Floken i nettet

Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv¹ har uttalt at mediadekningen i Norge er ensidig (les: venstrevridd), og at dette virker fordummende. Magnus Marsdal svarer med at det stort sett er kommersielle, kapitalistiske konsern som eier, og dermed kontrollerer, norske medier. De har rett, begge to.

Det største problemet med norske medier er imidlertid at en stadig økende andel av stoffet ikke er journalistikk overhodet – verken venstre- eller høyrevridd – men sladder og underholdning. Det nest største problemet er at en del journalister ser ut til å ha for dårlige kunnskaper om det de skriver om. Enten det, eller de mangler tilstrekkelig tid/skamvett til å sjekke fakta.

Først deretter kommer problemet med politisk skjevhet. Men dette er absolutt reellt. Jeg er helt enig med Wiedswang i at det er fordummende når saker stadig betraktes bare med venstresidas briller. Og jeg er ikke akkurat høyreorientert.

Men hva er årsaken til dette? Carl I. Hagen er ihvertfall ute og sykler når han viser til at «media rekrutterer bevisst». For, som Marsdal påpeker, media er stort sett eid av store, private selskaper. Og selv om eierne naturligvis ikke sensurerer innholdet i sine egne aviser, bør de ha mulighet til å påvirke rekrutteringen. Ihvertfall indirekte og på lengre sikt. Hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor prøver de ikke i det minste å sørge for balanse?

Jeg tror forklaringen er veldig enkel: det finnes forholdsvis få høyreorienterte journalister og redaktører. Som Wiedswang selv er inne på: journalistikken er maktkritisk av natur, og tradisjonelt har kapitalismen representert maktkonsentrasjon og utbytting. I dag er bildet mer sammensatt. Maktmisbruk kommer i alle varianter og sammenhenger, og vi trenger kritiske søkelys i alle retninger. Og ikke minst: vi trenger mangfold i journalistikken slik at leserne blir presentert for flere ulike vinklinger av hver enkelt sak.

Men dette må først og fremst være høyresidas eget ansvar. Hvis det er for få høyreorienterte journalister, redaktører og aviser, er det de som kan gjøre noe med det. Studér journalistikk! Start en avis! I stedet oppretter de «tenketanker», hvor de blant annet sitter og beklager seg over nettopp dette problemet. Eller de skriver blogg.

Journalistenes og redaktørenes eget ansvar består i å være saklige, etterrettelige og seriøse. De har med andre ord ansvaret for de første problemene jeg nevnte: at det fokuseres på tøv, og at man ikke forholder seg skikkelig til fakta. Men ingen bør lastes for at de ser verden gjennom sine egne øyne.

Også publisert hos ABC Nyheter
Oppdatering: se bl.a. Mihoe og Indregard om samme sak.

1. DN-artikkelen er ikke tilgjengelig på nett «

Liberalistene vil ikke ha noen fellesskapsløsninger, sier de. En minimal «vekter-stat», bare, og så skal resten overlates til markedet.

Jeg snakker ikke her om «liberal» i den betydningen ordet har i USA, eller i norsk sentrumspolitikk. Jeg snakker ikke om «liberale holdninger», «sosialliberal» eller om John Stuart Mill. Nei, jeg tenker på disse som tror at frihet er en naturtilstand, og at rettigheter er noe som finnes «der ute» et sted, som en slags kraft eller grunnstoff, uberørt av menneskehender. Sånne som har forlest seg på Ayn Rand. Disse som mener at politikk er overgrep, at alt skal være i privat eie, og at mennesker har det best om de blir overlatt til seg selv.

Disse mener naturlig nok at markedet, med sine «frivillige» transaksjoner, er den eneste akseptable måten å organisere et samfunn på. Og det er klart: man kan lage butikk av det meste nå. For nå er de grunnleggende investeringene forlengst tatt, av generasjonene før oss. En stor del av disse investeringene har vært kollektive, foretatt gjennom politiske planer og beslutninger. Andre har vært private, men gjort mulige gjennom statlige rammer og politisk tilrettelegging. I mange tilfeller var det snakk om investeringer som ikke var lønnsomme i den generasjonen de ble foretatt. Ofte ble de aldri lønnsomme, hvis vi betrakter dem isolert. De har imidlertid lagt grunnlaget for annen virksomhet, og har dermed gitt samfunnsøkonomisk lønnsomhet, på (svært) lang sikt. Foruten selve statsdannelsen med lovgivende og utøvende makt, rettsvesen, politi og forsvar, har dette grunnlaget bestått av slikt som forskning, utdanning, helsevesen, energiproduksjon, infrastruktur, mm. Kort sagt: sivilisasjon, trygghet, kunnskap og ressurser. Alt dette er i stor grad resultatet av fellesskapsløsninger, og mye av det ville neppe kunne blitt realisert på annet vis. Men nå kan selvsagt det meste gis bort til kommersielle aktører, som skummer fløten.

Ideen om individuell frihet – at enhver skal kunne forfølge sin egen lykke – er av forholdsvis ny dato. Den oppsto først når samfunnet hadde nådd en grad av velstand og mangfold som gjorde en slik tanke meningsfull. Med andre ord: individualismen er i siste instans også en frukt av kollektive bestrevelser.

Jeg skal respektere prinsippet om laissez-faire og minimumsstaten hvis det tas som utgangspunkt. Dvs: hvis man starter på nytt. For man kan ikke bygge liberalisme i sosialdemokratiets hage. Det er snylting på fellesskapet og tidligere generasjoner. Og det er å leke butikk. Dessuten kan det bli lenge å vente på flertall.

Så derfor, kjære liberalister: Begynn med upløyd mark! Bokstavelig talt. Det er jo så mange uberørte områder å ta av. Tør jeg foreslå Amazonas? Det er krevende og farefullt, akkurat sånn dere liker det!

Kildens utspring

Grovt sett¹ kan vi dele inn velgerne i de som stemmer egoistisk og de som stemmer idealistisk.

Med andre ord: noen stemmer først og fremst utfra hva de tror gagner dem selv, mens andre legger mest vekt på hva slags samfunn de mener er det beste, uavhengig av om dette gagner dem selv spesielt.

Begge gruppene finnes spredt over hele den politiske skalaen. «De idealistiske» har ulike oppfatninger av hva som er riktig og hensiktsmessig. «De egoistiske» er i ulike livssituasjoner, noe som også tilsier forskjellig typer politikk. Dvs, når livet endrer seg, gjør de politiske oppfatningene også det. Ta for eksempel de som stemmer sosialistisk når de selv har behov for «solidaritet», men som beveger seg mot høyre så snart de blir selvstendige og tjener mer penger.

Det er naturligvis ikke noe galt i å handle utfra egeninteresse. Det gjør vi hele tida, både som individer og som del av grupper. Men det å stemme utfra egeninteresse innebærer at politikk reduseres til interessekamp, og det er ikke det politikk bør være. Vi har interesseorganisasjoner og pressgrupper til slikt, og trenger ikke politiske partier til det samme.

Politikk handler om helheten: det som går på tvers av interessegruppene². Det dreier seg om lovgivning, rettigheter, rettsvesen, sosial sikkerhet, infrastruktur – selve «scenen» som interessekampene utspiller seg på, og rammene for dem. Ikke minst handler politikk om å hindre at noens interesser overkjører andres.

~

Det er nok derfor jeg interesser meg så lite for lokalpolitikk. Den dreier seg nemlig ikke om hva slags type samfunn vi skal ha, for slikt er gitt på riksnivå (eller internasjonalt, mer eller mindre uavhengig av politisk styring). De viktigste sakene kan ikke avgjøres lokalt, fordi de avhenger av verden omkring, og fordi kommunene har sterke føringer og trange budsjetter. Og saker som gjelder skoletilbud, helsevesen og sosiale rettigheter bør ikke avgjøres lokalt, da rettigheter bør være uavhengig av hvor man bor.

Lokalpolitikk handler først og fremst om å utnytte budsjettene best mulig, dvs. hvilke enkeltsaker som er viktigst, og hvilke grupper. Regnskap og rangering. Altså lite om politikk som sådan, og desto mer om interessekamp. Derfor oppstår da også tverrpolitiske bygdelister og rare koalisjoner i kommunevalgene. Og derfor er mange mer opptatt av å få inn dyktige og redelige enkeltpersoner i kommunestyrene, enn hvilke partier de representerer.

Men lokalpolitikk handler også om å påvirke rikspolitikken. Dessverre går denne påvirkningen som regel ut på å kjempe for sin kommune og sin region, istedenfor en bestemt type politikk for hele landet. Interessekamp igjen, altså.

Se også: Ideologi for dummies

1. I praksis er det vel ofte en kombinasjon. Dessuten er det mange som ikke gjør noen slik vurdering i det hele tatt, og bare stemmer av gammel vane, utfra andres forventninger, sosial tilhørighet eller enkeltsaker. Jeg har sett bort fra disse her. «
2. Hvis man er av den oppfatning at alt bør være styrt av egeninteresse, er man egentlig motstander av politikk. Da bør man stemme for å innskrenke politikken mest mulig, uavhengig av om dette i seg selv ganger en selv. (Da det å stemme for et samfunn styrt av egeninteresse ikke nødvendigvis er det samme som å stemme utfra egeninteresse.) «

«Homofil praksis er synd» sier de kristne, for det står i bibelen. Men man finner så mye rart i bibelen, som de kristne aldri nevner:

«For Gud sa: (…) Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø» (Matt. 15:4)
 
«Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! (…) Og om din høyre hånd lokker deg til å synde, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele ditt legeme kommer til helvete» (Matt. 5:29)
 
«Dere skal holde mine forskrifter: Du skal ikke la to dyr av ulike slag i din buskap pare seg. Du skal ikke så to slags sæd i din åker. Klær som er vevd av to slags garn, skal du ikke ha på deg» (3. Mos. 19:19)
 
«De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. (…) De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø» (Rom. 1:29)

Mens altså andre bibelsteder blir tatt på ramme alvor:

«Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske» (Mark. 16:17)
 
«Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor» (Luk. 16:18)
 
«Verken de som driver hor, de som dyrker avguder, eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn, eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike» (Kor. 6:9)

De fleste kristne mener jo at deler av bibelen enten må forstås symbolsk, eller som utdaterte, kulturspesifikke normer. Men hvilke deler? Hvordan vet man hva som fremdeles skal regnes som gyldig? Det hevdes gjerne at skillet går mellom det gamle og det nye testamentet, siden det er NT som inneholder selve det kristne budskap. Men bare ett av sitatene over er hentet fra det gamle testamentet, så dette kan ikke være hele forklaringen.

Jeg tror heller forklaringen er denne:

De troende tolker innholdet i bibelen utfra det de tror og mener fra før.

Med andre ord: En kristen bibelleser aksepterer den delen av innholdet som bekrefter de holdningene han allerede har, og overser (eller omtolker) resten. Sånn er det med all tilegnelse av informasjon. Enhver leser er et filter. De kunnskapene og holdningene man har fra før bestemmer hvordan nye opplysninger oppfattes og vektlegges. Det spesielle med bibelen er at den skal representere guds ord. Dermed blir de synspunktene leseren får bekreftet opphøyd til «sannheter», som han slipper å argumentere for.

Det trenger ikke engang være snakk om leserens egne synspunkter, siden «rett tolkning» er et spørsmål om autoritet. Den som tolker på tvers av dette risikerer fordømmelse. Dermed vil maktforholdene i kirken og andre trossamfunn kunne avgjøre hvilke bibelsteder som blir tatt på alvor av de kristne, og brukt til å felle dom over andre mennesker.

Jeg synes fordømmelse av homofili virker like meningsløst som de andre bibelstedene jeg siterte over. Hvis en kristen skal prøve å forklare meg hvorfor akkurat dette skal tas på alvor, kan han ikke vise dette utfra bibelen selv. Han må fortolke, og dette må han gjøre selv. Den kristne må, som alle andre, ta ansvar for sine egne holdninger. Han kan ikke bare skyve religiøse autoriteter foran seg, eller skylde på at «det står i bibelen». For der står det så mangt.

Her er f.eks. et sitat som selv jeg kan stille meg bak:

«Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?» (Jak. 4:11)

Se også: Tanker om tro.

En anekdotisk analyse.

Det offentlige yter dårlig service, sies det. Underforstått: det private yter bedre. Og det er nok sant, mange ganger. Men jeg har inntrykk av at kvalitet og service er på vei nedover generelt i samfunnet – både i privat og offentlig sektor. Fokuset er på kostnader.

Som alle andre har jeg hatt mine negative erfaringer med helsevesenet og NSB. Samt Telenor, etter avmonopoliseringen. Men det er de private firmaene som har gitt meg mest bry. Joda, jeg vet at egne erfaringer er et altfor spinkelt grunnlag til å trekke konklusjoner om hele bransjer, men kanskje de kan illustrere noen alminnelige problemer?

Jeg sikter først og fremst til håndverkerne:

Håndverker A: Leiligheten min har glassinnbygd balkong. Denne var lekk allerede da jeg flyttet inn, og ikke bare litt; når det regnet sto vannet og fløt. Det var snakk om en reklamasjonssak, og det lokale boligbyggerlaget hadde for lengst bestilt reparasjon hos firmaet som hadde montert balkongen. Disse holdt til i en annen del landet, og kunne visst bare komme innom «når de likevel var i nærheten». Hvilket ikke var så ofte. Men av og til dukket de opp på kort varsel, tok en titt, smurte på litt silikon, og hastet videre til viktigere ting. Det tok drøyt to år fra jeg flyttet inn til feilen ble reparert.

Håndverker B: Jeg vurderte å pusse opp badet, og fikk et rørleggerfirma til å lage et kostnadsoverslag. Jeg forklarte hva jeg hadde i tankene, og ba om å få spesifisert kostnadene for hvert enkelt tiltak, så jeg kunne ta stilling til hvor mye jeg hadde råd til å få gjort. Joda, det kom en mann som målte og noterte. Jeg skulle få svar nokså snart, sa han. Men tida gikk uten at jeg hørte noe, så jeg ringte og purret. Da hadde vedkommende reist på ferie, og kollegaene kunne dessverre ikke finne papirene. Da han kom tilbake noen uker senere fant han ikke papirene, han heller. Dermed måtte vi begynne på nytt (etter å ha gjort to nye avtaler, da den første ble glemt). Jeg minnet igjen om at jeg ville ha kostnadene spesifisert. Det endte likevel med at jeg fikk oppgitt en enkelt sum. Og siden de ikke hadde tatt vare på underlaget måtte beregningene gjøres enda en gang.

Håndverker C: Det skulle gjøres noe arbeid i alle leilighetene i blokka (ca. en halvtimes jobb i hver), og beboerne ble bedt om å velge dato fra ei liste, samt oppgi telefonnummer. Flere i oppgangen krysset av for samme dag. Da dagen kom hørte vi ingenting fra firmaet. Ikke dagen etter heller. Jeg ringte, og fikk snakke med mannen som var satt på jobben. Det skjedde veldig mye for tida, kunne han fortelle. Dessuten hadde han vært innom og ringt på døra den dagen, men jeg «var jo ikke hjemme». Og det er sant. I arbeidstida er jeg på jobb. Det samme gjelder de fleste andre i blokka. Og man tar seg jo ikke fri hele dagen for å vente på håndverkere; man venter på å bli oppringt på det telefonnummeret man har oppgitt. Vel, etter at jeg maste ble jobben gjort med det samme. Men bare hos meg; noen av naboene måtte vente i ukevis etter avtalt dato.

Håndverker D: Jeg bestilte sliping og lakkering av et tregulv. Mannen med maskinen kom flere timer senere enn avtalt, uten å verken beklage eller forklare. Etter å ha slipt ferdig gikk han rett løs på lakkeringen uten å finpusse først, med det resultat at gulvet måtte pusses og lakkeres på nytt.

Håndverker E: Jeg har ved flere anledninger vært kunde ved et lokalt verksted for bl.a. hvitevarer. Reparatørene kommer hjem til deg, men bare når det passer dem. De avtaler helst ikke tidspunkt mer nøyaktig enn «i løpet av uka». Klokkeslett har de slett ikke noe forhold til. Hvis du insisterer på en ordentlig avtale, holder de den uansett ikke. Disse karene pleier også å dukke opp midt på dagen og bli forbauset over at ingen er hjemme. Ofte skjønner de ikke hva du sier på telefon – ikke oppdraget og ikke problemet. Hvis du oppgir nummer til mobil eller jobbtelefon, ringer de deg likevel hjemme. I arbeidstida.

Jeg har selvsagt ikke hatt bare dårlige erfaringer, men det ser f.eks. ut til at problemene med å holde avtaler er gjengs. Det store unntaket var et par snekkere som både kom når de skulle, gjorde utmerket arbeid, og til og med ryddet etter seg! Ikke var de dyre heller. Jeg ble så gledelig overrasket at jeg nesten ringte og takket. For de dårlige erfaringene dominerer. Jeg har faktisk utelatt et par av de verste eksemplene, da de er vanskelige å anonymisere, og jeg ikke ønsker å henge ut enkeltpersoner.

Så finnes det jo andre typer private tjenesteytere enn håndverkere. Jeg kunne f.eks. ha sagt noen ord om ISPer, men jeg tror vi lar det ligge. Dette har blitt altfor langt allerede.

Varehandel er enklere, skulle man tro. Men hvis du som kunde har behov for informasjon, har du ofte et problem. Det er nemlig ikke særlig vanlig lenger at de butikkansatte har skikkelig kunnskap om det de selger. Det er faktisk ganske vanlig at kunden, som altså lurer på noe, vet mer enn selgeren. Og ja, jeg mener spesialforretninger.

Også butikkansatte har ofte et veldig avslappet forhold til løfter og avtaler. Når de f.eks. sier at varen kommer «helt sikkert i neste uke», så betyr ikke det at varen kommer i neste uke. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Kanskje de bare vil at du skal gå, sånn at de kan ekspedere neste kunde? For det er konkurranse på pris som gjelder, med blant annet akutt personellmangel som resultat. I noen bransjer foregår denne konkurransen mot rene internett-firmaer. Tenk om butikkene kunne satset på fortrinnene sine i stedet?

~

Noen av firmaene nevnt over mangler konkurranse, og vil nok heller aldri få det. Forholdene er for små. Andre har konkurranse i massevis, men det hjelper jo ikke når det utelukkende konkurreres på pris. Tvert om.

Hva stemmer man når man

er imot:

• politisk hestehandel og symbolpolitikk
• så vel markedsliberalisme som planøkonomi
• privat eiendom av naturressurser
• så vel proteksjonisme som full frihandel
• den sterke subsidieringen av landbruket
• EU
• statskirka
• så vel kongehus som president
• blasfemi- og rasismeparagrafen
• toleranse overfor religiøs/kulturell undertrykkelse
• privatisering av grunnskole og helsevesen
• kunnskapsreformen og omkalfatringen av universitetene
• offentlig støtte til kultur som tjener gode penger på egen hånd
• kjønnskvotering

er for:

• demokrati, herunder demokratisk kontroll av markedet
• langsiktig politisk planlegging
• konsistens og forutsigbarhet
• at sosiale rettigheter skal være uavhengig av bostedskommune
• konfesjonsfri skole
• karakterer i grunnskolen
• differensiert undervisning
• økt lønn/status for lærerne
• økt satsing på grunnforskning
• arbeidsinnvandring, med samme lønnsvilkår for alle
• kulturelt mangfold
• offentlig støtte til kultur som ikke kan drives kommersielt
• avkriminalisering av narkotika

er skeptisk til:

• konkurranseutsetting
• eiendomsskatt
• EØS-avtalen
• statlig deleierskap i bedrifter
• lokalpolitikk som sådan

og man dessuten:

• innser at lite av dette hører under kommunepolitikken
• oppfatter de fleste lokale sakene som uviktige
• knapt vet noe om lokalpolitikerne
• først og fremst vil hindre at FrP får innflytelse

   ?

OK, litt snusk skal dere få. Den svenske legen og konservative politikeren Marie Louise Ekholm har nemlig uttalt seg i bl.a. Aftonbladet og Expressen om ungdommens seksualmoral.

Som lege er hun naturligvis opptatt av å minske spredningen av kjønnssykdommer. Hun er da også innom de vanlige, fornuftige formaningene: bruke prevensjon og begrense antallet partnere. Men så har hun visst også problemer med såkalte «knullekompiser», dvs. venner som er mer eller mindre faste sexpartnere uten å ha noe kjærlighetsforhold. Hun vil ikke moralisere, sier hun, men velger altså å gjøre det likevel. «Jag tycker synd om pojkar och flickor som lever så här», sier hun.

Her må det være politikeren Ekholm som snakker. Skjønt, jeg trodde jo at de konservative var tilhengere av personlig frihet. Men det er kanskje bare markedskreftene politikerne skal holde seg unna? Hun uttaler videre: «Jag tycker att man som ung själv skal känna at man bär det största ansvaret för sitt eget beteende», og dermed blir ihvertfall jeg veldig forvirret.

Men la oss se på hvilke alternativer som finnes når det gjelder sex for enslige:

1. Fritt fram
2. Tilfeldige partnere, men med prevensjon
3. Vennesex
4. Prostitusjon
5. Den som ikke får kjærlighet skal heller ikke ha sex

Ekholm har uttalt seg negativt om alternativ 1 og 3. Jeg lurer på hvilket av de andre hun foretrekker?

Hva mener du?

Se også Liberaleren og Sissel om samme sak.

«Republikk! President! Nå!» Det er det samme maset hver gang et medlem av kongehuset gjør noe snodig, hvilket jo er rett som det er.

Men hva skal vi vel med president? Siden kongehuset ikke har reell makt, og de få formelle funksjonene knyttet til kongen godt kunne vært overtatt av f.eks. stortingspresidenten, burde det da holde å bare avskaffe kongehuset, og så stoppe der? Jeg ser ikke poenget med å bytte ut dagens maktesløse gallionsfigurer med en ny maktesløs gallionsfigur. Og enda verre blir det hvis vi får en president med makt. I dag ligger makta hos regjering og storting, og det synes jeg den skal fortsette å gjøre. Så hvis president er alternativet beholder jeg heller dagens ordning, tusen takk.

Og kongehuset har jo en funksjon. I tett symbiose med ukebladene gir de folk noen å se opp til, snakke om eller le av, alt etter hva vi foretrekker. For de tar jobben sin på alvor, og gir oss noe for enhver smak. Pene fruer med sans for pomp og prakt kan heie på dronningen. Ungdommen kan identifisere seg med kronprinsen. Han er jo en hyggelig og moderne fyr, og meninger har han visst også. Med Ari Behn har vi fått det bisarre inn i kongehuset. Det er lang tradisjon for slikt også i monarkier rundt om i verden. Og med Mette-Marit har de folkelige fått sin favoritt. Og så finner vi restene av verdighet hos kongen. Han virker dessuten lun og trivelig. En person det er lett å føle sympati for. «Stakkars Kongen», kan vi si, når det blir litt mye. Som nå, når vi altså har fått en skikkelig eventyrprinsesse i tillegg. Kan vi da be om mer, egentlig?

Det burde riktignok være unødvendig å lønne dem over statsbudsjettet. Dette burde pressen klart å finansiere på egen hånd.

Myndighetene regulerer handlinger. Holdningene våre skal de imidlertid la være i fred, for de bruker vi til å velge med.

Som jeg har vært inne på før er det en alminnelig oppfatning at manipulasjon¹ er galt. Men hvis man virkelig mener dette – at det er selve manipulasjonen som er forkastelig – må jo dette gjelde uavhengig av innholdet. Det kan ikke spille noen rolle hvor god hensikten er.

En konsekvens av dette blir, mener jeg, at holdningskampanjer i beste fall² er tvilsomme. Uansett målsetning. Og da tenker jeg altså ikke på innholdet i ytringene som sådan. All informasjon – herunder om skadelige konsekvenser av visse handlinger – skal naturligvis være tilgjengelig. All argumentasjon, for eller imot et hvilket som helst synspunkt, må selvsagt slippe fritt til. Mangfold og fri utveksling av informasjon og synspunkter er en forutsetning for fri meningsdannelse.

Er du et lett offer for propaganda?

Men det som gjør holdningskampanjene til holdningskampanjer, er de virkemidlene som brukes. Disse er jevnt over de samme som i reklamen: spill på det ubevisste, påvirkning av følelser gjennom assosiasjoner, repetisjon, slagord og skremsler, samt siling av fakta. Forskjellen fra produktreklamen er at det er det offentlige som står bak, slik at bare bestemte holdninger har monopol på slik påvirkning.

Motsatsen til holdningskampanjene er å sørge for at all informasjon slipper til på lik linje, slik at folk selv kan veie ulike synspunkter og fakta mot hverandre, og fritt få gjøre seg opp sine egne meninger. Myndighetenes oppgave i dette bør dermed være å hindre manipulasjon og monopol.

Nå gjør vi naturligvis ikke våre valg i et vakuum. Vi påvirker alle hverandre, bl.a. gjennom forventninger og uformelle sanksjoner. Men slik påvirkning er mangfoldig og gjensidig; den gjenspeiler de holdningene som allerede finnes blant folk. Det er en vesensforskjell mellom dette og at myndighetene bruker sitt maktmonopol til å påvirke gjennom målrettede kampanjer.

Myndighetene er våre representanter. De skal handle i tråd med de prinsipper de har blitt valgt inn på, dvs. de synspunkter befolkningen faktisk har. Da er det ikke uproblematisk om de politikerne som til enhver tid sitter ved makten utnytter sin posisjon til å styre folks meninger i en bestemt retning.

Staten skal styre skadelige³ handlinger, ikke holdninger. Virkemidlene for slik styring bør være avgrenset til de rent juridiske; demokratisk bestemte lover og regler. Dette gir kontinuitet, forutsigbarhet og legitimitet. Utover det må det utvises varsomhet. Informer, opplys, advar – greit – men la folk få oppsøke informasjonen selv, vurdere den på egen hånd, og trekke sine egne konklusjoner i fred.

Se også: Hvem vasker hjernen hvitest?

1. Med manipulasjon mener jeg teknikker for å påvirke gjennom følelser og reflekser (i motsetning til bevisst overveielse). «
2. Jeg har her forutsatt at kampanjene virker. Mye tyder på at de ikke gjør det. I såfall er det snakk om bortkastede offentlige midler, og altså uansett kritikkverdig. «
3. Hva skade angår: Jeg synes ikke det er opplagt at det er bedre å være påvirket av propaganda enn av f.eks. alkohol. Eller at nedsatt kritisk sans er bedre enn nedsatt fysisk form. Igjen: forutsatt at propagandaen virker. «

«Har vi feil partier i Norge?», spør Dagbladet på nett. I en «ny, svært uhøytidelig sommerserie» presenterer de fire fiktive politiske partier.

Nå er jeg jo vant til at Dagbladet er «svært uhøytidelig», men jeg overså faktisk først at partiene var oppdiktet. De virket helt troverdige. For virkeligheten overgår som vanlig fantasien. Følgende partier og grupperinger eksisterer (eller har i det minste eksistert), helt på ordentlig:

Barnas parti, Bypartiet Nidaros, Partiet av 17. mai 1992: Partier stiftet av en og samme person, som visstnok også har stiftet egen religion. Uforståelige programmer.

Demokratene bygger på kristne verdier, og vil «vokte den enkelte borgers rettigheter i henhold til Grunnloven». De vil åpne for bindende folkeavstemninger både lokalt og nasjonalt. Ellers: frihet for den enkelte, mer kristendom i skolen, restriktiv innvandring, flyktningeleirer utenlands, mer politi og strengere straffer (bl.a. progressivt straffesystem).

Det politiske parti ble stiftet av komikerne Atle Antonsen og Johan Golden, og var basert på direktedemokrati. I motsetning til resten av partiene på denne lista var nok dette ment som parodi. Ihvertfall delvis.

Direktedemokratene er en bevegelse for direktedemokrati i Norge. Deres representanter skal være bundet av avstemninger gjort på forhånd, via internett.

Fedrelandspartiet er et nasjonalistisk parti som vil «forsvare og videreutvikle vår norske og kristne kulturarv». Norge for nordmenn, osv. «Er ikke imot hjelp til mennesker fra andre land som er i nød», hevder de, men «det må skje i eller i nærheten av deres egne hjemland». Strengere straffer. Mot selvbestemt abort.

Folkepartiet vil «gjenopprette Norges selvstendighet og frihet, og sikre den norske nasjon». De ønsker et samfunn av «frie norske borgere», men som likevel er forpliktet av Norges historie og «den norske arv». Mer folkeavstemninger. Motstandere av at «Norge utvikler seg til et multi-etnisk samfunn». Asyl i begrenset omfang, for ett år ad gangen. Flyktningene bør hjelpes i «sitt nærområde», og dersom de mottas til Norge skal de ikke forsøkes integrert.

Foreningen for studium av objektivisme: Ayn Rand og egoismens filosofi.

Kristent samlingsparti: For de som synes at KrF ikke er kristent nok. Hevder at islamsk innvandring er «en fare for Norges land og folk som egenart». Vil ha «kristen og moralsk oppseding» i skolen. Mener at evolusjonsteorien ikke må bli enerådende i universitetsmiljøer «da dette ikke er bevist». Strengere straffer. Støtte til Israel fundert på bibelen. Vil avskaffe partnerskapsloven, likestillingsloven og abortrettigheter.

NasjonalAlliansen er et nasjonalistisk parti og en videreføring av bl.a. Hvit Valgallianse og Stopp Innvandringen. Muligens nedlagt. Arbeidet for umiddelbar innvandringsstopp og tilbakesending av innvandrere. La blant annet også vekt på å skille mellom nordmenn og samer.

Naturlovpartiet er noe annet. Noe helt annet. Det handler egentlig ikke om naturlover, men om svermeri for alt som er «naturlig». F.eks. naturmedisin framfor «kjemisk framstilt» medisin. De tar dessuten til orde for slikt som vel må sies å sortere under det overnaturlige, så som transcendental meditasjon «for å høyne den kollektive bevissthet». Norges enkleste hjemmeside.

Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse: Nazisme. Full pakke.

Partiet for Kultur og Sivilisasjon: Visstnok en fascistisk organisasjon. Sparsomt med info.

Rettferdighetspartiet: Republikanere, nei til EU. Opptatt av fattigdom og rettferdig fordeling.

Samefolkets parti: Da deres egen informasjon er på samisk har jeg ikke fått helt taket på hva partiet står for. Annet enn at det er samefolkets.

Sosialkorporativt Forbund: Ifølge nettstedet Monitor er dette en fascistisk gruppering som bl.a. går inn for å bygge norske baser på månen, ved hjelp av oljefondet. Har også kalt seg Syndikalistene og Det Norske Fascistpartiet.

Tjen folket: Marxisme, revolusjon, Mao og Lenin. Mener at Rødt er et «sosialdemokratisk parti».

Vigrid er en nynazistisk gruppe grunnlagt av «profet» Tore W. Tvedt. Hemningsløs og infantil hets av jøder, homofile, etc. Kvasi-religiøs Norrøn symbolikk.

En del av grupperingene har egne sider på nettet, men jeg avstår fra å linke.