Floken i nettet

Jeg skjønner meg ikke på folk som går lei av blogging etter bare noen måneder. Da jeg hadde holdt på i ett år føltes det som jeg nettopp hadde startet. Nå har det gått ett år til, og det føles i grunn sånn fremdeles. Det er kanskje fordi jeg poster såpass sjelden. Eller så er det bare min relativistiske tidssans som lurer meg.

Status pr. i dag:

• Stort sett 1 – 2 poster/uke, noen ganger 3. Lengre pauser av og til (ferier, etc).
• 30 % av postene utvalgt til Sonitus.
• Én tekst publisert på et annet nettsted, og en annen i et tidsskrift.
• Kommentarer til 78 % av postene. (Siden 1/1-08: til 90 % av postene.)
• Ca. 40 besøk pr. dag i snitt siden 1/1-08. Omtrent halvparten er direktetreff eller fra antatt relevante søk. Resten er nok folk som har havnet feil.
• Mange veldig hyggelige tilbakemeldinger, og ingen direkte negative.
• Interessante meningsutvekslinger.
• Har blitt «kjent» med en del trivelige og interessante mennesker, og har fått noen hyggelige eposter.
• Ingen feider og ingen uvenner.
• Økonomisk balanse: inntekter = kostnader = 0 kr.
• Fin skrivetrening. Skriver litt bedre, tror jeg, og litt lettere.
• Angrer ingenting!

Planer:

• Nytt design (når jeg blir enig med meg selv).
• Egne bilder. Kanskje tegninger?
• Eget domene, etter hvert.
• Våge litt mer. Vurdere litt mindre.
• Bli flinkere til å kommentere hos andre.
• Men stort sett: mer av det samme.

De som skriver blogg gjør det forhåpentligvis fordi de liker det. Jeg antar at de også legger opp bloggingen på den måten de trives best med, og at de dermed ikke trenger så mange råd fra andre. De fleste vet jo best selv hva de har glede av.

Jevnlig dukker det opp gode råd om hvordan man skal bli en «suksessrik blogger», hva nå det måtte bety. En del av disse er innrettet mot bloggere som skriver (semi-)profesjonelt, og passer dårlig for glade amatører. Jeg tror dessuten at slike råd ofte kan bidra til en snever oppfatning av hva en blogg kan være. Noe av det mest spennede med blogging, synes jeg, er nettopp eksperimentering og mangfold, og alt det nye som kan komme ut av det.

Andre råd er bedre, selv om man ikke trenger å være enig i alt. Her har jeg presentert de jeg selv prøver å leve etter. Velg og vrak!

1. Det finnes ingen regler

Ikke hør på dem som sier at en blogg må være sånn eller slik. Din blogg skal være akkurat slik som du mener den skal være. Det finnes heller ingen kvalitetskriterier du er nødt til å leve opp til, bortsett fra dine egne. Du legger lista akkurat der du selv vil.

Noen (f.eks. meg selv) liker å bruke lang tid på tekstene, og synes at det er selve skriveprosessen, inkludert flikking på setninger og detaljer, som er stas. Andre foretrekker å skrive kjapt og spontant. Alt er lov.

Du skal heller ikke høre på dem som påstår at elitekultur, kvalitet og sannhet undergraves av at amatører ytrer seg skriftlig i det offentlige rom (istedenfor bare muntlig, som vi alltid har gjort). Ikke en eneste forfatter eller journalist mister evnene sine fordi du skriver blogg. Folk slutter ikke å sjekke fakta av at det blir flere subjektive stemmer på nettet. Tvert imot. Du bruker heller ikke opp noen knapp ressurs ved å skrive på nettet, og du konkurrerer ikke om noens oppmerksomhet. Informasjonen må oppsøkes.

Blogging er ikke en sjanger. Det er bare en metode for publisering. Bloggen kan inneholde hva som helst, og gjerne flere forskjellige ting om hverandre. Igjen: du bestemmer. Men det er lurt å gjøre leserne oppmerksom på hva slags blogg du skriver, slik at de vet hva de kan forvente. Det er også lurt å organisere bloggen slik at folk lett finner det de er interessert i. Bruk kategorier, tagging, etc.

2. Ikke skriv for statistikken

Selvsagt vil du at noen skal lese (og helst like) det du skriver. Kanskje så mange som mulig? Men vær forsiktig med å tilpasse innhold og virkemidler i den hensikt å få mest mulig besøk. Du får kanskje flere lesere, men ikke nødvendigvis til det du helst vil skrive. Økningen vil jo komme pga. noe du i utgangspunktet ikke hadde tenkt å skrive. Vil du virkelig det?

Markedet fungerer jo slik. Man tilpasser seg etterspørselen, og de store massene får det de vil ha. Men det flotte med blogg er jo at man kan skrive uavhengig av markedstenking, og dermed fylle nisjer som ikke er lønnsomme.

Husk også at en stor andel av de som er innom bloggen din er folk som har søkt etter noe, og kommet feil. Disse er ikke lesere. De er støy i statistikken. Du trenger ikke flere slike.

Derfor skal du skrive det du selv vil, og deretter gjøre dette så tilgjengelig som du selv vil, f.eks. ved å pinge til Bloggrevyen, etc. Da ender du opp med lesere som er interessert i akkurat det du skriver. De kan være mange eller få, men de er ditt publikum.

3. Regelmessighet er oppskrytt

Post når du har noe du ønsker å si, ikke når det er «på tide». Ikke lir av deg tomprat eller ting du selv er likegyldig til, bare for å opprettholde treff-statistikken. Dersom leserne dine virkelig er interesserte, vil de kikke innom av og til. Dessuten kan de abonnere på bloggen din. Sørg for en feed-løsning hvis du ikke allerede har det.

4. Du er unik

Ha respekt for dine egne ideer og interesser. Lær gjerne av andre, men blås i trender og forventninger. Konsentrer innsatsen om det du er interessert i, det du synes er gøy, og det du kan noe om.

5. Kommentering er en helt annen idrett

Du er ikke nødt til å ha et kommentarfelt. Hvis du har det er du ikke forpliktet til å svare på kommentarer. Du trenger heller ikke å kommentere hos andre. Dette velger du helt fritt, uavhengig av din egen blogging. Du blir ikke automatisk en del av noe fellesskap bare fordi du har en blogg. Alt sånt er også helt opp til deg.

6. Vær hensynsfull

Vær gjerne kritisk og direkte når du kommenterer hos andre, hvis du synes det er grunn til det. Men vis hensyn. Det som skrives virker ofte sterkere enn det er tenkt. Vær saklig i debatter. Unngå personkarakteristikker, og unngå helst å diskutere med folk som selv har problemer med slike grenser.

«I learned long ago, never to wrestle with a pig. You get dirty, and besides, the pig likes it»   G. B. Shaw

7. Vær ærlig

Vær gjerne sosial og hyggelig i andres kommentarfelt, men stå inne for det du skriver. Ikke kommenter bare fordi du synes du bør. Ikke skriv «dette var fantastisk godt skrevet» bare fordi du er forholdsvis enig i innholdet eller fordi du synes bloggeren virker som en sympatisk person. Det går fort inflasjon i ord. Alle vil ha positive tilbakemeldinger, men bare hvis de kan tro på dem.

8. Vær etterrettelig og tydelig

Du trenger ikke dobbeltsjekke alle kilder og referanser, men det bør gå fram av teksten hva som er usikkert. Det er helt i orden å skrive «jeg tror …» eller «jeg mener å ha lest et sted …», men ikke framstill antakelser som fakta.

Vær tydelig på hva du mener, og men det du skriver. Det er imidlertid ingen skam å skifte mening. Læring og utvikling er verdifullt, ikke et nederlag.

9. Link med fornuft

Link til andre hvis du har tatt utgangspunkt i det de har skrevet, og ta gjerne med andre linker til viktig eller interessant informasjon. Men ikke overdriv. Linkene bør være relevante for teksten, og teksten bør kunne leses uavhengig av linkene.

Du trenger ikke ha en bloggroll. Hvis du har det er du ikke forpliktet til å holde den oppdatert med de bloggene du liker best til enhver tid. Du er heller ikke nødt til å linke tilbake til de som linker til deg.

10. Unngå reklame

Hvis du blogger fordi du liker det: dropp reklame på bloggen din. Det ser ille ut, det forstyrrer, og det kan føre til at du begynner å skrive for statistikken. Hvis du blogger for å tjene penger blir det en annen sak, men da er du uansett utenfor målgruppen for denne postingen.

Se også:
Meta-manifest
Den farlige middelmådigheten

«I often quote myself. It adds spice to my conversation.»

Sa George Bernard Shaw. Her følger jeg hans og en del bloggeres eksempel, og presser noen bitre dråper ut av fjorgammel frukt:

• Januar: «Den som skal vinne valget må tekkes folk flest.» Les…
• Februar: «Noen ganger får jeg inntrykk av at man først må igjennom et pliktløp med kritikk av ymse diktaturer for å kunne ha troverdighet når man kritiserer USA.» Les…
• Mars: «Folk ansvarliggjøres gjennom å delta i debatter og beslutningsprosesser, og ender da gjerne opp med mer gjennomtenkte og nyanserte standpunkter enn om de sitter og ergrer seg alene.» Les…
• April: «Til dere som tar med små barn på konsert: slutt med det.» Les…
• Mai: «De baserer sitt syn på det bildet som blir skapt av voldtekt i media; nemlig at risikoen for å bli voldtatt av en tilfeldig mann påvirkes av kvinnens egen atferd.» Les…
• Juni: «Før var forbryterne skumle og lure, og hadde skjeggstubb og skyggelue.» Les…
• Juli: «Følgende partier og grupperinger eksisterer helt på ordentlig.» Les…
• August: «Det burde riktignok være unødvendig å lønne dem over statsbudsjettet.» Les…
• September: «De troende tolker innholdet i bibelen utfra det de tror og mener fra før.» Les…
• Oktober: «Det er umulig å foreta noen objektiv sammenligning av ulike kulturer og etiske systemer.» Les…
• November: «Man hører jo en del snakk om risiko…» Les…
• Desember: «Valgfrihet for den enkelte!» Les…

Før trodde jeg at jeg ikke eide konkurranseinstinkt. Da jeg drev med idrett som ung, for eksempel, ble innsatsen ofte nokså halvhjertet. Ikke bare på trening, men i selve konkurransene også. Det føltes rett og slett ikke viktig nok. Men etter at jeg begynte å delta på pub-quiz for et par år siden har jeg oppdaget nye sider ved meg selv. For akkurat der og da, mens kampen pågår, er det blodig alvor! Og så er det uviktig igjen rett etterpå.

Nå er Floken med i Tordenbloggen, en uhøytidelig kåring av «Norges beste blogg». Der har den gått videre til cup-rundene, som én av 64 blogger. Og så har jeg forstått det sånn at valgkamp og slikt er en del av spillet. Men siden jeg har liten sans for egenreklame og mobilisering av venner som egentlig ikke bryr seg om blogging, sier jeg det heller sånn:

Se deg rundt, og finn ut hva du synes. Foruten nedover på forsiden kan du f.eks. sjekke eksemplene under «Utplukk» i menyen til høyre. Eller plukk selv under «Knuter» eller «Hele floken». Hvis du da liker bloggen, er det veldig hyggelig om du stemmer på den. Men: Sjekk også bloggen til motstanderen min, Iversen Revisited, hvis du ikke kjenner den fra før. Og hvis det er den du liker best, er det selvsagt den du skal stemme på.

For: Måtte den beste vinne!

Oppdatering, 26/11: Så var det over. Jeg ble utklasset av Iversen. Det lå forsåvidt i kortene allerede ved trekningen. For hva kunne vel en tvisynt grubler som meg stille opp mot en kvikk, jovial ung mann med ordet i sin makt? Ikke stort, skulle det vise seg. Men det er nå litt godt å være ferdig, også, og bare heie på de andre.

Bloggerne er et selvopptatt folkeferd, så det er kanskje ikke rart at det blir en del selvransakelse og eksistensielle kriser:

«Hvorfor blogger vi egentlig? Hvorfor gidder vi? Hva er vitsen?»

Det kan være fristende å avfeie slik syting med at siden man faktisk holder på, har man tydeligvis en grunn som er god nok. Dessuten: prøv å erstatte «blogger» med «kommuniserer» i spørsmålet over, så ser man hvor tøvete det blir. For ingen spør vel om vitsen med å snakke med venner, diskutere i lunchen eller på puben, eller fortelle en historie? Hvorfor i all verden skulle dette plutselig bli mindre meningsfylt når det skjer skriftlig, og man attpåtil har muligheten til å nå langt flere?

Noen tar jo konsekvensen av at de opplever dette som meningsløst, og slutter. Og som Genese er inne på: mange gir seg etter veldig kort tid. Jeg er enig med Alf Ivar Tronsmo i at en del av disse antakelig blogger av feil grunn. De har oppmerksomheten rettet mot sin egen bloggeaktivitet istedenfor mot innholdet. De skriver for å «oppdatere», ikke fordi de har noe på hjertet den dagen.

Jada, jeg ser selvmotsigelsen: denne postingen fokuserer også på selve bloggingen. Dette er til og med en meta-metapost; jeg blogger om bloggere som blogger om å blogge. Det skal ikke bli en vane. Jeg vil bare ha fram at det faktisk finnes gode grunner til å drive med dette – også om vi aldri blir noen statsmakt.

Selv synes jeg ikke dette er så veldig vanskelig. Jeg liker å skrive, og vil gjerne bli flinkere. Jeg liker å dele tanker med andre, og jeg liker å få respons. Jeg har glede av å utveksle synspunkter og diskutere, enten det skjer på bloggen eller andre steder. Jeg synes det er storartet når jeg får større forståelse for andres synspunkter fordi de greier å formulere dem godt i sine egne blogger. Kanskje kan jeg klare det samme overfor andre? Dessuten har jeg sansen for avstanden i kommunikasjon på nettet. At fokuset er på ord og innhold, og ikke på person.

Og tenk på dette:

Det finnes millioner av bloggere i verden. Tenk om ihvertfall en liten andel av disse blir flinkere til å skrive og argumentere, tenker mer nøye igjennom hva de mener, lærer seg å forstå og respektere andres ståsted, får ny kunnskap, følger mer med i det som skjer rundt dem, blir mer kritisk til informasjon, blir del av nye nettverk, og samtidig har det gøy? Skal jeg være helt ærlig, kan jeg vanskelig forestille meg noe særlig mer meningsfylt.

Og selvsagt endrer vi verden! Det gjør vi hver eneste dag, gjennom alt vi sier og foretar oss, så hvorfor skulle blogg være noe unntak?

I går ble jeg sittende og lese gamle artikler på nettet om blogging. Jeg fant mye rart. I Aftenposten, for eksempel, antydes det at vi bloggere ikke er helt ærlige. At vi iscenesetter oss selv. Spiller roller og forteller skrøner. For noe sludder! Skulle jeg liksom skrive noe jeg ikke kan stå inne for? Lyve om meg selv? Det skulle tatt seg ut. Og rollespill? Nei, vet du hva!

Jeg må innrømme at jeg ble litt het i toppen der jeg satt. For å få noe annet å tenke på, ruslet jeg inn på biblioteket; det ligger vegg i vegg med hjemmekontoret. Tidligere hadde jeg kontor i andre etasje, men jeg fikk flyttet det ned. Mye mer praktisk. Det gamle ble gjort om til musikkrom, og jeg må si jeg ble godt fornøyd. Flygelet kom virkelig til sin rett.

Jo, en god bok var nok det jeg trengte. Kanskje jeg skulle bla litt i en av mine egne utgivelser, for riktig å bøte på selvtilliten? Men jeg var blitt helt skjelven av dette blogg-våset, og turde ikke klatre i stigen. Jeg ble stående og kikke på måfå i de nederste hyllene, uten å finne noe som fanget interessen. Blikket falt i stedet på sølvkaraffelen etter morfar. Den sto og fristet ved ørelappstolen foran peisen. Jeg sjenket meg et raust glass Lagavulin. Jo, det var bedre. Kanskje jeg skulle ta glasset med ut på terrassen? Været var jo så nydelig.

Det ble til at jeg satte meg ved den gamle paviljongen – den helt nede ved bekken. Jeg blir alltid så rolig til sinns av å se på karpene og de gamle terrakotta-figurene. Alt var stille og fredelig. De eneste lydene var fuglesangen i magnolia-trærne og et og annet «snapp» fra Knutsens hagesaks. Ja, Knutsen er gartneren. Han har jobbet hos oss i over førti år, og vet hva han driver med. Men han spør gjerne om andres mening: «Burde vi utvide urtehagen til neste år?» «Hva tror du om gul mimosa ved dammen?» Og jeg har jo ingen anelse. Men jeg stoler på Knutsen.

En gjenglemt avis lå og blafret i sommerbrisen. Jeg skummet overskriftene, men det var mer enn nok. Falskhet og grådighet, opp og i mente. Bedrag, opsjoner og hemmelige bankkonti i Sveits. Apropos … kanskje jeg skulle jobbe litt en av dagene? Nåja, det meste gikk jo av seg selv for tiden, så det var vel ikke så farlig.

Nå kjente jeg at whiskyen begynte å glatte over alle bekymringene. Jovisst, dette var bedre! Og ennå hadde jeg noen dager for meg selv før Beatrice kom tilbake fra venninneturen sin. Et par av venninnene skulle visst være med, og bli over helgen. Ja, det var sant! Hun hadde jo invitert flere gjester. Hageselskap med treretters middag og levende musikk … Det hadde jeg helt glemt. Og åpen vinkjeller! Vel, jeg hadde lovet å stille opp, og et ord er et ord. Men dette er liksom ikke helt meg, når sant skal sies.

Svært få av de som havner på bloggen min har søkt etter pornografi. Nesten ingen, faktisk. Jeg liker å innbille meg at leserne mine er seriøse og ordentlige mennesker.

Men et snodig fenomen har fått meg til å lure. Ifølge statistikken min hos Sitemeter ankommer nemlig en stor andel av de besøkende direkte til kategorien kjønn. En veldig stor andel. Noen dager er det over halvparten. Nå er jo kjønnsroller og likestilling et populært tema blant bloggerne, for all del, men det virker likevel litt rart. Så her er en beskjed til de av dere som kanskje er ute etter andre ting:

Bare glem det! Det er ikke noe snusk på bloggen min!

Jeg er klar over at mange blogg-treff kan være generert automatisk, uten at det står mennesker bak. Men jeg vet ikke hva som er nifsest: at bortimot halvparten av leserne mine er kjønnsfikserte, eller at datamaskinene har begynt å bli det.

Stadig flere påpeker farene ved blogging og ved internett generelt. Vi blir nemlig oversvømt av middelmådighet. Folk vet ikke hva som er sant eller verdifullt lenger. Anything goes! Ja, internett dreper visst kulturen vår!

Men hvorfor begrense seg til internett? Består ikke resten av offentligheten også først og fremst av «vanlige folk»?

Tenk deg at du er på kafé. Ved nabobordet sitter et par alminnelige og særdeles uinteressante mennesker. De pludrer i vei om hverdagslige ting. Det pene været. Hagestell. Om katten som har kloret i stykker den nye sofaen. Du har akkurat bestilt en kopp kaffe og hadde tenkt å skumme igjennom siste nummer av Samtiden, og så må du høre på slikt pjatt!

Enda verre: tenk deg at de diskuterer politikk. Usjenert strør de om seg med folkelige og lite gjennomtenkte synspunkter, så alle kan høre. Du rødmer av skam på deres vegne. Eller… kanskje det er ganske fornuftig, det som blir sagt? Du blir usikker. Kan det tenkes at disse menneskene egentlig er fagfolk, og at det de sier dermed må være sant og klokt? Hvordan skal du kunne vite det sikkert? Alle slipper jo inn på dette stedet.

Og la oss si at en gjeng amatør-kunsthåndverkere bestemmer seg for å stille ut det de har laget. Tenk, i full offentlighet! De legger til og med ut tingene sine for salg. Og så kommer du – kresen og kvalitetsbevisst, men totalt uforberedt – og misforstår det hele. Du tror det dreier seg om kvalitetskunst! Ingen forteller deg noe! Og du som ikke engang oppsøkte utstillingen. Du bare ramlet innom, tilfeldig, på vei til biblioteket.

For ikke å snakke om alle disse korpsene og korene som avholder offentlige konserter, uten å være det minste flinke. Det er riktignok mest slektninger og sambygdinger som kommer for å høre på, men det er jo tross alt offentlig konsert, ikke sant? Så du kunne jo være uheldig og forville deg inn der, og slumpe til å overvære amatører… nei gud, så pinlig!

~

Tror du at folk blir mindre bevisste og kildekritiske av å utsettes for ufiltrert informasjon? Kanskje fordi du har det sånn selv? Og synes du det er en påkjenning å bli utsatt for stadige glimt av tull og tøys som du slett ikke har bedt om? I såfall:

Logg av! Internett er ikke for deg!

Les heller en god bok. Så får vi bare krysse fingrene og håpe at det faktisk er en god bok, og ikke bare noe amatørskribling som du har blitt lurt til å kjøpe.

Jeg har av og til problemer med å få med meg hva folk sier dersom de snakker veldig høyt, eller med veldig store bokstaver.

Jeg blir distrahert, og mister tråden. Noen har en så invaderende stil at jeg stenger dem ute bevisst. Jeg tror at mange av disse på sin side er ganske uoppmerksomme lyttere, som lett går glipp av nyanser i mer forsiktige og stillferdige ytringer.

Ulike måter å kommunisere på fører ofte til at folk snakker forbi hverandre. Noen er f.eks. vant til å argumentere teoretisk og generelt, mens andre helst bare snakker om konkrete enkeltsaker. Noen er vant til enighet, og blir provosert eller forvirret når folk mener noe helt annet enn dem selv, mens andre forventer motargumenter, og får problemer med å føre samtalen videre når samtalepartneren glir unna alle antydninger til konfrontasjon.

Forskjellige politiske oppfatninger kan også skape problemer, da man gjerne har ulik forståelse av begreper. Eller man tolker motpartens utsagn inn i sin egen referanseramme, slik at man hører et annet budskap enn det som ytres. Politiske diskusjoner blir derfor ofte mer en oppramsing (og karikering) av synspunkter enn noen virkelig dialog.

Og så er det de helt opplagte tilfellene: ulikt språk, ulike kulturell bakgrunn, eller ulike grunnleggende verdier.
 

 

Den viktigste kommunikasjonen er den mellom dem som faktisk kan fortelle hverandre noe nytt. De som har ulike måter å se virkeligheten på, og ikke allerede er innforstått med hverandres synspunkter. De som er forskjellige. Men siden dette ofte er så vanskelig, foretrekker mange å heller holde seg til «sine egne». Resultatet er separate øyer av kommunikasjon. Blogging er et godt eksempel.

Selv synes jeg at det tross alt er mye lettere å kommunisere på tvers av synspunkter og personlighet når kommunikasjonen foregår skriftlig. Men jeg vet at mange har det omvendt.

I en del tilfeller er det veldig forståelig at bloggere vil være anonyme, f.eks. hvis de skriver om følsomme emner som overgrep, psykiske problemer, sykdom, egne seksuelle opplevelser, etc. Jeg skjønner også at enkelte dagbok-bloggere foretrekker anonymitet, hvis de beskriver konkrete hendelser fra sitt eget privatliv, omtaler familiemedlemmer, osv.

Mange av de anonyme skriver imidlertid om ukontroversielle emner, og presenterer alminnelige meninger og gode argumenter. Men de har sikkert også sine grunner for å ikke bruke eget navn. Folk er så forskjellige. Jeg vet om mennesker som anser meningene sine som private – eller de synes rett og slett det er pinlig å si hva de mener om ting, selv blant venner – men som godt kan legge ut bilder av ungene sine på nettet. For meg er det stikk motsatt.

Etter å ha deltatt på diskusjonsgrupper i 10 år, hvor anonymitet stort sett ble sett på som en uting, vurderte jeg ikke engang å blogge anonymt. Mine uttalelser har uansett vært søkbare i årevis. Men jeg har likevel tenkt litt gjennom problemstillingen.

På nettet viser man seg ikke fram aktivt. Man blir oppsøkt aktivt av den som er interessert. Jeg bruker derfor følgende «sjekk» på om noe egner seg på bloggen: Ville jeg kunne vist dette til en vilt fremmed, dersom vedkommende hadde spurt, og virkelig var interessert? I såfall kan jeg også stå for det med fullt navn.

I det siste har det vært mye snakk om arbeidsgivere som søker opp ansatte eller arbeidssøkende på nettet, og gjør seg opp en mening om dem utfra det de finner. Dette synes jeg er helt utmerket. Hvis noen vil ansette meg, vil jeg gjerne at de skal vite hva jeg er interessert i og hva jeg mener. Dessuten er et arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold gjensidig. Akkurat som arbeidsgivere kan styre unna personer utfra hva de ytrer, får arbeidssøkende en mulighet til å unngå de bedriftene som ikke liker at de ansatte ytrer seg som privatpersoner på nettet.

Derimot er det et problem at det man skriver kan tas ut av sin sammenheng, misbrukes eller misforstås. Jeg har f.eks. oppdaget at enkelte ikke har noe forhold til siteringsregler (i eposter og diskusjonsinnlegg). Dette henger sikkert sammen med at mange bruker Outlook som epostleser. Microsoft har jo gjort sitt beste for å ødelegge denne standarden også, ved å bruke farger istedenfor sitattegn, plassere svarene foran spørsmålene, osv.

Dermed er det kanskje mulig for en utenforstående å tro at de (til tider hårreisende) synspunktene jeg har svart på i diskusjonsinnlegg opp gjennom årene, er mine egne. Men det får være en slags test, det også. Skulle det finnes arbeidsgivere med et så overfladisk forhold til informasjon, vil jeg jo helst ikke jobbe for dem heller.