Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg leser helst ting som enten stemmer noenlunde med det jeg mener fra før, eller som er nøytralt, mens jeg ofte tar lett på (og av og til bevisst unngår) kilder som utfordrer mitt eget syn. Jeg tør innrømme det fordi jeg tror de fleste har det sånn.
Nå går det litt tregt med lesinga mi for tida, sånn generelt. Ved siste opptelling hadde jeg nesten førti over femti uleste bøker liggende. En del skjønnlitteratur, noe populærvitenskap, og resten sakprosa av forskjellig slag. Og i den siste kategorien er det ikke ei eneste bok som virker provoserende på meg i utgangspunktet.
Og jeg tenker at det burde det være. Det er greit nok å lese Richard Dawkins, Christopher Norris, Rune Slagstad, Simone de Beauvoir og Naomi Klein også, men jeg burde kanskje først og fremst prøvd å sette meg inn i tankegangen til de jeg er helt uenig med.
Jeg burde lese Adam Smith og Ludwig von Mises. Jeg burde lese Nina Karin Monsen.
Ja, gud hjelpe meg: jeg burde lese Ayn Rand, Ayman
Al-Zawahiri og Adolf Hitler.
Men det byr meg liksom litt imot. Livet er kort og det finnes mange bøker. Man skal jo trives. Og det er rett og slett betydelig tyngre, og av og til direkte ubehagelig, å lese argumenter for et syn man mangler sympati for.
Og når man først leser, er det veldig fort gjort å lese vrangvillig. Nå kan man selvsagt ikke legge vekk det man
mener fra før når man tolker informasjon, og det er ikke ønskelig heller. Såframt det ikke dreier seg om rene fakta, vil vurderingen av nye argumenter avhenge av at man har synspunkter å vurdere dem med.
Det bør likevel være et mål å være åpen, og ta stilling til ting på bredt og solid grunnlag. Man bør hvertfall ikke låse seg til et standpunkt før man virkelig har forsøkt å se en sak fra flere sider. Jo mer informerte standpunkter vi har, desto større forståelse har vi for både selve sakene og for hverandres meninger, og desto mindre er faren for at vi mener og gjør ting som kan vise seg å være direkte skadelig.
Min innstilling til det jeg leser er imidlertid veldig avhengig av hvordan argumentene presenteres. Dersom de er enkle, skråsikre og slagord-pregede, bidrar de til å gjøre meg sikrere på det jeg mener fra før – delvis fordi formen innbyr til motstand, og delvis fordi den informasjonen som kunne ha påvirket mitt synspunkt mangler. Slik argumentasjon hindrer dialog, og ofte er den nok også ment mest som pep-talk for «menigheten».
Hvis argumentene derimot er nøkterne, saklige og grundige, og det dessuten vises forståelse for at andre synspunkter kan ha noe for seg, senker jeg guarden og blir åpen for det som faktisk sies.
Dialog og debatt kan ha flere ulike siktemål. Det kan være et ideal å lære av hverandre, og hele tida være åpen for å modifisere egne synspunkter. Dette er vanskelig, og krever en hel del av både den som lytter og den som argumenterer. Men man kan i det minste ha som mål å oppnå gjensidig forståelse for hverandres
syn. Altfor ofte prøver imidlertid debattanter å påvirke motparten uten å samtidig være villig til å vurdere sine egne standpunkter, og ofte også uten å lytte til hva motparten egentlig sier. Hvis begge parter inntar en slik holdning, blir debatten utelukkende et spill for tilskuerne (jf. TV-debatter), der de eventuelt kan påvirkes. Eller i det minste underholdes.
Det er en avgrunn av forskjell mellom disse formene for debatt. Likevel kan det være fort gjort å ende opp med den siste varianten selv om man har den første som mål.
Er vi rett og slett litt redde for å bli overbevist om at vi har tatt feil? Jeg vet at jeg er. Men samtidig ønsker jeg å være åpen for det. Når jeg formulerer mine egne standpunkter så nøyaktig og grundig jeg kan, tenker jeg at det enten kan påvirke andre, eller så må de komme med bedre argumenter, slik at jeg kan lære mer, og justere min egne oppfatninger. Et gode, uansett.
Av en eller annen grunn synes jeg det er lettere å oppsøke meninger jeg er uenig i på en blogg enn f.eks. i ei bok. Jeg tror det først og fremst kommer av at formen innbyr til dialog. Dette forutsetter imidlertid at bloggeren viser åpenhet og respekt for andres synspunkter, og at argumentene ikke er av slagord-typen. Det er en del blogger, både blant de utpregede røde og blå, der man helt tydelig skriver for sine egne, og det forekommer knapt at disse leirene kommenterer hos hverandre. Hvis poenget er å misjonere for sitt syn, tror jeg de fleste av disse er forholdsvis mislykkede. Jeg leser ihvertfall sjelden de som har funnet sannheten. Og når jeg gjør det, finner jeg som regel ut at de argumenterer tynt, er kjedelige og irriterende, og er nesten uten påvirkningskraft.
