Floken i nettet

«Jeg er ikke opptatt av ideologi», sier noen av dem som mener å ha et pragmatisk syn på politikk. For enkelte oppfatter nok ideologier først og fremst som rigide modeller basert på en eller annen idé om et idealsamfunn.

Etter min mening er ikke en ideologi noe annet enn en samling ideer om hvordan samfunnet bør fungere – et innbyrdes konsistent sett av standpunkter, basert på noen grunnleggende verdier. Det trenger ikke slutte på -isme. Det trenger ikke engang ha noe navn. Poenget er at man har en forestilling om hvordan samfunnet helst bør være, og at ens meninger i enkeltsaker henger sammen.

Man kan likevel være pragmatisk. For noen saker er jo viktigere enn andre, og absolutt alle saker har flere sider. Derfor veier man ulike hensyn mot hverandre, og derfor inngår man kompromisser når man må. Men da er det desto viktigere å ha noe å styre etter. Verdier. Ideologi.

Så kan man spørre om det er mulig å være uten noen ideologi, hvis vi legger en slik fortolkning til grunn? Jada, det er det. Jeg kommer på tre varianter i farten:

Den nihilistiske: Man avviser alle moralske problemstillinger, og handler utfra innfall, tilfeldigheter og tilfredstillelse av umiddelbare behov.

Eksempler: Dyr og despoter

Den holdningsløse: Man gjør seg ikke opp noen egne meninger, og innretter seg i stedet etter andres forventninger.

Eksempler: Barn og bevisstløse

Den populistiske: Man tar stilling til enkeltsaker, gjerne basert på følelser og stemninger i øyeblikket. Man gjør imidlertid ikke noe forsøk på å se flere saker i sammeheng, eller å begrunne sine standpunkter i mer generelle holdninger. I stedet viser man gjerne til «sunn fornuft» – en slags universell, politisk magefølelse.

Eksempler: FrP og fyllerør

Se også: Ideologi for dummies

  «Ser jeg det jeg ser?»
 

Jeg har nok tatt feil av Dag Solstad. Jeg trodde at han kanskje egentlig ikke var imot ytringsfriheten, men bare surret litt med begrepene i sin kritikk av «tidsånden». Det har vært hevdet at det er selvdisiplin og «dannet tale» som er Solstads poeng, og det tenkte jeg også. Men nå har jeg lest hans essay i Samtiden, og det er sannelig ikke mye dannet.

Klokere folk enn meg har vel allerede sagt det som behøves. Men jeg kommenterte saken for et par uker siden, på bakgrunn av avisomtale og -intervju, og synes at jeg må følge opp etter å ha lest essayet. Og for riktig å understreke min ytringsfrihet (samt at jeg er min egen redaktør), har jeg tillatt meg å skrive altfor langt.

Først det som er greit: Solstad kritiserer media for å være ansvarsløse og diktert av økonomiske hensyn, mens de unnskylder seg med hensynet til ytringsfriheten. Jeg synes dette er høyst betimelig kritikk. Da er det verre med resten:

Meddelelsens problem

Såvidt jeg kan skjønne er Solstad motstander av ytringsfriheten. Dvs, han sier at han er for. Og så sier han at han er imot. Litt ettersom. Han er ihvertfall imot at den skal være «hellig», slik den visstnok er i dag.

Jeg tolker ham slik: Han er motstander av ytringsfriheten slik den er, dvs. juridisk avgrenset, men ubetinget. Prinsipiell og konsekvent. Det er vel dette Solstad mener med «hellig». Han vil relativisere, gjøre friheten betinget. Den skal måtte brukes med fornuft. Han vil at den skal være underordnet andre hensyn: orden, fred og fordragelighet. Han vil – tror jeg – at noen skal gripe inn når det blir «for ille». Slik tolker jeg ham, men har er jo ikke krystallklar. Tvert imot, han er ytterst uklar, og det regner jeg med er bevisst. Mannen er tross alt en dyktig forfatter, og kan neppe skylde på språklig hjelpeløshet. Han rører sammen redaksjonelt ansvar, ytringsfrihet og ytringenes verdi til en passelig grøt, sånn at det blir mulig for de mest velvillige leserne å si: «Jammen, det er jo ikke ytringsfriheten han er imot». Men det er det.

Han nevner «ytringsfrihetens ødeleggende kraft», og sikter til Muhammed-karikaturene. De skal angivelig være direkte årsak til skadeverk, trusler og diplomatiske pinligheter. Hvis dette stemmer (noe som er høyst diskutabelt), holder det ikke å snakke presseskikk. For slike ytringer trenger ikke komme til uttrykk i en avis, der man kan rope på redaktøren. De kan like gjerne komme i en blogg, i en demonstrasjon, som kunstverk, som en uttalelse i en forsamling, eller for den saks skyld: i et oppslag på en vegg. Og blir dette først videreformidlet til de rette miljøene, kan helvete bryte løs uansett. For i disse miljøene anses landet som ansvarlig, ikke individet eller redaksjonen. Så hvis slike ytringer er farlige, er enhver offentlig ytring i den «globale landsbyen» en potensiell risiko.

Det er naturligvis derfor Solstad snakker om ytringsfrihet, ikke bare anstendighet og selvkritikk. Og derfor angriper ikke Solstad de som har kommet med – etter hans mening – uovertenkte ytringer. Han nevner bare såvidt redaktørene som trykket Muhammed-tegningene, og når han trekker fram Se & Hør som eksempel på overtramp i media, er det heller ikke først og fremst redaksjonen – som jo er ansvarlig for overtrampet – han retter skytset mot. Dette kan virke underlig hvis man antar at det er redaksjonelt ansvar som er hans poeng. Men det er det altså ikke. For Solstad velger i stedet å angripe de som forsvarer retten til å ytre seg, personifisert og demonisert gjennom Per Edgar Kokkvold og Lars Gule. Disse kritiseres og latterliggjøres for å ha forsvart ytringsfriheten i prinsipp. Det virker som at selve dette å tenke prinsipielt omkring rettigheter er noe veldig foraktelig i Solstads øyne, og det er ikke måte på hvor mange spydigheter dette fortjener. Også utenriksministeren får gjennomgå, for ikke å ha irettesatt Magazinets redaktør tilstrekkelig.

Åndenød

Innledningsvis i sitt essay gjør Solstad et klønete forsøk på å koble ideen om ytringsfrihet til krigshandlinger i «fattige og vanstyrte land». Han mener visst at ytringsfriheten er et slags invasjonsvåpen. Det er mulig at han innser selv hvor tøvete dette er, for han mumler det vekk med at «hadde man ikke hatt den hellige ytringsfriheten som påskudd, så ville man ha funnet på noe annet».

Men så fyrer han løs:

«Ytringsfriheten er ikke umistelig. Den er et gode, men ikke et umistelig gode. Den trenger ikke å vernes i fredstid. I fredstid, slik som nå, i våre land, trenger den å bli angrepet på det skarpeste, slik at vi atter kan begynne å se klart, skjelne mellom stort og smått, mellom viktig og uviktig, mellom det umistelige og det likegyldige, kort sagt snu opp ned på de verdier som ytringsfrihetens forkjempere har prøvd å presse på oss de siste 10 – 15 årene, ja faktisk før det var en eneste imam i våre land.»

Sånn tenker altså Dag Solstad. Men det man trenger, er naturligvis å kunne framføre sine meninger om hva som er henholdsvis stort/smått, viktig/uviktig, osv. Og det som eventuelt bør angripes er holdninger i media, samt mangel på selvkritikk og anstendighet. For å gjøre alt dette er man avhengig av ytringsfriheten.

Og hvilke verdier er det han sikter til, som ytringsfrihetens forkjempere har «prøvd å presse på oss»? Er det likebehandling og sekularitet han tenker på? Menneskerettigheter?

«Jeg tilbringer så lite tid ute blant folk som mulig. Det er for ikke å bli åndelig kneblet, men beholde min åndelige salutt (salute mentale på italiensk). Jeg tilbringer helst tida i mitt (vårt) bibliotek. Der befinner det meste av det jeg trenger for å kunne puste fritt. Ikke misforstå meg, jeg trives i naturen også, så det er ikke i protest mot naturen at jeg sier at i mitt (vårt) bibliotek befinner det meste av det jeg trenger for å kunne puste fritt. Det er andre steder enn i naturen jeg ikke kan puste fritt. Og det er ute i samfunnet, eller Media, som det gjerne heter.»

Hvis vi ser forbi den selvhøytidelige pludringen, er jo dette en holdning det er lett å føle sympati for. Det kan bli mange inntrykk og mye støy, og vi bør vel alle være litt selektive med hva vi bruker tid på. Heldigvis er dette ganske lett å få til, uten å måtte forskanse seg i sitt bibliotek. Man kan jo f.eks. slå av TVen når det sendes noe man ikke vil se. Men jeg skjønner altså hva han mener. Selv har jeg nesten sluttet å se på TV, og jeg har ikke engang radio. Men jeg går gjerne ut, og jeg omgås de menneskene jeg setter pris på. Jeg leser de bøkene jeg ønsker å lese, og lytter til den musikken jeg selv velger å lytte til. Jeg leser det jeg bryr meg om i avisen, og hopper over resten. Det går helt fint. Ingen kommer hjem til meg og tvinger på meg Se & Hør.

Derimot bruker jeg internett hver dag. Jeg vil gjerne anbefale det for Solstad, for der kan man nemlig selv bestemme hva man vil forholde seg til. Man kan faktisk oppsøke det man er ute etter, og la resten være. Hvis jeg f.eks. ønsker å finne ut mer om de udødelige bokverkene Solstads bibliotek er så overfylt av, og kanskje anskaffe noen av dem, kan jeg gjøre det forholdsvis lettvint, helt uten å se snurten av verken kjendisstoff eller alt dette andre vulgære som Solstad frykter og forakter («den hellige ytringsfrihet»).

Problemet med Solstads koketteri om sin avsondrethet fra sin degenererte samtid, er at han skaper seg et lite troverdig utgangspunkt for den kritikken han framfører. Hva forstår man av samfunnet dersom man er minst mulig ute blant folk? Hvordan kan man forstå eller kritisere internettkulturen hvis man lar være å forholde seg til den? Og hvordan i all verden skal man kunne si noe meningsfylt om ytringer i offentligheten dersom man behandler samfunnet og «Media» som én ting?

Udødelig ånd

«Det er nok bøker i verden, tenker jeg. Den som har tenkt å skrive flere må virkelig besinne seg og overveie nøye og tankefullt om hvorvidt han (det vil i dette tilfelle si meg) har noe å tilføre det.»

En selvkritisk holdning er jo positivt. Men «nok bøker» høres rart ut. Har det sluttet å skje ting i verden? Er vi ferdige? Solstad er antakelig bekymret for at det likegyldige skal komme i veien for det betydelige. Men jeg tror ikke dette stemmer. Hvem som helst kan lese gode bøker hvis de vil. Det er ingen som hindrer en. Det er faktisk lettere i dag enn noen gang før å finne akkurat det man er ute etter. Det kommersielle og overfladiske – kjendissladder, talkshow, fotball! – kan nok være distraherende, men det er aldeles frivillig, alt sammen.

«Men ser vi, eller rettere tenker, nøyere etter, vil man finne ut at flertallet av disse bøkene som har overlevd århundrene ikke har vært beskyttet av noen trykkefrihet. De fleste er skrevet i samfunn hvor det har hersket sensur, til dels hård sensur, med alvorlige konsekvenser for den forfatter som har forbrutt seg mot sensuren.»

Solstad mener visst at det finnes en slags mystisk kraft i «betydelig» litteratur, som gjør den umulig å ødelegge:

«Det har ikke lykkes makthaverne å destruere ett eneste betydelig verk. I hvert fall ikke som vi vet om. Og hadde det skjedd, ville vi fått vite om det, på en eller annen måte, gjennom myter og vandrehistorier. Men såvidt jeg vet, eksisterer det ikke noen slike myter om tilintetgjorte bøker.»

Dette har en veldig banal forklaring: Bøker blir «betydelige» først i ettertid. Ofte lenge etter at de er skrevet. Altså har de ikke overlevd fordi de er betydelige; de har rukket å bli betydelige fordi de har overlevd. Og når de først har eksistert lenge, og er spredt rundt på kloden i mange eksemplarer, er det jo vanskelig å utradere dem helt.

Man har imidlertid ødelagt bøker gjennom hele historien. Solstad nevner selv biblioteket i Alexandria, hvor vi vet at bøker ble borte for godt. Ellers ble tidlige kristne tekster brent, og de kristne selv har brent bøker. Man brente bøker i det gamle Kina, og i det nye. Det samme gjorde man i Sovjet og i Nazi-Tyskland, og i mange andre diktaturer. En del av bøkene har selvsagt overlevd likevel, men vi får aldri vite hvor mange som har gått tapt for alltid. Heller ikke hvorvidt noen av dem ville blitt betydelige nok til å innlemmes i Solstads bibliotek.

Ellers er det jo ikke tilintetgjørelse av allerede utgitte bøker som er det viktigste problemet med sensur, men det at bøker aldri blir utgitt, og kanskje ikke engang påbegynt, fordi forfatteren frykter konsekvensene. Og slike forfattere holder kjeft. Dermed blir det ikke engang vandrehistorier utav det. Noen ganger er det forfatterne selv som har forsvunnet. Eller blitt brent på bål. Bøkene de allerede hadde fått skrevet kan nok ofte ha overlevd, men forfatterne fikk ihvertfall ikke skrevet flere. Men det er kanskje ikke så farlig? Siden det er nok bøker i verden?

Fri meningsdannelse

«Det er klart at mer humane henrettelsesmetoder og forbud mot bruk av tortur har betydd langt mer for vår sivilisasjon enn trykkefriheten, selv om trykkefriheten er grunnlaget for siviliserte reformer. Og det er som et slikt grunnlag vi bør se trykkefriheten og bekjenne oss til den. Ikke for dens betydning for det frie ordet i seg selv. Uten at det trykte ordet hadde vært en nødvendig forutsetning for å kunne fremme kritikk av gjeldende samfunnsregler og lover, som grusomme henrettelsesmetoder og utstrakt bruk av tortur, hadde det ikke vært noen spesiell stor sak å kjempe for trykkefrihet.»

Solstad mener altså at ytringsfriheten (eller «trykkefriheten»¹, som han insisterer å kalle det, for å skille det fra alt dette vulgære) først og fremst er noe instrumentelt. Han tilkjenner denne friheten verdi fordi den kan brukes til å kritisere maktmisbruk og grusomhet, men ikke som noen (viktig) verdi i seg selv.

Men frihet – herunder friheten til å ytre sine meninger – regnes vanligvis som nettopp en verdi i seg selv. I Grunnlovens §100 er «Ytringsfrihedens Begrundelse» oppgitt å være «Sandheds-søgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse». Ellers er ytringsfriheten ikke bare nedfelt i grunnloven, men også i menneskerettighetenes artikkel 19. Og menneskerettighetene forstås gjerne som noe grunnleggende – ikke som et middel til noe annet og viktigere.

Uansett vil friheten til å ytre viktig samfunnskritikk avhenge av at også andre ytringer er fri, inkludert plattheter og provokasjoner. Det betyr ikke at det ikke kan være begrensninger, men disse må være generelle og klart juridisk definert på forhånd. For ingen kan vite, og ingen kan ha rett til å bestemme, hvilke ytringer som er viktige nok til å ha krav på å kunne framsettes fritt.

Krenkelser og ansvar

«… Utenriksdepartementet [hadde] utferdiget en instruks til ambassadene i muslimske land hvor de beklaget at tegningene hadde stått på trykk, men at Regjeringen ikke kunne gjøre noe med det, da den ikke har anledning til å bryte loven om ytringsfrihet. For det fikk han [utenriksministeren] sannelig svare for seg!»

Solstad viser her til et TV-program med Lars Gule, Per Edgar Kokkvold, Vebjørn Selbekk og Jonas Gahr Støre, der Muhammed-karikaturene og ytringsfriheten ble debattert.

Om vi nå først ser bort fra denne konkrete saken et øyeblikk, og forsåvidt også ytringsfriheten: Hvor er det rimelige i at noen ber om unnskyldning for noe som andre har gjort? Er ikke det meget frekt? Hvordan ville f.eks. Solstad tatt det opp dersom et medlem av regjeringen gikk ut og ba det norske folk om unnskyldning for hans essay? Ser han overtrampet i dette, tro?

Men det er klart: Spørsmålet mitt gir nok bare mening dersom man allerede tar demokrati og ytringsfrihet for gitt. For da blir regjeringen og f.eks. Magazinets redaktør uavhengige aktører i denne saken, og en unnskyldning som den departementet gikk ut med framstår som ufin og meningsløs. Hvis man derimot verken har særlig sans for ytringsfrihet eller demokrati, blir det veldig annerledes. Da oppfatter man gjerne politikerne som våre foresatte, slik de muslimske fundamentalistene gjorde da de avkrevde landene våre en unnskyldning.

«… at de (Gule & Kokkvold, egentlig Kokkvold denne gang) anså at selve lakmustesten på at man var en sann ytringsfrihetskjemper var at man først og fremst gikk drabelig i striden for å forsvare retten til å forfekte meninger som man selv syntes var pyton.»

Selvsagt er dette «lakmustesten». Hvem vil vel ikke kjempe for retten til ytringer de selv støtter? Det at Solstad her forsøker å latterliggjøre det berømte sitatet (tillagt Voltaire) ved å omskrive det med ordet «pyton», gjør jo ikke prinsippet mindre verdt. Heller ikke at han etterpå gjør et nummer av at Voltaire selv ikke levde opp til dette idealet. Det er dessuten en kjent sak at Voltaire neppe egentlig er sitatets opphavsmann. Uten at det heller har den ringeste betydning for gyldigheten.

«Han [utenriksministeren] kunne ikke si rett ut til den kristelige noksagten at han hadde skadet Norges sak, og at hvis det ble noen skade på noen av våre ambassader burde du egenhendig bli dømt til å betale for ødeleggelsene.»

Så sånn henger det altså sammen: Ansvaret for fred og fordragelighet i verden påhviler oss som ytrer oss offentlig i demokratier, inkludert redaktører i små og ubetydelige tidsskrifter. Bloggere også, antar jeg, og alle andre som ytrer seg i det offentlige rom. Vi må altså alle veie våre ord (og bilder) på gullvekt, hver dag, for ikke å detonere fjernstyrte fundamentalister som selv er fritatt ansvaret for handlingene sine.

Vantro og svineri

«For bare å se på Kokkvold & co er en trussel mot ens egen forstand. Ser jeg det jeg ser? Nei, jeg ser ikke det jeg ser? At han forsvarer det ene svineriet etter det andre. Og med den sjølgodheten! Utstyrt med Voltaire-mantraet sitt.»

Jeg blir litt paff, må jeg innrømme. Solstad er tross alt en person jeg har hatt en viss respekt for. Men her gjelder det visst å ta «Kokkvold & co», for enhver pris. For riktig å sette Kokkvold i et dårlig lys, trekker Solstad fram saken der Se & Hør tok bilder i et bryllup mot brudeparets vilje. Bladet ble dømt for å ha krenket privatlivets fred, men Kokkvold mente – som generalsekretær i presseforbundet – at fotograferingen ikke var lovstridig. Dette prinsipielle standpunktet er altså for Solstad det samme som å «forsvare svineriet». At det var svineri å forsvare Muhammed-karikaturene sier seg visst selv. Ja, man må vel anta at det er svineri å stille seg på ytringsfrihetens side, sånn i alminnelighet, dersom Solstad finner ytringene upassende.

Solstad runder av med å snakke om flaggbrenning, som nå ikke lenger skal være forbudt. Dette er visst helt ufattelig for ham. Han later til å mene at dersom det ikke er lov å brenne flagg når som helst og hvor som helst, så er lovligheten bare symbolsk. Kanskje vi skal forstå andre ytringer tilsvarende? At hvis noe f.eks. nektes på trykk i en avis, kan det like gjerne forbys?

Det denne saken gjelder er om det bør være tillatt å gi offentlig uttrykk for respektløshet og forakt overfor det man finner forkastelig. Men det er tydeligvis ikke det Solstad har problemer med, siden han gjør dette selv, over tretten sider i Samtiden. Det gjelder visst bare å la det gå ut over noen som er fredelig.

Se også:
Siling og sensur
Vedlikehold av ytringsfriheten

---

1. Solstad bruker begrepet «trykkefrihet» gjennom hele essayet, som betegnelse på den delen av ytringsfriheten han finner nyttig og viktig. Han siterer til og med: «trykkefrihet bør finne sted», og viser muligens til Grunnlovens opprinnelige versjon, fra 1814. I dagens §100 er ordet trykkefrihet overhodet ikke nevnt. «

Jeg har dessverre ikke fått lest Dag Solstads essay om ytringsfrihet i dagens nummer av Samtiden. Det er ikke lagt ut på nett, og siden jeg bor i provinsen har jeg ikke tilgang til slike tidsskrifter idet de kommer ut.

Men Aftenposten gjengir noen enkeltutsagn som jeg synes høres nokså merkelige ut. «Ytringsfriheten er ikke et umistelig gode», hevder Solstad. «Den trenger ikke vernes i fredstid». Kanskje han mener at ytringsfriheten kan gjenopplives når vi eventuelt får bruk for den? Det virker også pussig at han for å vise at ytringsfriheten har blitt en «hellig idé», bruker et eksempel som rammes av allerede eksisterende begrensninger i lovverket.

I dagens intervju med Solstad i Dagbladet er det egentlig lite som tyder på at han er noen motstander av ytringsfriheten. Dvs, han sier at han er det, men svarer likevel nei på om han vil forby ytringer. Såvidt jeg kan skjønne er det ikke ytringsfrihet han her argumenterer mot, men mangel på selvkritikk og redaktøransvar. Han mener f.eks. at man burde latt være å trykke Muhammed-karikaturene. Det er det selvsagt helt greit å mene. Så kan andre, som f.eks. meg selv, være uenig. Og så kan man diskutere det, helt fritt og åpent. Ytringsfrihet.

Begrensninger i ytringsfriheten er noe annet. Det betyr at man blir forsøkt hindret i å ytre seg, enten ved lovforbud eller gjennom trusler og tvang. En slik situasjon var riktignok foranledningen til trykkingen av karikaturene, men svært få har tatt til orde for at avisene burde hindres i å trykke dem. Og det gjør altså heller ikke Solstad, såvidt jeg forstår.

Nei, det er visst tidsånden han er imot. For det går jo nedover med verden, slik det alltid har gjort. Det er så fryktelig mye dårlig, folk er så lite selvkritiske, og begreper som privatliv og intimsfære er visst gått helt av moten. Og så er det jo så mange amatører som slipper til, og så mange profesjonelle som er amatører. Jeg skjønner jo at sånt går inn på et åndsmenneske.

Men det virker som Solstad roter med begrepene. «Før hadde man redaktører som vurderte ytringene», sier han. Ja, i avisene. Her har han et poeng. Avisene bør ta sitt redaktøransvar på alvor, også på nett. Det at informasjonen er elektronisk er ingen unnskyldning for å være holdningsløs. Det samme gjelder selvsagt radio og TV. Men ikke all offentlighet skal redigeres. Og her er det ytringsfriheten kommer inn: usilte ytringer skal også kunne fremsettes. Sånn var det jo før også; ytringsfriheten er tross alt eldre enn både TV og internett. Almuen har alltid ytret seg i offentligheten. Man har stilt seg på sine såpekasser og sagt sin hjertens mening. Man har diskutert fritt med kjente og ukjente – på gata, på puben, i forsamlingslokaler og på arbeidsplassen. Med internett har det nå også blitt mulig for alle å ytre seg skriftlig og digitalt. Substans og saklighetsnivå er naturligvis svært varierende, som det alltid har vært.

Internett som helhet kan ikke sammenlignes med en redigert avis, men snarere med det totale «offentlige rom», inkludert møteplassene mellom alminnelige mennesker. På nettet er det kanskje noe lettere å snuble over ytringer man ikke liker enn det er ellers i verden, men tydeligvis ikke verre enn at Solstad helt fint har greid å unngå det. Han har nemlig aldri lest en blogg. Her er han i «godt» selskap blant kritikerne av nettkulturen: de kritiserer gjerne det de ikke har lest. Ja, de plages til og med av det de ikke har lest.

Solstad hevder at ugjennomtenkte meninger ikke er noe hellig som man bør forsvare. Jeg er helt enig, og jeg har vel aldri hørt om noen som mener noe annet, heller. For det er ikke meningene som er hellige, og som bør forsvares. Det er retten til å ytre dem. Jeg har litt vondt for å tro at Solstad ikke ser denne forskjellen. Jeg har også vondt for å tro at han ikke innser det helt grunnleggende, nemlig at friheten til å ytre det dumme og ugjennomtenkte er en forutsetning for at de viktige ytringene skal kunne være fri.

Men alt trenger selvsagt ikke å stå i avisen.

---

Denne posten er også publisert på gruppebloggen Ytring
Se dessuten: Den farlige middelmådigheten

Jeg har sagt før hva jeg mener om kongehus og president: verken – eller!

– Det er urealistisk, sier folk da.

Joda. Men realisme, dere? Er ikke det strengt tatt bare en litterær sjanger? Som ser bakover? Hvor ville vi vært i dag om alle hadde vært realistiske hele tida? Nei, noen må ta ansvar, og se det større bildet. Tenke utenfor boksen. Men for all del, hvis det skal være på den måten, har jeg sagt, kan vi like godt beholde dagens løsning. Så det så!

Men det viser seg dessverre at det går raskt nedover med kongehuset. Ikke bare flørtes det med engler; ifølge pålitelige kilder er det nå også en representant for kongehuset som ikke engang kan klappe i takt! Vi trenger åpenbart en plan B. En løsning som er til å leve med inntil folk venner seg til å tenke nytt.

President likevel, altså. Men da forutsetter jeg en president av den typen som ikke legger seg borti viktige ting. En som kan konversere besøkende diktatorer, sitte stille i timesvis uten å sovne, klippe over snorer, kaste glans, og spise pent med kniv og gaffel. Samt klappe i takt, naturligvis.

I tillegg er det visse personlige egenskaper som bør være oppfylt. En president bør f.eks:

1. Virke samlende. Dette er ikke nødvendigvis synonymt med å være uten egne meninger, men alle standpunkter som kan støte bort en betydelig del av befolkningen må unngås. Det gjelder å være rund i kantene. Eks-politikere er altså ikke spesielt godt egnet.
   (Her kan en enkel test være å plassere frasen «hele Norges» foran navnet. Høres det dumt ut? I såfall er det feil person.)
2. Være intellektuelt oppegående. Jeg mener ikke fremragende på noe vis, men det er uheldig hvis store deler av befolkningen oppfatter presidenten som vesentlig dummere enn seg selv. Tenk f.eks. om George W. Bush hadde vært president i et europeisk land!
3. Virke sympatisk. Presidenten bør framstå som hyggelig og omgjengelig, ha humoristisk sans og godt lag med mennesker. Og et pent smil gjør seg alltid godt på bilder.
4. Ha talegaver. Selv om en president stort sett vil uttale seg om nøytrale og forholdsvis intetsigende ting, er det viktig å kunne ordlegge seg brukbart, uten å stotre eller bla nervøst i papirene.
5. Være moden. En jypling vil ikke få nok respekt.
6. Ikke ha store egeninteresser i næringslivet. Sier seg selv.
7. Ha rent rulleblad, og være skandalefri. Se pkt. 6.
8. Være kjent fra før. Dette er viktig, da det ellers vil være vanskelig for velgerne å danne seg en skikkelig oppfatning om de øvrige egenskapene.

Etter heftige diskusjoner er Flokens nominasjonskomité stolt over å kunne presentere følgende presidentkandidater (i tilfeldig rekkefølge):

• Wenche Foss
• Odd Børretzen
• Trond-Viggo Torgersen
• Vegard Ulvang
• Kari Bremnes
• Viggo Sandvik
• Ebba Haslund
• Arne Bendiksen
• Anne-Cath. Vestly
• Vibeke Sæther

Disse røk ut i prosessen:

• Knut Nærum, Are Kalvø, Kåre Willoch (på pkt. 1)
• Erling Fossen, Aslak Nore (på pkt. 1 og 5)
• Stein Erik Hagen (på pkt. 1, 3 og 6)
• NN (på pkt. 2 og 8 )

For FPNK: abre.

Regjeringen legger i dag fram sitt forslag til ny formålsparagraf for norske barnehager og skoler. Det «kristne verdigrunnlaget» formulert i Opplæringslovens §1-2 foreslås erstattet med følgende formulering:

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt. Ho skal byggje på respekt for menneskeverdet og på åndsfridom, nestekjærleik, likeverd og solidaritet, slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane. Opplæringa skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.»

Så får man håpe at også statskirka snart står for fall.

Vi ikke-troende ser jo gjerne på all religion som irrasjonell, men det er grader av alt.

De store, kjente religionene har det til felles at de har eksistert lenge. De bygger på århundrelange tradisjoner som gjør det forståelig at mange anser dem som en kilde til visdom og sannhet. Og slike religioner er i det minste ikke bevisst konstruert. De har oppstått og utviklet seg gradvis, som en del av den kulturelle ballasten, og kan derfor inneholde mye fornuft og mange gode moralske idealer, også sett med en vantros øyne.

Det blir litt annerledes med sekter av nyere dato. Opprinnelsen er så tydelig. Å tro på slikt krever selvbedrag på et helt annet plan. Det blir som å bevitne en dårlig tryllekunst, der man må myse litt for å unngå å legge altfor mye merke til kaninen som ligger og spreller under bordet, klar til å dras opp av hatten.

Mitt inntrykk er at scientologi står i en særstilling blant disse nyere trosretningene, sånn sett. Vi snakker om en religion som ble oppfunnet av science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard, basert på ideer hentet fra sjangeren: intergalaktiske herskere, invasjon fra rommet, full pakke. Det har blitt antydet at Hubbards rusmisbruk kan ha vært en viktig inspirasjonskilde, men han har selv uttalt at han laget denne religionen for å tjene penger:

«Writing for a penny a word is ridiculous. If a man really wants to make a million dollars, the best way would be to start his own religion.»
 
«I’d like to start a religion. That’s where the money is.»
 
«Make money. Make more money. Make others produce so as to make money … However you get them in or why, just do it.»
 
«The only way you can control anybody is to lie to them. You can write that down in your book in great big letters. The only way you can control anybody is to lie to them.»
 

L. Ron Hubbard  

Det er fristende å betrakte bevegelser av denne typen som en slags test på hvor lettlurte mennesker er. Omtrent som epostene fra Nigeria-mafiaen er en test på om folk egentlig bør ha egne penger. Det er lett å bli kynisk, og konkludere med at folk har seg selv å takke.

Men disse sektene utnytter ikke bare folks uvitenhet, men ofte også deres ulykke. Scientologi-kirkas eksistensgrunnlag er å «hjelpe» folk som sliter med ulike ting, ved å tilby dem svært kostbare selvutviklingsprogram. Disse programmene fungerer også som en trinnvis hjernevask. Spesielt ille blir det når Narconon, som er et underbruk av Scientologi-kirka, påstår å kunne hjelpe narkomane – mennesker som pga. sin situasjon allerede er ute av stand til å vurdere ting klart og kritisk. Det er opprørende at et slikt opplegg gis støtte fra norske kommuner.

Scientologi-kirka er også kjent for å kjøre utmattende rettssaker mot de som kritiserer dem, og de har en policy som blant annet oppfordrer til trusler og trakassering.

Ars Ethica har skrevet om hvorvidt vi trenger religionsfrihet som en egen rettighet. Jeg er enig med ham: det gjør vi ikke. Det er imidlertid mye som tyder på at vi trenger en sterkere lov mot kvakksalveri. Scientologi-kirka er kyniske svindlere, og bør behandles som det.

Referanser:  
[Operation Clambake]  –  [Hubbard-sitater]  –  [CoS og sensur]  –  [Narconon Exposed]

Marte Michelet i Dagbladet er bekymret over økende «islamofobi» og rasisme. Og det er det selvsagt all grunn til å være, dersom slike holdninger faktisk har blitt vanligere. I enkelte europeiske land stemmer nok dette, ihvertfall. Michelet er også bekymret over at kjente islamkritikere i Norge ikke tar tilstrekkelig avstand fra «brune krefter». Også det med god grunn, i noen tilfeller.

Personlig er jeg bekymret over visse holdninger i islam, til bl.a. kvinners rettigheter, homofili, straff, vold, og ikke minst: til demokrati og det sekulære samfunn. Jeg er videre bekymret for at vi som kritiserer islam for slike ting kan havne i bås med det Michelet kaller «brune krefter». Uten god grunn.

Mest bekymret er jeg imidlertid over at mennesker som ellers er opptatt av demokrati, ytringsfrihet og likestilling er stumme når det er muslimske miljøer som utfordrer disse verdiene. Eller enda verre: at de unnskylder det, snakker om «gjensidig respekt for verdier», og deler ut priser for forvirrede aviskronikker.

Frykten for rasisme og islamofobi har nemlig en lei bieffekt: Den gir enkelte en fryktelig forenklet virkelighetsoppfatning. Det er ikke uvanlig å høre argumenter i retning av at man må definere alt det gale ved islam som ekstreme unntak, eller så er man rasist. Mange er også ute av stand til å skille mellom hets/rasisme mot mennesker på den ene siden, og kritikk/satire/fordømmelse av religion og ideologi på den andre.

Jeg stusser også litt over Michelets egen virkelighetsoppfatning. Hun skriver:

«Det kreves aldri at Storhaug og Co. skal ta avstand fra sine åndsfrender, fra rasistiske former for islamkritikk eller fra voldelige angrep på muslimer.»

Jeg synes dette er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det kan jo hende at Michelet sikter til kommentarene i Dagbladets nettdebatter, siden hun nevner disse. I såfall skal jeg ikke uttale meg, for de har jeg sluttet å lese (bl.a. på grunn av den rasismen Michelet advarer mot, og som hennes egen avis ser det som sin oppgave å være talerør for). Men ellers blir jo Hege Storhaug imøtegått på sak og argumentasjon hele tida, og hun blir stadig beskyldt for tvilsomme holdninger. (Se f.eks. artikler hos SOS Rasisme, Ny Tid, Dagbladet, VG, og Klassekampen.)

Henrik Thune (NUPI-forskeren som tidligere har forsøkt å diskreditere islamkritikerne ved å stemple dem som «nykonservative») går enda lenger. Han mener at det er mennesker som Hege Storhaug som sitter med «definisjonsmakten», mens de mer nyanserte, som han selv, ikke «slipper til». Tenk det: han slipper ikke til!

Det er altså «Storhaug & Co.» som setter dagsorden (til tross for at Storhaug jevnlig blir tatt for å overdrive og forenkle, og stadig blir kalt rasist), mens både politiske kommentatorer i dagspressen og forskere i NUPI sliter med å få fram synspunktene sine. Tatt i betraktning at alle faktisk slipper til, kan man jo i såfall lure på årsaken. Jeg tror ikke det skyldes at Hege Storhaug er spesielt overbevisende, for å si det sånn.

Michelet skriver videre:

«Men problemet i dag er ikke at det ropes “islamofob!” i tide og utide. Problemet er at den voksende islamofobien får være i fred.»

Det ene utelukker selvsagt ikke det andre. Det kan til og med tenkes at de to henger sammen. For hvem er vel redd for ulven hvis det ropes i tide og utide?

F.eks. ser Michelet selv ut til å være lite villig til å skille mellom hets og legitim kritikk av islam i sin kronikk Brun feminisme, som ble trykket i Dagbladet på kvinnedagen. Her får man nærmest inntrykk av at det er hets pr. def. dersom man kritiserer islam for å være kvinneundertrykkende, og at dette gjør kritikeren medskyldig i at undertrykkelsen øker.

Men hvis det faktisk er slik som Michelet antyder – at islamkritikken i norsk offentlighet domineres av aktører med forbindelse til høyrepopulister og rasister – hva bør vi i såfall gjøre med det? Jo, da må naturligvis vi islamkritikere som ikke for noen pris vil assosieres med de «brune», også heve stemmen, sånn at ikke denne viktige saken kuppes og ødelegges av mennesker med en annen agenda. Og så må vi forsøke å få fram det som burde være selvsagt: at man både kan ta avstand fra rasisme og fra menneskefiendtlige holdninger i islam, og det av nøyaktig de samme grunnene. For verdier som demokrati og likestilling må forsvares konsekvent, enten angrepene kommer fra rasister, fascister, kristne eller muslimer.

Så får vi bare krysse fingrene og håpe at politiske kommentatorer som Marte Michelet ikke bommer altfor grovt når de skal «sette halen på grisen». For om de ikke har definisjonsmakt, er det ihvertfall ingenting å si på viljen.

Den som har lest 1984 av George Orwell er kjent med «dobbelttenking» – selvmotsigelser som integreres i språk og tankegang slik at man ikke lenger reagerer på dem: «krig er fred», «frihet er slaveri», «uvitenhet er styrke», osv.

I boka er fenomenet tatt ut i det ekstreme, men man ser de samme tendensene hos virkelige totalitære regimer, hvor diktatur og undertrykkelse beskrives som demokrati og frihet, og vice versa. Det er dermed ikke noe nytt ved Trond Ali Linstads beskrivelser av det sekulære samfunn, men man skvetter jo litt likevel:

«Sekularismen blir stadig mer militant og aggressiv»
 
«Den sekulære fundamentalismen står i veien for en fredelig
sameksistens mellom det religiøse og det sekulære samfunn»
 
«Den rådende sekularisme … viser stadig mer autoritære trekk»
 
«Sekulær fundamentalisme kan være vel så farlig som religiøs»
 
«Man må slutte å ensrette samfunnet etter egen norm»

Gjett hvor mange fingre jeg holder opp!

Ifølge mannsforsker Jørgen Lorentzen er det i forsvaret gutter blir til menn. Men siden stadig færre avtjener verneplikt foreslår han at det innføres et pliktig samfunnsarbeid for unge, slik at gutter fremdeles kan lære å bli menn. Og jenter lære å bli kvinner, går jeg ut fra. Eller kanskje det går av seg selv? Lorentzen nevner bare guttene; han er tross alt mannsforsker.

Drusilla har allerede påpekt det infantile ved denne ideen. Men siden Lorentzen også gjengir en rekke utbredte myter om forsvaret, vil jeg gjerne få bidra til å avkrefte disse:

«Du lærer å gjøre rent»
Det finnes sikkert en og annen rekrutt som ikke skjønner av seg selv hvordan en vaskefille virker, men vi får tro at de er et lite mindretall. Vi andre lærte noe helt annet. For det var ikke renholdet som var poenget ved denne monomane skuringen og pussingen av gulv og skap og sko og geværer. Selv etter at rommet forlengst var rent som en operasjonssal kunne vi likevel bli beordret til omvask, fordi (fikk vi vite senere) det var en del av opplegget å «kjøre oss litt». Det sto på timeplanen. Men jeg tviler sterkt på at trakassering og kjeftbruk gjør menn flinkere til å vaske senere i livet.

«Du lærer å inngå i en helhet og å gjøre jobben din»
Langt ifra. Vi lærte å venne oss til venting, mangel på informasjon og stadige kontraordrer. Vi lærte at tjenesten ble enklest hvis vi sluttet å se etter noen hensikt eller sammenheng. Vi lærte å gjøre oss usynlige, og lure oss unna. Og når noen ble hundset av befalet, lærte vi å være glad for at det ikke var oss.

«Du lærer disiplin»
Det stemmer. Vi lærte å ikke stille spørsmål, selv ved det opplagt meningsløse. Vi lærte at vi av og til måtte stole blindt på mennesker vi egentlig ikke stolte på. Men hvorfor i all verden framstilles dette som positivt?

«Slik blir du et voksent, ansvarlig menneske»
Jeg tror ikke man blir voksen og ansvarlig av å bli behandlet som det stikk motsatte. Det finnes riktignok gutter som har et så spesielt utgangspunkt at de antakelig vokser på militærtjenesten, men det spørs om ikke disse heller burde fått annen hjelp, langt tidligere.

«Uten trening i å bli voksen, får mange problemer med å etablere en mannlighet»
Jeg vet ikke hva «mannlighet» betyr, men det å bli voksen innebærer at man gis tillit og ansvar, og at man må ta konsekvensene av sine valg. Militærtjenesten representerer et tilbakeskritt i denne utviklingen. Men her forutsetter jeg altså at man med «mann» mener en trygg, ansvarlig og selvstendig person av hankjønn, ikke en brautende, tankeløs macho med behov for kontinuerlig selvbekreftelse.

Men jeg lærte andre ting. F.eks. at man godt kunne straffe alle for noe en enkelt person hadde gjort, og at lovligheten først ble et tema hvis noen tok det opp formelt, og knapt nok da. Jeg fikk se hva litt makt kan gjøre med enkelte, og jeg oppdaget hvor lett lojalitet kan ødelegges av mangel på tillit og respekt. Jeg husker jeg tenkte hvor farlig dette kunne ha blitt i en krigssituasjon.

Alt som det offentlige tidvis kritiseres for (ineffektivitet, sløsing, paragrafrytteri og maktmisbruk) lot til å være karakteristiske trekk ved forsvaret. Og det spilte visst liten rolle om utstyret var fra krigens dager, om det virket som det skulle, eller om folk hadde den nødvendige kompetanse, så lenge man holdt kjeft og gjorde som man ble fortalt.

I forsvaret lærte jeg også at man fremdeles, i moderne tid, anser det som en viktig egenskap i strid å kunne marsjere i takt. Jeg hadde ikke blitt spesielt overrasket om vi også hadde fått opplæring i skjoldborg, sverdkamp og bueskyting.

Det positive var kameratskapet og samholdet, rekruttene imellom – ikke som en del av det militære systemet, men som en motvekt. Vi satt i den samme saksa. Vi kom tett innpå hverandre, og delte gleder og sorger. Man lærer av slike erfaringer også, men det har lite med å bli voksen å gjøre. Tvert om, vi ble venner slik man blir det i barndommen: sterkt og kortvarig, og fordi foresatte hadde bestemt at vi skulle bo på samme sted.

Se også: Stereotypisk

Her skulle det egentlig stått en karikaturtegning av profeten Muhammed. Helst den med bombe i turbanen, som nå har ført til drapsplaner mot tegneren.

Ja, dere har jo sett den før. Alle har vel sett den, med mulig unntak av de som gikk amok sist den ble trykket. Tegningen ville passet som illustrasjon, synes jeg. Men jeg skriver denne bloggen under fullt navn, så jeg tør ikke.

Og nettopp dette, at jeg og andre ikke tør, er grunnen til at det å publisere slike tegninger ikke er en «unødvendig provokasjon». Tvert om: det er jo det å slå inn åpne dører som er unødvendig.

Når de danske avisene nå har trykket Muhammed-karikaturene på nytt må det selvsagt sees som en demonstrasjon. En svært viktig en. Det handler om å vise at at man ikke skal kunne skremme noen til taushet. Det handler om å vise hva som skal kunne ytres i et fritt samfunn, uavhengig av hvilke grupperinger som måtte føle seg støtt.

Og jeg vil minne om at vi snakker om karikaturer – et satirisk virkemiddel som brukes hver eneste dag om politiske og religiøse grupper, ja til og med om offentlige enkeltpersoner, uten at noen kommer på å spørre om hvorvidt det er «nødvendig». Noe er alvorlig galt dersom vi behandler religioner forskjellig i så måte. Spesielt dersom dette skyldes frykt.

Ytringsfriheten gjelder også satire, enten den er god og treffende eller dårlig og dum. Ja, den gjelder spesielt ytringer som kan være provoserende; det er poenget med den. Og hvorfor skal all kritikk av islam måtte være seriøs og saklig, når det ikke stilles tilsvarende krav til ytringer ellers? Hvorfor er satire mot islam en sjeldenhet? Jo, ikke fordi det er «unødvendig» eller «krenkende», men fordi det er farlig. Og dette må vi på en eller annen måte få gjort noe med.

Hvis ytringsfriheten skal være reell er det ikke nok at ytringene er lovlige. Man skal også kunne ytre seg uten frykt for represalier. Men hvis alle utøver selvsensur, av frykt eller av misforstått sympati for de «krenkede», vil det etter hvert ikke bare være tegninger av Muhammed (eller romaner om samme) vi må avstå fra å publisere. For da har vi latt ekstremister legge premissene for vår ytringsfrihet, og neste gang er det noe annet som er krenkende. Hvis ingen markerer hva som skal kunne ytres, vil vi våge stadig mindre. Grensene vil bli trangere og trangere.

Derfor er jeg glad for at pressen nå går foran. Så kan kanskje andre ytre seg litt tryggere en annen gang.

Tidligere om samme sak: Blasfemiske betraktninger