Floken i nettet

Yo!

Som du sikkert har ferska, trenger man ikke å fikse verken å synge eller spille for å få en hit på radioen. Og man trenger slett ikke kunne skrive låter. Grovt sett består ei låt av en groove, en tekst, og noen toner her og der i tillegg. Riktignok finnes det slike ting som akkorder, melodier, intervaller, harmoni og hva det nå heter alt sammen, men det er egentlig bare døvt å bli for opphengt i de greiene der.

Det finnes mange måter å mekke ei kul låt på, og de fleste av dem er drit-enkle. Her skal vi gå igjennom en slik metode, trinn for trinn:

1. Grunnlaget

Det første du trenger er et slags skjelett som du kan snekre låta di oppå. Men dette trenger du ikke lage sjøl! Du slipper en masse pes hvis du heller bare bøffer hele greia fra noen som allerede har gjort jobben. Drit i om det er å «stjele». Hvis dette virkelig hadde vært ulovlig, ville halve musikkbransjen vært bura inne.

Men for at folk skal kjenne igjen akkurat di låt blant alle de andre som blir spilt på radioen, må du ikke knabbe fra noen av disse! Men hvor skal du lete da, lurer du kanskje? Jo, det er det som er trikset: du må finne fram noen ordentlig gamle låter; sånne som egentlig er helt avlegs. For å være på den sikre sida, bør du plukke fra låter som er minst fire år gamle! Kanskje du har eldre søsken som samler på sånt? Eller kanskje du har slektninger på landet som henger håpløst etter? Bruk fantasien!

Når du har funnet ei låt du vil bruke, gjelder det å plukke ut en bit uten vokal. Denne sampler du på PC-en din, og så kjører du den i loop. Alt dette kan du sikkert fra før. Hvis ikke: spør en kompis! Juster endepunktene i loopen helt til grooven blir jevn. Når dette er OK, klipper du ut loopen mellom disse punktene, og limer den inn igjen mange ganger etter hverandre. Fortsett til du har nok til ei hel låt. Tre, fire minutter er passe.

2. Grooven

Ikke bry deg om at lydfila di ennå høres litt døll ut. Det kommer bare av at det ikke fantes noen fete trommelyder i gamle dager. Disse skal du legge på nå. Finn fram noen lyder du liker, f.eks. noen av de som fulgte med lydkortet ditt. Hvis du ikke synes de er ordentlig dødsfete, er det fort gjort å laste ned noen fra nettet. Det gjør ingenting om de er kliss like de lydene som alle andre bruker for tida. Det er faktisk bare en fordel.

Legg nå trommelydene oppå lydfila di, slik at det stemmer med beaten. Gjør det enkelt. Jo enklere, jo bedre. Men pass på å få det høyt nok! Husk: det skal dunke skikkelig! Til slutt strør du utover diverse andre lyder og effekter, litt sånn tilfeldig.

3. Teksten

Nå er du nesten ferdig! Du mangler bare en tekst, og det er fort gjort. Bare skriv ned det som faller deg inn! Pass på å få med en del banneord, for da høres det ut som du har sterke meninger. Teksten trenger ikke være på engelsk, men det er lurt om den er det, for da merkes det ikke så godt om den er dårlig.

Det er kult om du kan synge, men det er ikke noe must. Det holder å bare preike inn teksten. Prøv å følge beaten sånn noenlunde, men du er ikke pokka nødt å være sånn helt mega-presis. Det er bare kult om det lagger litt.

Sånn, nå er låta di ferdig! Hvis du er litt usikker på om den duger: prøv å guffe den opp på max!

Send den så inn til en radiostasjon, og kryss fingrene. Husk: hvis den ikke slår igjennom, har det ingenting med «kvalitet» å gjøre. Flaks og uflaks spiller en stor rolle, men det som betyr mest er om man kjenner de rette folka. Så hvis det går litt trått, kan det være lurt å prøve og bli kjent med en DJ, eller med noen som jobber i en radiostasjon eller et plateselskap. Pass på å gå på de rette festene, og fortell alle at du er plateartist selv om det ikke er helt sant ennå. Det er selvsagt også dritviktig å kle seg hipt og sånn, men det vet du selvsagt fra før.

Kunst vs. underholdning

Jeg synes det er fruktbart å operere med en motsetning mellom kunst på den ene siden og underholdning på den andre. Ikke dermed sagt at ikke f.eks. en bok kan være begge deler (eller at det ene er bedre enn det andre), men det er snakk om ulike mål:

I underholdningen er poenget å behage publikum; man gir folk det de vil ha. Produktets innhold er bestemt av etterspørrer. Underholdning er dermed et grunnleggende kommersielt fenomen.

Kunstnerens utgangspunkt er det motsatte. Han har noe han vil uttrykke, og bruker sine kreative evner til å gi dette en form. Da blir det ikke noe poeng i seg selv å komme publikum i møte. Når publikum likevel kan ha utbytte av kunst, er det disse som investerer tid og innsats for å få igjen en kunstopplevelse. Betrakteren / lytteren / leseren strekker seg etter kunsten – ikke omvendt.

Så selv om kunsten utgår fra et meddelelsesbehov, trenger det ikke være viktig å henvende seg til de mange. Og det er slett ikke noe poeng at det skal lønne seg økonomisk. Jeg tror tvert imot at det fort kan gå ut over kreativiteten når man blir økonomisk avhengig av resultatene.

Kvalitet

Innenfor «establishment» framstilles vanligvis kvalitet som en objektiv størrelse. Til tross for at det ikke eksisterer noe fasitsvar på hva som er kvalitet, mener noen likevel at de intuitivt vet hva dette er. De som er uenige avskrives som ureflekterte eller kunnskapsløse.

Påstanden som gjerne framsettes er at det er umulig å sette opp kriterier for hvorfor visse verker er evige og udødelige, men at alle mennesker med et visst intellekt vil ha utbytte av disse, og at de automatisk vil vite hva det er snakk om. Verkene «taler for seg selv», sies det. Når det da viser seg at disse verkene ikke taler for seg selv til alle, blir gjerne konklusjonen at disse menneskene mangler «et visst intellekt». Sirkelargumentasjon er gjerne et tegn på at påstanden ikke har noe reelt innhold.

Og ser man nærmere etter, viser det seg imidlertid at oppfatningen av hva som er kvalitet er nokså forskjellig fra person til person – også fagfolk imellom. Dette blir særlig tydelig så snart noen prøver å sette ord på hva kvalitet består i, eller er frekk nok til f.eks. å lage en litterær kanon. Da blir det et svare leven, også innenfor elfenbenstårnets vegger. Når det likevel eksisterer en viss konsensus innen fagmiljøet, skyldes jo dette nettopp at pensum, universiteter, kunstvitere og andre med faglig autoritet setter dagsorden, og dermed over tid bestemmer hva som skal regnes som kvalitet. Denne prosessen er selvsagt avhengig av tid, sted og kultur. Og langt på vei tilfeldig.

Det at f.eks. en bok har fått status som klassiker kan i stor grad avhenge av hvem som først mente at den fortjente det, og hvilken posisjon disse hadde akkurat da. Siden leser folk boka fordi den er en klassiker, mens bøker som har blitt oversett av de riktige menneskene, forblir oversett. Klassikerne blir selvsagt toneangivende for den videre utviklingen av litteraturen, og er dermed med på å skape en kultur som igjen bekrefter klassikernes kvalitet. Det er dermed ikke det minste merkelig at kunstverk som har fått klassikerstatus blir beundret i ettertid, og at de særlig blir beundret av dem som har brukt tid på å gå i dybden av kulturen. Disse menneskene er jo selv et produkt av den samme kulturen.

Kort innføring i en subjektivists tankegang

Det jeg skriver her betyr ikke at jeg er uten oppfatninger om kunst og kvalitet. Tvert imot. Jeg mener at det er forskjell på kunst og underholdning, men at denne forskjellen går på tvers av kvalitetsbegrepet. Jeg synes at kunst er noe man bør måtte strekke seg etter. Jeg mener at kunst er et resultat av uttrykkstrang, og at dette har egenverdi. Jeg synes det er tragisk at vi lever i en kultur hvor overfladiske sansestimuli er nesten enerådende.

Kunstopplevelser er etter min mening noe annet og mer enn bare tilfredsstillelse av sansene. Kunst er ikke avkobling, men det stikk motsatte. Den setter igang prosesser i oss. Får oss til å reflektere. En kunstopplevelse kan opprøre, utfordre og snu opp-ned på ting. Store kunstopplevelser kan til og med omfatte følelser som umiddelbart kan virke negative. Det er derfor vanskelig å argumentere for verdien i dem. Man vokser på dem, men mye av dette er svært subtilt og umulig å sette ord på. Det synes jeg er helt greit.

Jeg har også til dels sterke meninger om hva som god kunst, og hvorfor. Men jeg mener videre at min mening er bare min mening. Jeg innbiller meg ikke at den er uttrykk for noen objektiv sannhet om hva som er godt eller dårlig, eller hva som er av stor eller liten verdi her i verden. Det finnes nemlig ingen holdepunkter for at noe slikt eksisterer.

Så mitt poeng er altså ikke at «alt er like bra». Poenget er at begreper som «bra» og «dårlig» bare gir mening nettopp når det er snakk om meninger. De forutsetter nemlig at det eksisterer en målsetning. Og det finnes ikke noe mål med tilværelsen. Hver og en av oss kan imidlertid sette oss de mål vi vil, og kjempe for vårt syn. Men det kan vi gjøre uten å tro at man sitter på en fasit.

Til slutt: mitt eget kunstsyn er faktisk på mange områder sammenfallende med «autoriserte» oppfatninger om hva som er bra. Og det er jo ikke så merkelig; jeg er jo også et produkt av den kulturutviklingen som faktisk har funnet sted. Dette er derfor ikke noe korstog for populærkulturen. Jeg hører ikke til dem som mener at fotball og talkshow er like viktig som Bach og Ibsen. Men når andre faktisk mener slike ting, er det ingen som kan bevise at de «tar feil». For det er til syvende og sist et spørsmål om preferanser.

Jeg synes derfor det er synd at en del mennesker misbruker sin faglig autoritet til å konservere rådende oppfatninger, og diskrediterer de som måtte være uenige i disse. Det må da være langt mer fruktbart å heller diskuterte selve kunsten og opplevelsen av den?