Floken i nettet

  «Ser jeg det jeg ser?»
 

Jeg har nok tatt feil av Dag Solstad. Jeg trodde at han kanskje egentlig ikke var imot ytringsfriheten, men bare surret litt med begrepene i sin kritikk av «tidsånden». Det har vært hevdet at det er selvdisiplin og «dannet tale» som er Solstads poeng, og det tenkte jeg også. Men nå har jeg lest hans essay i Samtiden, og det er sannelig ikke mye dannet.

Klokere folk enn meg har vel allerede sagt det som behøves. Men jeg kommenterte saken for et par uker siden, på bakgrunn av avisomtale og -intervju, og synes at jeg må følge opp etter å ha lest essayet. Og for riktig å understreke min ytringsfrihet (samt at jeg er min egen redaktør), har jeg tillatt meg å skrive altfor langt.

Først det som er greit: Solstad kritiserer media for å være ansvarsløse og diktert av økonomiske hensyn, mens de unnskylder seg med hensynet til ytringsfriheten. Jeg synes dette er høyst betimelig kritikk. Da er det verre med resten:

Meddelelsens problem

Såvidt jeg kan skjønne er Solstad motstander av ytringsfriheten. Dvs, han sier at han er for. Og så sier han at han er imot. Litt ettersom. Han er ihvertfall imot at den skal være «hellig», slik den visstnok er i dag.

Jeg tolker ham slik: Han er motstander av ytringsfriheten slik den er, dvs. juridisk avgrenset, men ubetinget. Prinsipiell og konsekvent. Det er vel dette Solstad mener med «hellig». Han vil relativisere, gjøre friheten betinget. Den skal måtte brukes med fornuft. Han vil at den skal være underordnet andre hensyn: orden, fred og fordragelighet. Han vil – tror jeg – at noen skal gripe inn når det blir «for ille». Slik tolker jeg ham, men har er jo ikke krystallklar. Tvert imot, han er ytterst uklar, og det regner jeg med er bevisst. Mannen er tross alt en dyktig forfatter, og kan neppe skylde på språklig hjelpeløshet. Han rører sammen redaksjonelt ansvar, ytringsfrihet og ytringenes verdi til en passelig grøt, sånn at det blir mulig for de mest velvillige leserne å si: «Jammen, det er jo ikke ytringsfriheten han er imot». Men det er det.

Han nevner «ytringsfrihetens ødeleggende kraft», og sikter til Muhammed-karikaturene. De skal angivelig være direkte årsak til skadeverk, trusler og diplomatiske pinligheter. Hvis dette stemmer (noe som er høyst diskutabelt), holder det ikke å snakke presseskikk. For slike ytringer trenger ikke komme til uttrykk i en avis, der man kan rope på redaktøren. De kan like gjerne komme i en blogg, i en demonstrasjon, som kunstverk, som en uttalelse i en forsamling, eller for den saks skyld: i et oppslag på en vegg. Og blir dette først videreformidlet til de rette miljøene, kan helvete bryte løs uansett. For i disse miljøene anses landet som ansvarlig, ikke individet eller redaksjonen. Så hvis slike ytringer er farlige, er enhver offentlig ytring i den «globale landsbyen» en potensiell risiko.

Det er naturligvis derfor Solstad snakker om ytringsfrihet, ikke bare anstendighet og selvkritikk. Og derfor angriper ikke Solstad de som har kommet med – etter hans mening – uovertenkte ytringer. Han nevner bare såvidt redaktørene som trykket Muhammed-tegningene, og når han trekker fram Se & Hør som eksempel på overtramp i media, er det heller ikke først og fremst redaksjonen – som jo er ansvarlig for overtrampet – han retter skytset mot. Dette kan virke underlig hvis man antar at det er redaksjonelt ansvar som er hans poeng. Men det er det altså ikke. For Solstad velger i stedet å angripe de som forsvarer retten til å ytre seg, personifisert og demonisert gjennom Per Edgar Kokkvold og Lars Gule. Disse kritiseres og latterliggjøres for å ha forsvart ytringsfriheten i prinsipp. Det virker som at selve dette å tenke prinsipielt omkring rettigheter er noe veldig foraktelig i Solstads øyne, og det er ikke måte på hvor mange spydigheter dette fortjener. Også utenriksministeren får gjennomgå, for ikke å ha irettesatt Magazinets redaktør tilstrekkelig.

Åndenød

Innledningsvis i sitt essay gjør Solstad et klønete forsøk på å koble ideen om ytringsfrihet til krigshandlinger i «fattige og vanstyrte land». Han mener visst at ytringsfriheten er et slags invasjonsvåpen. Det er mulig at han innser selv hvor tøvete dette er, for han mumler det vekk med at «hadde man ikke hatt den hellige ytringsfriheten som påskudd, så ville man ha funnet på noe annet».

Men så fyrer han løs:

«Ytringsfriheten er ikke umistelig. Den er et gode, men ikke et umistelig gode. Den trenger ikke å vernes i fredstid. I fredstid, slik som nå, i våre land, trenger den å bli angrepet på det skarpeste, slik at vi atter kan begynne å se klart, skjelne mellom stort og smått, mellom viktig og uviktig, mellom det umistelige og det likegyldige, kort sagt snu opp ned på de verdier som ytringsfrihetens forkjempere har prøvd å presse på oss de siste 10 – 15 årene, ja faktisk før det var en eneste imam i våre land.»

Sånn tenker altså Dag Solstad. Men det man trenger, er naturligvis å kunne framføre sine meninger om hva som er henholdsvis stort/smått, viktig/uviktig, osv. Og det som eventuelt bør angripes er holdninger i media, samt mangel på selvkritikk og anstendighet. For å gjøre alt dette er man avhengig av ytringsfriheten.

Og hvilke verdier er det han sikter til, som ytringsfrihetens forkjempere har «prøvd å presse på oss»? Er det likebehandling og sekularitet han tenker på? Menneskerettigheter?

«Jeg tilbringer så lite tid ute blant folk som mulig. Det er for ikke å bli åndelig kneblet, men beholde min åndelige salutt (salute mentale på italiensk). Jeg tilbringer helst tida i mitt (vårt) bibliotek. Der befinner det meste av det jeg trenger for å kunne puste fritt. Ikke misforstå meg, jeg trives i naturen også, så det er ikke i protest mot naturen at jeg sier at i mitt (vårt) bibliotek befinner det meste av det jeg trenger for å kunne puste fritt. Det er andre steder enn i naturen jeg ikke kan puste fritt. Og det er ute i samfunnet, eller Media, som det gjerne heter.»

Hvis vi ser forbi den selvhøytidelige pludringen, er jo dette en holdning det er lett å føle sympati for. Det kan bli mange inntrykk og mye støy, og vi bør vel alle være litt selektive med hva vi bruker tid på. Heldigvis er dette ganske lett å få til, uten å måtte forskanse seg i sitt bibliotek. Man kan jo f.eks. slå av TVen når det sendes noe man ikke vil se. Men jeg skjønner altså hva han mener. Selv har jeg nesten sluttet å se på TV, og jeg har ikke engang radio. Men jeg går gjerne ut, og jeg omgås de menneskene jeg setter pris på. Jeg leser de bøkene jeg ønsker å lese, og lytter til den musikken jeg selv velger å lytte til. Jeg leser det jeg bryr meg om i avisen, og hopper over resten. Det går helt fint. Ingen kommer hjem til meg og tvinger på meg Se & Hør.

Derimot bruker jeg internett hver dag. Jeg vil gjerne anbefale det for Solstad, for der kan man nemlig selv bestemme hva man vil forholde seg til. Man kan faktisk oppsøke det man er ute etter, og la resten være. Hvis jeg f.eks. ønsker å finne ut mer om de udødelige bokverkene Solstads bibliotek er så overfylt av, og kanskje anskaffe noen av dem, kan jeg gjøre det forholdsvis lettvint, helt uten å se snurten av verken kjendisstoff eller alt dette andre vulgære som Solstad frykter og forakter («den hellige ytringsfrihet»).

Problemet med Solstads koketteri om sin avsondrethet fra sin degenererte samtid, er at han skaper seg et lite troverdig utgangspunkt for den kritikken han framfører. Hva forstår man av samfunnet dersom man er minst mulig ute blant folk? Hvordan kan man forstå eller kritisere internettkulturen hvis man lar være å forholde seg til den? Og hvordan i all verden skal man kunne si noe meningsfylt om ytringer i offentligheten dersom man behandler samfunnet og «Media» som én ting?

Udødelig ånd

«Det er nok bøker i verden, tenker jeg. Den som har tenkt å skrive flere må virkelig besinne seg og overveie nøye og tankefullt om hvorvidt han (det vil i dette tilfelle si meg) har noe å tilføre det.»

En selvkritisk holdning er jo positivt. Men «nok bøker» høres rart ut. Har det sluttet å skje ting i verden? Er vi ferdige? Solstad er antakelig bekymret for at det likegyldige skal komme i veien for det betydelige. Men jeg tror ikke dette stemmer. Hvem som helst kan lese gode bøker hvis de vil. Det er ingen som hindrer en. Det er faktisk lettere i dag enn noen gang før å finne akkurat det man er ute etter. Det kommersielle og overfladiske – kjendissladder, talkshow, fotball! – kan nok være distraherende, men det er aldeles frivillig, alt sammen.

«Men ser vi, eller rettere tenker, nøyere etter, vil man finne ut at flertallet av disse bøkene som har overlevd århundrene ikke har vært beskyttet av noen trykkefrihet. De fleste er skrevet i samfunn hvor det har hersket sensur, til dels hård sensur, med alvorlige konsekvenser for den forfatter som har forbrutt seg mot sensuren.»

Solstad mener visst at det finnes en slags mystisk kraft i «betydelig» litteratur, som gjør den umulig å ødelegge:

«Det har ikke lykkes makthaverne å destruere ett eneste betydelig verk. I hvert fall ikke som vi vet om. Og hadde det skjedd, ville vi fått vite om det, på en eller annen måte, gjennom myter og vandrehistorier. Men såvidt jeg vet, eksisterer det ikke noen slike myter om tilintetgjorte bøker.»

Dette har en veldig banal forklaring: Bøker blir «betydelige» først i ettertid. Ofte lenge etter at de er skrevet. Altså har de ikke overlevd fordi de er betydelige; de har rukket å bli betydelige fordi de har overlevd. Og når de først har eksistert lenge, og er spredt rundt på kloden i mange eksemplarer, er det jo vanskelig å utradere dem helt.

Man har imidlertid ødelagt bøker gjennom hele historien. Solstad nevner selv biblioteket i Alexandria, hvor vi vet at bøker ble borte for godt. Ellers ble tidlige kristne tekster brent, og de kristne selv har brent bøker. Man brente bøker i det gamle Kina, og i det nye. Det samme gjorde man i Sovjet og i Nazi-Tyskland, og i mange andre diktaturer. En del av bøkene har selvsagt overlevd likevel, men vi får aldri vite hvor mange som har gått tapt for alltid. Heller ikke hvorvidt noen av dem ville blitt betydelige nok til å innlemmes i Solstads bibliotek.

Ellers er det jo ikke tilintetgjørelse av allerede utgitte bøker som er det viktigste problemet med sensur, men det at bøker aldri blir utgitt, og kanskje ikke engang påbegynt, fordi forfatteren frykter konsekvensene. Og slike forfattere holder kjeft. Dermed blir det ikke engang vandrehistorier utav det. Noen ganger er det forfatterne selv som har forsvunnet. Eller blitt brent på bål. Bøkene de allerede hadde fått skrevet kan nok ofte ha overlevd, men forfatterne fikk ihvertfall ikke skrevet flere. Men det er kanskje ikke så farlig? Siden det er nok bøker i verden?

Fri meningsdannelse

«Det er klart at mer humane henrettelsesmetoder og forbud mot bruk av tortur har betydd langt mer for vår sivilisasjon enn trykkefriheten, selv om trykkefriheten er grunnlaget for siviliserte reformer. Og det er som et slikt grunnlag vi bør se trykkefriheten og bekjenne oss til den. Ikke for dens betydning for det frie ordet i seg selv. Uten at det trykte ordet hadde vært en nødvendig forutsetning for å kunne fremme kritikk av gjeldende samfunnsregler og lover, som grusomme henrettelsesmetoder og utstrakt bruk av tortur, hadde det ikke vært noen spesiell stor sak å kjempe for trykkefrihet.»

Solstad mener altså at ytringsfriheten (eller «trykkefriheten»¹, som han insisterer å kalle det, for å skille det fra alt dette vulgære) først og fremst er noe instrumentelt. Han tilkjenner denne friheten verdi fordi den kan brukes til å kritisere maktmisbruk og grusomhet, men ikke som noen (viktig) verdi i seg selv.

Men frihet – herunder friheten til å ytre sine meninger – regnes vanligvis som nettopp en verdi i seg selv. I Grunnlovens §100 er «Ytringsfrihedens Begrundelse» oppgitt å være «Sandheds-søgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse». Ellers er ytringsfriheten ikke bare nedfelt i grunnloven, men også i menneskerettighetenes artikkel 19. Og menneskerettighetene forstås gjerne som noe grunnleggende – ikke som et middel til noe annet og viktigere.

Uansett vil friheten til å ytre viktig samfunnskritikk avhenge av at også andre ytringer er fri, inkludert plattheter og provokasjoner. Det betyr ikke at det ikke kan være begrensninger, men disse må være generelle og klart juridisk definert på forhånd. For ingen kan vite, og ingen kan ha rett til å bestemme, hvilke ytringer som er viktige nok til å ha krav på å kunne framsettes fritt.

Krenkelser og ansvar

«… Utenriksdepartementet [hadde] utferdiget en instruks til ambassadene i muslimske land hvor de beklaget at tegningene hadde stått på trykk, men at Regjeringen ikke kunne gjøre noe med det, da den ikke har anledning til å bryte loven om ytringsfrihet. For det fikk han [utenriksministeren] sannelig svare for seg!»

Solstad viser her til et TV-program med Lars Gule, Per Edgar Kokkvold, Vebjørn Selbekk og Jonas Gahr Støre, der Muhammed-karikaturene og ytringsfriheten ble debattert.

Om vi nå først ser bort fra denne konkrete saken et øyeblikk, og forsåvidt også ytringsfriheten: Hvor er det rimelige i at noen ber om unnskyldning for noe som andre har gjort? Er ikke det meget frekt? Hvordan ville f.eks. Solstad tatt det opp dersom et medlem av regjeringen gikk ut og ba det norske folk om unnskyldning for hans essay? Ser han overtrampet i dette, tro?

Men det er klart: Spørsmålet mitt gir nok bare mening dersom man allerede tar demokrati og ytringsfrihet for gitt. For da blir regjeringen og f.eks. Magazinets redaktør uavhengige aktører i denne saken, og en unnskyldning som den departementet gikk ut med framstår som ufin og meningsløs. Hvis man derimot verken har særlig sans for ytringsfrihet eller demokrati, blir det veldig annerledes. Da oppfatter man gjerne politikerne som våre foresatte, slik de muslimske fundamentalistene gjorde da de avkrevde landene våre en unnskyldning.

«… at de (Gule & Kokkvold, egentlig Kokkvold denne gang) anså at selve lakmustesten på at man var en sann ytringsfrihetskjemper var at man først og fremst gikk drabelig i striden for å forsvare retten til å forfekte meninger som man selv syntes var pyton.»

Selvsagt er dette «lakmustesten». Hvem vil vel ikke kjempe for retten til ytringer de selv støtter? Det at Solstad her forsøker å latterliggjøre det berømte sitatet (tillagt Voltaire) ved å omskrive det med ordet «pyton», gjør jo ikke prinsippet mindre verdt. Heller ikke at han etterpå gjør et nummer av at Voltaire selv ikke levde opp til dette idealet. Det er dessuten en kjent sak at Voltaire neppe egentlig er sitatets opphavsmann. Uten at det heller har den ringeste betydning for gyldigheten.

«Han [utenriksministeren] kunne ikke si rett ut til den kristelige noksagten at han hadde skadet Norges sak, og at hvis det ble noen skade på noen av våre ambassader burde du egenhendig bli dømt til å betale for ødeleggelsene.»

Så sånn henger det altså sammen: Ansvaret for fred og fordragelighet i verden påhviler oss som ytrer oss offentlig i demokratier, inkludert redaktører i små og ubetydelige tidsskrifter. Bloggere også, antar jeg, og alle andre som ytrer seg i det offentlige rom. Vi må altså alle veie våre ord (og bilder) på gullvekt, hver dag, for ikke å detonere fjernstyrte fundamentalister som selv er fritatt ansvaret for handlingene sine.

Vantro og svineri

«For bare å se på Kokkvold & co er en trussel mot ens egen forstand. Ser jeg det jeg ser? Nei, jeg ser ikke det jeg ser? At han forsvarer det ene svineriet etter det andre. Og med den sjølgodheten! Utstyrt med Voltaire-mantraet sitt.»

Jeg blir litt paff, må jeg innrømme. Solstad er tross alt en person jeg har hatt en viss respekt for. Men her gjelder det visst å ta «Kokkvold & co», for enhver pris. For riktig å sette Kokkvold i et dårlig lys, trekker Solstad fram saken der Se & Hør tok bilder i et bryllup mot brudeparets vilje. Bladet ble dømt for å ha krenket privatlivets fred, men Kokkvold mente – som generalsekretær i presseforbundet – at fotograferingen ikke var lovstridig. Dette prinsipielle standpunktet er altså for Solstad det samme som å «forsvare svineriet». At det var svineri å forsvare Muhammed-karikaturene sier seg visst selv. Ja, man må vel anta at det er svineri å stille seg på ytringsfrihetens side, sånn i alminnelighet, dersom Solstad finner ytringene upassende.

Solstad runder av med å snakke om flaggbrenning, som nå ikke lenger skal være forbudt. Dette er visst helt ufattelig for ham. Han later til å mene at dersom det ikke er lov å brenne flagg når som helst og hvor som helst, så er lovligheten bare symbolsk. Kanskje vi skal forstå andre ytringer tilsvarende? At hvis noe f.eks. nektes på trykk i en avis, kan det like gjerne forbys?

Det denne saken gjelder er om det bør være tillatt å gi offentlig uttrykk for respektløshet og forakt overfor det man finner forkastelig. Men det er tydeligvis ikke det Solstad har problemer med, siden han gjør dette selv, over tretten sider i Samtiden. Det gjelder visst bare å la det gå ut over noen som er fredelig.

Se også:
Siling og sensur
Vedlikehold av ytringsfriheten

---

1. Solstad bruker begrepet «trykkefrihet» gjennom hele essayet, som betegnelse på den delen av ytringsfriheten han finner nyttig og viktig. Han siterer til og med: «trykkefrihet bør finne sted», og viser muligens til Grunnlovens opprinnelige versjon, fra 1814. I dagens §100 er ordet trykkefrihet overhodet ikke nevnt. «

Jeg har dessverre ikke fått lest Dag Solstads essay om ytringsfrihet i dagens nummer av Samtiden. Det er ikke lagt ut på nett, og siden jeg bor i provinsen har jeg ikke tilgang til slike tidsskrifter idet de kommer ut.

Men Aftenposten gjengir noen enkeltutsagn som jeg synes høres nokså merkelige ut. «Ytringsfriheten er ikke et umistelig gode», hevder Solstad. «Den trenger ikke vernes i fredstid». Kanskje han mener at ytringsfriheten kan gjenopplives når vi eventuelt får bruk for den? Det virker også pussig at han for å vise at ytringsfriheten har blitt en «hellig idé», bruker et eksempel som rammes av allerede eksisterende begrensninger i lovverket.

I dagens intervju med Solstad i Dagbladet er det egentlig lite som tyder på at han er noen motstander av ytringsfriheten. Dvs, han sier at han er det, men svarer likevel nei på om han vil forby ytringer. Såvidt jeg kan skjønne er det ikke ytringsfrihet han her argumenterer mot, men mangel på selvkritikk og redaktøransvar. Han mener f.eks. at man burde latt være å trykke Muhammed-karikaturene. Det er det selvsagt helt greit å mene. Så kan andre, som f.eks. meg selv, være uenig. Og så kan man diskutere det, helt fritt og åpent. Ytringsfrihet.

Begrensninger i ytringsfriheten er noe annet. Det betyr at man blir forsøkt hindret i å ytre seg, enten ved lovforbud eller gjennom trusler og tvang. En slik situasjon var riktignok foranledningen til trykkingen av karikaturene, men svært få har tatt til orde for at avisene burde hindres i å trykke dem. Og det gjør altså heller ikke Solstad, såvidt jeg forstår.

Nei, det er visst tidsånden han er imot. For det går jo nedover med verden, slik det alltid har gjort. Det er så fryktelig mye dårlig, folk er så lite selvkritiske, og begreper som privatliv og intimsfære er visst gått helt av moten. Og så er det jo så mange amatører som slipper til, og så mange profesjonelle som er amatører. Jeg skjønner jo at sånt går inn på et åndsmenneske.

Men det virker som Solstad roter med begrepene. «Før hadde man redaktører som vurderte ytringene», sier han. Ja, i avisene. Her har han et poeng. Avisene bør ta sitt redaktøransvar på alvor, også på nett. Det at informasjonen er elektronisk er ingen unnskyldning for å være holdningsløs. Det samme gjelder selvsagt radio og TV. Men ikke all offentlighet skal redigeres. Og her er det ytringsfriheten kommer inn: usilte ytringer skal også kunne fremsettes. Sånn var det jo før også; ytringsfriheten er tross alt eldre enn både TV og internett. Almuen har alltid ytret seg i offentligheten. Man har stilt seg på sine såpekasser og sagt sin hjertens mening. Man har diskutert fritt med kjente og ukjente – på gata, på puben, i forsamlingslokaler og på arbeidsplassen. Med internett har det nå også blitt mulig for alle å ytre seg skriftlig og digitalt. Substans og saklighetsnivå er naturligvis svært varierende, som det alltid har vært.

Internett som helhet kan ikke sammenlignes med en redigert avis, men snarere med det totale «offentlige rom», inkludert møteplassene mellom alminnelige mennesker. På nettet er det kanskje noe lettere å snuble over ytringer man ikke liker enn det er ellers i verden, men tydeligvis ikke verre enn at Solstad helt fint har greid å unngå det. Han har nemlig aldri lest en blogg. Her er han i «godt» selskap blant kritikerne av nettkulturen: de kritiserer gjerne det de ikke har lest. Ja, de plages til og med av det de ikke har lest.

Solstad hevder at ugjennomtenkte meninger ikke er noe hellig som man bør forsvare. Jeg er helt enig, og jeg har vel aldri hørt om noen som mener noe annet, heller. For det er ikke meningene som er hellige, og som bør forsvares. Det er retten til å ytre dem. Jeg har litt vondt for å tro at Solstad ikke ser denne forskjellen. Jeg har også vondt for å tro at han ikke innser det helt grunnleggende, nemlig at friheten til å ytre det dumme og ugjennomtenkte er en forutsetning for at de viktige ytringene skal kunne være fri.

Men alt trenger selvsagt ikke å stå i avisen.

---

Denne posten er også publisert på gruppebloggen Ytring
Se dessuten: Den farlige middelmådigheten

Regjeringen legger i dag fram sitt forslag til ny formålsparagraf for norske barnehager og skoler. Det «kristne verdigrunnlaget» formulert i Opplæringslovens §1-2 foreslås erstattet med følgende formulering:

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt. Ho skal byggje på respekt for menneskeverdet og på åndsfridom, nestekjærleik, likeverd og solidaritet, slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane. Opplæringa skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.»

Så får man håpe at også statskirka snart står for fall.

Marte Michelet i Dagbladet er bekymret over økende «islamofobi» og rasisme. Og det er det selvsagt all grunn til å være, dersom slike holdninger faktisk har blitt vanligere. I enkelte europeiske land stemmer nok dette, ihvertfall. Michelet er også bekymret over at kjente islamkritikere i Norge ikke tar tilstrekkelig avstand fra «brune krefter». Også det med god grunn, i noen tilfeller.

Personlig er jeg bekymret over visse holdninger i islam, til bl.a. kvinners rettigheter, homofili, straff, vold, og ikke minst: til demokrati og det sekulære samfunn. Jeg er videre bekymret for at vi som kritiserer islam for slike ting kan havne i bås med det Michelet kaller «brune krefter». Uten god grunn.

Mest bekymret er jeg imidlertid over at mennesker som ellers er opptatt av demokrati, ytringsfrihet og likestilling er stumme når det er muslimske miljøer som utfordrer disse verdiene. Eller enda verre: at de unnskylder det, snakker om «gjensidig respekt for verdier», og deler ut priser for forvirrede aviskronikker.

Frykten for rasisme og islamofobi har nemlig en lei bieffekt: Den gir enkelte en fryktelig forenklet virkelighetsoppfatning. Det er ikke uvanlig å høre argumenter i retning av at man må definere alt det gale ved islam som ekstreme unntak, eller så er man rasist. Mange er også ute av stand til å skille mellom hets/rasisme mot mennesker på den ene siden, og kritikk/satire/fordømmelse av religion og ideologi på den andre.

Jeg stusser også litt over Michelets egen virkelighetsoppfatning. Hun skriver:

«Det kreves aldri at Storhaug og Co. skal ta avstand fra sine åndsfrender, fra rasistiske former for islamkritikk eller fra voldelige angrep på muslimer.»

Jeg synes dette er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det kan jo hende at Michelet sikter til kommentarene i Dagbladets nettdebatter, siden hun nevner disse. I såfall skal jeg ikke uttale meg, for de har jeg sluttet å lese (bl.a. på grunn av den rasismen Michelet advarer mot, og som hennes egen avis ser det som sin oppgave å være talerør for). Men ellers blir jo Hege Storhaug imøtegått på sak og argumentasjon hele tida, og hun blir stadig beskyldt for tvilsomme holdninger. (Se f.eks. artikler hos SOS Rasisme, Ny Tid, Dagbladet, VG, og Klassekampen.)

Henrik Thune (NUPI-forskeren som tidligere har forsøkt å diskreditere islamkritikerne ved å stemple dem som «nykonservative») går enda lenger. Han mener at det er mennesker som Hege Storhaug som sitter med «definisjonsmakten», mens de mer nyanserte, som han selv, ikke «slipper til». Tenk det: han slipper ikke til!

Det er altså «Storhaug & Co.» som setter dagsorden (til tross for at Storhaug jevnlig blir tatt for å overdrive og forenkle, og stadig blir kalt rasist), mens både politiske kommentatorer i dagspressen og forskere i NUPI sliter med å få fram synspunktene sine. Tatt i betraktning at alle faktisk slipper til, kan man jo i såfall lure på årsaken. Jeg tror ikke det skyldes at Hege Storhaug er spesielt overbevisende, for å si det sånn.

Michelet skriver videre:

«Men problemet i dag er ikke at det ropes “islamofob!” i tide og utide. Problemet er at den voksende islamofobien får være i fred.»

Det ene utelukker selvsagt ikke det andre. Det kan til og med tenkes at de to henger sammen. For hvem er vel redd for ulven hvis det ropes i tide og utide?

F.eks. ser Michelet selv ut til å være lite villig til å skille mellom hets og legitim kritikk av islam i sin kronikk Brun feminisme, som ble trykket i Dagbladet på kvinnedagen. Her får man nærmest inntrykk av at det er hets pr. def. dersom man kritiserer islam for å være kvinneundertrykkende, og at dette gjør kritikeren medskyldig i at undertrykkelsen øker.

Men hvis det faktisk er slik som Michelet antyder – at islamkritikken i norsk offentlighet domineres av aktører med forbindelse til høyrepopulister og rasister – hva bør vi i såfall gjøre med det? Jo, da må naturligvis vi islamkritikere som ikke for noen pris vil assosieres med de «brune», også heve stemmen, sånn at ikke denne viktige saken kuppes og ødelegges av mennesker med en annen agenda. Og så må vi forsøke å få fram det som burde være selvsagt: at man både kan ta avstand fra rasisme og fra menneskefiendtlige holdninger i islam, og det av nøyaktig de samme grunnene. For verdier som demokrati og likestilling må forsvares konsekvent, enten angrepene kommer fra rasister, fascister, kristne eller muslimer.

Så får vi bare krysse fingrene og håpe at politiske kommentatorer som Marte Michelet ikke bommer altfor grovt når de skal «sette halen på grisen». For om de ikke har definisjonsmakt, er det ihvertfall ingenting å si på viljen.

Den som har lest 1984 av George Orwell er kjent med «dobbelttenking» – selvmotsigelser som integreres i språk og tankegang slik at man ikke lenger reagerer på dem: «krig er fred», «frihet er slaveri», «uvitenhet er styrke», osv.

I boka er fenomenet tatt ut i det ekstreme, men man ser de samme tendensene hos virkelige totalitære regimer, hvor diktatur og undertrykkelse beskrives som demokrati og frihet, og vice versa. Det er dermed ikke noe nytt ved Trond Ali Linstads beskrivelser av det sekulære samfunn, men man skvetter jo litt likevel:

«Sekularismen blir stadig mer militant og aggressiv»
 
«Den sekulære fundamentalismen står i veien for en fredelig
sameksistens mellom det religiøse og det sekulære samfunn»
 
«Den rådende sekularisme … viser stadig mer autoritære trekk»
 
«Sekulær fundamentalisme kan være vel så farlig som religiøs»
 
«Man må slutte å ensrette samfunnet etter egen norm»

Gjett hvor mange fingre jeg holder opp!

Her skulle det egentlig stått en karikaturtegning av profeten Muhammed. Helst den med bombe i turbanen, som nå har ført til drapsplaner mot tegneren.

Ja, dere har jo sett den før. Alle har vel sett den, med mulig unntak av de som gikk amok sist den ble trykket. Tegningen ville passet som illustrasjon, synes jeg. Men jeg skriver denne bloggen under fullt navn, så jeg tør ikke.

Og nettopp dette, at jeg og andre ikke tør, er grunnen til at det å publisere slike tegninger ikke er en «unødvendig provokasjon». Tvert om: det er jo det å slå inn åpne dører som er unødvendig.

Når de danske avisene nå har trykket Muhammed-karikaturene på nytt må det selvsagt sees som en demonstrasjon. En svært viktig en. Det handler om å vise at at man ikke skal kunne skremme noen til taushet. Det handler om å vise hva som skal kunne ytres i et fritt samfunn, uavhengig av hvilke grupperinger som måtte føle seg støtt.

Og jeg vil minne om at vi snakker om karikaturer – et satirisk virkemiddel som brukes hver eneste dag om politiske og religiøse grupper, ja til og med om offentlige enkeltpersoner, uten at noen kommer på å spørre om hvorvidt det er «nødvendig». Noe er alvorlig galt dersom vi behandler religioner forskjellig i så måte. Spesielt dersom dette skyldes frykt.

Ytringsfriheten gjelder også satire, enten den er god og treffende eller dårlig og dum. Ja, den gjelder spesielt ytringer som kan være provoserende; det er poenget med den. Og hvorfor skal all kritikk av islam måtte være seriøs og saklig, når det ikke stilles tilsvarende krav til ytringer ellers? Hvorfor er satire mot islam en sjeldenhet? Jo, ikke fordi det er «unødvendig» eller «krenkende», men fordi det er farlig. Og dette må vi på en eller annen måte få gjort noe med.

Hvis ytringsfriheten skal være reell er det ikke nok at ytringene er lovlige. Man skal også kunne ytre seg uten frykt for represalier. Men hvis alle utøver selvsensur, av frykt eller av misforstått sympati for de «krenkede», vil det etter hvert ikke bare være tegninger av Muhammed (eller romaner om samme) vi må avstå fra å publisere. For da har vi latt ekstremister legge premissene for vår ytringsfrihet, og neste gang er det noe annet som er krenkende. Hvis ingen markerer hva som skal kunne ytres, vil vi våge stadig mindre. Grensene vil bli trangere og trangere.

Derfor er jeg glad for at pressen nå går foran. Så kan kanskje andre ytre seg litt tryggere en annen gang.

Tidligere om samme sak: Blasfemiske betraktninger

Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.

Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?

Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.

Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.

De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?

Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduseres den enkeltes ansvar.

Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.

En vitenskapsmann holdt en gang et populærvitenskapelig foredrag om astronomi. Han fortalte om planetene som kretser rundt sola, sola som kretser rundt Melkeveiens sentrum, osv. Etter foredraget reiste en eldre frue seg og tok ordet: «Unge mann, De tar nok feil. Jorden hviler nemlig på ryggen til en gigantisk skilpadde.» Vitenskapsmannen ville vite hva som i såfall befant seg under skilpadden. «De er smart, unge mann», svarte damen, «men det er naturligvis skilpadder hele veien ned!»

Denne anekdoten illustrerer problemet med uendelig regresjon: Alt må ha en årsak, og man kommer aldri fram til et første utgangspunkt. Den har bl.a. vært brukt som et argument mot kreasjonisme.

Et moralsk fundament?

Det samme bildet kan imidlertid også brukes om verdisyn: Våre standpunkter i enkeltsaker er basert på mer fundamentale holdninger, og i «bunnen» ligger såkalte grunnleggende verdier. Men hva hviler disse på? Svever de i løse luften? De religiøse har tilsynelatende en første skilpadde å stable etikken sin på, nemlig gud. Men dermed flytter man bare regresjonsproblemet over til å gjelde guds eksistens i stedet. Og hva med oss som ikke tror på gud? Er vi uten noe moralsk fundament?

I matematikken opererer man med aksiomer, dvs. valgte grunnsetninger som resten av matematikken er basert på. Vi kunne ha valgt andre aksiomer, og dermed fått en annerledes matematikk. Men det viser seg at de aksiomene som vanligvis legges til grunn gir en matematikk som kan brukes til å beskrive virkeligheten, slik vi observerer den. Matematikken danner et kart som stemmer med terrenget.

Kan vi tenke slik når det gjelder etikk? Hva betyr det i såfall at kartet stemmer med terrenget? La oss først ta en omvei om biologien:

Gener og natur

I 1835 kom Charles Darwin til Galapagos-øyene. Her gjorde han oppdagelser som senere fikk stor betydning for hans evolusjonsteori. I boka The Voyage of the Beagle skrev han:

«I have not as yet noticed by far the most remarkable feature in the natural history of this archipelago; it is, that the different islands to a considerable extent are inhabited by a different set of beings. My attention was first called to this fact by the Vice-Governor, Mr. Lawson, declaring that the tortoises differed from the different islands, and that he could with certainty tell from which island any one was brought.»

Evolusjon avhenger av såkalt naturlig utvalg av arvelige egenskaper (gener). I populariserte framstillinger sier man gjerne at «den sterkeste overlever». Dette er imidlertid en forenklet og til dels misvisende beskrivelse. For det første handler det ikke om å være sterk, men å være godt tilpasset miljøet. For det andre er det ikke slik at kun den best tilpassede overlever. Variasjon i egenskaper gir ulike fordeler og ulemper mhp. overlevelse og muligheten til å få parret seg, og det vil være mange forskjellige kombinasjoner av egenskaper som fungerer «godt nok». Det er derfor riktigere å si at ved ressursknapphet (eller knapphet på tilgjengelige maker) vil de dårligst tilpassede individene tape i konkurransen, og deres egenskaper vil dermed forsvinne ut av genpoolen.

Av og til oppstår nye egenskaper, pga. mutasjoner. De fleste av disse er skadelige, men det hender at de er fordelaktige. De vil i såfall kunne utkonkurrere andre egenskaper, og dermed bidra til at arten endres.

Men det er altså miljøet som bestemmer hvilke egenskaper som er henholdsvis «gode» eller «dårlige». Man kan si at det fungerer som et filter for genene. Når miljøet endrer seg, kan derfor andre egenskaper enn tidligere få konkurransefortrinn. Dersom en populasjon splittes opp, f.eks. ved at den sprer seg til flere øyer som siden er isolert fra hverandre, og miljøene på disse øyene er litt forskjellige, vil hver delpopulasjon utvikle seg forskjellig. Når disse forskjellene blir store nok, klassifiseres delpopulasjonene som separate arter.

Merk at en arts miljø ikke bare består av ytre faktorer som klima, terreng og geologi, men også av andre individer og arter. Artene er hverandres miljøfaktorer. For en bestemt dyreart kan planter f.eks. fungere som kamuflasje i tillegg til å være føde, mens andre dyr kan være konkurrenter, byttedyr eller predatorer. Når artene utvikles, endres dermed også miljøet for hver enkelt art. Det er altså snakk om en vekselvirkning: Miljøet bestemmer hvilke egenskaper som utgjør fordeler i kampen om å overleve, og dermed hvordan artenes utvikling blir, mens utviklingen av artene i sin tur er med på å forme miljøet, som igjen gir nye betingelser for videre utvikling, osv.

Memer og kultur

Utviklingen av kultur og ideer kan beskrives på noenlunde tilsvarende måte, der kulturen tilsvarer miljøet og ideer tilsvarer gener.

Ideer er ofte konkurrerende. Noen vil ha sterkere påvirkningskraft enn andre, og disse vil i sterkest grad spre seg og danne grunnlag for nye ideer. De bidrar dermed til å forme og utvikle kulturen. Dvs, det foregår en sosial evolusjon tilsvarende den biologiske. Og akkurat som ved biologisk evolusjon finner det sted en vekselvirkning: kulturen er et resultat av de ideene som har vunnet frem, samtidig som den er filteret som avgjør hvilke nye ideer som sprer seg og utvikler seg videre.

Biologen Richard Dawkins førte denne analogien noe lenger: han innførte begrepet memer, som en direkte analogi til gener. Memene er altså å forstå som «informasjonsenheter» som spres via sosial påvirkning, istedenfor gjennom arv.

Men hva bestemmer hvilke ideer som overlever og «formerer seg»? Hvordan «velger» den eksisterende kulturen dem ut?

Også dette kan sees analogt til det biologiske tilfellet: De dårligst tilpassede ideene velges bort. Et opplagt eksempel er ideer som er basert på påviselig gale premisser. Vitenskapen har derfor i løpet av de siste 3 – 400 år vært en viktig del av det kulturelle filteret. De fleste ideer er imidlertid av en slik art at det ikke gir mening å snakke om sant eller usant. Dette gjelder f.eks. etiske spørsmål. Men også i slike tilfeller kan noen ideer ha dårlige muligheter til å overleve på lang sikt. Dette vil typisk være tilfelle hvis ideene er skadelige i den forstand at de undergraver kulturen (og dermed sitt eget «livsgrunnlag»). Med andre ord: Ideer som virker sterkt destabiliserende på samfunnet vil være en kulturell «blindvei». De vil naturligvis kunne oppstå flere ganger, eller opprettholdes innenfor subkulturer, men konsekvensene hindrer dem i å spre seg og gi opphav til noen utvikling.

Dermed sitter vi igjen med et mangfold av ideer som enten støtter opp om samfunnet slik det er, eller som bidrar til endringer som oppfattes som utvikling (eller ihvertfall ikke destabiliserer dramatisk). Disse filtreres altså gjennom kulturen slik den til enhver tid er, og denne kulturen er igjen et resultat av den utviklingen som så langt har funnet sted.

Hadde utviklingen fram til i dag vært annerledes, ville kanskje også andre ideer vunnet fram i dag. Hvor forskjellige de kulturelle utviklingsveiene vil kunne være avhenger av de begrensningene som er gitt ved menneskets natur. F.eks. er både empati og egoisme naturgitte egenskaper ved mennesket, og de er derfor en del av grunnlaget for ethvert fungerende etisk system. En annen avgjørende egenskap er at vi er flokkdyr. Dette er kanskje en forutsetning for noen sosial evolusjon overhodet. Disse og andre biologiske egenskaper danner rammen for hva som er mulig kulturelt. Her finner vi altså forbindelsen mellom den biologiske og den sosiale evolusjon: den første danner grunnlaget for den andre.

Så hva betyr det at noe er «riktig» eller «galt»? Fasiten ligger ikke i et fast, objektivt gitt utgangspunkt. Vi trenger ikke vite hvor skilpaddene starter. Vi kan observere hva vi faktisk gjør: vi følger vår samvittighet. Denne er selvsagt ikke identisk for alle individer, men variasjonen er forholdsvis liten innenfor en og samme kultur. For det er der den kommer fra: vi sosialiseres til å føle at ting er riktig og galt, gjennom den kulturen vi vokser opp i. Og denne er altså et produkt av en rekke ideer som har sluppet igjennom det kulturelle filteret i tidligere epoker.

Etikk er dermed til syvende og sist en deskriptiv disiplin: Vi utleder den ikke fra noe objektivt gitt; vi systematiserer og formaliserer vår samvittighet, slik den faktisk har blitt.

Å krysse avgrunner

I århundrer var stabilitet et spørsmål om makt og tro. Trusler om represalier og troen på absolutter holdt menneskene på plass. Selv om man også i gamle dager hadde medfølelse med individer som led, trengte ikke dette være noe vesentlig poeng for hva som ble oppfattet som rett eller galt. Samfunnet besto, uavhengig av individuell lidelse. Så lenge stabiliteten ble opprettholdt, var det ingen behov for endringer.

Etter hvert som absolutt autoritet begynte å falle bort som grunnlag for etikken, ble dette annerledes. Da var det ikke lenger mulig å opprettholde et samfunn der mennesker led og var utrygge. Hensynet til den enkeltes trygghet og velbefinnende ble langt viktigere for stabiliteten i samfunnet, og dermed også for etikken. Et bortfall av troen på det absolutte fører dermed ikke til at «alt blir tillatt», slik noen troende hevder. Snarere tvert om.

En utfordring oppstår når ulike kulturer, som har eksistert atskilt lenge (som øyene i Galapagos) møtes, og de kulturelle normene har utviklet seg svært forskjellig. Hvordan oppnå et felles kart?

For fremdeles finnes kulturer av den «gamle typen», der religion og absolutt makt er bestemmende for etikk og lovverk. Det er likevel et fellestrekk ved alle samfunn at trygghet og stabilitet verdsettes høyt. Man forsøker stort sett å unngå lidelse og nød, i det minste for seg selv og sine nærmeste. Framgang og velstand er også en målsetning i de fleste kulturer, også i en del av de som ikke er moderne i alminnelig forstand. Hvis vi sammenligner slike faktorer: fred, stabilitet, individuell trygghet, utvikling, velstand, osv. – verdier som er viktige overalt – er det liten tvil om at samfunn basert på demokrati og menneskerettigheter har langt bedre resultater å vise til enn andre samfunnsformer. Disse ideene har vunnet frem og utviklet seg, fordi de virker. Dessuten: Våre samfunn var en gang også styrt gjennom religion og absolutt makt. Det er de ikke lenger. Det er derfor rimelig å anta at en tilsvarende utvikling (eller forfall, avhengig av ståsted) vil finne sted i dagens teokratier og diktaturer, gitt at de ulike ideene får konkurrere fritt.

Men det er umulig å foreta noen objektiv sammenligning av ulike kulturer og etiske systemer. Man bruker alltid sin egen etikk som grunnlag for sammenligningen. Et nøytralt ståsted eksisterer ikke. Jeg tror det er viktig å ikke glemme dette. Når det oppstår konflikter mellom ulike tankesett kan man derfor ikke bare heve seg over konflikten, som en nøytral dommer, og liksom se det hele «utenfra». Man er et produkt av sin kultur, og har sin målestokk derfra.

Å stikke fram hodet

Selv om det ikke finnes noe objektivt rett og galt vil vi uansett mene at det vi selv står for er det beste. Og det er jo nettopp når fasiten mangler at meninger blir relevante. Det er malplassert og aldeles overflødig å mene om slikt som kan vises å være sant eller usant.

Men siden ideer konkurrerer kan noen av dem sies å bli «riktige», i den forstand at de lever videre og utvikler seg, på bekostning av de ideene som viser seg å ikke være levedyktige. Så hvis man har tro på egne verdier og standpunkter, bør man gi dem en best mulig sjanse i denne konkurransen. Dvs. ta dem på alvor, leve etter dem, og våge å si dem høyt.

Muhammed-karikaturene har blitt kalt «en unødvendig provokasjon». Det tror jeg er feil:

a) Grenserydding

Ytringsfriheten er et område vi lenge har tatt for gitt. Joda, vi vet at det har grenser, men de fleste av oss ferdes så sjelden i de traktene at vi ikke lenger er sikre på hvor de går. Men vi vet sånn noenlunde hva de heter. På den ene kanten har vi injurier, og i motsatt retning ligger oppvigleri. Så er det rasisme og utukt, og langt der ute et sted ligger blasfemi. Særlig de to siste er gjenstand for mye usikkerhet. Men alle grensene er omstridt. Noen ønsker å flytte dem innover, andre utover. Noen vil fjerne dem helt. Men de fleste er enige om at det bør være tydelig hvor de går.

Før var det frivillige ildsjeler som passet på at ikke grenseområdene grodde igjen, og at ikke grensesteinene ble flyttet. Men det er det nesten ingen som gidder lenger. Særlig har blasfemi-grensen blitt forsømt. Etter at Øverland kjempet sine slag der nede for en mannsalder siden har det vært uklart om grensen i det hele tatt gjelder lenger. Området har blitt et slags ingenmannsland som ingen bryr seg om, og hvor det i praksis har vært fri ferdsel. Ved de andre grensene blir man vanligvis stoppet, høflig men bestemt. Hvis man går for langt får man kanskje bot. Men blasfemi-grensen ligger ubevoktet, og man har kunnet komme og gå som man vil.

De siste årene har det imidlertid blitt risikabelt å ferdes i dette området. Grensen er riktignok like ubevoktet som før fra myndighetenes side, men i stedet har det dukket opp en uavhengig milits. Den opptrer truende og vilkårlig, og har minelagt enkelte strekninger.

Myndighetene vingler. De liker ikke at noen tar loven i egne hender, men samtidig tar de militsen litt i forsvar. De innrømmer at «det er jo tross alt en grense der, et eller annet sted», og de ber ydmykt om unnskyldning på vegne av dem som er så tankeløse å krysse denne på feil sted. Fordi, som det heter i et internt notat fra UD, «dette skaper mistillit og unødig konflikt». Kort sagt: man bør ikke legge seg ut med folk som er bevæpnet.

Det er visst på høy tid å få ryddet opp i lovverket og i praktiseringen av det. Men først må vi rydde miner.

b) Eksponeringsterapi

Noen mennesker har et alvorlig sosialt handicap: de takler ikke fornærmelser på sivilisert vis. Istedenfor å bare bli sinte eller lei seg, og eventuelt ta til motmæle, tyr de til opptøyer og hærverk. Noen av dem krever sensur. Flere krever unnskyldninger; gjerne fra helt andre mennesker enn de som har krenket dem. Og noen truer f.eks. redaktører på livet. Det hender til og med at det blir gjort alvor av truslene.

I samfunn med åpen meningsutveksling vil man av og til kunne bli såret av andres ytringer. Det er sånt man må regne med. Derfor er det så viktig at vi som lever i slike samfunn er i stand til å håndtere slikt. Hvis man vet at man blir så sint at man kan komme til å skade andre, må man kanskje unngå det man blir opprørt av, f.eks. ved å la være å se på TV eller lese aviser. Men det beste er jo om man greier å venne seg til de tingene man reagerer på, litt etter litt. Og her kan kanskje blasfemikerne komme til unnsetning.

Jeg vet ikke om det nytter å hjelpe de mest ekstreme; de som tar initiativ til vold, og som hisser opp folkemengder. Men det vil uansett være nyttig å få røykt disse ut.

Se også: Blasfemiske beretninger, del 1 og del 2

[Jesus and Mo]