Floken i nettet

OK, mer enn nok om Muhammedkarikaturene nå. Men apropos «begrepsavklaringen» jeg nevnte i forrige post: Det er noen argumenter som går igjen, og som har betydning langt utover denne saken. Enkelte snakker nemlig om at ytringer kan være skadelige, og viser til at dumme og sårende ytringer skaper mer hat, og gir ekstremistene økt oppslutning. Vi bør jo skjønne at provokasjoner bare fører til opptøyer og vold, sies det.

Jeg tror at akkurat dette kan være en farlig tankegang. For det finnes provokasjoner og det finnes provokasjoner. Tegninger og meningsytringer i det offentlige rom fører ikke til vold. Det har vi flere hundre års empiri på. Maktmisbruk og fanatisme fører til vold, samt forestillingen om at vold er et berettiget virkemiddel i en konflikt. Manglende impulskontroll fører til vold. Særlig hvis man også mangler erfaring med å argumentere verbalt.

Hva voldsutøvere begrunner volden sin med må ikke forveksles med årsaken.

Og har vi ikke sett tilsvarende argumenter før, i en helt annen sammenheng? Joda, det har vi. For et par år siden gikk det en debatt i media om voldtekt. Da ble det stadig hevdet at kvinner som kler seg sexy eller drikker seg fulle på nachspiel må bære sin del av ansvaret hvis de blir voldtatt. Ikke sånn å forstå at de har skyld, for all del, men de bør skjønne hva som kan bli konsekvensene. Denne vinklingen ble lagt til grunn for flere avisartikler, noe som sikkert kan ha bidratt til å forme folks oppfatninger.

Et slikt resonnement kunne hatt noe for seg dersom det hadde vært vanlig at menn voldtok. Da kunne det passet med metaforer som å vandre ubeskyttet inn i jungelen, osv. Men vi lever ikke i en jungel, vi lever i et sivilisert samfunn. De færreste menn voldtar.

Det finnes selvsagt sammenhenger hvor man bør være forsiktig, men vi gjør ikke dermed dette til en generell norm. Vi kan ikke la det faktum at enkelte mennesker er farlige få diktere hvordan folk skal opptre i det offentlige rom. Vi kan ikke framstille kvinners normale atferd som årsak til at enkelte menn oppfører seg som ville dyr. Foruten å være en feilslutning, legger dette helt urimelige restriksjoner på kvinnene, og det sprer dessuten inntrykket av at menn er hensynsløse skapninger som ikke kan styre seg. En slik tankegang bidrar neppe positivt til forholdet mellom kjønnene.

Og akkurat sånn, tror jeg, er det med karikaturtegninger også.

Men jeg mener også at noen ytringer kan være skadelige, og at den som ytrer seg kan ha et ansvar. Dette er for eksempel tilfelle hvis man oppfordrer til vold. Samt når man stadig plasserer ansvar på feil sted.

Se også:
Er dog fred det beste?
Menns holdninger, og holdninger til menn

Jeg har egentlig sagt mitt om karikaturstriden tidligere, og da det ikke har kommet opp noe nytt i saken (kun en gjentakelse av drapstrusler), og jeg ikke har skiftet mening, kunne jeg bare vist til min tidligere post.

Men noe er likevel nytt. Det ser ut til å være en slags begrepsavklaring i emning. Kanskje kan vi håpe at debatten har blitt mer moden? Bergens Tidende går tilbake på sin tidligere holdning, som blant annet gikk ut på at «ytringsfriheten må begrunnes». Dengang uttrykte de til og med tvil om hvorvidt alle religioner bør behandles likt. Det er godt å høre at de har snudd. Nå påpeker de på lederplass at det er individer som trenger vern, ikke kulturer, og de avslutter med å si at de står «skulder ved skulder med Jyllandsposten». Hege Ulstein i Dagsavisen skriver at det å bli krenket brukes som hersketeknikk for å bringe meningsmotstandere til taushet, og at ordet krenkelse er i ferd med å bli et begrep tomt for innhold.

Martin Grüner Larsen påpeker på sin side at det er forskjell på spørsmålet om ytringsfrihet og spørsmålet om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene. Han mener at norsk presse har misforstått karikaturene, og at det som ble framstilt som en debatt om ytringsfrihet i virkeligheten handlet om å ta hensyn i et opphetet debattklima. Både han og Sven Egil Omdal i Aftenbladet.no advarer mot å slutte seg til Jyllandspostens politiske agenda.

Mitt inntrykk fra begge de foregående rundene av karikaturstriden er at de fleste klarte helt fint å holde det moralske og juridiske fra hverandre. Men det er mer komplisert enn som så. Spørsmålet om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene er heller ikke det samme som hvorvidt tegningene var «nyttige», «gode», eller bidro til å redusere konflikter. For det er flere hensyn her. Fred og fordragelighet kan prises for høyt.

Dessuten: skal ytringsfriheten være reell, er det jo ikke nok at ytringene er tillatt. Man må også kunne ytre seg uten å frykte for livet. Det var nettopp dette poenget som var bakgrunnen for at tegningene ble trykket første gang.

Saken gjaldt bl.a. ei barnebok om Muhammed som ingen ville illustrere, fordi man fryktet represalier fra islamister. Det finnes selvsagt gode og mindre gode måter å vinkle dette på, men det ville vært meningsløst å liste seg rundt det som var sakens kjerne: avbildning av Muhammed. Og jeg greier uansett ikke å se at disse tegningene skulle være noen åpenbar fornærmelse av innvandrere eller etniske minoriteter. Jeg ser religiøs og politisk satire av det slaget som trykkes i hele verden hver eneste dag:

Klikk for større bilde

I et fritt samfunn vil det jevnlig opptre ytringer i offentligheten som støter noen. Dette kan man ikke gjøre noe med uten å faktisk avskaffe ytringsfriheten. Det er naturligvis helt legitimt å kritisere eller mislike slike ytringer, både når det gjelder innhold og form. Dette er for øvrig noe ganske annet enn å hevde at ytringene ikke burde vært publisert.

Problemet i dette tilfellet er altså at enkelte religiøse maktmennesker ikke reagerer med kritikk og motytringer, men med drapstrusler, opptøyer og krav om sensur. Slike reaksjoner kan ikke få legge premissene for hva som i praksis skal kunne ytres.

Også tåpelige og ondsinnede ytringer vil opptre fra tid til annen, og de kan dukke opp hvor som helst: på en blogg, på en vegg, i en lokalavis. I den «globale landsbyen» vil det være tilfeldigheter som avgjør hva som påkaller ekstremistenes oppmerksomhet og raseri. Og da er det tross alt bedre at det er en større avis som tar støyten, og at dette gjøres i sammenheng med en bred debatt. Selvsagt kan det bidra til å øke konfliktnivået på kort sikt (selv om det denne gangen var vel så mye danske imamer som forårsaket bråket), men kanskje kan det på lengre sikt også bidra til en normalisering? En tilvenning til hva man faktisk må forvente å møte i et fritt samfunn? Kanskje kan man bidra til å hindre at privatpersoner må leve på hemmelig adresse fordi de glemte at ytringsfriheten kun gjaldt formelt?

Når jeg ytrer meg på bloggen min, bør jeg kunne gi uttrykk for det jeg faktisk mener (innenfor loven), uten å være redd. Hvis vi hele tida skal måtte veie våre ord fordi noen blir veldig sinte, eller fordi det er så fryktelig synd på enkelte, vil det kunne bli stadig flere ting som blir umulig å ytre i praksis. Å være krenket er et effektivt maktmiddel. Derfor er dette til syvende og sist et spørsmål om ytringsfrihet, i den forstand at den må holdes i hevd gjennom bruk.

La gå at klimaet i Danmark var preget av fremmedfiendlighet idet tegningene ble trykket, og at dette satte dem i en uheldig kontekst, slik Grüner Larsen nevner. Timingen var kanskje dårlig. Men når passer det å ta et oppgjør med dette da? Og hva med andre land? Skal hele verden måtte liste seg fordi noe er råttent i Danmark?

Vi kan ikke operere med selvsensur og tabuer fordi vi er redde for represalier eller for å støte visse grupper. Vi kan ikke forlange at kritikk av islam skal måtte være nøktern, konstruktiv og god, når vi aldri ville drømt om å stille tilsvarende betingelser til ytringer om andre grupper. Vi kan ikke leve med én type folkeskikk overfor muslimer, og en annen overfor alle andre. Og vi må aldri godta at det å hevde seg krenket skal gi rett til å legge føringer på andres atferd. Det er en altfor høy pris for fred.

Andre gang Jyllandsposten trykket karikaturene, var det fordi en av tegnerne, Kurt Westergaard, hadde blitt drapstruet. Og det er klart: man kunne jo bare skrevet at man ikke lar seg diktere av trusler, men etter min mening var det eneste riktige å også vise dette i praksis.

Mange snakker om at vi må vise respekt. Jeg er enig når det er snakk om individer. Ellers ikke. For hva hvis jeg faktisk ikke har respekt (tenk på en tilstrekkelig provoserende ideologi, slik at poenget blir tydelig); bør jeg da passe på å ikke såre følelsene til ideologiens tilhengere når jeg sier hva jeg mener? Eller bør jeg rett og slett holde kjeft, eller hykle? Og dette kan da ikke avhenge av hvilket syn jeg mangler respekt for? Eller skal man bare hykle overfor de som blir veldig sinte eller lei seg?

Muslimer er ikke en etnisk gruppe. De er tilhengerne av en religion, og omfatter blant annet vestlige konvertitter. Tegningene var ikke hets mot mennesker, de var hets/satire/kritikk/whatever mot en verdensreligion/ideologi. Et tankesett. Ideer. At mange mennesker oppfatter dette som hets mot dem selv, er selve kjernen i problemet, og noe vi før eller siden er nødt til å ta et oppgjør med dersom ytringsfriheten skal være noe mer enn en død paragraf. Tror noen at det er mulig uten å faktisk konfrontere?

Se også:
Vedlikehold av ytringsfriheten
Hatefulle ytringer
Ånden i samtiden

«Jesus sa til dem: “Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere“. Straks lot de garna ligge og fulgte ham».

Se teine.

Pensjonert hobby-filosof Mons K. Ninja går til søksmål mot den norske stat. Målet er klart: Å gjeninnføre de konvensjoner for ekteskapet som ble tatt for gitt i gamle dager.

– Vi ønsker blant annet å få svar på om raserene ekteskap fremdeles er gyldige juridisk. Vi krever likebehandling med par som kan samtykke til blandingsekteskap. Vi kan ikke akseptere at norske barn risikerer å få en far som er … neger! Alle slags ekteskap ligger nå i et felles register som ingen rasebevisste mennesker vil finne på å gifte seg inn under.

Ninja, som har forberedt saken over lengre tid, har nå engasjert en advokat som arbeider med stevningen til Oslo tingrett. Dersom han ikke vinner frem i Norge, vurderer han å ta saken videre til FNs menneskerettighets-komité.

– Der sitter det en rekke totalitære og undertrykkende regimer – så da vinner vi, sier Ninja selvsikkert. Han tror han har hele rasist-Norge i ryggen når han nå stevner Staten.

Ninja mener at det ikke kan være opp til et tilfeldig flertall på Stortinget å bestemme hva som er et gyldig ekteskap:

– Da kan jo ekteskapsbegrepet forandres til det ugjenkjennelige. Jeg mener at ekteskapsloven diskriminerer de som giftet seg i den tro at dette er en pakt mellom to av samme folk.

Dagbladet får kritikk for sin artikkel «Hvis muslimene blir i flertall» (samt oppfølgings-artikkelen), og rasismebeskyldningene sitter løst. Enkelte mener at selve problemstillingen er rasistisk.

Personlig synes jeg det er bra at mediene tør å ta i en debatt som allerede har foregått blant folk i lang tid, selv om jeg er enig med kritikerne i at vinklingen ikke er god, og at artikkelen kan bidra til å bekrefte eksisterende fordommer.

Men er problemstillingen rasistisk? Nå er det alltid vanskelig å diskutere dette begrepet, siden det legges så forskjellig meningsinnhold i det. Martin Grüner Larsen hevder f.eks. at rasisme er en struktur som man deltar i, uten å vite det selv.

Selv foretrekker jeg en noe snevrere og mer bokstavelig definisjon, delvis fordi det blir mer entydig, og delvis fordi vi har så mange andre, gode begreper for alt dette andre. «Fordomsfull», for eksempel. Og «generaliserende». Man kommer langt med det. Da kan det til og med hende at man kan snakke sammen, istedenfor å kvele enhver debatt i fødselen med stigmatiserende merkelapper.

For at rasisme skal være et relevant begrep i dette tilfellet må man i det minste forutsette at muslimer kan betraktes som en folkegruppe i en eller annen forstand. Hvem er det som gjør dette? De som debatterer problemstillingen eller de som reagerer så kraftig på det?

Argumentasjonen kan ihvertfall være vanskelig å følge noen ganger. Ronny på venstresida.net skriver f.eks. først at «det ikke gir mening å snakke om ”muslimer” som en gruppe», og like etterpå påpeker han «hvor hårreisende 30-talls hele debatten høres ut dersom man prøver å bytte ut ”muslim” med ”jøde”». Jeg er helt enig i at det ikke gir mening å snakke om muslimer som en gruppe. Det er jo nettopp derfor rasisme er et lite treffende begrep. Og da gir det heller ingen mening å bytte ut «muslim» med «jøde». Debatten omkring FrP ville også høres rasistisk ut hvis vi bytter ut «FrP-velger» med «jøde». Men det gjør vi jo ikke.

Muslimer er ikke en folkegruppe, av samme grunn som høyrefolk, kommunister eller ateister ikke er folkegrupper. Islam utgår riktignok fra en bestemt kultur, men er i dag utbredt over store deler av verden, i helt forskjellige kulturer. Islam er noe man mener. Derfor er det uheldig å snakke som om islam er arvelig. Spredning av religion og ideologi har svært lite med fødselstall å gjøre. Hvilke verdier og ideer som får fotfeste er derimot et resultat av hvordan vi presenterer våre egne, samt hvordan vi reagerer på de vi finner uakseptable. Dette gjelder rasisme, og det gjelder islam.

Men jeg skal ikke late som jeg ikke skjønner. Hvis man med «muslim» mener «person fra islamsk land», eller alle som er født inn i religionen, blir det naturligvis stigmatiserende å framstille et flertall som en trussel. Men er det dette man mener?

Jeg vet at det ikke er det jeg mener i debatter om islam, og derfor blir jeg ofte forvirret av rasismebeskyldningene. Jeg pleier for sikkerhets skyld å snakke om «islam» istedenfor «muslimer» (uten at det nødvendigvis hjelper så mye), men jeg tar likevel for gitt at når man snakker om farene ved et eventuelt muslimsk flertall, så er det et meningsflertall man sikter til.

Et slikt meningsflertall er helt usannsynlig. Men det må være lov å lure på det, og diskutere det. Jeg mener det er helt rasjonelt å frykte en totalitær ideologi der religion og politikk flyter sammen, der lov og dom er bestemt av religiøse tekster og skriftlærde, der straffemetodene er middelalderske, og der kvinner ikke innrømmes rettigheter som selvstendige individer. Det er nok bare et lite mindretall av muslimene som er tilhengere av å innføre slikt i vårt samfunn, og de kommer neppe til å bli særlig mange flere heller. Snarere færre, da jeg tror og håper at den kulturelle påvirkingen hovedsakelig går i motsatt retning. På den annen side virker det naivt å tro at et slikt syn må komme i flertall for å kunne være farlig.

Jeg synes det er nokså opplagt at det er dette folk er redde for. Ikke bønn, halal-mat eller hijab. Selvsagt er det noen som er generelt fremmedfiendtlige, men jeg synes det er uredelig å identifisere slike holdninger med den frykten mange føler overfor visse sider ved islam. Frykten kan være overdrevet, javel, men da forklarer vi det. Tar debatten. Og hvis noen tar debatten på en måte som er lite konstruktiv, korrigerer man det ved å delta i den, med gode argumenter.

Men flere av kritikerne mener altså at dette er noe man helst ikke bør snakke om i media. «Hele problemstillingen bør avvises», sies det. La gå at det finnes uheldige måter å behandle temaet på, men hvorfor bør selve spørsmålet avvises? Fordi et muslimsk flertall er urealistisk? Eller fordi de fleste muslimer ikke har farlige holdninger? Jeg er enig i begge deler, men nettopp derfor mener jeg at det er helt uproblematisk å snakke om det. Da får man jo muligheten til å tilbakevise påstander som ikke holder stikk.

Hvis Dagbladet hadde lansert problemstillingen, ville jeg også vært bekymret. Men det er jo ikke tilfelle. Dette er en debatt som har pågått lenge, i det såkalte folkedypet. Ved å hevde at det ikke bør diskuteres i media sender man et signal til de allerede mistroiske: dette er vi redde for å snakke om. Jeg tror man dermed er med på å underbygge grumsete holdninger i langt sterkere grad enn en populistisk avisartikkel bidrar til, ihvertfall så lenge sistnevnte følges opp av en skikkelig debatt.

Jeg har tidligere skrevet om min motstand mot religiøse friskoler. Jeg ble minnet om saken da Sigrun ga uttrykk for samme standpunkt, av nokså nøyaktig de samme grunnene som meg. Rett etterpå ble spørsmålet aktualisert gjennom SVs forslag om å avvikle slike skoler.

Sist skrev jeg:

Jo mer sekteriske og ensidige foreldrenes holdninger er, jo viktigere blir det at de ikke også får bestemme innholdet i skolen. Det er nettopp i slike tilfeller at barna trenger en motvekt til det de lærer hjemme.

For det er barnas rettigheter som må hensyntas når man utformer regler for skolen. Det er de som må beskyttes mot tvang og indoktrinering, også fra foreldrene. Særlig fra foreldrene.

Jeg ville ha trodd at dette var god, liberal tankegang. Men det er det visst ikke. Nei, skal man tro politikere på høyresiden er det totalitært og stalinistisk! Og det er visstnok i strid med selveste menneskerettighetene. Vel, la oss se nærmere på saken.

Foreldrenes rett til å velge

I Verdenserklæringen om menneskerettighetene, artikkel 26, står det:

«Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.»

Handler dette om pedagogiske metoder? Pensum? Livssyn? Det handler dessverre (også) om livvsyn. I et innlegg hos Fri Tanke har Jens Brun-Pedersen presentert grunnlaget for HEFs ja til religiøse friskoler, og han siterer der fra Tilleggsprotokoll til den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 2:

«Statene skal respektere foreldrenes rett til å gi barna slik utdanning som samsvarer med deres egen religiøse eller filosofiske overbevisning.»

Som Brun-Pedersen nevner, er rettigheten tatt inn i norsk lov, og overordnet øvrige lover. Så da er det vel klart, da? Egentlig ikke. Menneskerettighetenes artikkel 26 inneholder nemlig også følgende formulering:

«Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.»

Med andre ord: Foreldrene skal få velge utdanning etter egen religiøs eller filosofisk overbevisning såframt ikke denne overbevisningen er i strid med idealene i menneskerettighetene. Retten til å velge gjelder altså ikke uten videre et hvilket som helst livssyn.

Men da skulle det vel være greit? Nja, ikke helt. Menneskerettighetene gir nemlig flere føringer:

Barnas rettigheter

I Barnekonvensjonen, som også en del av norsk lov, heter det bl.a:

13. «Barnet har rett til ytringsfrihet, til å få og gi informasjon og ideer av alle slag og på alle måter. Begrensninger kan bare gjøres av hensyn til andres rettigheter eller for å beskytte nasjonal sikkerhet og offentlig orden.»
 
14. «Barnet har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Staten skal respektere foreldrenes retter og plikter til å opplyse barnet om dets rettigheter i slike spørsmål.»
 
29. «Utdannelsen skal utvikle barnets evner og personlighet så langt det er mulig. Den skal fremme holdninger om fred og toleranse og respekt for menneskerettighetene og naturen.»

Foreldrene har altså ikke lov til å hindre barnas egen tanke- og trosfrihet, eller isolere dem fra påvirkning av andre ideer. Her er det åpenbart en konflikt mellom foreldrenes rett til å velge på vegne av sine barn, og barnas egne rettigheter.

Hva veier tyngst?

Så lenge foreldrene er fornuftige innebærer ikke dette noe stort problem. Men ikke alle foreldre er fornuftige. Noen foreldre vil for eksempel helst ha full kontroll over den påvirkningen barna deres utsettes for. En slik holdning vil naturligvis være vanligere jo mer foreldrenes livssyn skiller seg fra det alminnelige, og jo sterkere deres overbevisning er. Enkelt sagt: De foreldrene som har sterkest ønske om en egen skole for sine barn, er nettopp de som ikke bør få bestemme all påvirkning alene.

Og hva betyr det egentlig at en skole er basert på en bestemt religion eller livssyn? Hva er det som gjør dette viktig for foreldrene? Selve oppdragelsen tar de seg jo av selv, når barna er hjemme. Foreldrene kan også selv sørge for opplæring i selve religionene, om nødvendig gjennom kveldsskoler, i tillegg til den vanlige grunnskolen. Hva er «religiøst» ved undervisningen for øvrig? Finnes det ulike varianter av norsk, engelsk, naturfag eller matematikk, avhengig av foreldrenes livssyn? Selvsagt ikke.

Så hva er det de religiøse foreldrene mister ved at barna må gå på en sekulær enhetsskole? Jo, barna havner i et heterogent miljø, med påvirkning foreldrene ikke har kontroll over.

Når foreldrene kan velge en grunnskole for barna der religion/livssyn er integrert i undervisningen, blir de i stand til å avgrense påvirkningen barna utsettes for. Når f.eks. kristne sender barna sine til kristne skoler, handler det ikke om å gi barna kristne verdier. Det kan de nemlig få utenom skolen. Det handler om å skjerme dem for andre verdier og impulser, og holde dem i et homogent, kristent miljø. Dette er bevisst segregering, og det er å frata barna deres rettigheter.

I tillegg vil mange religiøse ha et ønske om å påvirke selve undervisningen, f.eks. avvise evolusjon, framstille kvinner og menn som ujevnbyrdige, etc. Pensum er riktignok regulert av opplæringslov og læreplaner, men dette er bare et poeng i den grad myndighetene faktisk greier å kontrollere at lovverket følges.

Jeg mener at foreldrenes rett til å velge er oppfylt dersom de for det første kan reservere seg mot religiøs undervisning i strid med deres egen overbevisning, og for det andre har anledning til å gi barna undervisning i sin egen tro, enten på egen hånd, eller gjennom et organisert undervisningstilbud utenom den obligatoriske skolen. Jeg greier derimot ikke å se at de bør kunne kreve et grunnskoletilbud basert på sitt eget livssyn.

Norge har imidlertid også ratifisert Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og der står det bl.a:

«Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.»

Her gis altså foreldre rett til å velge private skoler istedenfor den offentlige grunnskolen, samt sikre religiøs undervisning etter egen overbevisning. Så om ikke det å forby religiøse grunnskoler er direkte i strid med menneskerettighetene, kan det se ut til at det er i strid med denne konvensjonen.

Spørsmålet blir dermed ikke hvorvidt man bryter menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser, men hvilke rettigheter som skal gis forrang. Jeg er ikke i tvil om hva som er riktig: barnas rettigheter bør veie tyngst.

Mangfold eller ensretting?

Det virker som mange på høyresiden henger fast i en forestilling om at det stort sett er staten som representerer maktmisbruk og ensretting, selv i et demokrati. De later også til å tro at familien er en slags monolittisk enhet med innbyrdes felles interesser. I retorikken som brukes snakkes det ofte om at foreldrene må få bestemme «selv», og man ser ut til å glemme at de faktisk bestemmer over andre.

I et demokratisk samfunn er det én sammenheng som står helt i særstilling med hensyn på ujevnbyrdighet og fare for overgrep og indoktrinering. Det er forholdet mellom foreldre og barn. Det er derfor fryktelig synd dersom lovverket sikrer foreldrenes enerett til påvirkning, på bekostning av barnas egne rettigheter.

Oppdragelse er foreldrenes ansvar. Undervisningen i grunnskolen, derimot, er et offentlig ansvar, og bør derfor utformes på et felles, demokratisk grunnlag. Samfunnet bør være sekulært, og det samme bør grunnskolen.

«Mangfold» brukes ofte som et honnørord, uten at det alltid reflekteres så mye over hva som ligger i det. Mange ganger er det nok først og fremst et retorisk grep; det gjelder å framstille meningsmotstanderne som motstandere av mangfold. I denne saken står imidlertid valget mellom to former for mangfold. Den ene er den som hvert enkelt individ opplever, for eksempel når lærere og elever med ulik bakgrunn alle bidrar til enhetsskolen, med sine meninger og sin kultur og religion. Dette er positivt, for det sikrer allsidig påvirkning, og det fremmer toleranse.

Et mangfold av skoler kan riktignok også være et poeng, dersom vi snakker om å tilpasse undervisningen til den enkelte elevs behov og forutsetninger, eller å prøve ut ulike pedagogiske metoder. Et mangfold av livssynsskoler, derimot, er det samme som segregering. Det betyr at den enkelte elev møter det stikk motsatte av mangfold. Hvilket naturligvis er mye av hensikten ved å opprette disse skolene. Dette er nettopp den type ensretting som høyresiden advarer mot i alle andre sammenhenger. Bare ikke i den ene sammenhengen det virkelig kan være et problem: overfor små barn.

Det er i det hele tatt underlig at flere trekker fram dette ene punktet i artikkel 26, samt utdrag fra konvensjoner basert på dette, uten å reflektere over hva resten av menneskerettighetene sier. For hvis dette punktet skal forstås slik som de siterte konvensjonene antyder, har vi altså å gjøre med en rettighet på vegne av andre. Ja, noe nær en enerett til å forme andre. Dette står i skarp kontrast til det som er menneskerettighetenes grunnidé, nemlig å ivareta individets rettigheter, mot maktmisbruk fra andre.

Ifølge Erna Solberg er min tankegang «stalinistisk». Hun bedriver dermed ikke bare sverting av meningsmotstandere, som så mange politikere, men regelrett nytale. Jeg regner med at dette langt på vei er en ryggmargsrefleks, siden det jo er snakk om et forslag fra SV, men jeg synes likevel mangelen på refleksjon er nedslående.

Av andre:
Sigrun –  Snorre Valen  –  Vox Populi
Dessuten: Hilde Bojer i Morgenbladet, som også nevner gode argumenter mot privatskoler generelt.

FrP har laget ei liste som skal illustrere hva de mener med «snik-islamisering». Jeg synes begrepet stort sett er misvisende. For «islamisering» må vel peke på samfunnet som sådan, altså at det offentlige rom tilpasses islam? At islamske lover og normer gis forrang foran sekulære, eller at alle skal måtte innrette seg etter muslimenes krav?

Islamisering og sharia

Det har riktignok vært luftet noen slike tanker. I lista nevnes ønsket om å innskrenke ytringsfriheten, som kom etter Muhammed-karikaturene. Regjeringens forsøk på å foreslå en utvidet rasismeparagraf kan sees som en respons på dette. Det har også vært debatter i media der noen muslimer kritiserer det de kaller «sekulær ekstremisme» og «militant sekularisme».

Hvis vi hever blikket utover landegrensene ser vi f.eks. at muslimske land nå forsøker å undergrave FNs menneskerettigheter. Og det finnes jo islamistiske grupperinger som står for en islamisering av Europa, hvorav noen også forsvarer eller bedriver terrorisme. I Norge har vi hatt ett islamistisk terrorangrep – på William Nygård, i forbindelse med Salman Rushdie-saken – men det kom også trusler om terroraksjoner etter Muhammed-karikaturene. Så langt har vi altså ikke hatt de store problemene med slike grupper i Norge, men selvsagt må fenomenet tas på alvor. Det politiske islam – islamismen – er en totalitær og voldelig ideologi, og bør behandles som det.

Et større problem her til lands er at enkelte innvandrermiljøer opererer med intern justis, på tvers av norsk lov. Delvis skjer dette gjennom islamsk lov, sharia, som omfatter både religiøse og verdslige spørsmål. Men selv om de fleste av disse miljøene er muslimske, er ikke alle slike interne normer en del av islam. Tvangsekteskap og æresdrap, for eksempel, er det ikke. Det diskuteres om omskjæring av jenter er det. Men siden sharia må fortolkes av religiøse skriftlærde, og disse også representerer tradisjonen i videre forstand, vil et slikt system kunne være med på å opprettholde også disse andre tradisjonene.

Særkrav og fellesskap

De fleste punktene på FrPs liste handler imidlertid om noe annet, nemlig religiøse særkrav. I likhet med andre grupper fremmer muslimer krav og ønsker overfor samfunnet på vegne av sine egne. Og det er ikke noe «snikete» ved dette; kravene har blitt framsatt i full åpenhet, og de fleste av dem har blitt avvist (selv om behandlingen av blasfemisaken og hijabsaken ikke var særlig betryggende).

I det offentlige rom vil det allmenne ha forrang foran krav fra enkeltgrupper. Samtidig må det være rom for fleksibilitet og mangfold. Det bør imidlertid skilles mellom objektive behov (f.eks. medisinske), og andre krav/ønsker. Krav om bønnerom og halal-slaktet kjøtt bør dermed ikke sidestilles med krav om handicap-toaletter og spesialkost for syke. Trossamfunn bør i stedet ha samme status som andre grupper som representerer synspunkter og særinteresser, slik som politiske partier, fagforbund, bransjeforeninger, kultur- og idrettsorganisasjoner, osv.

Så til noen av punktene på FrPs liste:

• Først og fremst skal loven være lik for alle. Dvs, sharia gjelder ikke. Vi bør derfor heller ikke tillate ordninger som kan gi legitimitet til et slikt system.
• Når det gjelder flerkulturelt klientell ved offentlige institusjoner, tror jeg man kommer langt med litt smidighet og god kommunikasjon innenfor et vanlig felles tilbud. Med unntak av objektive behov, som nevnt over, bør særkrav behandles etter de samme kriterier for alle. Dersom f.eks. halal- eller kosher-mat er et legitimt krav i fengslene, er vegetarmat det også.
• Grunnskolen bør være en felles arena for alle, der undervisningen legges opp etter felles regler. Man skal selvsagt likevel forsøke å etterkomme individuelle ønsker, innenfor rimelighetens grenser. Et eksempel kan være at man har et rom som er tilgjengelig for bønn. Det er derimot ikke rimelig å etterkomme krav som innebærer at alle andre må tilpasse seg, eller som medfører omfattende og kostbare endringer, f.eks. å bygge om dusjanlegg på grunn av religiøse tabuer.
• Det er ikke overraskende at det blir framsatt krav om offentlig utdannelse av imamer, når det offentlige allerede utdanner prester. Men vi bør ikke gjøre noen av delene. Det vil si: Statskirken bør avvikles snarest. Staten skal være sekulær, og den må ha troverdighet som det.

I privat sammenheng må de det gjelder få velge selv om de vil gi etter for religiøse krav, men med det forbehold at dette ikke må komme i konflikt med loven:

• Den enkelte arbeidsgiver bør f.eks. selv få bestemme om det skal være bønnerom på arbeidsplassen (men bør ikke ha lov til å diskriminere mellom ulike grupper).
• Utesteder bestemmer selv hva de skal servere, og når, innenfor rammene av loven. Hvis noen savner diskoteker uten alkoholservering, kan de forsøke å få etablert slike.
• Tilsvarende for rentefrie banker: De som ønsker dette, må jo gjerne prøve å starte en.

Polarisering og metadebatt

Temaet som ligger til grunn for FrP’s utspill er svært viktig. Måten de har valgt å vinkle det på er imidlertid en populistisk avsporing. Det samme kan imidlertid sies om andres forsøk på å assosiere utspillet med rasisme.

Noen mener at dette temaet har tatt for mye plass på bloggene i det siste, og det er ikke vanskelig å si seg enig i det. Men man skal være klar over at det er snakk om flere debatter:

1. Den primære (mener jeg) er den om forholdet mellom religiøse/kulturelle normer og det sekulære samfunn, og dermed også om verdikonflikter og integrering. Temaet er generelt, men i praksis handler det stort sett om islam og den kulturen islam har oppstått i, siden det særlig er derfra dette forholdet utfordres.
2. Debatten mobiliserer de fremmedfiendlige, kunnskapsløse og paranoide. Disse har gjerne en annen agenda, som f.eks. innvandringsmotstand, hat mot muslimer eller spredning av rasisme.
3. Dessverre er det en del som ikke ser forskjell på pkt. 1 og 2, eller later som de ikke gjør det, og som dermed dreier debatten over på latterliggjøring og brunskvetting. Antakelig for å slippe å diskutere 1.
4. Derfor får vi også debatt om dobbeltmoral, unnfallenhet, osv.

All støyen og mistenkeliggjøringen fører altså til at vi ender opp med å diskutere debatten og hverandre istedenfor reelle utfordringer. Det synes jeg er snikete.

Se også:
Hatefulle ytringer
Frihet er slaveri
Definisjoner og avmakt

Jeg har aldri vært så veldig bekymret for «dumme» politikere. Jeg er ikke så redd for at politikerne gjør feil. Jeg tror de stort sett er som folk flest, og sånn må det da også være. De er våre representanter, ikke våre foresatte. Og er de helt håpløse, blir vi jo kvitt dem, såframt alt fungerer som det skal.

Da er det to andre trekk som bekymrer meg mer. Det ene er at politikere framstår som så smarte og ufeilbarlige at folk slutter å bry seg med hva de gjør. Det andre er at politikerne blir så redde for å dumme seg ut at de skjuler feilene sine.

Alle gjør feil, også politikere. Det i seg selv er sjelden alvorlig. Alvorlig kan det derimot bli når mennesker med makt blir redde for å tape ansikt. Når det går prestisje i ting, feilene blir skjult og får vokse seg stadig større, helt til det plutselig har blitt for seint å snu. Derfor er det viktig at vi har et politisk klima der det er «lov» å framstå som usikker, og der man kan stå rakrygget og si: «jeg gjorde en feil».

Når den «nye blasfemiloven» nå ble avblåst tenkte jeg at det jammen var bra at de våget å snu nå. Ikke alle var like flinke til å innrømme feil, riktignok, og det ville vel være synd å påstå at noen var direkte klare i uttalelsene. Men dette er jo det obligatoriske maskespillet. I en slik sak kan ikke alt sies i klartekst. For eksempel at man ikke har satt seg inn i saksdokumentene. Eller at regjeringskollegaene har tabbet seg ut. Det skal vises lojalitet, osv. Men det viktige her er handlingene. At man retter opp.

Så jeg er tross alt glad for at det å dumme seg ut var en mulig utgang av det hele. Alternativet ville vært så mye verre. Og kanskje var det bra at det i dette tilfellet var flere å dele skyld med. Skjønt, hadde det ikke vært snakk om maktkamp mellom flere partier hadde neppe denne situasjonen oppstått i utgangspunktet.

Ellers er det jo en besnærende tanke at kanskje nettsamfunnet var medvirkende til utfallet: underskriftslistene, mobiliseringen via Facebook, massevis av innlegg på ymse blogger rundt omkring, og treffende satire. Men det spørs vel. Kommentarer og avisinnlegg av kjente personer betydde nok mer. Og kanskje var ikke de heller så viktige?

Kanskje var det bare sånn at det gikk opp for statsministeren og resten av regjeringen hva de faktisk var i ferd med å foreslå? Kanskje de innså at den politiske hestehandelen hadde kommet helt ut av kontroll? Og kanskje ville dette gått opp for dem uansett?

Det får vi aldri vite. Jeg er bare glad det gikk som det gikk.

Nå slipper man å teste ut hvor grensene for en slik lov faktisk ville gått. Nå kan man istedet konsentrere seg om ytringenes innhold, og la dem styres av motytringer, uformelle sanksjoner og alminnelig folkeskikk. Sånn som det bør være.

1) Jeg er blant annet:

Demokrat, humanist, liberal, ateist.

Å kritisere disse ideene er helt i orden, og det kan være både viktig og interessant. Hvis du blir provosert av dem, skal du selvsagt ha lov til å gi uttrykk for det. Å gjøre narr av ideene er også helt greit. Å gjøre narr av meg, for å ha dem, viser at du mangler argumenter. Og sånt kan jo også være greit å vite.

2) Jeg er dessuten:

Mann, hvit, nordlending, hetero, enslig, introvert, brillebruker.

Å kritisere meg for dette gir liten mening. Å gjøre narr av meg for det er mobbing.

Hva er du?

1 Kristen Monarkist Vegetarianer Kommunist Konservativ Buddhist Libertarianer Agnostiker Feminist Utilitarist Kulturrelativist Solipsist Objektivist Muslim Fascist Antroposof Sosialist Satanist Kreasjonist Scientolog Sjaman Kulturradikal Rasjonalist Eksistensialist Humanetiker Rasist Republikaner Anarkist Nihilist Positivist og 2 Kvinne Svart Syk Ung Keivhendt Spontan Sentimental Svaksynt Rynkete Mann Utadvendt Steril Kortvokst Svensk Deprimert Hvit Enebarn Rødhåret Homofil Adoptert Høy Engstelig Plattfot Blond Same Forelder Vestlending   

Hvis du ikke skiller mellom disse to kategoriene, har du et problem. Hvis lovverket ikke gjør det, har vi alle et problem.

I forbindelse med det siste oppropet mot den utvidete rasismeparagrafen, har jeg sett at enkelte har blandede følelser overfor å signere, fordi de da havner i selskap med mennesker de ikke vil assosieres med. Dette er antakelig en ganske vanlig måte å tenke på.

Jeg finner også mennesker på lista som jeg vil betakke meg fra å bli assosiert med. Men jeg støtter jo ikke de andre som støtter oppropet. Jeg støtter oppropet.

Dersom man er enig i oppropet slik det står, bør det være likegyldig hvem som ellers skriver under, og hva slags vikarierende motiver man måtte mistenke noen av dem for å ha.

Jeg vil faktisk hevde at det er et viktig poeng i seg selv at mennesker med vidt forskjellige holdninger her støtter samme sak, fordi det blant annet er dette ytringsfrihet handler om: at også meninger som en selv synes er avskyelige skal kunne uttrykkes fritt.

Dessuten: En av grunnene til at religions- og kulturkritikk er så vanskelig, er jo denne frykten for å havne i dårlig selskap. Jeg synes man skal slutte å bekymre seg for assosiasjoner, være tydelig på hva man faktisk mener, og forvente at andre greier å skille skitt fra kanel. At så mange faktisk ikke greier det bør være bare deres eget problem.