fokus og alt perspektiv:
Da toppen var nådd var jeg kommet på glid;
alle bremser var av, og jeg suste forbi!

Ferden var luftig – mitt fall likeså,
gullet som glitret ble stein som var grå:
Aldeles for sent fikk jeg trukket meg ut,
tappet og skamfull og slapp som en klut!
 

At EU-direktiver blir innført i Norge uten debatt er ikke noe nytt. Det er imidlertid ganske oppsiktsvekkende at datalagringsdirektivet knapt har vært nevnt i media. Direktivet, som snart skal gjøres gjeldende, pålegger nemlig tele- og internettselskaper å lagre all tele- og datatrafikk i lengre tid. Datatilsynet beskriver det slik:

«Mens politiet tidligere satte inn målrettede tiltak mot enkeltpersoner eller grupper som var mistenkt, vil nå hele befolkningen være overvåket.»

Les mer om saken hos f.eks. Virrvarr og Vox Populi. Sistnevnte har også laget et opprop mot direktivet, og jeg oppfordrer leserne mine til å skrive under.

«I often quote myself. It adds spice to my conversation.»

Sa George Bernard Shaw. Her følger jeg hans og en del bloggeres eksempel, og presser noen bitre dråper ut av fjorgammel frukt:

• Januar: «Den som skal vinne valget må tekkes folk flest.» Les…
• Februar: «Noen ganger får jeg inntrykk av at man først må igjennom et pliktløp med kritikk av ymse diktaturer for å kunne ha troverdighet når man kritiserer USA.» Les…
• Mars: «Folk ansvarliggjøres gjennom å delta i debatter og beslutningsprosesser, og ender da gjerne opp med mer gjennomtenkte og nyanserte standpunkter enn om de sitter og ergrer seg alene.» Les…
• April: «Til dere som tar med små barn på konsert: slutt med det.» Les…
• Mai: «De baserer sitt syn på det bildet som blir skapt av voldtekt i media; nemlig at risikoen for å bli voldtatt av en tilfeldig mann påvirkes av kvinnens egen atferd.» Les…
• Juni: «Før var forbryterne skumle og lure, og hadde skjeggstubb og skyggelue.» Les…
• Juli: «Følgende partier og grupperinger eksisterer helt på ordentlig.» Les…
• August: «Det burde riktignok være unødvendig å lønne dem over statsbudsjettet.» Les…
• September: «De troende tolker innholdet i bibelen utfra det de tror og mener fra før.» Les…
• Oktober: «Det er umulig å foreta noen objektiv sammenligning av ulike kulturer og etiske systemer.» Les…
• November: «Man hører jo en del snakk om risiko…» Les…
• Desember: «Valgfrihet for den enkelte!» Les…

Jeg har pleid å påstå at det er umulig å endre seg selv. Man kan kanskje legge om noen vaner, forutsatt at man allerede har den nødvendige selvdisiplinen. Men har man det ikke, er ikke dette noe man kan legge seg til.

Man er i bunn og grunn den samme, med de samme sterke og svake sider, og de samme ønsker, aversjoner og tilbøyeligheter. I den grad man virkelig endrer seg, gjør man det ikke selv. Det ville være omtrent som å dra seg selv etter håret. Opp av sumpen eller hva det nå er man sitter fast i.

Men man kan dra seg opp hvis man har et fast punkt. Hvis man er heldig og det står et stort og trygt tre akkurat der man trenger det, med ei sterk grein man kan ta tak i eller kaste et tau over. Da går det an.

Men kan man endre seg selv, helt av seg selv?

Godt nytt år, i alle fall!

Først en liten oppgave: Hvilke av følgende påstander er stigmatiserende eller et uttrykk for tvilsomme holdninger? Begrunn svaret.

• «Menn dreper kvinner»
• «Innvandrere er kriminelle»
• «Ikke-vestlige menn voldtar»
• «Muslimer er terrorister»

Så var det statistikken:

• Ca. 10% av alle drap i Norge blir begått av kvinner.
• Ca. 7% av innfødte norske menn¹ har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 17% av menn med innvandrerbakgrunn² har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 2% av alle kvinner³ i Norge har utsatt partneren sin for grov vold.
• Grov vold mot partner blir altså begått 4 – 5 ganger oftere av menn enn av kvinner.
• Grov vold mot partner blir altså begått 2 – 3 ganger oftere av menn med innvandrerbakgrunn enn av innfødte norske menn (relativt populasjon).
• Ca. hver fjerde kvinne og hver femte mann har opplevd at partner har brukt «fysisk makt».
• Siden 1999 har gjennomsnittlig 9 kvinner pr. år blitt drept av sin partner.⁴
• Av alle drap begått av menn i løpet av et år, er partneren offeret i ca. 20% av tilfellene.
• Det antallet menn som dreper partneren i løpet av et år utgjør 0,01% av det totale antallet menn som utsetter partneren sin for grov vold.

Et par momenter å merke seg:

• Det at menn utøver grov vold mot sin partner 4 – 5 ganger oftere enn kvinner ser ut til å rettferdiggjøre at dette nesten alltid framstilles som et rent mannsproblem i media (og i bloggpostinger).
• Det at menn med innvandrerbakgrunn utøver grov vold mot sin partner 2 – 3 ganger oftere enn norskfødte menn er derimot ikke nok til at det regnes som stuerent å i det hele tatt nevne dette momentet i media.

Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes⁵ for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».

Dessuten: Stigmatisering og nedsettende generaliseringer er også et alvorlig problem. Dette ser ut til å være åpenbart for de fleste når det gjelder f.eks. gruppen innvandrere, men av en eller annen grunn mye mindre åpenbart når det gjelder gruppen menn. Så til de som tror poenget mitt er å påpeke forskjeller mellom innvandrere og nordmenn: Les en gang til. Minst. Legg også merke til at de fire påstandene øverst i postingen (som alle på sett og vis er sanne) kan ha ordene «nesten ingen» foran seg. Og de er fortsatt sanne.

Litt høyttenkning til slutt: Årsakene til at voldelige menn er mye vanligere enn voldelige kvinner er nok mange og sammensatte. Antakelig dreier det seg om en kombinasjon av biologi og miljø. Men én årsak synes så åpenbar at det er rart den ikke nevnes oftere: Menn er fysisk sterkere enn kvinner. Menn bruker fysisk makt fordi de kan. De må selvsagt ville også, men akkurat det er kanskje mer likelig fordelt mellom kjønnene?

NB: Selv om denne postingen er utløst av et par andre bloggeres omtale av partnervold de siste dagene, er den ikke først og fremst ment som noe tilsvar direkte til dem. Jeg forsøker å peke på det jeg oppfatter som generelt ved omtale av vold og kjønn i media.
 

Kilder: Oppslag i VG her og her, samt statistikk fra SSB her og her.

1. Statistikken gjelder kvinnelige ofre mellom 20 og 54 år. Det forutsettes her at samme prosentfordeling er noenlunde representativ for alle kvinner i forhold, uavhengig av alder. «
2. Med «innvandrerbakgrunn» antas her SSBs definisjon: personer født utenlands, eller som har to utenlandsfødte foreldre. «
3. Egentlig gjelder dette tallet mannlige ofre. Det er altså sett bort fra homofile forhold. «
4. Det er vanskelig å si sikkert hvordan dette fordeler seg på innvandrere og innfødte, da dette nevnes bare i noen av tilfellene i media. Merk også at såkalte «æresdrap» faller delvis utenfor statistikken, dels fordi det ikke registreres systematisk, og dels fordi dette ofte ikke utføres av partneren selv, men en slektning. «
5. I en debatt om vold i hjemmet for et par år siden ble statistikk som gjaldt «makt mot partner» (i vid og generell forstand) brukt som om tallene gjaldt grov vold, som jo har langt mindre omfang. «

Jul for alle! Valgfrihet for den enkelte! Her er et multikulturelt, tverrpolitisk, pragmatisk, postmoderne alternativ:
 

Når nettene blir langeblir mørkeer skumleer nedeer bredeer svitsjetskal trekkeshar raknetblir strammeer tommeer tungeer heteblir seneblir lyseer dølleer ufriblir Flokete og kulda setter inn jula ringes inn fasten setter inn toppskatten slår inn du er logget inn kjærlighet gjør blind det er måneskinn vi har drukket vin du har gjort deg fin alle menn er svin ingen vil bli din skjerper unge sinn sommeren er fin fangsten hales inn kontoen er stinn fakta synker inn verden går i spinn full av kokain stinker av urin
så sier vesle musemor gamle nissefar tabloidene smarte bloggere sleipe selgere sure synsere advokaten din ayatollahen folk fra civita kameraten din din forlovede en bekjent av deg redningstjenesten predikanten fromt feministen strengt kommunisten stolt data-geeken kjekt ingeniøren klokt trålerskipperen wikipedia fandens oldemor skriften svart på hvitt til ungeflokken leserkretsen kundekretsen kraftkommunen arbeidsstokken medlemsmassen vennegjengen menigheten kameraten rasekatten advokaten skriftefaren psykologen samboeren ektefellen elskerinnen middagsgjesten svirebroren diktafonen nettdagboken sin:
hvis ingen går i fella på fylla alene til media til søksmål tilbake med hijab i flokk mer på trynet i baret i ørska i vranglås rundt grøten av nettet i veien i snøstorm på vannet i lufta på veggen til grunne fra vettet men passer skjerper reiser roer viser tabber kaller selger endrer ofrer holder legger finner hygger gruer gleder venner føler gjemmer åpner seg for den til den min venn en venn for spenn i spenn som menn med menn for menn som én gemen så menn! om senn igjen NN Amen!
skal alle sammen alle kvinner alle jenter alle gutter julenissen jesusbarnet gud og hvermann arbeidsfolket borgerskapet herskerklassen klassepurken menigheten kanskje noen de som ønsker den som våger du og dine en og annen snart få feire jul ha det gøy dra på tur gå i fred være trygg være fri stor profitt masse kjeft tukt og straff vann og brød gå på ball gå på nett gå på jobb komme hjem kos og klem en i seng drikke vin slå seg løs lage kvalm ha det trist gonore igjen!

Heisan og hoppsan og fallerallera…!

Prektige mennesker har veldig dårlig innflytelse på meg. De gir meg lyst til å være stikk motsatt. Bad boy. Jeg kommer i en ny trassalder.

For det er noe grenseløst irriterende ved slike som er så modne, beherskede og korrekte i absolutt alle sammenhenger. Disse som alltid er pene i tøyet og har pene manerer og høy moral, som spiser sunt, er uhyre forsiktig med alkohol, og trimmer regelmessig. De som får gjort alt de skal og mer til, og som i det hele tatt har en uhyggelig kontroll over seg selv og livet sitt. De feilfri menneskene.

De kan være irriterende nok i seg selv – ved sin blotte eksistens – for oss med noe mindre selvdisiplin. Det hadde likevel vært greit hvis de bare hadde holdt prektigheten for seg selv. Men noen av dem gjør ikke det. De skal på død og liv fortelle om hvor sunne, nøkterne og anstendige de er. Underforstått: sånn bør du også være! Disse menneskene vet nemlig best.

Det er da jeg kjenner det. Trass. Jeg får lyst til å begynne å røyke. Teddy uten filter. Eksperimentere med ulovlige substanser, orgier og sort magi.

Hver gang noen brisker seg med dyder og måtehold, føler jeg trang til å belære dem om gledene ved å bli skikkelig dritings. Når jeg hører snusfornuftige utredninger om hvor godt man har av å stå tidlig opp på søndagene, og komme seg ut på tur i all slags vær, får jeg lyst til å si at jeg helst tilbringer helgene på sofaen, med potetgull og en kasse øl. Og kanskje en løsaktig kvinne eller to. Det går en faen i meg.

Men det verste er overbærenheten. For de fordømmer jo ingen. Nei, gud forby! De smiler og er kompis og «forstår»: javisst er det greit at du røyker og drikker og driver hor, bevares! De skjønner bare ikke vitsen. For sin del, liksom.

Dette har naturligvis ingenting med toleranse og respekt for andres valg å gjøre. Det er alt annet enn respekt. De hånler kanskje ikke høyt, eller rister på hodet så alle ser det – det ville nemlig være dårlige manerer – men man skal være usedvanlig dårlig sosialt utrustet for ikke å få med seg budskapet. Som man jo bare må bite i seg, for man har ingenting å ta dem på. De er uangripelige som lodotter.

Da er det tross alt greiere med folk som er åpne om hva de mener. Selv fullblods moralister som sier rett ut at du er en slask som vil ende i helvete. For sånt kan man forholde seg til. Da kan man i det minste svare, like åpent og ærlig, at man er glad til for ikke å havne på samme sted som dem. Hvor nå det måtte være.

Jeg skal uansett den andre veien.

Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.

Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?

Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.

Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.

De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?

Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduseres den enkeltes ansvar.

Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.

Før trodde jeg at jeg ikke eide konkurranseinstinkt. Da jeg drev med idrett som ung, for eksempel, ble innsatsen ofte nokså halvhjertet. Ikke bare på trening, men i selve konkurransene også. Det føltes rett og slett ikke viktig nok. Men etter at jeg begynte å delta på pub-quiz for et par år siden har jeg oppdaget nye sider ved meg selv. For akkurat der og da, mens kampen pågår, er det blodig alvor! Og så er det uviktig igjen rett etterpå.

Nå er Floken med i Tordenbloggen, en uhøytidelig kåring av «Norges beste blogg». Der har den gått videre til cup-rundene, som én av 64 blogger. Og så har jeg forstått det sånn at valgkamp og slikt er en del av spillet. Men siden jeg har liten sans for egenreklame og mobilisering av venner som egentlig ikke bryr seg om blogging, sier jeg det heller sånn:

Se deg rundt, og finn ut hva du synes. Foruten nedover på forsiden kan du f.eks. sjekke eksemplene under «Utplukk» i menyen til høyre. Eller plukk selv under «Knuter» eller «Hele floken». Hvis du da liker bloggen, er det veldig hyggelig om du stemmer på den. Men: Sjekk også bloggen til motstanderen min, Iversen Revisited, hvis du ikke kjenner den fra før. Og hvis det er den du liker best, er det selvsagt den du skal stemme på.

For: Måtte den beste vinne!

Oppdatering, 26/11: Så var det over. Jeg ble utklasset av Iversen. Det lå forsåvidt i kortene allerede ved trekningen. For hva kunne vel en tvisynt grubler som meg stille opp mot en kvikk, jovial ung mann med ordet i sin makt? Ikke stort, skulle det vise seg. Men det er nå litt godt å være ferdig, også, og bare heie på de andre.