Floken i nettet

Det vi kaller nyheter er stort sett det samme gamle, som gjentar seg.

Det har for eksempel vært flom et sted, eller syklon eller jordskjelv. Noe senere skjer det samme igjen. Og så igjen, gjerne på omtrent samme sted. Så er kanskje noen forsvunnet, eller funnet drept. Dette gjentar seg også til stadighet, og sånn er det med det aller meste: Dårlig vær, vold, trafikkulykker, sykdom, økonomiske opp- og nedturer, politiske partier som vinner og taper valg, fotballag som vinner og taper kamper, folk som vinner i lotto og folk som mister jobben – alt har skjedd før, og alt vil skje igjen. Til og med krig og gale diktatorer er små variasjoner over et evig og banalt tema.

Jeg ser for meg bølger som slår mot land. Noen er små og noen er store, men alle er bare gjentakelser, og de fører ingen steder. De endrer heller ingenting, bortsett fra vår evne til å ta imot, som de undergraver.

Det som virkelig er nytt – ikke i betydningen ferskt, men i betydningen annerledes enn før – opptrer sjelden som store enkelthendelser i media. Varige endringer skjer gradvis, og ofte under overflata. Først i ettertid blir det klart hva som var viktig, og hva som bare var bølger. Utviklingen er gjerne en sum av bagateller, hver for seg altfor ubetydelige til å nevnes i avisen.

Det er ikke det at folk blir myrdet som er en nyhet, men det at det skjer mye sjeldnere i dag enn i tidligere tider. Tilsvarende for sykdom: Folk har alltid blitt syke, men ny kunnskap gjør at stadig flere blir friske igjen. Vold, sykdom, flom og ulykker – dette har alltid forekommet, men vi har blitt stadig flinkere til å forebygge, begrense og beskytte. Det samme gjelder diktaturer og kriger, som har eksistert i hele menneskehetens historie: de blir stadig sjeldnere, mens menneskerettigheter og demokrati har blitt selvfølgeligheter i stadig flere land.

Dette er de gode nyhetene. Men også negative endringer skjer gradvis og umerkelig. Det gjelder klima og økosystemer som ødelegges, og naturressurser som tømmes. Det gjelder kunnskap som forfaller, og goder som tas for gitt og blir forsømt. Det gjelder frykt som begrenser oss stadig mer, slik at det er ting vi ikke lenger tør gjøre eller si. Og det gjelder rettigheter som undergraves med de beste hensikter. Slike endringer kan også være vanskelig å se rekkevidden av idet de skjer. Kanskje særlig når vi overskylles av «nyheter» hele tida.

Se også: Nyheter som ferskvare

Jeg har vokst opp i Hemnes kommune. Det er lenge siden jeg bodde der, men jeg er glad i både hjembygda mi og kommunen for øvrig. Naturen er vakker, folk er trivelige, og kulturlivet er særdeles aktivt, med en flott jazzfestival som årlig hovedattraksjon.

Men nå er det såvidt jeg tør innrømme hvor jeg kommer fra. Folk rundt i landet begynner nemlig å nikke gjenkjennende til navnet Hemnes. Ikke på grunn av verken natur eller kultur, men på grunn av oppsiktsvekkende inkompetanse hos kommunens politiske og administrative ledelse.

Først rotet man altså vekk 70 millioner kroner ved å investere lånte penger i amerikanske rentepapirer man ikke skjønte filla av. Hadde de ansvarlige enda hatt skamvett til å ta ansvar og fratre sine posisjoner etterpå, ville jeg kanskje greid å mønstre litt sympati. For de ble lurt, det er det ingen tvil om. Vi kan gjerne kalle det svindel.

Men det var naturligvis skyld på begge sider av bordet. Det å satse innbyggernes velferd i et spill man ikke har forutsetninger for å forstå, er kriminell uaktsomhet. Hvorfor tok ingen på seg ansvaret? Man ba riktignok innbyggerne om unnskyldning, men ingen trakk seg. I stedet fikk vi oppleve at ordføreren ble en fast mediafigur som reiste rundt og skyldte på alle andre. Det var, for å si det rett ut, meget pinlig.

Og nå har det kommet for en dag at kommunens rådmann bedriver såkalt gestaltterapi på de ansatte. Dette er en psykologisk metode som i utgangspunktet er omstridt i arbeidslivet. I dette tilfellet er det altså dessuten rådmannen selv som er terapeuten, noe som representerer en grov og åpenbar rolleblanding. Som ikke dette var nok, har visstnok kursene vært å forstå som obligatorisk for de ansatte.

Det er attpåtil bestemt at kursene skal fortsette, om enn som en valgfri ordning. Det hører også med til historien at kommunen har brukt 650 000 kroner på dette, i en periode der man altså burde spare på det meste for å redusere konsekvensene av Terra-skandalen.

Så kjære Hemnes-politikere: hva er det med dere? Er det noe i drikkevannet som jeg bør være oppmerksom på neste gang jeg er på besøk?

Oppdatering: Ordføreren ber nå rådmannen om å slutte helt med kursene.

Se også: En spennende dag for kommunen

OK, mer enn nok om Muhammedkarikaturene nå. Men apropos «begrepsavklaringen» jeg nevnte i forrige post: Det er noen argumenter som går igjen, og som har betydning langt utover denne saken. Enkelte snakker nemlig om at ytringer kan være skadelige, og viser til at dumme og sårende ytringer skaper mer hat, og gir ekstremistene økt oppslutning. Vi bør jo skjønne at provokasjoner bare fører til opptøyer og vold, sies det.

Jeg tror at akkurat dette kan være en farlig tankegang. For det finnes provokasjoner og det finnes provokasjoner. Tegninger og meningsytringer i det offentlige rom fører ikke til vold. Det har vi flere hundre års empiri på. Maktmisbruk og fanatisme fører til vold, samt forestillingen om at vold er et berettiget virkemiddel i en konflikt. Manglende impulskontroll fører til vold. Særlig hvis man også mangler erfaring med å argumentere verbalt.

Hva voldsutøvere begrunner volden sin med må ikke forveksles med årsaken.

Og har vi ikke sett tilsvarende argumenter før, i en helt annen sammenheng? Joda, det har vi. For et par år siden gikk det en debatt i media om voldtekt. Da ble det stadig hevdet at kvinner som kler seg sexy eller drikker seg fulle på nachspiel må bære sin del av ansvaret hvis de blir voldtatt. Ikke sånn å forstå at de har skyld, for all del, men de bør skjønne hva som kan bli konsekvensene. Denne vinklingen ble lagt til grunn for flere avisartikler, noe som sikkert kan ha bidratt til å forme folks oppfatninger.

Et slikt resonnement kunne hatt noe for seg dersom det hadde vært vanlig at menn voldtok. Da kunne det passet med metaforer som å vandre ubeskyttet inn i jungelen, osv. Men vi lever ikke i en jungel, vi lever i et sivilisert samfunn. De færreste menn voldtar.

Det finnes selvsagt sammenhenger hvor man bør være forsiktig, men vi gjør ikke dermed dette til en generell norm. Vi kan ikke la det faktum at enkelte mennesker er farlige få diktere hvordan folk skal opptre i det offentlige rom. Vi kan ikke framstille kvinners normale atferd som årsak til at enkelte menn oppfører seg som ville dyr. Foruten å være en feilslutning, legger dette helt urimelige restriksjoner på kvinnene, og det sprer dessuten inntrykket av at menn er hensynsløse skapninger som ikke kan styre seg. En slik tankegang bidrar neppe positivt til forholdet mellom kjønnene.

Og akkurat sånn, tror jeg, er det med karikaturtegninger også.

Men jeg mener også at noen ytringer kan være skadelige, og at den som ytrer seg kan ha et ansvar. Dette er for eksempel tilfelle hvis man oppfordrer til vold. Samt når man stadig plasserer ansvar på feil sted.

Se også:
Er dog fred det beste?
Menns holdninger, og holdninger til menn

Jeg har egentlig sagt mitt om karikaturstriden tidligere, og da det ikke har kommet opp noe nytt i saken (kun en gjentakelse av drapstrusler), og jeg ikke har skiftet mening, kunne jeg bare vist til min tidligere post.

Men noe er likevel nytt. Det ser ut til å være en slags begrepsavklaring i emning. Kanskje kan vi håpe at debatten har blitt mer moden? Bergens Tidende går tilbake på sin tidligere holdning, som blant annet gikk ut på at «ytringsfriheten må begrunnes». Dengang uttrykte de til og med tvil om hvorvidt alle religioner bør behandles likt. Det er godt å høre at de har snudd. Nå påpeker de på lederplass at det er individer som trenger vern, ikke kulturer, og de avslutter med å si at de står «skulder ved skulder med Jyllandsposten». Hege Ulstein i Dagsavisen skriver at det å bli krenket brukes som hersketeknikk for å bringe meningsmotstandere til taushet, og at ordet krenkelse er i ferd med å bli et begrep tomt for innhold.

Martin Grüner Larsen påpeker på sin side at det er forskjell på spørsmålet om ytringsfrihet og spørsmålet om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene. Han mener at norsk presse har misforstått karikaturene, og at det som ble framstilt som en debatt om ytringsfrihet i virkeligheten handlet om å ta hensyn i et opphetet debattklima. Både han og Sven Egil Omdal i Aftenbladet.no advarer mot å slutte seg til Jyllandspostens politiske agenda.

Mitt inntrykk fra begge de foregående rundene av karikaturstriden er at de fleste klarte helt fint å holde det moralske og juridiske fra hverandre. Men det er mer komplisert enn som så. Spørsmålet om hvorvidt det var riktig å trykke tegningene er heller ikke det samme som hvorvidt tegningene var «nyttige», «gode», eller bidro til å redusere konflikter. For det er flere hensyn her. Fred og fordragelighet kan prises for høyt.

Dessuten: skal ytringsfriheten være reell, er det jo ikke nok at ytringene er tillatt. Man må også kunne ytre seg uten å frykte for livet. Det var nettopp dette poenget som var bakgrunnen for at tegningene ble trykket første gang.

Saken gjaldt bl.a. ei barnebok om Muhammed som ingen ville illustrere, fordi man fryktet represalier fra islamister. Det finnes selvsagt gode og mindre gode måter å vinkle dette på, men det ville vært meningsløst å liste seg rundt det som var sakens kjerne: avbildning av Muhammed. Og jeg greier uansett ikke å se at disse tegningene skulle være noen åpenbar fornærmelse av innvandrere eller etniske minoriteter. Jeg ser religiøs og politisk satire av det slaget som trykkes i hele verden hver eneste dag:

Klikk for større bilde

I et fritt samfunn vil det jevnlig opptre ytringer i offentligheten som støter noen. Dette kan man ikke gjøre noe med uten å faktisk avskaffe ytringsfriheten. Det er naturligvis helt legitimt å kritisere eller mislike slike ytringer, både når det gjelder innhold og form. Dette er for øvrig noe ganske annet enn å hevde at ytringene ikke burde vært publisert.

Problemet i dette tilfellet er altså at enkelte religiøse maktmennesker ikke reagerer med kritikk og motytringer, men med drapstrusler, opptøyer og krav om sensur. Slike reaksjoner kan ikke få legge premissene for hva som i praksis skal kunne ytres.

Også tåpelige og ondsinnede ytringer vil opptre fra tid til annen, og de kan dukke opp hvor som helst: på en blogg, på en vegg, i en lokalavis. I den «globale landsbyen» vil det være tilfeldigheter som avgjør hva som påkaller ekstremistenes oppmerksomhet og raseri. Og da er det tross alt bedre at det er en større avis som tar støyten, og at dette gjøres i sammenheng med en bred debatt. Selvsagt kan det bidra til å øke konfliktnivået på kort sikt (selv om det denne gangen var vel så mye danske imamer som forårsaket bråket). Men kanskje kan dette på lengre sikt også bidra til en normalisering? En tilvenning til hva man faktisk må forvente å møte i et fritt samfunn? Kanskje kan man bidra til å hindre at privatpersoner må leve på hemmelig adresse fordi de glemte at ytringsfriheten kun gjaldt formelt?

Når jeg ytrer meg på bloggen min, bør jeg kunne gi uttrykk for det jeg faktisk mener (innenfor loven), uten å være redd. Hvis vi hele tida skal måtte veie våre ord fordi noen blir veldig sinte, eller fordi det er så fryktelig synd på enkelte, vil det kunne bli stadig flere ting som blir umulig å ytre i praksis. Å være krenket er et effektivt maktmiddel. Derfor er dette til syvende og sist et spørsmål om ytringsfrihet, i den forstand at den må holdes i hevd gjennom bruk.

La gå at klimaet i Danmark var preget av fremmedfiendlighet idet tegningene ble trykket, og at dette satte dem i en uheldig kontekst, slik Grüner Larsen nevner. Timingen var kanskje dårlig. Men når passer det å ta et oppgjør med dette da? Og hva med andre land? Skal hele verden måtte liste seg fordi noe er råttent i Danmark?

Vi kan ikke operere med selvsensur og tabuer fordi vi er redde for represalier eller for å støte visse grupper. Vi kan ikke forlange at kritikk av islam skal måtte være nøktern, konstruktiv og god, når vi aldri ville drømt om å stille tilsvarende betingelser til ytringer om andre grupper. Vi kan ikke leve med én type folkeskikk overfor muslimer, og en annen overfor alle andre. Og vi må aldri godta at det å hevde seg krenket skal gi rett til å legge føringer på andres atferd. Det er en altfor høy pris for fred.

Andre gang Jyllandsposten trykket karikaturene, var det fordi en av tegnerne, Kurt Westergaard, hadde blitt drapstruet. Og det er klart: man kunne jo bare skrevet at man ikke lar seg diktere av trusler, men etter min mening var det eneste riktige å også vise dette i praksis.

Mange snakker om at vi må vise respekt. Jeg er enig når det er snakk om individer. Ellers ikke. For hva hvis jeg faktisk ikke har respekt (tenk på en tilstrekkelig provoserende ideologi, slik at poenget blir tydelig); bør jeg da passe på å ikke såre følelsene til ideologiens tilhengere når jeg sier hva jeg mener? Eller bør jeg rett og slett holde kjeft, eller hykle? Og dette kan da ikke avhenge av hvilket syn jeg mangler respekt for? Eller skal man bare hykle overfor de som blir veldig sinte eller lei seg?

Muslimer er ikke en etnisk gruppe. De er tilhengerne av en religion, og omfatter blant annet vestlige konvertitter. Tegningene var ikke hets mot mennesker, de var hets/satire/kritikk/whatever mot en verdensreligion/ideologi. Et tankesett. Ideer. At mange mennesker oppfatter dette som hets mot dem selv, er selve kjernen i problemet, og noe vi før eller siden er nødt til å ta et oppgjør med dersom ytringsfriheten skal være noe mer enn en død paragraf. Tror noen at det er mulig uten å faktisk konfrontere?

Se også:
Vedlikehold av ytringsfriheten
Hatefulle ytringer
Ånden i samtiden

Mandag 28/9 møtes regjeringspartienes forhandlere for å bli enige om regjeringens felles program for de neste fire årene.

I den anledning er det opprettet et borgerinitiativ mot EUs datalagringsdirektiv, som følger opp bloggstafetten mot direktivet fra i sommer, samt opprop mot det samme i januar 2008.

Les hele teksten hos bl.a. Vox Populi.

Aksjonen går også via Twitter. Se dessuten brev til regjeringen fra Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge).

Det gir stadig mindre mening å dele inn partiene i blokker. Betegnelsene «sosialistisk» og «borgerlig» er greie nok for å angi retningene langs skalaen, men selve skillet mellom blokkene virker nokså vilkårlig.

Hvis man med «sosialisme» mener det å ville avskaffe kapitalismen, passer dette på Rødt. Kanskje til dels også på SV, i teorien. Men i praksis er de et demokratisk, parlamentarisk parti som aksepterer markedsøkonomi og privat næringsliv.

I dagligtale brukes begrepene mer løselig, og delvis avhengig av eget ståsted. På ytterste venstre fløy finnes det grupperinger som mener at alle andre enn dem selv er «redskaper for kapitalen». På motsatt fløy er det enkelte som kaller all statlig eierskap og styring for sosialisme. Det siste innebærer i ytterste konsekvens at alle norske partier er sosialistiske, med unntak av DLF, som nesten ikke finnes.

Alle partier fra og med SV til og med FrP er tilhengere av blandingsøkonomi med en mer eller mindre sterk stat. De har ulikt syn på hva som bør kunne overlates til markedet, men det gir liten mening å dele dem inn i to distinkte grupper. Det er snakk om en kontinuerlig skala, og det er ikke engang opplagt hvilken rekkefølge partiene bør plasseres i. Det kommer an på hva man vektlegger.

Venstre og KrF (og tidligere: Senterpartiet) har pleid å profilere seg som et tredje alternativ; et «liberalt sentrum». Men en tredeling gir ikke nødvendigvis noe mer mening enn en todeling.

Poenget med blokkene er naturligvis å illustrere aktuelle regjeringsalternativer. De sier noe om hvem som kan forventes å samarbeide. Men når Carl I. Hagen refser Lars Sponheim for ikke å støtte opp om en «bred borgerlig allianse», mens Venstre på sin side har vurdert regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, illustrerer det hvor lite substans det er i dette. Og så sent som i 1990 var også Senterpartiet en del av de borgerlige. Hva betyr «borgerlig» i dag? Eller «sosialistisk»?

Men selvsagt kan det trekkes opp viktige skillelinjer i politikken. Noen av dem er både mer grunnleggende og mer statiske enn dagens blokkinndeling:

En bærekraftig sivilisasjon	vs.	Vekst som overordnet mål
En bærekraftig økonomi	”	Oljeøkonomi og en voksende offentlig sektor
Naturressursene er felleseie	”	Hevd og først til mølla
Norge er en del av verden	”	Norge for nordmenn
Demokrati og åpenhet er overordnet	”	Styringsdyktighet og effektivitet er overordnet
Individuell frihet gjelder også valg som kan være skadelige for den enkelte	”	Lovverket skal beskytte folk mot seg selv
Helsetjenester er rettigheter	”	Helse er den enkeltes ansvar
Alle skal ha like muligheter til å utvikle sine evner	”	Utdanning er en tjeneste som bør kunne kjøpes fritt
Sosiale forskjeller bør utjevnes	”	Sosiale forskjeller bør ikke utjevnes
Osv …

Men man skal kanskje bare være glad til for de tradisjonelle skillene. Ellers kunne jo Arbeiderpartiet og Høyre finne på å slå seg sammen!

Noen mennesker stemmer på et fast parti av gammel vane. Andre legger til grunn et absolutt prinsipp, f.eks. «yte etter evne og få etter behov», «individets frihet og eiendomsrett er ukrenkelig» eller «følg bibelen». Da er det også enkelt. Andre igjen gjør en helhetsvurdering, veier ulike hensyn mot hverandre, og må kanskje inngå noen kompromisser. De finner stort sett ut av det, de også.

Flokens valgomat^® er for deg som ikke er så inne på prinsipper og programmer og slikt, og som bare blir forvirret av å se ting fra flere sider. Så glem «kompromiss» og andre fancy fremmedord; her er det det enkle og naturlige som gjelder!

Sånn gjør du: Legg sammen poengene for det du misliker/avskyr, i kolonnene for hvert parti. Stem på partiet med høyest poengsum.

Klikk for større bilde:

Du tror kanskje vi er sent ute, men tvert om! Hvis testingen går bra, blir dette veilederen for elektronisk stemmegiving ved stortingsvalget i 2013!

For Flokens forskningsgruppe: abre

Jeg har skrelt bort fire partier på prinsipielt grunnlag, og nå stryker jeg dessuten Høyre og Senterpartiet, etter å ha gått igjennom partiprogrammene. Jeg sitter dermed igjen med fire:

Jeg vil helst ikke stemme taktisk. Hadde alle stemt på det partiet som ligger nærmest det de faktisk mener, ville nok dagens småpartier vært en del større. I stedet stemmer mange på det partiet de tror kan gjøre «merkbar forskjell». Det gir et usant bilde av folkemeningen og færre alternativer i politikken. Men denne gangen kommer jeg ikke helt unna de taktiske vurderingene, siden FrP kan komme i regjering. Og jeg må kompromisse uansett. Det er ikke noe parti som er «mitt».

Hvis jeg tenker helt idealistisk, må det nok bli Miljøpartiet De Grønne. Det er deres program som treffer meg mest som helhet. De ligger noe til venstre for Venstre og noe til høyre for SV, og de er så kompromissløse i miljøpolitikken som jeg tror man bør være. Ulempen er at de er et mikroparti. Har det noen hensikt å stemme på dem? Og skiller de seg egentlig nok fra f.eks. Venstre til at jeg ikke bør stemme på dem i stedet? På nettsidene sine sammenligner de seg med andre partier, punkt for punkt. Sammenligningen med Venstre går riktignok i De Grønnes favør, men forskjellene er forholdsvis små. I sammenligningen med SV var jeg faktisk mest enig med SV.

En stemme til De Grønne blir mest en slags protest mot de andre partiene. En «blank» stemme som likevel ikke er helt blank. I beste fall, dersom de gjør et relativt bra valg, kan det fungere som et signal til de andre partiene om viktigheten av miljø- og energispørsmål. Og kanskje kan de vokse seg større på sikt.

Hvis jeg prioriterer å holde FrP unna regjering, bør jeg helst stemme på Ap eller SV. Det er kanskje også det sikreste med hensyn på velferdsstaten. Og siden jeg tross alt hevder å høre hjemme på venstre side burde vel støtte til en rød eller rødgrønn regjering være opplagt?

Nei, det er ikke det. Jeg synes styringsiveren blir for stor hos begge partiene, og de gir det offentlige en rolle som jeg mener går langt utover det som har med sosiale fellesgoder å gjøre.

Arbeiderpartiet framstår som maktarrogante og trenger rett og slett avløsning. Utlufting. Jeg blir også skremt over deres prinsippløshet, f.eks. i rettighetsspørsmål.

SV har naturligvis fått vist mindre av sin politikk, og de har mange gode enkeltsaker. De kan nok også bidra til å holde Ap i ørene, ihvertfall hvis de ikke blir med i regjering, men de har selv tendenser som jeg oppfatter som småautoritære. De er også ofte preget av mangel på realisme. Kristin Halvorsen har riktignok blitt en OK finansminister, men jeg får dessverre noen ganger inntrykk av at politikerne deres kan for lite, spesielt om økonomi. Kanskje en nyttig vakthund, men også en løs kanon på dekk.

Så et kompromiss, da? Mellom idealisme og taktikk? Venstre er i likhet med De Grønne sterke på miljø og rettighetsspørsmål, og de har en brukbar balanse mellom sosial profil og liberale holdninger. Det å støtte Venstre betyr å støtte en borgerlig regjering, antakelig med KrF, og det er jo ikke akkurat noe jeg vil. Men som sagt: Jeg stemmer ikke primært for en bestemt regjering, men for Stortingets sammensetning og mot en bestemt regjering. Og Venstre har jo sagt at de ikke vil støtte en regjering med FrP. Eller har de det? Kan jeg egentlig stole på dem?

Kanskje jeg bare bør bli hjemme og skrive blogg?

~

Uansett: Alt handler ikke om partier og ideologier. For eksempel er maktarroganse og manglende respekt for rettigheter først og fremst en side ved selve makten som fenomen. At den korrumperer. Dette er et argument for jevnlig utskifting av partier og personer, men det er først og fremst et argument for at vi velgere ikke må nøye oss med bare å putte en lapp i en urne hvert fjerde år. Vi kan si vår mening hver eneste dag: skrive i aviser og tidsskrifter og på nettet, diskutere på skoler og arbeidsplasser, lage opprop, osv. Vi kan alle påvirke. Ringer i vann.

Så det får bli en kombinasjon: På mandag biter jeg i ett av de fire sure eplene, og så får jeg forsøke å gi uttrykk for hva jeg egentlig mener de andre dagene i året. Jo, sånn må det bli.

Kompromiss

Forrige: Vurdering av partiene

Jeg pleier å plassere meg selv noe til venstre for midten politisk, og forutsetter da at høyre/venstre-aksen handler om marked kontra fellesgoder. Hvis vi graderer frihet i andre sammenhenger på en egen akse, fra liberal til autoritær (der «autoritær» kan handle om flere ting: religion, tradisjon, tabuer, moralisme, samt ønske om orden og kontroll), befinner jeg meg stort sett nært den liberale enden.

Jeg synes ideologi og prinsipper har blitt vanskelig å få øye på i politikken, og det kan være vanskelig å vite hvor man har partiene i saker som ikke er nevnt spesielt i programmene. Kompromisser tilslører skillelinjene, og politikerne er redde for å miste stemmer på å snakke tydelig. I stedet blir uenighet om enkeltsaker blåst opp og framstilt som ideologiske avgrunner.

Jeg har pleid å stemme med tanke på Stortingets sammensetning, uten å tenke så mye på aktuelle regjeringsalternativer. I år legger jeg imidlertid vekt også på det siste, men da i negativ forstand: Jeg vil ikke ha FrP i regjering.

Høyre virker nøkternt og ansvarlig i den økonomiske politikken, og jeg har sans for den liberale holdningen i spørsmål som gjelder enkeltindividet. Det samme gjelder forsåvidt den konservative grunntanken at endringer bør skje gradvis, med forankring i det bestående. Vektleggingen av kunnskap og forskning er også positiv, men jeg synes partiet har litt for mye tro på måling, normering og resultatstyring (se f.eks. kvalitetsreformen), og de ser ut til å legge stor vekt på å tilpasse høyere utdanning og forskning til næringslivets behov.

Ellers er det en viss forskjell mellom min og Høyres måte å se verden på, for eksempel når det gjelder selvbestemmelse, ensretting og mangfold. Jeg deler heller ikke deres klokkertro på marked og konkurranse i alle sammenhenger, og jeg er uenig i deres syn på privat eiendomsrett til naturressurser.

I energipolitikken står Høyre for en la-det-skure-holdning. De ønsker fortsatt høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel og avviser varig vern av havområder.

Jeg har liten sans for Høyres holdninger i forbindelse med sykefravær og uføretrygd. Selvsagt bør vi forsøke å få disse tallene ned, men det er verdt å minne om at arbeidsdeltakelsen i Norge er blant de høyeste i verden. Den som er «uføretrygdet» i Norge kalles kanskje «arbeidsledig» i andre land. Eller «husmor»? Men i Høyre skylder man på dårlig arbeidsmoral (noe det neppe er faglig dekning for), og de vil at legenes vurderinger ved sykemelding skal overprøves av andre leger. Dette vitner om mistenksomhet overfor både lege og pasient, noe som blir spesielt ufint når de samtidig velger å se bort fra det opplagte: Arbeidslivet har blitt hardere, med mer markedstenking og konkurranse, økte krav til effektivitet og lønnsomhet, og store omstillingsprosesser i offentlig sektor. Når lista for hva som er godt nok i arbeidslivet heves, burde vel ingen bli overrasket over at flere faller utenfor?

Og for riktig å ta knekken på det jeg måtte ha av sympati, har Høyre åpnet for mulig regjeringssamarbeid med FrP.

Jeg synes Venstre kommer godt ut i klima- og energipolitikken. De vil verne havområder mot utbygging av nye olje- og gassfelter, og de ønsker å redusere utvinningen. De vil forby installasjon av fossil oppvarming innen 2010, og avvikle all slik oppvarming innen 2017. De vil også ha økt satsing på alternativ fornybar energi, samt krav til energieffektivitet i bygg.

Venstre framstår som troverdig i rettighetsspørsmål. De ønsker å styrke personvernet, de vil revidere åndsverklovgivningen bl.a. med tanke på å tillate fri fildeling, og de sier nei til EUs datalagringsdirektiv. De ønsker også å avskaffe statskirka.

Utdannings- og forskningspolitikken virker stort sett positiv. De går inn for individuelt tilpasset undervisning i grunnskolen, med kartlegging og evaluering av den enkelte elev. De vil ha «frie og uavhengige skoler», og de støtter friskoleloven i dagens form. Forskningen skal styrkes gjennom økning av forskningsfond og basisbevilgninger.

Programmet deres er noe vagt når det gjelder konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester, men de åpner for dette i en viss grad. I helsepolitikken vektlegger de at flere oppgaver bør løses i primærhelsetjenesten, nær den enkelte bruker, og de vil ha et nytt finansieringssystem som sikrer større samhandling mellom sykehus og primærhelsetjeneste. De vil styrke kommunene og flytte flere oppgaver til dem.

Av andre ting kan nevnes deres forslag om samfunnslønn. Venstre er for øvrig tilhenger av kontantstøtten, som jeg er imot. De ønsker også å øke det lokale selvstyret innenfor f.eks. helse og skole, mens jeg ville ha prioritert et like godt tilbud til alle, uavhengig av hvor man bor.

For øvrig er Venstres sosialliberale grunnholdning noe jeg stort sett kan slutte meg til. Jeg synes imidlertid at de ofte har framstått som noe vinglete i praktisk politikk, både i enkeltsaker og når det er snakk om samarbeid med andre partier.

Miljøpartiet De Grønne er et «mikroparti», men jeg tar dem med fordi de er et av de partiene jeg er mest enig med. De går dessuten lengst når det gjelder energi og miljø. De vil ha en nasjonal plan for klimanøytral selvforsyning med all stasjonær og mobil energibruk innen 2020. De foreslår bl.a. personkvoter på energi, full stans i videre nyutvinning av olje og gass, og de mener at oljefondet bør brukes på grønn teknologi og miljøtiltak. De vil også ha et krav om at en viss andel av energiforbruket i alle store nybygg skal dekkes av alternativ lokal energi, og de vil prioritere ENØK-tiltak framfor ny energiproduksjon.

De har også formuleringer om verdigrunnlag og rettigheter som jeg kan like, og påpeker bl.a. at rett til å kritisere livssyn må være lik for alle. De vil dessuten avvikle statskirka. MDG har digitale rettigheter som et hovedområde, og går prinsipielt imot lover som muliggjør masseovervåkning. De mener at fildeling skal være lovlig.

Forsknings- og utdanningspolitikken virker grei. De vil ha mer individuell tilpasning i skolen, og de åpner for private skoler med alternativ pedagogikk, mens de hevder at de «religiøse blir overflødige når opplæringsloven blir livssynsnøytral». Det er uklart om de dermed går inn for et forbud mot slike. De påpeker at offentlig finansiert forskning ikke skal ta kommersielle hensyn, men rette seg mot samfunnets fellesinteresser.

Den økonomiske politikken er nokså «standard». De er tilhenger av blandingsøkonomi og ønsker en aktiv næringspolitikk mhp. teknologier. De skiller mellom «markedsøkonomi» (som de er for) og «kapitalisme» (som de er skeptiske til), noe som kan virke litt oppkonstruert, men det signaliserer likevel en holdning jeg kan sympatisere med. De understreker at man må ha demokratisk kontroll med naturressurser, med strenge konsesjonsvilkår. I den sammenheng nevner de også størrelsesbegrensninger.

De Grønne mener at helsetilbudet (inkl. tannhelse) må være like tilgjengelig for alle, og derfor «i hovedsak gratis». Jeg har sans for påpekningen av at «behandlingsformer uten dokumentert effekt skal ikke støttes av det offentlige». De går i likhet med Venstre inn for samfunnslønn, og de forsvarer kontantstøtten.

Senterpartiet har flere gode målsettinger, bl.a. for energi og miljø, hvor de ønsker å redusere utvinningstempoet for olje og gass, samt øke satsingen på fornybar energi. Jeg finner også en del fornuftig i den økonomisk politikken, selv om jeg ikke er enig i alt. Det samme gjelder skole og forskning. Men det meste av det som er positivt finner jeg også hos andre partier. Det som først og fremst kjennetegner Senterpartiet er deres vektlegging av distriktene og landbruket.

De ønsker å «bygge samfunnet nedenfra», og dette med desentralisering går igjen i flere deler av programmet deres. Og det kan jo være en fornuftig tankegang. Både naturressurser og energikilder finnes spredt over hele landet, og en del virksomheter som i dag er lokalisert i de store byene kunne sikkert med fordel vært lagt til mindre steder. Men dette må veies mot andre hensyn. Det kan være både dyrt, energikrevende og miljøbelastende å opprettholde en altfor spredt bosetning, og vi må nok ihvertfall regne med en fortsatt regional sentralisering i årene framover.

Senterpartiet var en gang Bondepartiet, og fremdeles står landbrukspolitikken sentralt. De kan oppfattes som noe av et særinteresseparti, og det i seg selv gjør at jeg føler en viss avstand, da jeg mener at politikk og interessekamp bør være to forskjellige ting. Og vi er helt på kollisjonskurs i landbrukspolitikken. Sp argumenterer for fortsatt store landbruksoverføringer og sterkt importvern, bl.a. ut fra hensynet til matsikkerhet og kulturlandskap. Jeg mener derimot at dagens landbruk er en stor netto kostnad for samfunnet, at importvernet er et hinder overfor fattige land, og at overføringene gradvis bør trappes ned. (Se f.eks. Weinbergs utmerkede post om dette.) Sp er selvsagt ikke alene ansvarlig for jordbrukspolitikken, men de er nok de som sterkest motsetter seg endringer.

Og så er det rovdyrpolitikken. Jeg finner det helt urimelig at man insisterer på å ha tamme, genmodifiserte dyr gående i utmark uten tilsyn, for så å kreve at naturen skal måtte tilpasses for at dette skal fungere.

Senterpartiet har dessuten en sterkere vektlegging av «kristen kulturarv» enn jeg er komfortabel med. De vil beholde statskirkeordningen, og de ønsker fortsatt en særstilling («kvantitativt») for kristendommen i religionsfaget. Og de var jo dessuten sterkt delaktig i fadesen med blasfemiloven.

Arbeiderpartiet framstår stort sett som trygt og ansvarlig. Den økonomiske politikken er et velprøvd kompromiss mellom marked og offentlig styring, og de har erfaring med å sitte ved makten. De er hovedarkitekten bak dagens velferdssamfunn, som det i dag er stor enighet om blant de fleste partier.

Men stødig og konsekvent er partiet ikke. De kan være sidrompa og gammeldags og altfor glad i detaljstyring, men så kan de gå i bresjen for markedsliberalisering (Statoil, Telenor, kraftbransjen, etc). De har nylig vist tilsvarende vingling i innvandringsspørsmålet. Jeg får av og til inntrykk av at Arbeiderpartiet heller endrer politikken for å beholde makten, enn å overlate makten til andre når opinionen skifter. Dette er populisme.

I energi- og miljøpolitikken har Ap satt seg en del mål om CO2-utslipp, men den praktiske politikken ser ut til å være «stø kurs». De har ennå ingen mening om leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen, og de har støttet opp om oljesandprosjekt i Canada. I 2001 uttalte statsminister Jens Stoltenberg i sin nyttårstale at «De store vannkraftutbyggingenes tid er over». Dette tror jeg var en uklok uttalelse som ennå legger uheldige føringer på partiets vannkraftpolitikk.

Ap har greie mål om skole, men de har sittet med makta både de siste fire årene og i flere andre perioder, og kvaliteten i skolen har stort sett bare gått nedover. Så sammenhengen mellom teori og praksis kan også her være vanskelig å se.

Når de ikke vingler for mye synes jeg de står for en økonomisk politikk jeg kan akseptere. Da har jeg mer problemer med deres styringsiver på andre områder. Verst er det imidlertid at de har vist seg prinsippløse når det gjelder grunnleggende rettigheter. De framstår ofte som maktarrogante, og de har f.eks. en uheldig kultur for utnevnelse av «venner» i sentrale offentlige posisjoner. Uheldig er også den nære knytningen mot LO. Arbeiderpartiet vil beholde dagens statskirkeordning.

SV har gode forsetter for energi og miljø: Konkrete mål for utslippsreduksjoner, øremerking av grønne skatter og avgifter til miljøformål, økt bruk av bioenergi til oppvarming, samt forbud mot all fossil oppvarming innen 2013. Innen 2015 vil de dessuten ha et forbud mot salg av nye biler som bare kan gå på fossilt drivstoff. De nevner også sol–, vind–, bølge– og tidevannsenergi, samt jordvarme, men er ikke så veldig konkrete på noe av dette. I motsetning til de andre «miljøpartiene» har SV fått prøvd seg i regjering. Resultatet er vel ikke all verden.

Programmet deres inneholder mye bra om utdanning og forskning, men det kan virke litt lite konkret. SV er imidlertid tøffe nok til å si at de vil avvikle private skoler på sikt, også de som gjelder alternativ pedogikk. Dette vil de heller ha inn i den offentlige skolen.

I den økonomiske politikken tar de bl.a. til orde for en aktiv motkonjunkturpolitikk, og de vil gjøre skattesystemet enda mer progressivt enn i dag. Det de skriver om skatt er forresten betegnende for SV: De vil øke skattenivået i perioder med velstandsvekst, men ikke i nedgangstider. De sier imidlertid ingenting om å sette nivået ned igjen. Skal skatten bare øke? Dette blir like forenklet som det motsatte: å bruke skattelette som universalløsning. Det er ikke engang gitt at et økt skattenivå vil gi økte skatteinntekter. Jeg synes ellers at SV kan ha en tendens til å ville detaljstyre litt for mye, i enda større grad enn Arbeiderpartiet.

Akkurat som Rødt snakker SV om «det sosialistiske samfunn» som noe man kan innføre istedenfor kapitalisme. Jeg antar at dette er mest retorikk. I min verden er ihvertfall sosialisme (og andre -ismer) et tankesett – et teoretisk ideal. Det er en retning å styre etter for den enkelte velger og politiker i den demokratiske prosessen. Resulterende politikk vil stort sett være et kompromiss, og den vil uansett være tidsbegrenset til et eventuelt skifte i flertallet. Alle ideer om permanent avskaffelse av kapitalisme er enten utopisk eller udemokratisk.

I likhet med Venstre sier SV nei til EUs datalagringsdirektiv, ja til en lovendring som gjør fildeling lovlig, og de vil avvikle statskirka.

Jeg tror vi trenger en vakthund på Stortinget, men jeg er usikker på om det er lurt å ha den med i regjering. Enten den tisser på teppet eller lærer å sitte pent, er den liksom ikke vakthund lenger. SV har gjort begge deler. Det kunne virke som de strevde litt i begynnelsen med å finne politikere som var dyktige nok. Siden gikk det bedre, og noe har de da fått gjennomslag for, men de har også måttet godta mye.

Til slutt litt om symbolpolitikk når det gjelder energi og miljø, gjennom et konkret eksempel fra mitt nærområde: I Soria-Moria-erklæringen fikk SV trumfet igjennom varig vern av Vefsna-vassdraget. En utbygging ville gitt store energimengder (1,5 TWh), og miljøkonsekvensene så ut til å bli svært små, bl.a. fordi prosjektet kunne kombineres med det allerede eksisterende Røssåga-anlegget. Men den politiske hestehandelen mellom regjeringspartiene stoppet altså prosjektet før det var konsekvensutredet.

Energipolitikk handler som all annen politikk om å velge og prioritere. Hvis man mener alvor med reduksjon av fossil energibruk og satsing på fornybar energi, bør man ihvertfall ikke torpedere antatt gode vannkraftprosjekter. Merkelig nok er det ukontroversielt å bygge store antall småkraftverk rundt om i landet, enda dette kan gi vel så store miljøulemper. Kan det være fordi disse har fått begrepet grønn knyttet til seg? Det er veldig synd dersom symboler og politiske markeringer kommer i veien for riktige løsninger.

~

	Høyre	Venstre	MDG	SP	Ap	SV
Rettigheter og demokrati:	+ / –	+	+ +	–	–	+ / –
Sekularitet:		+	+	– –	–	+
Energi og miljø:	–	+ +	+ +	+	–	+
Forskning og utdanning:	+ / –	+	+	+	+ / –	+ / –
Økonomisk politikk:	+	+	+	+ / – –	+	–
Velferdsstaten:	–	+ / –	+ / –	+	+	+
Mot FrP i regjering:	–	+		+	+	+

Forrige: De viktigste temaene
Neste: Oppsummering

Rettigheter og demokrati

Man skulle tro at grunnleggende rettigheter var noe man kunne ta for gitt i Norge i dag. Og det er kanskje det som er problemet. De har blitt så selvfølgelige at mange har sluttet å tenke over hva de innebærer. Dermed stikker det ikke så dypt når det kommer til stykket.

Det er særlig ytringsfriheten som har blitt gjenstand for forhandlinger. Da Muhammed-karikaturene ble møtt av trusler og press i 2006, gikk utenriksministeren ut og unnskyldte overfor andre stater at disse ble trykket, og han løy om saken i media. I 2008 ble det foreslått en lov (rett før juleferien, og uten forutgående debatt) som i praksis ville betydd å gjeninnføre blasfemiparagrafen. Den var tenkt inkludert i den såkalte rasismeparagrafen og skulle gi et vern av «religiøse følelser». I forslaget var «religioner som ikke har mange tilhengere i Norge» nevnt spesielt. Så ikke bare ønsket man å sidestille angrep på religion med hets av mennesker, man var også villig til å fravike prinsippet om likhet for loven. Det hender jeg lurer på om det finnes noen fast grunn under all realpolitikk og kompromisser.

Og nå er det personvernet det ikke er så farlig med. I over tre år har nemlig politikerne nektet å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, som vil gi adgang til overvåkning av hele Norges befolkning.

Det samme gjelder demokratiet: Det formelle er så opplagt at vi ikke kan ta holdningene for gitt. Det har dessverre vært en utbredt ukultur i norsk politikk at ting avgjøres «på kammerset», istedenfor i full åpenhet. Problemet var kanskje større tidligere, da folk i Ap stadig «hadde snakka sammen», men det ser ut til at dette henger igjen ennå. Og selv om det er Ap som har sittet mest med makten og dermed har utviklet den største maktarrogansen, er jeg redd problemet går på tvers av ideologier og partier.

Jeg er tilhenger av parlamentarismen, og mener at makta skal ligge i Stortinget. Det er det som er folkevalgt. Alt tatt i betraktning tror jeg faktisk jeg foretrekker en mindretallsregjering. Mindre handlekraftig, javel, men akkurat det kan altså være en god ting.

Sekularitet

Staten er naturligvis ikke verdinøytral. Den representerer de verdiene de fleste har felles, og som har preget samfunnet over tid. Disse er et resultat av en historisk utvikling der også religion har spilt en rolle. Men i dag har vi religionsfrihet. Tro er en personlig sak. Da er det uakseptabelt at staten særbehandler en bestemt religion.

Jeg mener at statskirka må avvikles snarest, og at samrøret med offentlige funksjoner som undervisning, vigsel og begravelser må opphøre. All statsstøtte til religiøse organisasjoner bør også avvikles. Alternativet ville være å støtte alle, inkludert grupper med holdninger stikk i strid med statens verdigrunnlag.

Uten statskirka vil vi kanskje også slippe tøvete utspill overfor andre religioner for å kompensere for forskjellsbehandlingen. Viktigere: Det vil i det minste bli mulig å forby religiøse grunnskoler.

Energi og miljø

Jeg mener det nå er hevet over rimelig tvil at CO2-utslipp ihvertfall er én av årsakene til klimaendringer, og at vi må finne gode alternativer til olje og gass snarest mulig. Men selv om man ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, bør konklusjonen bli den samme. For det kan bli vanskelig å få til de nødvendige omstillingene når brønnene nesten er tomme. Krise er et dårlig utgangspunkt for langsiktig planlegging og forskning.

Mye tyder på at dette ikke ligger så langt fram i tid. Vi har allerede passert «peak oil» i Norge og kan komme til å gjøre det på verdensbasis i løpet av få år. Noen mener at dette allerede har skjedd.

Pr. i dag er det liten reell vilje til omlegging. Norge er en av verdens store netto-eksportører av olje og gass, og det er dermed i vår interesse å ture fram som før. Dvs, hvis man tenker kortsiktig, og det gjør man. Jeg har en mistanke om at dette ikke nødvendigvis vil bedre seg heller, når krisen kommer nærmere og prisene stiger.

Jeg tror ikke det hjelper stort å utvikle teknologi som utnytter fossile brensler mer effektivt. Istedenfor redusert totalforbruk, får vi snarere mer aktivitet utav det samme forbruket. Enkelt sagt vil olje og gass som først er pumpet opp fra havbunnen før eller siden bli brukt. Skal vi redusere forbruk og CO2-utslipp, må vi redusere utvinningen. Da vil vi også stimulere til utvikling av alternativer, og vi vil forhåpentligvis få tid nok til en omstilling. Forskningssatsingen må også økes, og avgifter og subsidier bør tas aktivt i bruk for å dreie forbruket over på alternativene, etter hvert som de blir tilgjengelige.

Vi må skape et energiregime som er bærekraftig globalt. Jeg har liten tro på at dette er mulig samtidig som den økonomiske veksten fortsetter som i dag. Ihvertfall ikke hvis vi unner u-land å leve på vårt nivå.

Forskning og utdanning

Det skal dessuten skapes verdier etter oljen. Vi trenger satsing på kunnskap generelt. Det er umulig å vite hvordan framtidens løsninger kommer til å se ut, så hovedfokuset bør være på grunnforskning.

Det er viktig at ikke forskningsaktiviteten ved universitetene styres av næringslivets kortsiktige behov, og at resultatene ikke påvirkes av markedsaktørene. Oppdragsforskning og samarbeid med næringslivet må derfor skilles klart fra den faste undervisnings- og forskningsvirksomheten, slik at universitetenes uavhengige stilling ivaretas.

I grunnskolen har kunnskapsnivå og -krav fulgt hverandre i en nedadgående spiral de siste tiårene. Denne utviklingen må snus. Samfunnet blir stadig mer komplekst, og de fleste yrker krever en viss utdannelse. Noen av dagens grunnskoleelever vil få yrker som ikke engang finnes ennå. Et godt grunnlag i generelle kunnskaper er nødvendig for å kunne delta i yrkeslivet såvel som i samfunnet for øvrig.

Målet bør være en undervisning som gir best mulig resultat for hver enkelt, utfra den enkeltes forutsetninger. Metodene må baseres på forskning, ikke politiske kjepphester.

Økonomisk politikk

Sosial utjevning er ikke bare et spørsmål om «rettferdighet». Det handler også om å opprettholde et samfunn med små motsetninger og høy gjensidig tillit. Dette kommer alle til gode. Blir forskjellene for store, kan det få store negative konsekvenser for samfunnet.

Utjevningen kan sikres gjennom et progressivt skattesystem. Det er imidlertid problematisk dersom et slikt system ender opp med så mange fradrags- og unntaksregler at en del rike slipper å betale skatt i det hele tatt. I såfall bør systemet gjøres enklere, og om nødvendig flatere, for å sikre at de rikeste faktisk bidrar.

Hva som er riktig skattenivå kommer an på hva som gir størst skatteinngang (se Laffer-kurven), samt hva konsekvensene blir for næringslivet. Begge deler bør det være mulig å si noe om, rent økonomifaglig. Partiene argumenterer imidlertid ideologisk og programmessig, nokså uavhengig av utgangspunktet: venstresida begrunner skatteøkning med udekkede behov, mens høyresida begrunner skattelette med at det styrker næringsliv og arbeidsplasser.

Staten bør være eier av naturressursene, men jeg er skeptisk til at staten opptrer som eier i bedrifter som konkurrerer i markedet, da dette gir en uheldig dobbeltrolle. For øvrig bør staten kunne drive en aktiv næringspolitikk i den forstand at visse teknologier og f.eks. lokaliseringer stimuleres på bekostning av andre. Dette kan blant annet være nødvendig når det gjelder energi. Men slike føringer må være langsiktige, forutsigbare og rettferdige. Brå endringer og tiltak overfor enkeltbedrifter må unngås.

Velferdsstaten

Som nevnt tror jeg på gradvise og forsiktige endringer. Man bør være tilbakeholden med å forandre på ordninger og systemer som har utviklet seg over lang tid. Disse er resultatet av at ulike ideer er prøvd mot hverandre, og de har blitt slipt til gjennom bruk.

Sånn er det med velferdsstaten. Den har riktignok blitt dyr, og det er behov for nytenkning og reformer. Kanskje bør den omfatte færre funksjoner enn i dag. Men vi bør være forsiktige. Vi vet hva vi har, og det er gode grunner til at systemet er som det er. Når enkelte samfunnsgoder er holdt utenfor markedet er ikke dette primært et resultat av maktsyke eller fantasiløshet. Noen av disse godene har fått status av rettighet, og skal derfor være like tilgjengelige for alle. Det er dessuten ikke alt markedet er like godt egnet til.

Man skal selvsagt være pragmatisk. Det er for eksempel urimelig at staten nå ikke utnytter private sykehus til å få unna køene, dersom disse faktisk har ledig kapasitet. Men det er ikke dermed gitt at det er riktig å gå videre i retning av private løsninger.

Det at private aktører sikkert vil være mer effektive enn det offentlige når man sammenligner tjeneste mot tjeneste, og sikkert også vil kunne tilby bedre kvalitet i mange tilfeller (særlig etter hvert som det offentlige utarmes ytterligere ved at de mister den beste kompetansen til de private), tilsier ikke uten videre at vi tjener på en slik utvikling totalt sett. Insentiver til økt effektivitet og kvalitet er også insentiver til å nedprioritere kostnadskrevende tilbud og til å kutte hjørner. Altså må det kontrollmekanismer til, noe som kan utgjøre en betydelig kostnad. I tillegg er det kostnader knyttet til bestillerrolle og anbudsrunder, og de private aktørene skal ha profitt. I noen sammenhenger har det vist seg at konkurranseutsetting leder til private monopoler.

Ofte vil nok konkurranseutsetting i realiteten være et trinn på veien mot full privatisering, da det offentlige neppe blir mer effektivt av å konkurransutsettes. Spesielt ikke dersom de tappes for ressurser i prosessen. De som ønsker å legge ned det offentlige tilbudet vil dermed ha stadig sterkere argumenter for dette.

Jeg synes ikke det er opplagt at en slik utvikling vil gi et billigere og bedre system enn dagens, og at det vil ivareta alles rettigheter tilfredsstillende. Og noenlunde opplagt bør dette faktisk være, mener jeg. For konkurranseutsetting og privatisering er som ei ketchup-flaske. Ikke bare kan det komme veldig fort og mye på en gang, når det først kommer; det kan dessuten vise seg fryktelig vanskelig å få ketchupen tilbake i flaska igjen.

Forrige: De helt uaktuelle partiene
Neste: Vurdering av partiene