Floken i nettet

Først en liten oppgave: Hvilke av følgende påstander er stigmatiserende eller et uttrykk for tvilsomme holdninger? Begrunn svaret.

• «Menn dreper kvinner»
• «Innvandrere er kriminelle»
• «Ikke-vestlige menn voldtar»
• «Muslimer er terrorister»

Så var det statistikken:

• Ca. 10% av alle drap i Norge blir begått av kvinner.
• Ca. 7% av innfødte norske menn¹ har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 17% av menn med innvandrerbakgrunn² har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 2% av alle kvinner³ i Norge har utsatt partneren sin for grov vold.
• Grov vold mot partner blir altså begått 4 – 5 ganger oftere av menn enn av kvinner.
• Grov vold mot partner blir altså begått 2 – 3 ganger oftere av menn med innvandrerbakgrunn enn av innfødte norske menn (relativt populasjon).
• Ca. hver fjerde kvinne og hver femte mann har opplevd at partner har brukt «fysisk makt».
• Siden 1999 har gjennomsnittlig 9 kvinner pr. år blitt drept av sin partner.⁴
• Av alle drap begått av menn i løpet av et år, er partneren offeret i ca. 20% av tilfellene.
• Det antallet menn som dreper partneren i løpet av et år utgjør 0,01% av det totale antallet menn som utsetter partneren sin for grov vold.

Et par momenter å merke seg:

• Det at menn utøver grov vold mot sin partner 4 – 5 ganger oftere enn kvinner ser ut til å rettferdiggjøre at dette nesten alltid framstilles som et rent mannsproblem i media (og i bloggpostinger).
• Det at menn med innvandrerbakgrunn utøver grov vold mot sin partner 2 – 3 ganger oftere enn norskfødte menn er derimot ikke nok til at det regnes som stuerent å i det hele tatt nevne dette momentet i media.

Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes⁵ for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».

Dessuten: Stigmatisering og nedsettende generaliseringer er også et alvorlig problem. Dette ser ut til å være åpenbart for de fleste når det gjelder f.eks. gruppen innvandrere, men av en eller annen grunn mye mindre åpenbart når det gjelder gruppen menn. Så til de som tror poenget mitt er å påpeke forskjeller mellom innvandrere og nordmenn: Les en gang til. Minst. Legg også merke til at de fire påstandene øverst i postingen (som alle på sett og vis er sanne) kan ha ordene «nesten ingen» foran seg. Og de er fortsatt sanne.

Litt høyttenkning til slutt: Årsakene til at voldelige menn er mye vanligere enn voldelige kvinner er nok mange og sammensatte. Antakelig dreier det seg om en kombinasjon av biologi og miljø. Men én årsak synes så åpenbar at det er rart den ikke nevnes oftere: Menn er fysisk sterkere enn kvinner. Menn bruker fysisk makt fordi de kan. De må selvsagt ville også, men akkurat det er kanskje mer likelig fordelt mellom kjønnene?

NB: Selv om denne postingen er utløst av et par andre bloggeres omtale av partnervold de siste dagene, er den ikke først og fremst ment som noe tilsvar direkte til dem. Jeg forsøker å peke på det jeg oppfatter som generelt ved omtale av vold og kjønn i media.
 

Kilder: Oppslag i VG her og her, samt statistikk fra SSB her og her.

---

1. Statistikken gjelder kvinnelige ofre mellom 20 og 54 år. Det forutsettes her at samme prosentfordeling er noenlunde representativ for alle kvinner i forhold, uavhengig av alder. «
2. Med «innvandrerbakgrunn» antas her SSBs definisjon: personer født utenlands, eller som har to utenlandsfødte foreldre. «
3. Egentlig gjelder dette tallet mannlige ofre. Det er altså sett bort fra homofile forhold. «
4. Det er vanskelig å si sikkert hvordan dette fordeler seg på innvandrere og innfødte, da dette nevnes bare i noen av tilfellene i media. Merk også at såkalte «æresdrap» faller delvis utenfor statistikken, dels fordi det ikke registreres systematisk, og dels fordi dette ofte ikke utføres av partneren selv, men en slektning. «
5. I en debatt om vold i hjemmet for et par år siden ble statistikk som gjaldt «makt mot partner» (i vid og generell forstand) brukt som om tallene gjaldt grov vold, som jo har langt mindre omfang. «

Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.

Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?

Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.

Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.

De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?

Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduseres den enkeltes ansvar.

Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.

Et møterom i en kommune nordpå. En ordfører, en rådmann og et par andre representanter for kommunen sitter og venter spent. Det banker på døren, og to pent kledde menn kommer inn.

– Værsågod og sitt. Kaffe?
– Jotakk. Nå, har dere kikket på prospektet vi sendte?
– Nja, det har vært litt hektisk. Mye møter og sånt. Så vi tenkte vi kanskje kunne gå igjennom det viktigste nå, sammen med dere?
– Visst, visst! Selvfølgelig! Vel, da skal vi ikke kaste bort tiden. Hvis dere ser på side 3 … nei, ikke der! Der, ja … akkurat. Ja, dere ser tallene? Så mye kan dere tjene.
– Oj!
– Nå skal man kanskje ikke ta for gitt et resultat av denne størrelsen, men at dette er en gullkantet investering kan ingen komme fra.
– Man hører jo en del snakk om risiko …
– Joda, det er en viss risiko med alt. Man vet jo aldri. Alt kan skje. Det kan bli krig, ikke sant? Eller det kan falle ned en meteor …
– Haha, det skulle tatt seg ut!
– Ja, ikke sant?
– En meteor! Haha, ser dere for dere … ?
– Jo, så ved å investere nåverdien av de framtidige kraftinntektene – dere sitter jo på en gullgruve, vet dere – så blir forventningsverdien av den totale avkastningen … Tja, det er snakk om atskillige millioner … Nå skal vi se. Et øyeblikk, bare. Jo …
– Oj!
– Ikke sant?
– Kult! Og dette er sånne obla … oblagi …?
– Nettopp! Så hvis dere nå skriver her … og der, ja … Sånn, fint! Utmerket!
– Er det greit, da?
– Da skal alt være i skjønneste orden.
– Og når begynner vi å se noe til gevinsten?
– Når som helst. Når som helst. Hvis det ikke faller ned en meteor, da!
– Hahahahaha!
– Nettopp!
– Det var jammen bra at vi fikk vite om dette!
– Det gjelder å være åpen for mulighetene, vet dere. Være litt frampå. Play the game, ikke sant? Og mellom oss sagt: sånt er det ikke mange kommuner som skjønner.
– Tenk dere, en meteor! Svisj …
– Vel, det skulle vel være alt. Da får vi bare ønske dere lykke til med investeringene.
– Takk. Og takk for hjelpen!
– Ingen årsak. Gleden er på vår side.
– … og pang! Rett i bakken!

Alle er tilhengere av «frihet», men de mener ikke nødvendigvis det samme. Her er to definisjoner:

1) Frihet = fravær av tvang

Siden tvang er bevisste handlinger, innebærer denne definisjonen at det kun er andres vilje som kan begrense en persons frihet.

Et slikt frihetsbegrep forfektes av en del liberalister/libertarianere, og er ofte knyttet til en forestilling om «objektive verdier» og «naturlige rettigheter». Det spiller altså ingen rolle hva flertallet mener. Offentlige ordninger som skatt, avgifter og reguleringer regnes dermed som umoralske, siden de innebærer tvang. Tilhengerne av definisjonen pleier å hevde at statens eneste legitime oppgave er å hindre tvang.

Men hva med de som ikke klarer seg selv? Her vises det gjerne til private forsikringsordninger, og enkelte antar dessuten at frie, ansvarlige mennesker vil velge å hjelpe frivillig. Andre hevder at spørsmålet er irrelevant, fordi frihet er en absolutt målsetning, uavhengig av hva konsekvensene ellers måtte være. Noen går til og med så langt som å hevde at uegennyttige handlinger er umoralske.

Definisjonen innebærer at frihet er et «naturlig» utgangspunkt, dvs. man er fri såframt ikke noen bevisst hindrer en. Den betyr videre at total frihet er mulig, ihvertfall i teorien. Det har imidlertid aldri eksistert noe samfunn der disse prinsippene har vært gjennomført fullt og helt, og det spørs om det lar seg gjøre. Såframt flertallet ikke vil ha det slik, er man nemlig nødt til å bruke tvang for å avvikle tvang.

2) Frihet = fravær av hindringer

Hindringer omfatter ikke bare andre menneskers bevisste handlinger, men også slike ting som medfødte begrensninger, sykdom, ressursknapphet, språkforskjeller, avstander, mangel på informasjon, osv. Dette frihetsbegrepet beskriver dermed de faktiske begrensningene i hver enkelts handlingsrom – ikke andre menneskers intensjoner. Poenget er kun i hvilken grad vi kan velge. Det er omfanget og konsekvensene av begrensningene som er viktig – ikke hva de skyldes. Ifølge denne definisjonen er det ikke mulig å være totalt fri, da det i prinsippet alltid vil eksistere hindringer. Legg ellers merke til at frihet etter denne definisjonen kan innebære ufrihet etter definisjon 1, og vice versa.

Hva nå med de som ikke klarer seg selv? Jo, de får hjelp. Om nødvendig ved å begrense andres frihet. I dette tilfellet er det nemlig uviktig hvorvidt det er tvang eller andre faktorer som begrenser friheten. Ulike former for ufrihet veies i stedet mot hverandre med hensyn på omfang og konsekvens. For å forenkle en smule kan vi dele inn ufrihet i to distinkte kategorier: A) den som medfører lidelse, og B) den som bare medfører ulempe.

Lidelse vet vi alle hva er: sult, smerte, sykdom og angst, osv. Skatter og avgifter, derimot, er ikke lidelse. Restriksjoner på næringsvirksomhet er ikke lidelse. Ikke fartsgrenser heller. Altså: Ved å pålegge en viss grad av ufrihet innenfor kategori B, fordelt på hele befolkningen, kan vi i stor grad unngå ufrihet av kategori A.

– Men er det legitimt?, spør liberalisten.

Ja, det er det, så lenge dette skjer demokratisk, i overensstemmelse med de normer og rettigheter som har almenn aksept i samfunnet, og har hatt det over tid. For moral er ikke noe evig gitt; det er et kulturelt produkt. Det finnes ingen objektiv «standardmeter» som samfunnets normer kan vurderes mot. Det er samfunnets normer som er målestokken.

Frihet ifølge den siste definisjonen er ingen naturtilstand. I et litt større perspektiv kan den sees som en kulturell nyskapning, muliggjort av sosial velferd, teknologi og mangfold, og basert på vedtatte rettigheter. For rettighetene vokser heller ikke på trær. De har blitt til – noen ganger postulert eksplisitt, andre ganger gjennom sedvane, prøving og feiling – og de har blitt formalisert gjennom avtaler og demokratiske prosesser.

– Men, sier liberalisten, individet må jo ha visse rettigheter som ikke et tilfeldig flertall skal kunne krenke!

Javisst, og nettopp sånn er det da også. Demokratiet har rammer. Rettigheter avgjøres ikke med simpelt flertall. De har oppstått side om side med demokratiet selv, og det fungerer stort sett aldeles utmerket.

[Lars Fr. H. Svendsen: Liberalisme er frihet for alle]

I den grad prostitusjon er skadelig, går det ut over de prostituerte selv. Likevel er det et yrke forbundet med stor skam.

Men det finnes så mange rare bransjer. Noen mennesker driver f.eks. med oppsøkende salg. De stiller seg i veien for folk på gata, og roper etter dem. Eller de ringer folk hjemme, og stiller spørsmål ved deres evne til å foreta rasjonelle valg. Og noen lever av å lage reklame – gjerne for hva det skal være. Det finnes til og med firmaer som påtar seg å argumentere for andres synspunkter mot betaling. Manglende integritet som forretningsidé. Andre har som jobb å synse om bøker og musikk i media; genierklære eller ydmyke, bygge opp eller ødelegge, alt etter innfall og dagsform. Og så finnes det homeøpater og andre kvakksalvere, som livnærer seg av andres håp og mangel på kunnskap. Så er det ymse prester og imamer, naturligvis. For ikke å snakke om «journalistene» i f.eks. Se & Hør.

Skam er, som så mye annet, urettferdig fordelt.

En vitenskapsmann holdt en gang et populærvitenskapelig foredrag om astronomi. Han fortalte om planetene som kretser rundt sola, sola som kretser rundt Melkeveiens sentrum, osv. Etter foredraget reiste en eldre frue seg og tok ordet: «Unge mann, De tar nok feil. Jorden hviler nemlig på ryggen til en gigantisk skilpadde.» Vitenskapsmannen ville vite hva som i såfall befant seg under skilpadden. «De er smart, unge mann», svarte damen, «men det er naturligvis skilpadder hele veien ned!»

Denne anekdoten illustrerer problemet med uendelig regresjon: Alt må ha en årsak, og man kommer aldri fram til et første utgangspunkt. Den har bl.a. vært brukt som et argument mot kreasjonisme.

Et moralsk fundament?

Det samme bildet kan imidlertid også brukes om verdisyn: Våre standpunkter i enkeltsaker er basert på mer fundamentale holdninger, og i «bunnen» ligger såkalte grunnleggende verdier. Men hva hviler disse på? Svever de i løse luften? De religiøse har tilsynelatende en første skilpadde å stable etikken sin på, nemlig gud. Men dermed flytter man bare regresjonsproblemet over til å gjelde guds eksistens i stedet. Og hva med oss som ikke tror på gud? Er vi uten noe moralsk fundament?

I matematikken opererer man med aksiomer, dvs. valgte grunnsetninger som resten av matematikken er basert på. Vi kunne ha valgt andre aksiomer, og dermed fått en annerledes matematikk. Men det viser seg at de aksiomene som vanligvis legges til grunn gir en matematikk som kan brukes til å beskrive virkeligheten, slik vi observerer den. Matematikken danner et kart som stemmer med terrenget.

Kan vi tenke slik når det gjelder etikk? Hva betyr det i såfall at kartet stemmer med terrenget? La oss først ta en omvei om biologien:

Gener og natur

I 1835 kom Charles Darwin til Galapagos-øyene. Her gjorde han oppdagelser som senere fikk stor betydning for hans evolusjonsteori. I boka The Voyage of the Beagle skrev han:

«I have not as yet noticed by far the most remarkable feature in the natural history of this archipelago; it is, that the different islands to a considerable extent are inhabited by a different set of beings. My attention was first called to this fact by the Vice-Governor, Mr. Lawson, declaring that the tortoises differed from the different islands, and that he could with certainty tell from which island any one was brought.»

Evolusjon avhenger av såkalt naturlig utvalg av arvelige egenskaper (gener). I populariserte framstillinger sier man gjerne at «den sterkeste overlever». Dette er imidlertid en forenklet og til dels misvisende beskrivelse. For det første handler det ikke om å være sterk, men å være godt tilpasset miljøet. For det andre er det ikke slik at kun den best tilpassede overlever. Variasjon i egenskaper gir ulike fordeler og ulemper mhp. overlevelse og muligheten til å få parret seg, og det vil være mange forskjellige kombinasjoner av egenskaper som fungerer «godt nok». Det er derfor riktigere å si at ved ressursknapphet (eller knapphet på tilgjengelige maker) vil de dårligst tilpassede individene tape i konkurransen, og deres egenskaper vil dermed forsvinne ut av genpoolen.

Av og til oppstår nye egenskaper, pga. mutasjoner. De fleste av disse er skadelige, men det hender at de er fordelaktige. De vil i såfall kunne utkonkurrere andre egenskaper, og dermed bidra til at arten endres.

Men det er altså miljøet som bestemmer hvilke egenskaper som er henholdsvis «gode» eller «dårlige». Man kan si at det fungerer som et filter for genene. Når miljøet endrer seg, kan derfor andre egenskaper enn tidligere få konkurransefortrinn. Dersom en populasjon splittes opp, f.eks. ved at den sprer seg til flere øyer som siden er isolert fra hverandre, og miljøene på disse øyene er litt forskjellige, vil hver delpopulasjon utvikle seg forskjellig. Når disse forskjellene blir store nok, klassifiseres delpopulasjonene som separate arter.

Merk at en arts miljø ikke bare består av ytre faktorer som klima, terreng og geologi, men også av andre individer og arter. Artene er hverandres miljøfaktorer. For en bestemt dyreart kan planter f.eks. fungere som kamuflasje i tillegg til å være føde, mens andre dyr kan være konkurrenter, byttedyr eller predatorer. Når artene utvikles, endres dermed også miljøet for hver enkelt art. Det er altså snakk om en vekselvirkning: Miljøet bestemmer hvilke egenskaper som utgjør fordeler i kampen om å overleve, og dermed hvordan artenes utvikling blir, mens utviklingen av artene i sin tur er med på å forme miljøet, som igjen gir nye betingelser for videre utvikling, osv.

Memer og kultur

Utviklingen av kultur og ideer kan beskrives på noenlunde tilsvarende måte, der kulturen tilsvarer miljøet og ideer tilsvarer gener.

Ideer er ofte konkurrerende. Noen vil ha sterkere påvirkningskraft enn andre, og disse vil i sterkest grad spre seg og danne grunnlag for nye ideer. De bidrar dermed til å forme og utvikle kulturen. Dvs, det foregår en sosial evolusjon tilsvarende den biologiske. Og akkurat som ved biologisk evolusjon finner det sted en vekselvirkning: kulturen er et resultat av de ideene som har vunnet frem, samtidig som den er filteret som avgjør hvilke nye ideer som sprer seg og utvikler seg videre.

Biologen Richard Dawkins førte denne analogien noe lenger: han innførte begrepet memer, som en direkte analogi til gener. Memene er altså å forstå som «informasjonsenheter» som spres via sosial påvirkning, istedenfor gjennom arv.

Men hva bestemmer hvilke ideer som overlever og «formerer seg»? Hvordan «velger» den eksisterende kulturen dem ut?

Også dette kan sees analogt til det biologiske tilfellet: De dårligst tilpassede ideene velges bort. Et opplagt eksempel er ideer som er basert på påviselig gale premisser. Vitenskapen har derfor i løpet av de siste 3 – 400 år vært en viktig del av det kulturelle filteret. De fleste ideer er imidlertid av en slik art at det ikke gir mening å snakke om sant eller usant. Dette gjelder f.eks. etiske spørsmål. Men også i slike tilfeller kan noen ideer ha dårlige muligheter til å overleve på lang sikt. Dette vil typisk være tilfelle hvis ideene er skadelige i den forstand at de undergraver kulturen (og dermed sitt eget «livsgrunnlag»). Med andre ord: Ideer som virker sterkt destabiliserende på samfunnet vil være en kulturell «blindvei». De vil naturligvis kunne oppstå flere ganger, eller opprettholdes innenfor subkulturer, men konsekvensene hindrer dem i å spre seg og gi opphav til noen utvikling.

Dermed sitter vi igjen med et mangfold av ideer som enten støtter opp om samfunnet slik det er, eller som bidrar til endringer som oppfattes som utvikling (eller ihvertfall ikke destabiliserer dramatisk). Disse filtreres altså gjennom kulturen slik den til enhver tid er, og denne kulturen er igjen et resultat av den utviklingen som så langt har funnet sted.

Hadde utviklingen fram til i dag vært annerledes, ville kanskje også andre ideer vunnet fram i dag. Hvor forskjellige de kulturelle utviklingsveiene vil kunne være avhenger av de begrensningene som er gitt ved menneskets natur. F.eks. er både empati og egoisme naturgitte egenskaper ved mennesket, og de er derfor en del av grunnlaget for ethvert fungerende etisk system. En annen avgjørende egenskap er at vi er flokkdyr. Dette er kanskje en forutsetning for noen sosial evolusjon overhodet. Disse og andre biologiske egenskaper danner rammen for hva som er mulig kulturelt. Her finner vi altså forbindelsen mellom den biologiske og den sosiale evolusjon: den første danner grunnlaget for den andre.

Så hva betyr det at noe er «riktig» eller «galt»? Fasiten ligger ikke i et fast, objektivt gitt utgangspunkt. Vi trenger ikke vite hvor skilpaddene starter. Vi kan observere hva vi faktisk gjør: vi følger vår samvittighet. Denne er selvsagt ikke identisk for alle individer, men variasjonen er forholdsvis liten innenfor en og samme kultur. For det er der den kommer fra: vi sosialiseres til å føle at ting er riktig og galt, gjennom den kulturen vi vokser opp i. Og denne er altså et produkt av en rekke ideer som har sluppet igjennom det kulturelle filteret i tidligere epoker.

Etikk er dermed til syvende og sist en deskriptiv disiplin: Vi utleder den ikke fra noe objektivt gitt; vi systematiserer og formaliserer vår samvittighet, slik den faktisk har blitt.

Å krysse avgrunner

I århundrer var stabilitet et spørsmål om makt og tro. Trusler om represalier og troen på absolutter holdt menneskene på plass. Selv om man også i gamle dager hadde medfølelse med individer som led, trengte ikke dette være noe vesentlig poeng for hva som ble oppfattet som rett eller galt. Samfunnet besto, uavhengig av individuell lidelse. Så lenge stabiliteten ble opprettholdt, var det ingen behov for endringer.

Etter hvert som absolutt autoritet begynte å falle bort som grunnlag for etikken, ble dette annerledes. Da var det ikke lenger mulig å opprettholde et samfunn der mennesker led og var utrygge. Hensynet til den enkeltes trygghet og velbefinnende ble langt viktigere for stabiliteten i samfunnet, og dermed også for etikken. Et bortfall av troen på det absolutte fører dermed ikke til at «alt blir tillatt», slik noen troende hevder. Snarere tvert om.

En utfordring oppstår når ulike kulturer, som har eksistert atskilt lenge (som øyene i Galapagos) møtes, og de kulturelle normene har utviklet seg svært forskjellig. Hvordan oppnå et felles kart?

For fremdeles finnes kulturer av den «gamle typen», der religion og absolutt makt er bestemmende for etikk og lovverk. Det er likevel et fellestrekk ved alle samfunn at trygghet og stabilitet verdsettes høyt. Man forsøker stort sett å unngå lidelse og nød, i det minste for seg selv og sine nærmeste. Framgang og velstand er også en målsetning i de fleste kulturer, også i en del av de som ikke er moderne i alminnelig forstand. Hvis vi sammenligner slike faktorer: fred, stabilitet, individuell trygghet, utvikling, velstand, osv. – verdier som er viktige overalt – er det liten tvil om at samfunn basert på demokrati og menneskerettigheter har langt bedre resultater å vise til enn andre samfunnsformer. Disse ideene har vunnet frem og utviklet seg, fordi de virker. Dessuten: Våre samfunn var en gang også styrt gjennom religion og absolutt makt. Det er de ikke lenger. Det er derfor rimelig å anta at en tilsvarende utvikling (eller forfall, avhengig av ståsted) vil finne sted i dagens teokratier og diktaturer, gitt at de ulike ideene får konkurrere fritt.

Men det er umulig å foreta noen objektiv sammenligning av ulike kulturer og etiske systemer. Man bruker alltid sin egen etikk som grunnlag for sammenligningen. Et nøytralt ståsted eksisterer ikke. Jeg tror det er viktig å ikke glemme dette. Når det oppstår konflikter mellom ulike tankesett kan man derfor ikke bare heve seg over konflikten, som en nøytral dommer, og liksom se det hele «utenfra». Man er et produkt av sin kultur, og har sin målestokk derfra.

Å stikke fram hodet

Selv om det ikke finnes noe objektivt rett og galt vil vi uansett mene at det vi selv står for er det beste. Og det er jo nettopp når fasiten mangler at meninger blir relevante. Det er malplassert og aldeles overflødig å mene om slikt som kan vises å være sant eller usant.

Men siden ideer konkurrerer kan noen av dem sies å bli «riktige», i den forstand at de lever videre og utvikler seg, på bekostning av de ideene som viser seg å ikke være levedyktige. Så hvis man har tro på egne verdier og standpunkter, bør man gi dem en best mulig sjanse i denne konkurransen. Dvs. ta dem på alvor, leve etter dem, og våge å si dem høyt.

«We can’t predict the future. The best we can do, is to invent it» – Dennis Gabor

Politikk handler om hva slags samfunn vi vil ha. Man skulle derfor kanskje tro at de politiske partiene ville representere ulike langsiktige visjoner for samfunnet, som man kunne velge mellom. Om noen tiår kommer verden helt sikkert til å se annerledes ut på mange områder. Hvordan vil vi at den skal se ut?

Nå kan det hevdes at ideen om kollektive planer og mål er et politisk standpunkt i seg selv, nemlig venstresidas standpunkt. Høyresidas eksistensberettigelse er å være en motvekt til dette: å begrense hva fellesskapet skal ha hånd om. De vil ha mindre politikk.

De konservative ønsker riktignok å «forandre for å bevare», dvs. de er villige til å gjøre politiske tilpasninger i respons til endringer som uansett skjer, for best å kunne ta vare på det de mener er samfunnets grunnleggende verdier. Men da er det stort sett snakk om passive justeringer, gjerne i etterkant og ofte motvillig – ikke planlagte endringer utfra forventninger eller ønsker om hvordan framtida skal være. Det konservative samfunn driver for vær og vind, med drivankeret ute.

På venstresida er praktisk politikk så godt som identisk med det Arbeiderpartiet til enhver tid står for. Og med unntak av passive tilpasninger til det internasjonale markedet og EU, samt stadig nye målsetninger om energi, kan denne best beskrives som status quo. Eller «stø kurs», som det heter i de kretser. Skjønt, med dagens regjering kan det være fristende å påstå at politikken snarere drives etter innfallsmetoden.

Så eksisterer det jo politiske retninger som ikke uten videre kan plasseres til høyre eller venstre. Dvs, i praksis eksisterer de nesten ikke, og i den grad de har innflytelse er det som haleheng til en av fløyene.

Velgerne kan dermed ikke velge mellom ulike visjoner for samfunnet. Valget handler i stedet om hvor mye politikk vi skal ha, der det i praksis er bare én.

I ei økonomibok jeg har står det: «målet for en bedrift er å maksimere eiernes formuer».

En ting er veldig viktig å huske om mål: Det er alltid noen som har dem. Mennesker, altså. Bedrifter har ikke mål. Men eierne har, og ledelsen, samt de som startet opp bedriften. Likeså de ansatte, myndighetene og innbyggerne i lokalsamfunnet. Alle disse kan ha mål knyttet til bedriften, og de er generelt forskjellige. Svært ofte står de i motsetning til hverandre.

Økonomisk lønnsomhet kan sies å være et mål for eierne¹, i den forstand at dette gjerne er deres hovedmotivasjon for å eie. For dem vil f.eks. det å utvikle et nytt produkt bare være er et middel for å nå dette målet. For ingeniøren kan det være stikk motsatt.

Men det vi til daglig kaller mål er som regel bare midler til andre, mer fundamentale mål. De endelige målene er de vi kommer fram til hvis vi blir spurt «hvorfor» helt til vi ikke har flere svar. Da ender vi opp med noe immaterielt.

Målsettinger er alltid subjektive. Forutsetninger derimot, kan vurderes objektivt, og her kommer lønnsomheten inn:

Lønnsomhet er en forutsetning² for at bedriftene³ skal kunne eksistere, og dermed for at alle parter skal kunne oppnå sine respektive mål. Tilsvarende for samfunnet under ett: Budsjettet må balansere. Økonomien må være sunn. Dette er en forutsetning for at samfunnet skal fungere, og dermed for alt vi ønsker å oppnå.

Siden jeg er ingeniør faller det meg naturlig å ty til en teknisk metafor: Hvis samfunnet er fartøyet, er lønnsomheten motoren. Den er nødvendig for at vi skal komme dit vi vil. Men vi bruker ikke motoren til å manøvrere med. Den hjelper oss verken med mål eller retning.

Økonomen er maskinisten. Hvis han blir med opp på dekk kan han godt få være med å stikke ut kursen.

 

---

1. Investorer kan imidlertid ha helt andre grunner til å investere enn bare profitt. «
2. Størst mulig lønnsomhet er derimot ingen forutsetning for noe. Det er bare en subjektiv målsetning som må veies mot andre hensyn. «
3. Det er bedriften under ett som må være lønnsom, ikke nødvendigvis den enkelte avdeling eller kontor. Tilsvarende for hele samfunnet: Hver enkelt funksjon trenger ikke gå med overskudd. Det holder at budsjettet balanserer totalt. «

– Klimaforskningen har blitt politikk. Det har gått prestisje i å vise at klimaendringene er menneskeskapte. Og dessuten er det jo så usikkert!

Klimaskeptikernes faste omkved er ikke usant, men det er en dårlig begrunnelse for ikke å ta forskningsresultatene på alvor. Politikken først:

Det er nok riktig at man helst støtter seg til de vitenskapelige resultatene som best underbygger egne synspunkter. Sånn sett kan man si at det har gått politikk i klimaspørsmålet. Politikk, stolthet og prestisje. Dette gjelder naturligvis begge sider i klimadebatten. Men da snakker vi først og fremst om politikere og byråkrater. Det er de som må forsvare tidligere uttalelser og økonomiske prioriteringer. Det er de som har knyttet personlig troverdighet og karriere til et bestemt resultat.

Men hva betyr dette for selve forskningen?¹ Det koster selvsagt å snakke flertallet i et fagmiljø midt imot, når man selv er en del av det samme miljøet. Det krever mot og selvtillit, og man må tåle kritikk. Slik er det alltid når man tilhører et lite mindretall, enten flertallet har politikerne i ryggen eller ei. Denne typen uformelt press bør slett ikke undervurderes. Men forskning er likevel ikke personlig. Hele poenget ved den vitenskapelig metode er jo at ethvert resultat skal prøves av andre, slik at svakheter og feil avdekkes. Resultater og konklusjoner skal kunne vurderes helt uavhengig av den enkelte forsker.

Selvsagt er det faglig uenighet. Men det er viktig å være klar over hva denne uenigheten består i. Det er f.eks. ingen seriøse forskere som bestrider at CO2-innholdet i atmosfæren øker som følge av menneskelig aktivitet. Heller ikke at CO2 bidrar til drivhuseffekten, eller at denne effekten er med på å bestemme temperaturen på jorda. Men så er det heller ingen uenighet om at det finnes andre faktorer som spiller inn, så som f.eks. variasjoner i innstrålingen fra sola. Det man er uenige om, er hvor mye de ulike faktorene har å si; hva som betyr mest, og hva konsekvensene vil bli på lengre sikt. Disse tingene debatteres åpent hele tida.

Og det er vanligvis ikke slik at forskningsprosjekter blir stoppet eller resultatene hemmeligholdt hvis oppdragsgiverne er uenige i konklusjonene. Men her sikter jeg til offentlig finansiert forskning ved universitetene. Dette kan sikkert forholde seg noe annerledes ved forskningsinstitusjoner finansiert av private selskaper. Hvis man først skal påpeke føringer på forskningen, virker det derfor påfallende å kun fremheve de politiske føringene. For hvem har størst interesse av en bestemt konklusjon? Jo, verdens mektigste industri. Og da snakker vi ikke om prestisje, men om store økonomiske interesser. Veldig store økonomiske interesser.

Det andre hovedpoenget til klimaskeptikerne er at modeller og målinger er svært usikre, og at det har forekommet feil. Det påstås at klimaforskningen er uvitenskapelig. Men all forskning må forholde seg til usikkerhet. Det eksisterer ingen helt sikre svar innen vitenskapen. Og feil – som oppdages og korrigeres etter hvert – er en helt vesentlig del av det å komme fram til viten. Klimaforskningen skiller seg ikke fra annen vitenskap på noen av disse punktene.

Når usikkerheten er stor, og noen av scenariene er alvorlige, er den vanlige holdningen innen risikovurdering å være «føre var». Å ta høyde for worst case. For de fleste går et worst-case-scenario ut på at klimaendringene får alvorlige og varige konsekvenser for livet på jorda. Mange arter kan forsvinne. Naturkatastrofer kan øke i hyppighet. Havstrømmer kan påvirkes. Jordbruksområder og kystnær bebebyggelse kan bli ødelagt. Men enkelte klimaskeptikere er mer bekymret for tiltakene, som de mener vil forårsake økt fattigdom og store kriser. For dem er det dermed det å ikke foreta tiltak som er å være føre var.

Det er selvsagt mulig å tenke seg drastiske konsekvenser av selve klimatiltakene også, men det er tross alt ikke snakk om å slutte å bruke energi, eller reversere all teknisk og økonomisk utvikling. Vi velger hvilke tiltak vi vil gjennomføre, og vi kan fortløpende evaluere virkningen av dem slik at kursen eventuelt kan justeres underveis. Slik er det dessverre ikke med den globale oppvarmingen.

De viktigste tiltakene dreier seg uansett ikke om å bremse utviklingen, men det stikk motsatte: å finne gode alternativer til fossile brensler. Dette er vi nødt til før eller siden, uansett. Men så lenge vi har billig og tilstrekkelig energi er forskningssatsingen i beste fall halvhjertet. Når det dessuten finnes sterke krefter som motarbeider klimatiltak, eller som forsøker å hindre at nye energiløsninger blir funnet, blir resultatet at vi fortsetter som før. Vi endrer ikke på noe før vi er helt nødt. Men hvis en teknologisk omstilling skal vente til vi står midt oppi en global energikrise i tillegg, vil antakelig sjansen for å lykkes være langt mindre, og de negative konsekvensene langt større.

Kanskje skal vi derfor være takknemlige for at en omstilling nå tvinges fram gjennom en mer «gradvis» krise. Det haster, men vi har likevel tid til å planlegge. Og folk slipper å våkne så altfor brått. For det er ikke konsensus blant forskerne det står på. Alt avhenger av opinionen, og den er som kjent treg. Det har riktignok allerede blitt umulig å late som om klimaendringene ikke skjer, men ennå sitter mange og venter på «bevis» for at menneskelig aktivitet er en viktig faktor. Når noe slikt eventuelt kommer, kan det være for sent å gjøre noe. Og det som må gjøres, må gjøres i alle fall.

---

1. Ifølge Thomas Kuhns teori om paradigmeskifte vil nye resultater som er i strid med det rådende paradigmet kunne bli underkjent eller ignorert inntil de blir så omfattende at de medfører en krise, og et nytt paradigme oppstår. Men her viser «paradigme» til selve virkelighetsoppfatningen forskningen bygger på, ikke enkeltteorier. «

Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv¹ har uttalt at mediadekningen i Norge er ensidig (les: venstrevridd), og at dette virker fordummende. Magnus Marsdal svarer med at det stort sett er kommersielle, kapitalistiske konsern som eier, og dermed kontrollerer, norske medier. De har rett, begge to.

Det største problemet med norske medier er imidlertid at en stadig økende andel av stoffet ikke er journalistikk overhodet – verken venstre- eller høyrevridd – men sladder og underholdning. Det nest største problemet er at en del journalister ser ut til å ha for dårlige kunnskaper om det de skriver om. Enten det, eller de mangler tilstrekkelig tid/skamvett til å sjekke fakta.

Først deretter kommer problemet med politisk skjevhet. Men dette er absolutt reellt. Jeg er helt enig med Wiedswang i at det er fordummende når saker stadig betraktes bare med venstresidas briller. Og jeg er ikke akkurat høyreorientert.

Men hva er årsaken til dette? Carl I. Hagen er ihvertfall ute og sykler når han viser til at «media rekrutterer bevisst». For, som Marsdal påpeker, media er stort sett eid av store, private selskaper. Og selv om eierne naturligvis ikke sensurerer innholdet i sine egne aviser, bør de ha mulighet til å påvirke rekrutteringen. Ihvertfall indirekte og på lengre sikt. Hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor prøver de ikke i det minste å sørge for balanse?

Jeg tror forklaringen er veldig enkel: det finnes forholdsvis få høyreorienterte journalister og redaktører. Som Wiedswang selv er inne på: journalistikken er maktkritisk av natur, og tradisjonelt har kapitalismen representert maktkonsentrasjon og utbytting. I dag er bildet mer sammensatt. Maktmisbruk kommer i alle varianter og sammenhenger, og vi trenger kritiske søkelys i alle retninger. Og ikke minst: vi trenger mangfold i journalistikken slik at leserne blir presentert for flere ulike vinklinger av hver enkelt sak.

Men dette må først og fremst være høyresidas eget ansvar. Hvis det er for få høyreorienterte journalister, redaktører og aviser, er det de som kan gjøre noe med det. Studér journalistikk! Start en avis! I stedet oppretter de «tenketanker», hvor de blant annet sitter og beklager seg over nettopp dette problemet. Eller de skriver blogg.

Journalistenes og redaktørenes eget ansvar består i å være saklige, etterrettelige og seriøse. De har med andre ord ansvaret for de første problemene jeg nevnte: at det fokuseres på tøv, og at man ikke forholder seg skikkelig til fakta. Men ingen bør lastes for at de ser verden gjennom sine egne øyne.

Også publisert hos ABC Nyheter
Oppdatering: se bl.a. Mihoe og Indregard om samme sak.

---

1. DN-artikkelen er ikke tilgjengelig på nett «