Floken i nettet

Jeg pleier å plassere meg selv noe til venstre for midten politisk, og forutsetter da at høyre/venstre-aksen handler om marked kontra fellesgoder. Hvis vi graderer frihet i andre sammenhenger på en egen akse, fra liberal til autoritær (der «autoritær» kan handle om flere ting: religion, tradisjon, tabuer, moralisme, samt ønske om orden og kontroll), befinner jeg meg stort sett nært den liberale enden.

Jeg synes ideologi og prinsipper har blitt vanskelig å få øye på i politikken, og det kan være vanskelig å vite hvor man har partiene i saker som ikke er nevnt spesielt i programmene. Kompromisser tilslører skillelinjene, og politikerne er redde for å miste stemmer på å snakke tydelig. I stedet blir uenighet om enkeltsaker blåst opp og framstilt som ideologiske avgrunner.

Jeg har pleid å stemme med tanke på Stortingets sammensetning, uten å tenke så mye på aktuelle regjeringsalternativer. I år legger jeg imidlertid vekt også på det siste, men da i negativ forstand: Jeg vil ikke ha FrP i regjering.

Høyre virker nøkternt og ansvarlig i den økonomiske politikken, og jeg har sans for den liberale holdningen i spørsmål som gjelder enkeltindividet. Det samme gjelder forsåvidt den konservative grunntanken at endringer bør skje gradvis, med forankring i det bestående. Vektleggingen av kunnskap og forskning er også positiv, men jeg synes partiet har litt for mye tro på måling, normering og resultatstyring (se f.eks. kvalitetsreformen), og de ser ut til å legge stor vekt på å tilpasse høyere utdanning og forskning til næringslivets behov.

Ellers er det en viss forskjell mellom min og Høyres måte å se verden på, for eksempel når det gjelder selvbestemmelse, ensretting og mangfold. Jeg deler heller ikke deres klokkertro på marked og konkurranse i alle sammenhenger, og jeg er uenig i deres syn på privat eiendomsrett til naturressurser.

I energipolitikken står Høyre for en la-det-skure-holdning. De ønsker fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel og avviser varig vern av havområder.

Jeg har liten sans for Høyres holdninger i forbindelse med sykefravær og uføretrygd. Selvsagt bør vi forsøke å få disse tallene ned, men det er verdt å minne om at arbeidsdeltakelsen i Norge er blant de høyeste i verden. Den som er «uføretrygdet» i Norge kalles kanskje «arbeidsledig» i andre land. Eller «husmor»? Men i Høyre skylder man på dårlig arbeidsmoral (noe det neppe er faglig dekning for), og de vil at legenes vurderinger ved sykemelding skal overprøves av andre leger. Dette vitner om mistenksomhet overfor både lege og pasient, noe som blir spesielt ufint når de samtidig velger å se bort fra det opplagte: Arbeidslivet har blitt hardere, med mer markedstenking og konkurranse, økte krav til effektivitet og lønnsomhet, og store omstillingsprosesser i offentlig sektor. Når lista for hva som er godt nok i arbeidslivet heves, burde vel ingen bli overrasket over at flere faller utenfor?

Og for riktig å ta knekken på det jeg måtte ha av sympati, har Høyre åpnet for mulig regjeringssamarbeid med FrP.

Jeg synes Venstre kommer godt ut i klima- og energipolitikken. De vil verne havområder mot utbygging av nye olje- og gassfelter, og de ønsker å redusere utvinningen. De vil forby installasjon av fossil oppvarming innen 2010, og avvikle all slik oppvarming innen 2017. De vil også ha økt satsing på alternativ fornybar energi, samt krav til energieffektivitet i bygg.

Venstre framstår som troverdig i rettighetsspørsmål. De ønsker å styrke personvernet, de vil revidere åndsverklovgivningen bl.a. med tanke på å tillate fri fildeling, og de sier nei til EUs datalagringsdirektiv. De ønsker også å avskaffe statskirka.

Utdannings- og forskningspolitikken virker stort sett positiv. De går inn for individuelt tilpasset undervisning i grunnskolen, med kartlegging og evaluering av den enkelte elev. De vil ha «frie og uavhengige skoler», og de støtter friskoleloven i dagens form. Forskningen skal styrkes gjennom økning av forskningsfond og basisbevilgninger.

Programmet deres er noe vagt når det gjelder konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester, men de åpner for dette i en viss grad. I helsepolitikken vektlegger de at flere oppgaver bør løses i primærhelsetjenesten, nær den enkelte bruker, og de vil ha et nytt finansieringssystem som sikrer større samhandling mellom sykehus og primærhelsetjeneste. De vil styrke kommunene og flytte flere oppgaver til dem.

Av andre ting kan nevnes deres forslag om samfunnslønn. Venstre er for øvrig tilhenger av kontantstøtten, som jeg er imot. De ønsker også å øke det lokale selvstyret innenfor f.eks. helse og skole, mens jeg ville ha prioritert et like godt tilbud til alle, uavhengig av hvor man bor.

For øvrig er Venstres sosialliberale grunnholdning noe jeg stort sett kan slutte meg til. Jeg synes imidlertid at de ofte har framstått som noe vinglete i praktisk politikk, både i enkeltsaker og når det er snakk om samarbeid med andre partier.

Miljøpartiet De Grønne er et «mikroparti», men jeg tar dem med fordi de er et av de partiene jeg er mest enig med. De går dessuten lengst når det gjelder energi og miljø. De vil ha en nasjonal plan for klimanøytral selvforsyning med all stasjonær og mobil energibruk innen 2020. De foreslår bl.a. personkvoter på energi, full stans i videre nyutvinning av olje og gass, og de mener at oljefondet bør brukes på grønn teknologi og miljøtiltak. De vil også ha et krav om at en viss andel av energiforbruket i alle store nybygg skal dekkes av alternativ lokal energi, og de vil prioritere ENØK-tiltak framfor ny energiproduksjon.

De har også formuleringer om verdigrunnlag og rettigheter som jeg kan like, og påpeker bl.a. at rett til å kritisere livssyn må være lik for alle. De vil dessuten avvikle statskirka. MDG har digitale rettigheter som et hovedområde, og går prinsipielt imot lover som muliggjør masseovervåkning. De mener at fildeling skal være lovlig.

Forsknings- og utdanningspolitikken virker grei. De vil ha mer individuell tilpasning i skolen, og de åpner for private skoler med alternativ pedagogikk, mens de hevder at de «religiøse blir overflødige når opplæringsloven blir livssynsnøytral». Det er uklart om de dermed går inn for et forbud mot slike. De påpeker at offentlig finansiert forskning ikke skal ta kommersielle hensyn, men rette seg mot samfunnets fellesinteresser.

Den økonomiske politikken er nokså «standard». De er tilhenger av blandingsøkonomi og ønsker en aktiv næringspolitikk mhp. teknologier. De skiller mellom «markedsøkonomi» (som de er for) og «kapitalisme» (som de er skeptiske til), noe som kan virke litt oppkonstruert, men det signaliserer likevel en holdning jeg kan sympatisere med. De understreker at man må ha demokratisk kontroll med naturressurser, med strenge konsesjonsvilkår. I den sammenheng nevner de også størrelsesbegrensninger.

De Grønne mener at helsetilbudet (inkl. tannhelse) må være like tilgjengelig for alle, og derfor «i hovedsak gratis». Jeg har sans for påpekningen av at «behandlingsformer uten dokumentert effekt skal ikke støttes av det offentlige». De går i likhet med Venstre inn for samfunnslønn, og de forsvarer kontantstøtten.

Senterpartiet har flere gode målsettinger, bl.a. for energi og miljø, hvor de ønsker å redusere utvinningstempoet for olje og gass, samt øke satsingen på fornybar energi. Jeg finner også en del fornuftig i den økonomisk politikken, selv om jeg ikke er enig i alt. Det samme gjelder skole og forskning. Men det meste av det som er positivt finner jeg også hos andre partier. Det som først og fremst kjennetegner Senterpartiet er deres vektlegging av distriktene og landbruket.

De ønsker å «bygge samfunnet nedenfra», og dette med desentralisering går igjen i flere deler av programmet deres. Og det kan jo være en fornuftig tankegang. Både naturressurser og energikilder finnes spredt over hele landet, og en del virksomheter som i dag er lokalisert i de store byene kunne sikkert med fordel vært lagt til mindre steder. Men dette må veies mot andre hensyn. Det kan være både dyrt, energikrevende og miljøbelastende å opprettholde en altfor spredt bosetning, og vi må nok ihvertfall regne med en fortsatt regional sentralisering i årene framover.

Senterpartiet var en gang Bondepartiet, og fremdeles står landbrukspolitikken sentralt. De kan oppfattes som noe av et særinteresseparti, og det i seg selv gjør at jeg føler en viss avstand, da jeg mener at politikk og interessekamp bør være to forskjellige ting. Og vi er helt på kollisjonskurs i landbrukspolitikken. Sp argumenterer for fortsatt store landbruksoverføringer og sterkt importvern, bl.a. ut fra hensynet til matsikkerhet og kulturlandskap. Jeg mener derimot at dagens landbruk er en stor netto kostnad for samfunnet, at importvernet er et hinder overfor fattige land, og at overføringene gradvis bør trappes ned. (Se f.eks. Weinbergs utmerkede post om dette.) Sp er selvsagt ikke alene ansvarlig for jordbrukspolitikken, men de er nok de som sterkest motsetter seg endringer.

Og så er det rovdyrpolitikken. Jeg finner det helt urimelig at man insisterer på å ha tamme, genmodifiserte dyr gående i utmark uten tilsyn, for så å kreve at naturen skal måtte tilpasses for at dette skal fungere.

Senterpartiet har dessuten en sterkere vektlegging av «kristen kulturarv» enn jeg er komfortabel med. De vil beholde statskirkeordningen, og de ønsker fortsatt en særstilling («kvantitativt») for kristendommen i religionsfaget. Og de var jo dessuten sterkt delaktig i fadesen med blasfemiloven.

Arbeiderpartiet framstår stort sett som trygt og ansvarlig. Den økonomiske politikken er et velprøvd kompromiss mellom marked og offentlig styring, og de har erfaring med å sitte ved makten. De er hovedarkitekten bak dagens velferdssamfunn, som det i dag er stor enighet om blant de fleste partier.

Men stødig og konsekvent er partiet ikke. De kan være sidrompa og gammeldags og altfor glad i detaljstyring, men så kan de gå i bresjen for markedsliberalisering (Statoil, Telenor, kraftbransjen, etc). De har nylig vist tilsvarende vingling i innvandringsspørsmålet. Jeg får av og til inntrykk av at Arbeiderpartiet heller endrer politikken for å beholde makten, enn å overlate makten til andre når opinionen skifter. Dette er populisme.

I energi- og miljøpolitikken har Ap satt seg en del mål om CO2-utslipp, men den praktiske politikken ser ut til å være «stø kurs». De har ennå ingen mening om leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen, og de har støttet opp om oljesandprosjekt i Canada. I 2001 uttalte statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale at «De store vannkraftutbyggingenes tid er over». Dette tror jeg var en uklok uttalelse som ennå legger uheldige føringer på partiets vannkraftpolitikk.

Ap har greie mål om skole, men de har sittet med makta både de siste fire årene og i flere andre perioder, og kvaliteten i skolen har stort sett bare gått nedover. Så sammenhengen mellom teori og praksis kan også her være vanskelig å se.

Når de ikke vingler for mye synes jeg de står for en økonomisk politikk jeg kan akseptere. Da har jeg mer problemer med deres styringsiver på andre områder. Verst er det imidlertid at de har vist seg prinsippløse når det gjelder grunnleggende rettigheter. De framstår ofte som maktarrogante, og de har f.eks. en uheldig kultur for utnevnelse av «venner» i sentrale offentlige posisjoner. Uheldig er også den nære knytningen mot LO. Arbeiderpartiet vil beholde dagens statskirkeordning.

SV har gode forsetter for energi og miljø: Konkrete mål for utslippsreduksjoner, øremerking av grønne skatter og avgifter til miljøformål, økt bruk av bioenergi til oppvarming, samt forbud mot all fossil oppvarming innen 2013. Innen 2015 vil de dessuten ha et forbud mot salg av nye biler som bare kan gå på fossilt drivstoff. De nevner også sol–, vind–, bølge– og tidevannsenergi, samt jordvarme, men er ikke så veldig konkrete på noe av dette. I motsetning til de andre «miljøpartiene» har SV fått prøvd seg i regjering. Resultatet er vel ikke all verden.

Programmet deres inneholder mye bra om utdanning og forskning, men det kan virke litt lite konkret. SV er imidlertid tøffe nok til å si at de vil avvikle private skoler på sikt, også de som gjelder alternativ pedogikk. Dette vil de heller ha inn i den offentlige skolen.

I den økonomiske politikken tar de bl.a. til orde for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og de vil gjøre skattesystemet enda mer progressivt enn i dag. Det de skriver om skatt er forresten betegnende for SV: De vil øke skattenivået i perioder med velstandsvekst, men ikke i nedgangstider. De sier imidlertid ingenting om å sette nivået ned igjen. Skal skatten bare øke? Dette blir like forenklet som det motsatte: å bruke skattelette som universalløsning. Det er ikke engang gitt at et økt skattenivå vil gi økte skatteinntekter. Jeg synes ellers at SV kan ha en tendens til å ville detaljstyre litt for mye, i enda større grad enn Arbeiderpartiet.

Akkurat som Rødt snakker SV om «det sosialistiske samfunn» som noe man kan innføre istedenfor kapitalisme. Jeg antar at dette er mest retorikk. I min verden er ihvertfall sosialisme (og andre -ismer) et tankesett – et teoretisk ideal. Det er en retning å styre etter for den enkelte velger og politiker i den demokratiske prosessen. Resulterende politikk vil stort sett være et kompromiss, og den vil uansett være tidsbegrenset til et eventuelt skifte i flertallet. Alle ideer om permanent avskaffelse av kapitalisme er enten utopisk eller udemokratisk.

I likhet med Venstre sier SV nei til EUs datalagringsdirektiv, ja til en lovendring som gjør fildeling lovlig, og de vil avvikle statskirka.

Jeg tror vi trenger en vakthund på Stortinget, men jeg er usikker på om det er lurt å ha den med i regjering. Enten den tisser på teppet eller lærer å sitte pent, er den liksom ikke vakthund lenger. SV har gjort begge deler. Det kunne virke som de strevde litt i begynnelsen med å finne politikere som var dyktige nok. Siden gikk det bedre, og noe har de da fått gjennomslag for, men de har også måttet godta mye.

Til slutt litt om symbolpolitikk når det gjelder energi og miljø, gjennom et konkret eksempel fra mitt nærområde: I Soria-Moria-erklæringen fikk SV trumfet igjennom varig vern av Vefsna-vassdraget. En utbygging ville gitt store energimengder (1,5 TWh), og miljøkonsekvensene så ut til å bli svært små, bl.a. fordi prosjektet kunne kombineres med det allerede eksisterende Røssåga-anlegget. Men den politiske hestehandelen mellom regjeringspartiene stoppet altså prosjektet før det var konsekvensutredet.

Energipolitikk handler som all annen politikk om å velge og prioritere. Hvis man mener alvor med reduksjon av fossil energibruk og satsing på fornybar energi, bør man ihvertfall ikke torpedere antatt gode vannkraftprosjekter. Merkelig nok er det ukontroversielt å bygge store antall småkraftverk rundt om i landet, enda dette kan gi vel så store miljøulemper. Kan det være fordi disse har fått begrepet grønn knyttet til seg? Det er veldig synd dersom symboler og politiske markeringer kommer i veien for riktige løsninger.

~

	Høyre	Venstre	MDG	SP	Ap	SV
Rettigheter og demokrati:	+ / –	+	+ +	–	–	+ / –
Sekularitet:		+	+	– –	–	+
Energi og miljø:	–	+ +	+ +	+	–	+
Forskning og utdanning:	+ / –	+	+	+	+ / –	+ / –
Økonomisk politikk:	+	+	+	+ / – –	+	–
Velferdsstaten:	–	+ / –	+ / –	+	+	+
Mot FrP i regjering:	–	+		+	+	+

Forrige: De viktigste temaene
Neste: Oppsummering

Rettigheter og demokrati

Man skulle tro at grunnleggende rettigheter var noe man kunne ta for gitt i Norge i dag. Og det er kanskje det som er problemet. De har blitt så selvfølgelige at mange har sluttet å tenke over hva de innebærer. Dermed stikker det ikke så dypt når det kommer til stykket.

Det er særlig ytringsfriheten som har blitt gjenstand for forhandlinger. Da Muhammed-karikaturene ble møtt av trusler og press i 2006, gikk utenriksministeren ut og unnskyldte overfor andre stater at disse ble trykket, og han løy om saken i media. I 2008 ble det foreslått en lov (rett før juleferien, og uten forutgående debatt) som i praksis ville betydd å gjeninnføre blasfemiparagrafen. Den var tenkt inkludert i den såkalte rasismeparagrafen og skulle gi et vern av «religiøse følelser». I forslaget var «religioner som ikke har mange tilhengere i Norge» nevnt spesielt. Så ikke bare ønsket man å sidestille angrep på religion med hets av mennesker, man var også villig til å fravike prinsippet om likhet for loven. Det hender jeg lurer på om det finnes noen fast grunn under all realpolitikk og kompromisser.

Og nå er det personvernet det ikke er så farlig med. I over tre år har nemlig politikerne nektet å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, som vil gi adgang til overvåkning av hele Norges befolkning.

Det samme gjelder demokratiet: Det formelle er så opplagt at vi ikke kan ta holdningene for gitt. Det har dessverre vært en utbredt ukultur i norsk politikk at ting avgjøres «på kammerset», istedenfor i full åpenhet. Problemet var kanskje større tidligere, da folk i Ap stadig «hadde snakka sammen», men det ser ut til at dette henger igjen ennå. Og selv om det er Ap som har sittet mest med makten og dermed har utviklet den største maktarrogansen, er jeg redd problemet går på tvers av ideologier og partier.

Jeg er tilhenger av parlamentarismen, og mener at makta skal ligge i Stortinget. Det er det som er folkevalgt. Alt tatt i betraktning tror jeg faktisk jeg foretrekker en mindretallsregjering. Mindre handlekraftig, javel, men akkurat det kan altså være en god ting.

Sekularitet

Staten er naturligvis ikke verdinøytral. Den representerer de verdiene de fleste har felles, og som har preget samfunnet over tid. Disse er et resultat av en historisk utvikling der også religion har spilt en rolle. Men i dag har vi religionsfrihet. Tro er en personlig sak. Da er det uakseptabelt at staten særbehandler en bestemt religion.

Jeg mener at statskirka må avvikles snarest, og at samrøret med offentlige funksjoner som undervisning, vigsel og begravelser må opphøre. All statsstøtte til religiøse organisasjoner bør også avvikles. Alternativet ville være å støtte alle, inkludert grupper med holdninger stikk i strid med statens verdigrunnlag.

Uten statskirka vil vi kanskje også slippe tøvete utspill overfor andre religioner for å kompensere for forskjellsbehandlingen. Viktigere: Det vil i det minste bli mulig å forby religiøse grunnskoler.

Energi og miljø

Jeg mener det nå er hevet over rimelig tvil at CO2-utslipp ihvertfall er én av årsakene til klimaendringer, og at vi må finne gode alternativer til olje og gass snarest mulig. Men selv om man ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, bør konklusjonen bli den samme. For det kan bli vanskelig å få til de nødvendige omstillingene når brønnene nesten er tomme. Krise er et dårlig utgangspunkt for langsiktig planlegging og forskning.

Mye tyder på at dette ikke ligger så langt fram i tid. Vi har allerede passert «peak oil» i Norge og kan komme til å gjøre det på verdensbasis i løpet av få år. Noen mener at dette allerede har skjedd.

Pr. i dag er det liten reell vilje til omlegging. Norge er en av verdens store netto-eksportører av olje og gass, og det er dermed i vår interesse å ture fram som før. Dvs, hvis man tenker kortsiktig, og det gjør man. Jeg har en mistanke om at dette ikke nødvendigvis vil bedre seg heller, når krisen kommer nærmere og prisene stiger.

Jeg tror ikke det hjelper stort å utvikle teknologi som utnytter fossile brensler mer effektivt. Istedenfor redusert totalforbruk, får vi snarere mer aktivitet utav det samme forbruket. Enkelt sagt vil olje og gass som først er pumpet opp fra havbunnen før eller siden bli brukt. Skal vi redusere forbruk og CO2-utslipp, må vi redusere utvinningen. Da vil vi også stimulere til utvikling av alternativer, og vi vil forhåpentligvis få tid nok til en omstilling. Forskningssatsingen må også økes, og avgifter og subsidier bør tas aktivt i bruk for å dreie forbruket over på alternativene, etter hvert som de blir tilgjengelige.

Vi må skape et energiregime som er bærekraftig globalt. Jeg har liten tro på at dette er mulig samtidig som den økonomiske veksten fortsetter som i dag. Ihvertfall ikke hvis vi unner u-land å leve på vårt nivå.

Forskning og utdanning

Det skal dessuten skapes verdier etter oljen. Vi trenger satsing på kunnskap generelt. Det er umulig å vite hvordan framtidens løsninger kommer til å se ut, så hovedfokuset bør være på grunnforskning.

Det er viktig at ikke forskningsaktiviteten ved universitetene styres av næringslivets kortsiktige behov, og at resultatene ikke påvirkes av markedsaktørene. Oppdragsforskning og samarbeid med næringslivet må derfor skilles klart fra den faste undervisnings- og forskningsvirksomheten, slik at universitetenes uavhengige stilling ivaretas.

I grunnskolen har kunnskapsnivå og -krav fulgt hverandre i en nedadgående spiral de siste tiårene. Denne utviklingen må snus. Samfunnet blir stadig mer komplekst, og de fleste yrker krever en viss utdannelse. Noen av dagens grunnskoleelever vil få yrker som ikke engang finnes ennå. Et godt grunnlag i generelle kunnskaper er nødvendig for å kunne delta i yrkeslivet såvel som i samfunnet for øvrig.

Målet bør være en undervisning som gir best mulig resultat for hver enkelt, utfra den enkeltes forutsetninger. Metodene må baseres på forskning, ikke politiske kjepphester.

Økonomisk politikk

Sosial utjevning er ikke bare et spørsmål om «rettferdighet». Det handler også om å opprettholde et samfunn med små motsetninger og høy gjensidig tillit. Dette kommer alle til gode. Blir forskjellene for store, kan det få store negative konsekvenser for samfunnet.

Utjevningen kan sikres gjennom et progressivt skattesystem. Det er imidlertid problematisk dersom et slikt system ender opp med så mange fradrags- og unntaksregler at en del rike slipper å betale skatt i det hele tatt. I såfall bør systemet gjøres enklere, og om nødvendig flatere, for å sikre at de rikeste faktisk bidrar.

Hva som er riktig skattenivå kommer an på hva som gir størst skatteinngang (se Laffer-kurven), samt hva konsekvensene blir for næringslivet. Begge deler bør det være mulig å si noe om, rent økonomifaglig. Partiene argumenterer imidlertid ideologisk og programmessig, nokså uavhengig av utgangspunktet: venstresida begrunner skatteøkning med udekkede behov, mens høyresida begrunner skattelette med at det styrker næringsliv og arbeidsplasser.

Staten bør være eier av naturressursene, men jeg er skeptisk til at staten opptrer som eier i bedrifter som konkurrerer i markedet, da dette gir en uheldig dobbeltrolle. For øvrig bør staten kunne drive en aktiv næringspolitikk i den forstand at visse teknologier og f.eks. lokaliseringer stimuleres på bekostning av andre. Dette kan blant annet være nødvendig når det gjelder energi. Men slike føringer må være langsiktige, forutsigbare og rettferdige. Brå endringer og tiltak overfor enkeltbedrifter må unngås.

Velferdsstaten

Som nevnt tror jeg på gradvise og forsiktige endringer. Man bør være tilbakeholden med å forandre på ordninger og systemer som har utviklet seg over lang tid. Disse er resultatet av at ulike ideer er prøvd mot hverandre, og de har blitt slipt til gjennom bruk.

Sånn er det med velferdsstaten. Den har riktignok blitt dyr, og det er behov for nytenkning og reformer. Kanskje bør den omfatte færre funksjoner enn i dag. Men vi bør være forsiktige. Vi vet hva vi har, og det er gode grunner til at systemet er som det er. Når enkelte samfunnsgoder er holdt utenfor markedet er ikke dette primært et resultat av maktsyke eller fantasiløshet. Noen av disse godene har fått status av rettighet, og skal derfor være like tilgjengelige for alle. Det er dessuten ikke alt markedet er like godt egnet til.

Man skal selvsagt være pragmatisk. Det er for eksempel urimelig at staten nå ikke utnytter private sykehus til å få unna køene, dersom disse faktisk har ledig kapasitet. Men det er ikke dermed gitt at det er riktig å gå videre i retning av private løsninger.

Det at private aktører sikkert vil være mer effektive enn det offentlige når man sammenligner tjeneste mot tjeneste, og sikkert også vil kunne tilby bedre kvalitet i mange tilfeller (særlig etter hvert som det offentlige utarmes ytterligere ved at de mister den beste kompetansen til de private), tilsier ikke uten videre at vi tjener på en slik utvikling totalt sett. Insentiver til økt effektivitet og kvalitet er også insentiver til å nedprioritere kostnadskrevende tilbud og til å kutte hjørner. Altså må det kontrollmekanismer til, noe som kan utgjøre en betydelig kostnad. I tillegg er det kostnader knyttet til bestillerrolle og anbudsrunder, og de private aktørene skal ha profitt. I noen sammenhenger har det vist seg at konkurranseutsetting leder til private monopoler.

Ofte vil nok konkurranseutsetting i realiteten være et trinn på veien mot full privatisering, da det offentlige neppe blir mer effektivt av å konkurransutsettes. Spesielt ikke dersom de tappes for ressurser i prosessen. De som ønsker å legge ned det offentlige tilbudet vil dermed ha stadig sterkere argumenter for dette.

Jeg synes ikke det er opplagt at en slik utvikling vil gi et billigere og bedre system enn dagens, og at det vil ivareta alles rettigheter tilfredsstillende. Og noenlunde opplagt bør dette faktisk være, mener jeg. For konkurranseutsetting og privatisering er som ei ketchup-flaske. Ikke bare kan det komme veldig fort og mye på en gang, når det først kommer; det kan dessuten vise seg fryktelig vanskelig å få ketchupen tilbake i flaska igjen.

Forrige: De helt uaktuelle partiene
Neste: Vurdering av partiene

Jeg tror på evolusjon, ikke revolusjon. Jeg tror at flikking fører lengst. Når ulike ideer brytes mot hverandre på fredelig vis, lærer vi stadig mer, løser stadig flere problemer, og oppnår gradvis en bedre verden. Sånn har det vært til nå, og jeg har tillit til at det vil fortsette å være sånn.

Ingen har fasiten, og ingen kan ha noen rett til å diktere sin løsning i saker som angår flere. Altså må avgjørelsene tas i fellesskap. En demokratisk konstitusjon er følgelig ikke en av de ideene som vurderes; den utgjør selve spillereglene som det hele foregår etter.

Rødt vil innføre et annet samfunnssystem, til erstatning for kapitalismen. Dette gir ingen mening for meg. Sosialisme og kapitalisme er ikke noe man innfører eller avskaffer, permanent. Det er betegnelser på idealer og ideer. Den resulterende politikken er den det er flertall for. Skifter flertallet, skal naturligvis politikken endres tilsvarende. Vi kan altså ikke innføre eller avskaffe annet enn det som kan avvikles eller gjeninnføres igjen, så snart det måtte være flertall for dét.

Rødt er et revolusjonært parti, og står dermed egentlig utenfor spillereglene. De deltar i valg, men arbeider for å velte spillet.

Selv fredelige revolusjoner har uforutsette konsekvenser. De følges gjerne av kontraendringer og konflikter, slik at man vinner lite i det lange løp. Revolusjon kan likevel være eneste mulighet når utgangspunktet er diktatur og undertrykking, men i en demokratisk rettsstat blir det meningsløst. Endringer som det er flertall for kan gjennomføres på vanlig, demokratisk vis. Litt etter litt, sånn at vi kan snu hvis det viser seg at vi tok feil.

Rødt er fundert på kommunistisk ideologi, og utgår fra blant annet AKP-ml. Det er kanskje ikke så mange av dagens Rødt-medlemmer som går god for de regimene som har kalt seg kommunistiske til nå, men det var ikke nødvendigvis intensjonene det var noe i veien med når disse endte i tragedie. Jeg mener det er en rimelig antakelse at ethvert forsøk på å innføre et kommunistisk idealsamfunn vil føre til stagnasjon, vold og undertrykkelse, uavhengig av intensjoner. Og AKP-ml har jo tidligere demonstrert hvordan blind tro på idealene fikk folk til å støtte totalitære regimer og unnskylde folkemord.

Alle partier kan opptre populistisk til tider, men bare Fremskrittspartiet har rendyrket populismen til en ideologi. Poenget er framfor alt å treffe folk hjemme. Spille på følelser og fordommer. Som jeg har kommentert tidligere, går retorikken deres i grove trekk ut på å konstruere et «vi», bestående av grupper som mange kan identifisere seg med (folk flest, gamle og syke, etc), og så sette disse opp mot «de andre» – grupper som få assosierer seg med, og som det er lett å skape avstand til (kriminelle, narkomane, innvandrere, fundamentalister, byråkrater, kultureliten, osv). Partiet appellerer til det primitive i folk («meg og mine»), på bekostning av helhetstenking.

FrP står dessuten for lavere skatter og privatisering av det meste. De ønsker å gå såpass langt og såpass fort fram at jeg er redd de kan komme til å gjøre uopprettelig skade på velferdsstaten. Når de samtidig ønsker å bruke mer av oljefondet og f.eks. opprette næringsfond, framstår de dessuten som inkonsekvente og økonomisk uansvarlige.

Kristelig Folkeparti baserer sin politikk på et såkalt kristent verdigrunnlag. Vi baserer alle våre politiske standpunkter på et eller annet grunnleggende verdisyn, enten vi er oss det bevisst eller ikke. Dersom man er religiøs vil dette verdigrunnlaget ihvertfall delvis være gitt av religionen. Det er naturlig og helt i orden, på det personlige planet.

Men politikk er noe annet. Man skal kunne argumentere for sitt syn slik at dette gir mening også for den som ikke deler ens tro. Og framfor alt skal staten være sekulær. Da blir det problematisk at partier som sitter med makten representerer bestemte religioner.

Det Liberale Folkepartiet stiller ikke liste i mitt fylke (Nordland), så det kan jo egentlig være det samme. Men for å gå opp grensene prinsipielt, som mot Rødt:

Basisen i liberalismen er individuell frihet. Det er imidlertid snakk om et frihetsbegrep vesensforskjellig fra mitt eget. I bunnen ligger en forestilling om eviggyldige, objektive rettigheter som danner absolutte begrensninger for demokratiet og staten. Det hevdes for eksempel at skatt er tyveri, osv. Liberalismen anser samfunnet kun som en sum av individer, og anerkjenner ikke kollektivet. Jeg ville respektert et slikt syn dersom man startet med å gi avkall på samfunnet, som jo har blitt til nettopp gjennom fellesskapsløsninger.

Jeg oppfatter liberalismen – i likhet med kommunismen – som en ideologi utenfor de demokratiske spillereglene. Demokratiet aksepteres som en slags nødløsning; når man ikke har det systemet man helst vil ha, prøver man å spre sine ideer og kjempe for sine saker innenfor det systemet man har.

~

Av disse fire partiene kan bare FrP og KrF få regjeringsmakt. FrP kan dessuten ende opp som det største partiet i regjering og dermed få gjennomført mye av sin politikk. Da dette er en politikk jeg er sterkt imot, vil det få betydning når jeg vurderer resten av partiene.

Av de såkalte mikropartiene har jeg allerede nevnt DLF. Jeg kommer til å nevne ett til, mens jeg forbigår resten i stillhet. Når et parti er så lite at det neppe kommer inn på Stortinget, må jeg være desto mer enig med dem for å vurdere å stemme på dem.

Forrige: Hva er vitsen?
Neste: De viktigste temaene

Å delta i demokratiet er ikke begrenset til å stemme ved valg. Man kan delta i samtaler og debatter også. Enkelte vil ha det til at man må få politikerne direkte i tale for å kunne påvirke, men det er selvsagt ikke tilfelle. Vi påvirker alle hverandre, og dermed også samfunnet. Tanker og ideer sprer seg som ringer i vann.

Man kan for eksempel skrive blogg. Selvsagt er bidraget fra hver enkelt mikroskopisk, men det samme kan sies om å stemme ved valg. Sannsynligheten for at akkurat din stemme skal endre noe er også svært liten. Jeg er slett ikke sikker på hva som betyr mest i det lange løp.

Politikerne tør i liten grad å mene ting som kan koste dem stemmer. De trekker inn mot midten, og skillelinjene blir ofte utydelige. Argumentene er sjelden prinsipielle, og de appellerer ofte til følelser. Valgkampen innretter seg mot de velgerne som lar seg overbevise av slikt, det vil si de minst politisk bevisste.

Men stemme bør man jo. Å la være blir som å støtte de partiene man helst ikke vil ha til makten. Jeg har uansett pleid å bruke eliminasjonsmetoden, og jeg ender som regel opp med å stemme under sterk tvil. Så også i år.

I likhet med flere andre tar jeg prosessen som høyttenking i bloggen, og begynner med de partiene som ryker ut på prinsipielt grunnlag.

Neste: De helt uaktuelle partiene

Overnattingsloven:

§1) Følgende bygninger er i utgangspunktet ikke godkjent som fritidsbolig, og kan følgelig ikke brukes til overnatting:

• Naust
• Stabbur
• Redskapsbod
• Vedskjul
• Lekestue
• Trehytte
• Sandslott

Opphold og hvile i nevnte bygninger er tillatt, men du må ikke sove!

§2) Overnatting tillates når det ikke er krav om slik godkjenning, så som i:

• Fengselscelle
• Sykehustoalett
• Bøttekott
• Telt
• Utendørs hengekøye
• Utmark (berghylle, kratt, myrpytt, etc)
• Komposthaug

Ovetredelse straffes med bøter, uthenging, samt trenering av søknader som gjelder byggesaker.

Kan lånes ut for overnatting

Jeg har blitt tagget av Frøken Makeløs. Man skal formulere sin egen anti-jantelov, og poenget er visst å si positive ting om seg selv. Det vil jeg ikke. Jeg skriver helst ikke særlig personlig i bloggen, og ihvertfall ikke selvskryt. Men det går jo an å si noe om dette likevel.

Janteloven ble formulert av Aksel Sandemose, i boka En flyktning krysser sitt spor (som jeg anbefaler på det varmeste). Noen oppfatter loven som et slags synonym for misunnelse, og det hender den blir brukt som en unnskyldning for å være selvgod. Men janteloven handler om hvordan gjensidig sosial kontroll i små samfunn fører til at man undertrykker hverandre. Det dannes trange normer, og den som ikke passer helt inn kan få selvfølelsen ødelagt.

Så kanskje vi trenger noen huskeregler for hvordan vi selv skal unngå å bli en del av bygdedyret? Her er et forslag:

1. Sett pris på andres evner og innsats, og vis det. Gi ros.
2. Tør å vise at du setter pris på ros fra andre.
3. Ikke gjør deg mindre enn du er. Unn deg gleden over å mestre.
4. Lær av andre, og del av dine egne kunnskaper.
5. Respekter andres grenser, og ikke misbruk andres tillit.
6. Selv den sterkeste kan være sårbar. Vis omtanke.
7. Ikke la din egen styrke bli til forakt for andres svakhet.
8. Vær raus. Forskjellighet er en ressurs.
9. Du er unik og har verdi i deg selv. Du trenger ikke måle deg mot andre.
10. Noen er flinkere enn deg. Det er ikke farlig.

Jeg har tidligere etterlyst folkeopplysning om vitenskap. Da gjaldt det alternativmedisin, men problemet er generelt. Folk mangler forståelse for vitenskapelig metode: hvordan den virker, og hvordan den fører fram til kunnskap. Og nei, det trenger slett ikke være vanskelig. Det er ikke snakk om å lære seg vitenskap, men å lære hva vitenskap er.

Avisene skriver i blant om forskningsresultater, men sjelden slik at man lærer av det. Forskernes uttalelser blir gjerne forenklet og tatt ut av sammenhengen, og noen ganger gir artiklene knapt mening. Fokuset er på det kontroversielle, og forbehold blir oversett. Slike artikler kan dermed være med på nøre opp under misforståelser og fordommer, istedenfor å bidra til kunnskap.

Men det finnes blogger, og her er noen anbefalinger:

• Hume’s Razor gir en glimrende innføring i grunnleggende prinsipper for vitenskapelig tenkning.
• Ars Ethica har ikke har vært aktiv på en stund, men han har liggende mange interessante poster om vitenskap, alternativmedisin, etikk, mm.
• Virrvarrs skeptikerskole hører også med her. Virrvarr går igjennom konkrete eksempler på en lettfattelig måte.
• På Sosiobiobloggen skriver Jens Andreas Huseby (biolog) om … nettopp, sosiobiologi.
• Det gjør også Vibeke Ottesen på Biososial, men utfra en kriminologs perspektiv.
• Rolf Marvin Bøe Lindgren er psykolog og skriver blant annet om læring.
• Så er det Sprøytvarsleren, hvor Martin Ystenes kler av tøvprat om vitenskap i media.
• Jeg vil også trekke fram Arachne, som dro i gang en viktig diskusjon om alternativmedisin.
• Dessuten: nettidsskriftet Skepsis, som «skal være et kritisk korrektiv til fantastiske og dårlig begrunnede påstander i norsk offentlighet».

Se for øvrig forskningsnyheter hos Apollon og Forskning.no.

Så blir utfordringen å spre sånt til «folk flest». Kanskje avisene burde linke til slike blogger også, slik de har begynt å gjøre i forbindelse med politisk kommentarstoff?

I sommer startet det en debatt om kulturradikalismen i avisene. Eller, egentlig ikke. Man debatterte at noen vil ha en slik debatt. En stor en.

Det kan synes som et smart trekk å framstille sine meningsmotstandere som en slags sammensvergelse («de kulturradikale»), og kalle debatten for «kulturkamp». På den måten får man det nemlig til å se ut som at alle standpunkter disse kulturradikale angivelig måtte ha, henger sammen med hverandre. Dermed kan svak argumentasjon i enkeltsaker framstilles som at en hel verdensanskuelse står for fall.

Jeg går ut fra at det er en slik stategi som ligger til grunn når f.eks. Asle Toje kommer med vage hentydninger om væromslag, og når han prøver å gi inntrykk av en sammenheng mellom et utvalg «politisk korrekte» standpunkter han ikke liker.

Det stemmer naturligvis at visse standpunkter dominerer i media, og dette skyldes nok delvis en politisk slagside blant journalistene. Utover det er det ikke nødvendigvis noen innbyrdes sammenheng verken mellom standpunktene eller de personene som har dem. Såkalt politisk korrekte meninger har ofte ikke stort mer til felles enn at de oppfattes som nettopp det. Noen av dem er godt begrunnet, andre ikke. Noen har bred oppslutning blant «folk flest», andre ikke. Noen kan det gi en viss mening å plassere på en høyre-venstre-akse, andre slett ikke.

Ellers er jeg enig i at politisk korrekthet til dels handler om definisjonsmakt og elitekultur, og jeg ser jo at standpunkter noen ganger blir forsvart med hersketeknikker istedenfor argumenter. Dette gjelder for eksempel reaksjonene på religions- og kulturkritikk, hvor enkelte tyr til brunskvetting, og debatten om atferd – særlig i sammenheng med kjønn – hvor biologiske forklaringer blir avfeid og mistenkeliggjort.

Dette ser jeg, og jeg har til og med påpekt det selv. Men slike virkemidler er jo også vanlig fra konservativt hold. Jeg ser dessuten at færre enn tidligere lar seg skremme av usakligheter, men ikke at de som prøver å bringe nyanser inn i slike debatter uten videre kan plasseres i bestemte politiske båser.

For det jeg slett ikke ser, er at alt henger sammen med alt. Jeg tror ikke på en åndselite som har sittet ved makten i århundrer, og som nå er i ferd med å miste grepet. Jeg tror ikke at vi nå plutselig står foran et slags paradigmeskifte, der alle slags «gamle sannheter» må vike for ny innsikt. Tendensen er tvert om at skillelinjene i de ulike sakene går stadig mer på tvers av hverandre, og på tvers av tradisjonelle ideologier. Se f.eks. debatten om Muhammed-karikaturene på bloggene, og prøv å finne noen klar sammenheng med hvorvidt bloggerne er høyre- eller venstreorienterte.

Så snarere enn en kulturkamp mellom to fløyer, er det snakk om en gradvis utvikling bort fra dogmatikk. Hvis man ser bort fra det som har direkte med forholdet mellom stat og marked å gjøre, gir det ikke lenger nødvendigvis noen mening å sortere synspunkter i sekker til høyre og venstre.

Hvis «kulturradikalismen» kan erklæres død er det fordi kampene er vunnet og målene oppnådd: Likeverd og likestilling, seksuell frigjøring, kulturelt mangfold, toleranse, sekularitet, oppgjør med undertrykkende konvensjoner, osv. De kulturkonservative motsatte seg endringene underveis, men nå er dette allment tankegods. Å motsette seg dette nå er derfor reaksjonært. Og dessuten svært urealistisk, vil jeg si.

Men det er klart: Nyvinninger blir etterhvert til konvensjoner, og gårdagens radikale blir gjerne til dagens konservative. Kulturradikalisme i dag kan dermed bety å stille spørsmål ved det som i dag framstår som etablerte sannheter, og bestride de som virker undertrykkende eller er basert på sviktende grunnlag. Så hvis det er ubegrunnede påstander, sverting og kunnskapsfiendlighet man vil til livs, er vi mange som vil være med.

De sakene som imidlertid trekkes fram som eksempler på åndselitens hegemoni, er henholdsvis kjønn som sosial konstruksjon, apologetiske holdninger til fremmedkulturell undertrykking, humane idealer i kriminalpolitikken, samt sosialdemokratisk skolepolitikk. Utvalget virker tilfeldig og usammenhengende, og dessuten uhyre tynt som grunnlag for noen «kulturkamp».

«Jesus sa til dem: “Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere“. Straks lot de garna ligge og fulgte ham».

Se teine.

Jeg har aldri hatt noe konkurranseinstinkt å snakke om. Jeg drev riktignok litt med idrett som ung, og syntes forsåvidt det var gøy å konkurrere, men jeg greide aldri å ta det helt på alvor. De siste årene har min eneste befatning med konkurranse vært å delta på pub-quiz. Det føles som alvor der og da, men så snart det er over er det kun en lek. Og det er vel det forholdet jeg har til konkurranse: det er en lek, og det er frivillig om man vil delta.

Men det finnes flere former for konkurranse. Konkurransen i markedet, for eksempel. Den er langt fra noen lek, og den har dessuten en noe annen funksjon enn i idretten. For det er i liten grad ønsket om å være best som motiverer aktørene, og som bidrar til lavere priser, høyere kvalitet og bedre service. Rangeringen er uviktig. Det spiller liten rolle hvorvidt man tjener mer penger enn noen andre. Motivasjonen ligger i ønsket om å tjene penger, og – ikke minst – ønsket om å overleve. Poenget er å ikke bli utkonkurrert.

Det er dessuten et vesentlig poeng at de virksomhetene som taper faktisk forsvinner ut av markedet, slik at ressursene blir tilgjengelig for annen virksomhet, som kan gi større verdiskapning. Konkurransen i markedet kan til og med betraktes som drivkraften i en evolusjon: de mest effektive og etterspurte ideene overlever og gir opphav til nye ideer, mens de som taper i konkurransen er «blindveier» som ikke har livets rett.

Jeg tror disse poengene er viktige å ha med seg når man – ofte nokså ukritisk – forsøker å innføre konkurranse som prinsipp på andre områder i samfunnet. Noen vil ha det til at konkurranse ikke trenger å produsere tapere, og at den inspirerer alle til økt innsats. Men konkurranse betyr nettopp at det produseres vinnere og tapere. Og i næringslivet er altså nytteverdien av konkurransen i stor grad knyttet til risikoen for å bukke under.

Eksempel: Det å konkurranseutsette offentlige tjenester fører neppe til at man vekker et dormende konkurranseinstinkt hos de offentlig ansatte. Folk som er motivert av konkurranse jobber helst andre steder. En eventuell gevinst ligger i at de private aktørene driver mer kostnadseffektivt. I den grad det offentlige også effektiviseres gjennom en slik prosess, skyldes det nok mer frykten for nedskjæringer enn entusiasmen ved å konkurrere.

Konkurranse kan altså bety forskjellige ting. I politikken er det kanskje først og fremst et symbolsk begrep – et mantra som brukes til å mobilisere folk på høyresida, slik «solidaritet» og «rettferdighet» brukes på venstresida.

Det snakkes for eksempel mye om konkurranse i skolen. Først og fremst mellom skolene, der det påstås at en rangering vil anspore til økt innsats og bedre resultater. Nå hevder Høyre at også konkurranse mellom elevene kan ha en slik effekt. Men skolen er ikke som markedet, der man konkurrerer om overlevelse, og taperne er ute av spillet. Skolen er heller ikke frivillig. Så hva slags konkurranse snakker man om?

Høyre presiserer at de ikke ønsker å rangere alle elevene. Tanken er visst å innføre en slags utmerkelse for måloppnåelse. Dette vil sikkert ha en viss effekt for noen. Men elever som motiveres av konkurranse er ofte faglig sterke fra før, og disse trenger først og fremst faglige utfordringer og individuell tilrettelegging. Premiering av prestasjoner bidrar ikke til noen av delene. For elever som ikke motiveres av konkurranse (og dette gjelder både flinke og mindre flinke) vil en premiering være bortkastet, og kanskje til og med demotiverende. For de svakeste elevene og de flinke som mistrives med slik oppmerksomhet, vil det kunne være direkte ødeleggende. Og konkurranse innebærer indirekte også et fokus på det å tape, uansett hvordan man velger å framstille det.

Jeg var flink på skolen. Jeg satte pris på tilbakemeldinger og ros, men jeg ble først og fremst motivert av interesse for fagene, samt mine egne forventninger til meg selv. Det falt meg aldri inn at det skulle være noe poeng å gjøre det bedre enn noen andre. Dessuten var det flaut å være flink, og det er det visst fremdeles. Forakten for kunnskap er dessverre utbredt, både i skolen og ellers i samfunnet. Jeg vet ikke hva som skal til for å endre på dette, men jeg er nokså sikker på at utdeling av medaljer ihvertfall ikke hjelper.

Oppdatering: Som f.eks. Fredrik E. Nilsen, Rolf Marvin Bøe Lindgren og Eira har vært inne på, er det et viktig poeng – uavhengig av dette med konkurranse – at ytre belønning kan ødelegge indre motivasjon. Jeg har tidligere vist til en artikkel om dette i forbindelse med en annen post, men den er jo også relevant for denne saken.