Liv på TV
Signe strevet!
slit og kavar
om spott og spe
har stadig gjeve
kva kan ho kreve?
ho fell i stavar
og går i kne
Ned frå Berget
Stor og Stolt
var snar å sverge
at det holdt
ville verge
– gjere trygg
vann å terge
– vanta rygg!
I fjor fikk leserne lov til å lage julesangen selv. I år er det jeg som bestemmer. For nå er det andre tider:
Det kimes nå til kjøpefest!
Signe dem som handler mest
Først: store hus! Ja, hytter med
Nå: dyre gaver! Sjelefred!
Å, kom vær med i bygd og by,
så får vi alt i gang på ny!
Kom, la oss skape markedsvekst,
det står jo i hver læretekst!
For alle vet vel hva vi får
hvis allting stopper opp, og står?
Så ikke noe knussel nå!
Nei, løp og kjøp til du blir blå!
Det raknet jo litt forrige gang,
og banker krasjet så det sang
Men staten ordner spleiselag,
og vi må også slå et slag
I unge år så Kristin rødt,
av all slags fråtsing ble hun støtt
Men ansvar gjør jo ansvarsfull,
og glemt er gammelt tøys og tull!
Så la oss gå, med freidig sinn,
ja, selv om kontoen er skrinn
De fattige får be til gud
om miskunnhet og nådebud
Og når vi så har kjøpt som best
blir livet atter til en fest,
og når det rakner nok en gang
vi takker høyt for kjøpetrang!
Originalen ligger her.
Som de fleste bloggere har erfart, får man en del besøk av folk som har søkt etter de merkeligste ting. Disse søkene har jeg tatt vare på. Jeg har det med å samle på gammelt rask, i tilfelle det kanskje kan brukes til noe.
Så her er litt resirkulering. Med unntak av tegnsetting og kursivering er hver enkelt linje nedenfor (inkludert titlene) identisk med søk som har ført noen til Floken:
|
Språk, liksom Språket endrer seg:
Nakene kjendiser
Språket mitt! |
Vanskelige spørsmål om kristendommen
Kan man velge sin tro?
Hva er bevisste handlinger? Religion, angst og ufrihet … |
|
Kulturelle briller
Utlendinger respekterer ikke nordmenn
Nordmenn er kalde! |
|
|
Sex i Mo i Rana
Nord-Norge, |
Alpha Male
Dress og slips,
Egoismens filosofi:
Lage en pen portefølje |
|
Arbeiderromantikk
Bøte garn,
Gi meg de brennende sjeler! |
De edsvorne Eidsvolls-mennene
skrev loven i 1814.
Stolte la de ned pennene,
skålte i vin av den fineste sorten,
og trykket hverandre i hendene
før de skiltes, fornøyde, ved porten.
Stoltheten vokste med årene;
folk sverget til egen skikk.
Dagligliv rundt om på gårdene
ble opphøyet til nasjonalromantikk,
og noen og hver tok til tårene
av den helnorske kunst og musikk!
Lenge var allting fredelig,
så kom svensker og truet med våpen.
For nordmenn var dette forsmedelig.
Ja, begeret var breddfullt, og dette var dråpen.
Det kunne ha endt begredelig,
men for lovens bokstav ble det dåpen.
Vår frihet og fred var ukrenkelig.
Det trodde og hevdet vi lenge.
Men selv intet skip er usenkelig,
og en dag begynte selveste verden å krenge.
Så hendte det som var utenkelig,
og livet kom helt ut av gjenge.
For navnløse menn kom marsjerende;
marionetter, som tenkte i takt.
Deres herskere, blindt agiterende,
gjorde løgner til sannhet, beseglet med makt.
Og noen fant slikt imponerende,
men av flest ble de møtt med forakt.
De hadde sin støtte der hjemme,
hvor en gnist hadde startet en brann,
hvor et ydmyket folk ga sin stemme
til en fører som hevdet å elske sitt land.
De «fremmede» ble til de slemme,
og all makt ble til rett ved én mann!
Til slutt ble de slått, marionettene,
og den frykten som bandt dem ble brutt.
Våre håp i de mørkeste nettene
ble til virkelighet – marerittet tok slutt –
og vi tok igjen taburettene,
mens de svikefulle ble skutt.
Men hvor kom de da fra, alle tanker
om den reneste rase og ætt?
Og forakten for alskens skavanker;
hvordan kunne man godta den sterkestes rett?
Hva fikk levende hjerter som banker
til å dømme og hate så lett?
Kan det hende at dypt i oss alle
bor et dyr bak en dør på klem?
Et fastlenket beist bakom skallet,
som blir sterkt når vi deler i «oss» og i «dem»,
og som håper at lenker skal falle,
slik at villskapen slipper frem?
Feir dagen, sving flagg og girlandre,
men husk hvilken lærdom vi fant:
at fred og respekt for hverandre,
det er det vi bør feire og holde for sant,
ikke myter om «oss» og «de andre»,
for hvem var det da som vant?
Ellers, i år som i fjor…
Fikk reisning på børsen og blod på tann!
Satset på Orkla og Storebrand,
Aker og Kværner, Steen og Strøm,
en flott portefølje – det gikk som en drøm!
For livet ble heftig, jeg var i mitt ess,
fikk daglig bekreftet min store suksess
med kjøp og med salg – i kursdiagram,
med grafer som kun pekte oppad og fram!
Jeg stashet opp stylen med klær og med klipp,
vanket på hver en café som var hipp,
var cool i Armani til titusen flis,
med java espresso og rosa avis…
Ruset på rikdom og nokså naiv
mistet jeg fokus og alt perspektiv:
Da toppen var nådd var jeg kommet på glid;
alle bremser var av, og jeg suste forbi!
Ferden var luftig – mitt fall likeså,
gullet som glitret ble stein som var grå:
Aldeles for sent fikk jeg trukket meg ut,
tappet og skamfull og slapp som en klut!
Ikke spør om allmektige fedre
og lovede land, bortenfor
det siste havstykket –
denne bredden er den eneste vi vet
vi skal sette fot på
Ikke snakk om sterke storebrødre
som vennlig geleider oss hjem
Glem de selvsagte
paragrafstillaser
for alskens fasadepuss
Spør meg heller om de gamle stiene,
og oppdagelsesferdene
når vi våget oss utenom
Snakk heller håndfast om steinene
vi fant, og vardene vi bygget,
og fortell de som vil høre
om sporene
som bølgene tok
Når dagen gryr blir freden brutt
av mektig nasjonalsalutt,
og så av nok en gammel skikk:
litt sur og velkjent korpsmusikk
Og ute er det åtte pluss,
i tåka raver sliten russ
i kjeledress, så fyllesyk
og utslått etter flere stryk
Så: barnetog og hipp hurra,
og norske flagg – vanvittig glad
i bunader og søljepynt,
og dagen har såvidt begynt
Og lange taler, høytidsstemt,
og ikke én klisjé blir glemt
om fjord og fjell og krig og fred,
ei utstrakt hand – et vennlig sted
Med sang og lek og sekkeløp,
og varme pølser – kom og kjøp!
blir dagen fylt til siste stund;
med ståk og leven hvert sekund
Og gretne unger søler is –
ja, tidlig læres nordmanns vis:
mett og kvalm og luta lei,
med mai-sløyfa litt på snei
Og så, omsider, er det kveld
og sol går ned bak norske fjell,
tilbake ligger rask og rusk,
et gjenglemt flagg, en hatt med dusk
Når så alt krutt er brent til slutt
og hver ei jente og hver gutt
til drømmelandet er på vei
kan freden atter senke seg
Fri meg fra rene og ranke, så selvsikre, sterke menn,
de som fulle av vilje og mot for en brennende sak gir seg hen,
men er uten en egen tanke, og har trass som sin eneste venn.
La meg slippe de kolde og sikre, med sin vedtatte virkelighet.
Bedre er den som vet at han tror, enn de mange som tror at de vet.
Hvilken hensikt tjener den store sak uten løfter om kjærlighet?
De hjerteløst bitre og steile, som kun har forakt i sitt blikk,
som frykter alt det som de ikke forstår, med undring forvrengt til panikk,
de kuer alt det som er fremmed, og påtvinger egen skikk.
De feberhett brennende sjeler, fortapt av sin mangel på tvil,
de lar aldri dumheten vike, og gir aldri opprøret hvil,
men møter hver glede og sorg i sitt liv med det samme vettløse smil.
Nei, fri oss fra fromme martyrer, som godvillig ofrer alt.
For først når hvert slag har blitt kjempet til ende, skjelner de rett og galt.
De har alltid visst svar, men når seiren er klar har de glemt hva spørsmålet gjaldt.
Fritt etter Rudolf Nilsen
Jeg velger meg Dispril
idet jeg våkner, famler,
forsøker å få feste,
reiser meg og ramler –
dog fredag er det beste
for den som noe vil!
Fritt etter Bjørnstjerne B.
Det hender jeg
møter meg sjøl
i døra, og slår
av en prat
før jeg går
hvert til
mittDu vet,
man blir
aldri så alene
at man ikke
kan utveksle
noen erfaringer
