Floken i nettet

Jeg har sagt før hva jeg mener om kongehus og president: verken – eller!

– Det er urealistisk, sier folk da.

Joda. Men realisme, dere? Er ikke det strengt tatt bare en litterær sjanger? Som ser bakover? Hvor ville vi vært i dag om alle hadde vært realistiske hele tida? Nei, noen må ta ansvar, og se det større bildet. Tenke utenfor boksen. Men for all del, hvis det skal være på den måten, har jeg sagt, kan vi like godt beholde dagens løsning. Så det så!

Men det viser seg dessverre at det går raskt nedover med kongehuset. Ikke bare flørtes det med engler; ifølge pålitelige kilder er det nå også en representant for kongehuset som ikke engang kan klappe i takt. Vi trenger åpenbart en plan B. En løsning som er til å leve med inntil folk venner seg til å tenke nytt.

President likevel, altså. Men da forutsetter jeg en president av den typen som ikke legger seg borti viktige ting. En som kan konversere besøkende diktatorer, sitte stille i timesvis uten å sovne, klippe over snorer, kaste glans, og spise pent med kniv og gaffel. Samt klappe i takt, naturligvis.

I tillegg er det visse personlige egenskaper som bør være oppfylt. En president bør f.eks:

1. Virke samlende. Dette er ikke nødvendigvis synonymt med å være uten egne meninger, men alle standpunkter som kan støte bort en betydelig del av befolkningen må unngås. Det gjelder å være rund i kantene. Eks-politikere er altså ikke spesielt godt egnet.
   (Her kan en enkel test være å plassere frasen «hele Norges» foran navnet. Høres det dumt ut? I såfall er det feil person.)
2. Være intellektuelt oppegående. Jeg mener ikke fremragende på noe vis, men det er uheldig hvis store deler av befolkningen oppfatter presidenten som vesentlig dummere enn seg selv. Tenk f.eks. om George W. Bush hadde vært president i et europeisk land!
3. Virke sympatisk. Presidenten bør framstå som hyggelig og omgjengelig, ha humoristisk sans og godt lag med mennesker. Og et pent smil gjør seg alltid godt på bilder.
4. Ha talegaver. Selv om en president stort sett vil uttale seg om nøytrale og forholdsvis intetsigende ting, er det viktig å kunne ordlegge seg brukbart, uten å stotre eller bla nervøst i papirene.
5. Være moden. En jypling vil ikke få nok respekt.
6. Ikke ha store egeninteresser i næringslivet. Sier seg selv.
7. Ha rent rulleblad, og være skandalefri. Se pkt. 6.
8. Være kjent fra før. Dette er viktig, da det ellers vil være vanskelig for velgerne å danne seg en skikkelig oppfatning om de øvrige egenskapene.

Etter heftige diskusjoner er Flokens nominasjonskomité stolt over å kunne presentere følgende presidentkandidater (i tilfeldig rekkefølge):

• Wenche Foss
• Odd Børretzen
• Trond-Viggo Torgersen
• Vegard Ulvang
• Kari Bremnes
• Viggo Sandvik
• Ebba Haslund
• Arne Bendiksen
• Anne-Cath. Vestly
• Vibeke Sæther

Disse røk ut i prosessen:

• Knut Nærum, Are Kalvø, Kåre Willoch (på pkt. 1)
• Erling Fossen, Aslak Nore (på pkt. 1 og 5)
• Stein Erik Hagen (på pkt. 1, 3 og 6)
• NN (på pkt. 2 og 8 )

For FPNK: abre.

Regjeringen legger i dag fram sitt forslag til ny formålsparagraf for norske barnehager og skoler. Det «kristne verdigrunnlaget» formulert i Opplæringslovens §1-2 foreslås erstattet med følgende formulering:

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt. Ho skal byggje på respekt for menneskeverdet og på åndsfridom, nestekjærleik, likeverd og solidaritet, slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane. Opplæringa skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.»

Så får man håpe at også statskirka snart står for fall.

Vi ikke-troende ser jo gjerne på all religion som irrasjonell, men det er grader av alt.

De store, kjente religionene har det til felles at de har eksistert lenge. De bygger på århundrelange tradisjoner som gjør det forståelig at mange anser dem som en kilde for visdom og sannhet. Og slike religioner er i det minste ikke bevisst konstruert. De har oppstått og utviklet seg gradvis, som en del av den kulturelle ballasten, og kan derfor inneholde mye fornuft og mange gode moralske idealer, også sett med en vantros øyne.

Det blir litt annerledes med sekter av nyere dato. Opprinnelsen er så tydelig. Å tro på slikt krever selvbedrag på et helt annet plan. Det blir som å bevitne en dårlig tryllekunst, der man må myse litt for å unngå å legge altfor mye merke til kaninen som ligger og spreller under bordet, klar til å dras opp av hatten.

Mitt inntrykk er at scientologi står i en særstilling blant disse nyere trosretningene, sånn sett. Vi snakker om en religion som ble oppfunnet av science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard, basert på ideer hentet fra sjangeren: intergalaktiske herskere, invasjon fra rommet, full pakke. Det har blitt antydet at Hubbards rusmisbruk kan ha vært en viktig inspirasjonskilde, men han har selv uttalt at han laget denne religionen for å tjene penger:

«Writing for a penny a word is ridiculous. If a man really wants to make a million dollars, the best way would be to start his own religion.»
 
«I’d like to start a religion. That’s where the money is.»
 
«Make money. Make more money. Make others produce so as to make money … However you get them in or why, just do it.»
 
«The only way you can control anybody is to lie to them. You can write that down in your book in great big letters. The only way you can control anybody is to lie to them.»
 

L. Ron Hubbard  

Det er fristende å betrakte bevegelser av denne typen som en slags test på hvor lettlurte mennesker er. Omtrent som epostene fra Nigeria-mafiaen er en test på om folk egentlig bør ha egne penger. Det er lett å bli kynisk, og konkludere med at folk har seg selv å takke.

Men disse sektene utnytter ikke bare folks uvitenhet, men ofte også deres ulykke. Scientologi-kirkas eksistensgrunnlag er å «hjelpe» folk som sliter med ulike ting, ved å tilby dem svært kostbare selvutviklingsprogram. Disse programmene fungerer også som en trinnvis hjernevask. Spesielt ille blir det når Narconon, som er et underbruk av Scientologi-kirka, påstår å kunne hjelpe narkomane – mennesker som pga. sin situasjon allerede er ute av stand til å vurdere ting klart og kritisk. Det er opprørende at et slikt opplegg gis støtte fra norske kommuner.

Scientologi-kirka er også kjent for å kjøre utmattende rettssaker mot de som kritiserer dem, og de har en policy som blant annet oppfordrer til trusler og trakassering.

Ars Ethica har skrevet om hvorvidt vi trenger religionsfrihet som en egen rettighet. Jeg er enig med ham: det gjør vi ikke. Det er imidlertid mye som tyder på at vi trenger en sterkere lov mot kvakksalveri. Scientologi-kirka er kyniske svindlere, og bør behandles som det.

Referanser:  
[Operation Clambake]  –  [Hubbard-sitater]  –  [CoS og sensur]  –  [Narconon Exposed]

Marte Michelet i Dagbladet er bekymret over økende «islamofobi» og rasisme. Og det er det selvsagt all grunn til å være, dersom slike holdninger faktisk har blitt vanligere. I enkelte europeiske land stemmer nok dette, ihvertfall. Michelet er også bekymret over at kjente islamkritikere i Norge ikke tar tilstrekkelig avstand fra «brune krefter». Også det med god grunn, i noen tilfeller.

Personlig er jeg bekymret over visse holdninger i islam, til bl.a. kvinners rettigheter, homofili, straff, vold, og ikke minst: til demokrati og det sekulære samfunn. Jeg er videre bekymret for at vi som kritiserer islam for slike ting kan havne i bås med det Michelet kaller «brune krefter». Uten god grunn.

Mest bekymret er jeg imidlertid over at mennesker som ellers er opptatt av demokrati, ytringsfrihet og likestilling er stumme når det er muslimske miljøer som utfordrer disse verdiene. Eller enda verre: at de unnskylder det, snakker om «gjensidig respekt for verdier», og deler ut priser for forvirrede aviskronikker.

Frykten for rasisme og islamofobi har nemlig en lei bieffekt: Den gir enkelte en fryktelig forenklet virkelighetsoppfatning. Det er ikke uvanlig å høre argumenter i retning av at man må definere alt det gale ved islam som ekstreme unntak, eller så er man rasist. Mange er også ute av stand til å skille mellom hets/rasisme mot mennesker på den ene siden, og kritikk/satire/fordømmelse av religion og ideologi på den andre.

Jeg stusser også litt over Michelets egen virkelighetsoppfatning. Hun skriver:

«Det kreves aldri at Storhaug og Co. skal ta avstand fra sine åndsfrender, fra rasistiske former for islamkritikk eller fra voldelige angrep på muslimer.»

Jeg synes dette er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det kan jo hende at Michelet sikter til kommentarene i Dagbladets nettdebatter, siden hun nevner disse. I såfall skal jeg ikke uttale meg, for de har jeg sluttet å lese (bl.a. på grunn av den rasismen Michelet advarer mot, og som hennes egen avis ser det som sin oppgave å være talerør for). Men ellers blir jo Hege Storhaug imøtegått på sak og argumentasjon hele tida, og hun blir stadig beskyldt for tvilsomme holdninger. (Se f.eks. artikler hos SOS Rasisme, Ny Tid, Dagbladet, VG, og Klassekampen.)

Henrik Thune (NUPI-forskeren som tidligere har forsøkt å diskreditere islamkritikerne ved å stemple dem som «nykonservative») går enda lenger. Han mener at det er mennesker som Hege Storhaug som sitter med «definisjonsmakten», mens de mer nyanserte, som han selv, ikke «slipper til». Tenk det: han slipper ikke til!

Det er altså «Storhaug & Co.» som setter dagsorden (til tross for at Storhaug jevnlig blir tatt for å overdrive og forenkle, og stadig blir kalt rasist), mens både politiske kommentatorer i dagspressen og forskere i NUPI sliter med å få fram synspunktene sine. Tatt i betraktning at alle faktisk slipper til, kan man jo i såfall lure på årsaken. Jeg tror ikke det skyldes at Hege Storhaug er spesielt overbevisende, for å si det sånn.

Michelet skriver videre:

«Men problemet i dag er ikke at det ropes “islamofob!” i tide og utide. Problemet er at den voksende islamofobien får være i fred.»

Det ene utelukker selvsagt ikke det andre. Det kan til og med tenkes at de to henger sammen. For hvem er vel redd for ulven hvis det ropes i tide og utide?

F.eks. ser Michelet selv ut til å være lite villig til å skille mellom hets og legitim kritikk av islam i sin kronikk Brun feminisme, som ble trykket i Dagbladet på kvinnedagen. Her får man nærmest inntrykk av at det er hets pr. def. dersom man kritiserer islam for å være kvinneundertrykkende, og at dette gjør kritikeren medskyldig i at undertrykkelsen øker.

Men hvis det faktisk er slik som Michelet antyder – at islamkritikken i norsk offentlighet domineres av aktører med forbindelse til høyrepopulister og rasister – hva bør vi i såfall gjøre med det? Jo, da må naturligvis vi islamkritikere som ikke for noen pris vil assosieres med de «brune», også heve stemmen, sånn at ikke denne viktige saken kuppes og ødelegges av mennesker med en annen agenda. Og så må vi forsøke å få fram det som burde være selvsagt: at man både kan ta avstand fra rasisme og fra menneskefiendtlige holdninger i islam, og det av nøyaktig de samme grunnene. For verdier som demokrati og likestilling må forsvares konsekvent, enten angrepene kommer fra rasister, fascister, kristne eller muslimer.

Så får vi bare krysse fingrene og håpe at politiske kommentatorer som Marte Michelet ikke bommer altfor grovt når de skal «sette halen på grisen». For om de ikke har definisjonsmakt, er det ihvertfall ingenting å si på viljen.

Den som har lest 1984 av George Orwell er kjent med «dobbelttenking» – selvmotsigelser som integreres i språk og tankegang slik at man ikke lenger reagerer på dem: «krig er fred», «frihet er slaveri», «uvitenhet er styrke», osv.

I boka er fenomenet tatt ut i det ekstreme, men man ser de samme tendensene hos virkelige totalitære regimer, hvor diktatur og undertrykkelse beskrives som demokrati og frihet, og vice versa. Det er dermed ikke noe nytt ved Trond Ali Linstads beskrivelser av det sekulære samfunn, men man skvetter jo litt likevel:

«Sekularismen blir stadig mer militant og aggressiv»
 
«Den sekulære fundamentalismen står i veien for en fredelig
sameksistens mellom det religiøse og det sekulære samfunn»
 
«Den rådende sekularisme … viser stadig mer autoritære trekk»
 
«Sekulær fundamentalisme kan være vel så farlig som religiøs»
 
«Man må slutte å ensrette samfunnet etter egen norm»

Gjett hvor mange fingre jeg holder opp!

Ifølge mannsforsker Jørgen Lorentzen er det i forsvaret gutter blir til menn. Men siden stadig færre avtjener verneplikt foreslår han at det innføres et pliktig samfunnsarbeid for unge, slik at gutter fremdeles kan lære å bli menn. Og jenter lære å bli kvinner, går jeg ut fra. Eller kanskje det går av seg selv? Lorentzen nevner bare guttene; han er tross alt mannsforsker.

Drusilla har allerede påpekt det infantile ved denne ideen. Men siden Lorentzen også gjengir en rekke utbredte myter om forsvaret, vil jeg gjerne få bidra til å avkrefte disse:

«Du lærer å gjøre rent»
Det finnes sikkert en og annen rekrutt som ikke skjønner av seg selv hvordan en vaskefille virker, men vi får tro at de er et lite mindretall. Vi andre lærte noe helt annet. For det var ikke renholdet som var poenget ved denne monomane skuringen og pussingen av gulv og skap og sko og geværer. Selv etter at rommet forlengst var rent som en operasjonssal kunne vi likevel bli beordret til omvask, fordi (fikk vi vite senere) det var en del av opplegget å «kjøre oss litt». Det sto på timeplanen. Men jeg tviler sterkt på at trakassering og kjeftbruk gjør menn flinkere til å vaske senere i livet.

«Du lærer å inngå i en helhet og å gjøre jobben din»
Langt ifra. Vi lærte å venne oss til venting, mangel på informasjon og stadige kontraordrer. Vi lærte at tjenesten ble enklest hvis vi sluttet å se etter noen hensikt eller sammenheng. Vi lærte å gjøre oss usynlige, og lure oss unna. Og når noen ble hundset av befalet, lærte vi å være glad for at det ikke var oss.

«Du lærer disiplin»
Det stemmer. Vi lærte å ikke stille spørsmål, selv ved det opplagt meningsløse. Vi lærte at vi av og til måtte stole blindt på mennesker vi egentlig ikke stolte på. Men hvorfor i all verden framstilles dette som positivt?

«Slik blir du et voksent, ansvarlig menneske»
Jeg tror ikke man blir voksen og ansvarlig av å bli behandlet som det stikk motsatte. Det finnes riktignok gutter som har et så spesielt utgangspunkt at de antakelig vokser på militærtjenesten, men det spørs om ikke disse heller burde fått annen hjelp, langt tidligere.

«Uten trening i å bli voksen, får mange problemer med å etablere en mannlighet»
Jeg vet ikke hva «mannlighet» betyr, men det å bli voksen innebærer at man gis tillit og ansvar, og at man må ta konsekvensene av sine valg. Militærtjenesten representerer et tilbakeskritt i denne utviklingen. Men her forutsetter jeg altså at man med «mann» mener en trygg, ansvarlig og selvstendig person av hankjønn, ikke en brautende, tankeløs macho med behov for kontinuerlig selvbekreftelse.

Men jeg lærte andre ting. F.eks. at man godt kunne straffe alle for noe en enkelt person hadde gjort, og at lovligheten først ble et tema hvis noen tok det opp formelt, og knapt nok da. Jeg fikk se hva litt makt kan gjøre med enkelte, og jeg oppdaget hvor lett lojalitet kan ødelegges av mangel på tillit og respekt. Jeg husker jeg tenkte hvor farlig dette kunne ha blitt i en krigssituasjon.

Alt som det offentlige tidvis kritiseres for (ineffektivitet, sløsing, paragrafrytteri og maktmisbruk) lot til å være karakteristiske trekk ved forsvaret. Og det spilte visst liten rolle om utstyret var fra krigens dager, om det virket som det skulle, eller om folk hadde den nødvendige kompetanse, så lenge man holdt kjeft og gjorde som man ble fortalt.

I forsvaret lærte jeg også at man fremdeles, i moderne tid, anser det som en viktig egenskap i strid å kunne marsjere i takt. Jeg hadde ikke blitt spesielt overrasket om vi også hadde fått opplæring i skjoldborg, sverdkamp og bueskyting.

Det positive var kameratskapet og samholdet, rekruttene imellom – ikke som en del av det militære systemet, men som en motvekt. Vi satt i den samme saksa. Vi kom tett innpå hverandre, og delte gleder og sorger. Man lærer av slike erfaringer også, men det har lite med å bli voksen å gjøre. Tvert om, vi ble venner slik man blir det i barndommen: sterkt og kortvarig, og fordi foresatte hadde bestemt at vi skulle bo på samme sted.

Se også: Stereotypisk

Her skulle det egentlig stått en karikaturtegning av profeten Muhammed. Helst den med bombe i turbanen, som nå har ført til drapsplaner mot tegneren.

Ja, dere har jo sett den før. Alle har vel sett den, med mulig unntak av de som gikk amok sist den ble trykket. Tegningen ville passet som illustrasjon, synes jeg. Men jeg skriver denne bloggen under fullt navn, så jeg tør ikke.

Og nettopp dette, at jeg og andre ikke tør, er grunnen til at det å publisere slike tegninger ikke er en «unødvendig provokasjon». Tvert om: det er jo det å slå inn åpne dører som er unødvendig.

Når de danske avisene nå har trykket Muhammed-karikaturene på nytt må det selvsagt sees som en demonstrasjon. En svært viktig en. Det handler om å vise at at man ikke skal kunne skremme noen til taushet. Det handler om å vise hva som skal kunne ytres i et fritt samfunn, uavhengig av hvilke grupperinger som måtte føle seg støtt.

Og jeg vil minne om at vi snakker om karikaturer – et satirisk virkemiddel som brukes hver eneste dag om politiske og religiøse grupper, ja til og med om offentlige enkeltpersoner, uten at noen kommer på å spørre om hvorvidt det er «nødvendig». Noe er alvorlig galt dersom vi behandler religioner forskjellig i så måte. Spesielt dersom dette skyldes frykt.

Ytringsfriheten gjelder også satire, enten den er god og treffende eller dårlig og dum. Ja, den gjelder spesielt ytringer som kan være provoserende; det er poenget med den. Og hvorfor skal all kritikk av islam måtte være seriøs og saklig, når det ikke stilles tilsvarende krav til ytringer ellers? Hvorfor er satire mot islam en sjeldenhet? Jo, ikke fordi det er «unødvendig» eller «krenkende», men fordi det er farlig. Og dette må vi på en eller annen måte få gjort noe med.

Hvis ytringsfriheten skal være reell er det ikke nok at ytringene er lovlige. Man skal også kunne ytre seg uten frykt for represalier. Men hvis alle utøver selvsensur, av frykt eller av misforstått sympati for de «krenkede», vil det etter hvert ikke bare være tegninger av Muhammed (eller romaner om samme) vi må avstå fra å publisere. For da har vi latt ekstremister legge premissene for vår ytringsfrihet, og neste gang er det noe annet som er krenkende. Hvis ingen markerer hva som skal kunne ytres, vil vi våge stadig mindre. Grensene vil bli trangere og trangere.

Derfor er jeg glad for at pressen nå går foran. Så kan kanskje andre ytre seg litt tryggere en annen gang.

Tidligere om samme sak: Blasfemiske betraktninger

At EU-direktiver blir innført i Norge uten debatt er ikke noe nytt. Det er imidlertid ganske oppsiktsvekkende at datalagringsdirektivet knapt har vært nevnt i media. Direktivet, som snart skal gjøres gjeldende, pålegger nemlig tele- og internettselskaper å lagre all tele- og datatrafikk i lengre tid. Datatilsynet beskriver det slik:

«Mens politiet tidligere satte inn målrettede tiltak mot enkeltpersoner eller grupper som var mistenkt, vil nå hele befolkningen være overvåket.»

Les mer om saken hos f.eks. Virrvarr og Vox Populi. Sistnevnte har også laget et opprop mot direktivet, og jeg oppfordrer leserne mine til å skrive under.

Først en liten oppgave: Hvilke av følgende påstander er stigmatiserende eller et uttrykk for tvilsomme holdninger? Begrunn svaret.

• «Menn dreper kvinner»
• «Innvandrere er kriminelle»
• «Ikke-vestlige menn voldtar»
• «Muslimer er terrorister»

Så var det statistikken:

• Ca. 10% av alle drap i Norge blir begått av kvinner.
• Ca. 7% av innfødte norske menn¹ har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 17% av menn med innvandrerbakgrunn² har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 2% av alle kvinner³ i Norge har utsatt partneren sin for grov vold.
• Grov vold mot partner blir altså begått 4 – 5 ganger oftere av menn enn av kvinner.
• Grov vold mot partner blir altså begått 2 – 3 ganger oftere av menn med innvandrerbakgrunn enn av innfødte norske menn (relativt populasjon).
• Ca. hver fjerde kvinne og hver femte mann har opplevd at partner har brukt «fysisk makt».
• Siden 1999 har gjennomsnittlig 9 kvinner pr. år blitt drept av sin partner.⁴
• Av alle drap begått av menn i løpet av et år, er partneren offeret i ca. 20% av tilfellene.
• Det antallet menn som dreper partneren i løpet av et år utgjør 0,01% av det totale antallet menn som utsetter partneren sin for grov vold.

Et par momenter å merke seg:

• Det at menn utøver grov vold mot sin partner 4 – 5 ganger oftere enn kvinner ser ut til å rettferdiggjøre at dette nesten alltid framstilles som et rent mannsproblem i media (og i bloggpostinger).
• Det at menn med innvandrerbakgrunn utøver grov vold mot sin partner 2 – 3 ganger oftere enn norskfødte menn er derimot ikke nok til at det regnes som stuerent å i det hele tatt nevne dette momentet i media.

Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes⁵ for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».

Dessuten: Stigmatisering og nedsettende generaliseringer er også et alvorlig problem. Dette ser ut til å være åpenbart for de fleste når det gjelder f.eks. gruppen innvandrere, men av en eller annen grunn mye mindre åpenbart når det gjelder gruppen menn. Så til de som tror poenget mitt er å påpeke forskjeller mellom innvandrere og nordmenn: Les en gang til. Minst. Legg også merke til at de fire påstandene øverst i postingen (som alle på sett og vis er sanne) kan ha ordene «nesten ingen» foran seg. Og de er fortsatt sanne.

Litt høyttenkning til slutt: Årsakene til at voldelige menn er mye vanligere enn voldelige kvinner er nok mange og sammensatte. Antakelig dreier det seg om en kombinasjon av biologi og miljø. Men én årsak synes så åpenbar at det er rart den ikke nevnes oftere: Menn er fysisk sterkere enn kvinner. Menn bruker fysisk makt fordi de kan. De må selvsagt ville også, men akkurat det er kanskje mer likelig fordelt mellom kjønnene?

NB: Selv om denne postingen er utløst av et par andre bloggeres omtale av partnervold de siste dagene, er den ikke først og fremst ment som noe tilsvar direkte til dem. Jeg forsøker å peke på det jeg oppfatter som generelt ved omtale av vold og kjønn i media.
 

Kilder: Oppslag i VG her og her, samt statistikk fra SSB her og her.

1. Statistikken gjelder kvinnelige ofre mellom 20 og 54 år. Det forutsettes her at samme prosentfordeling er noenlunde representativ for alle kvinner i forhold, uavhengig av alder. «
2. Med «innvandrerbakgrunn» antas her SSBs definisjon: personer født utenlands, eller som har to utenlandsfødte foreldre. «
3. Egentlig gjelder dette tallet mannlige ofre. Det er altså sett bort fra homofile forhold. «
4. Det er vanskelig å si sikkert hvordan dette fordeler seg på innvandrere og innfødte, da dette nevnes bare i noen av tilfellene i media. Merk også at såkalte «æresdrap» faller delvis utenfor statistikken, dels fordi det ikke registreres systematisk, og dels fordi dette ofte ikke utføres av partneren selv, men en slektning. «
5. I en debatt om vold i hjemmet for et par år siden ble statistikk som gjaldt «makt mot partner» (i vid og generell forstand) brukt som om tallene gjaldt grov vold, som jo har langt mindre omfang. «

Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.

Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?

Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.

Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.

De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?

Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduseres den enkeltes ansvar.

Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.