Floken i nettet

Da jeg var ung pleide jeg å le av tynnhåra, korpulente mannfolk i 40- eller 50-åra, med utvaskede Led Zeppelin-T-skjorter og trange jeans. Gamle 68-ere og hippies og rockere, som mimret om studentopprør og Woodstock, og som nektet å innse at tida hadde løpt fra dem. Dinosaurer, som mente at all musikk etter cirka 1979 var bare tøv.

I dag er jeg der selv. Referansene må riktignok forskyves noen år, men ellers er det samme sak. Jeg har blitt en falmet, nostalgisk dinosaur.

Er det trist? Ikke egentlig. Ikke sammenlignet med alternativene.

For jeg kunne ha valgt å legge fortida bak meg. Jeg kunne ironisert over gammel lidenskap, og stuvet bort platesamlinga på garasjeloftet. Jeg kunne begynt med skjorte og slips til hverdags, og prioritert karriere, villa og Volvo. Jeg kunne blitt kjedelig.

Eller jeg kunne latt som jeg hang med i tida. Kledd meg ungdommelig, hørt på det aller siste, og fulgt med på nye trender. Med andre ord: jeg kunne blitt patetisk.

Nei, det får bli mimring og T-skjorte. Det er tross alt det eneste anstendige.

Jeg liker å skrive. Som så mange andre bloggere, har jeg nok en liten forfatter i magen. Eller skribent. Eller … ja, hva skal man egentlig våge å kalle det? Det er kanskje ikke så viktig? Det viktigste er å få skrive, og bli lest av noen som bryr seg.

Så takk og pris for blogg. Det er en god ting at alle vi skrivesugne som kanskje aldri får noe med et forlag å gjøre, likevel har et sted å få utløp for våre tilbøyeligheter. Så slipper vi å gå til grunne, og havne i reklamebransjen.

Man kan jo likevel ha som mål – eller ihvertfall som drøm – å få utgitt et eller annet en gang, men det er heldigvis ikke noen forutsetning for at det skal være meningsfullt å skrive. Jeg synes at det å formulere tanker til tekst, og merke at jeg blir stadig flinkere til det, er stas i seg selv.

Jeg har prøvd å skrive fiksjon, men så snart det blir litt omfattende pleier det å gå i stå. Det er gøy å begynne, men ikke fullt så gøy å fullføre hvis man ikke virkelig har troen på det man gjør. Jeg er ikke god nok. Ingen kommer jo til å lese det. Er det egentlig noen vits? Tenker jeg. Selvkritikken tar knekken på kreativiteten, og så blir det ikke noe av.

Helst burde man kunne kaste hemningene, så man får produsert, og så kan man heller være kritisk etterpå. Men det er ikke lett. Det krever trening, det også.

Så jeg meldte meg på NaNoWriMo. Skriv ei bok på 30 dager!

Umulig, sier du? Jo, men det får lov til å være ei ordentlig dårlig bok. Det er helt i orden. Det er faktisk forventet. Og dermed fjerner man litt av sitt eget forventningspress. Her er det i stedet tidspress som gjelder; det skal tvinge en forbi alle sperrer, slik at man får ferdig et utkast. Så kan man heller jobbe videre med det en annen gang. Eller ikke. Det er ikke viktig, hovedsaken er å få det gjort. Eller som min gode email-buddy Philip Pullman sier om sin første roman: «It was a terrible novel, but I finished it.»

Jeg er nå på niende døgnet, og har skrevet drøyt 14 000 ord av minimum 50 000 totalt. Jeg aner ikke om jeg kommer i mål, men jeg skal prøve så godt jeg kan. I verste fall ender jeg opp med å bli kurert for alle ambisjoner, men det er i såfall også lærdom.

Flere andre bloggere er med. Jeg vet om Avil, Virrvarr, Elisabeth Iskrem og Sigurd.

Oppdatering: Jeg kom i mål!

Objektivitet og verdi

Av og til støter man på et (uuttalt) premiss om at ting har verdi – i seg selv. At verdi, eller kvalitet, er en iboende egenskap ved objektet. Dette blir f.eks. ofte antydet i debatter om høy- og lavkultur.

Objektivitet kan forstås på flere måter. I filosofien er objektive sannheter slike som ikke skapes, men oppdages. De er uavhengige av vår bevissthet. Slik brukes begrepet også i vitenskapelig sammenheng, i forbindelse med falsifiserbare utsagn. En objektiv sannhet er sann overalt, uavhengig av observatør, og uavhengig av menneskelige tanker og følelser. Objektivitet i denne betydningen gir følgelig ingen mening i sammenheng med verdivurderinger.

En verdi er noe som tillegges noe, av noen. Noen må verdsette. Fra økonomiens verden er jo dette velkjent; verken varer, tjenester eller innsatsfaktorer har noen verdi i seg selv. Men det kan ha verdi for noen. Disse etterspør, og derav oppstår en pris. Prisen kan sees som en statistisk indikator på verdsettingen, men den er ikke verdien. Verdien er subjektiv. Den kan være lik null for den som ikke etterspør.

Slik er det naturligvis med andre ting også. Verdien av et litterært verk, f.eks, ligger i den virkningen den har på leseren. Det er derfor meningsløst å snakke om verdi eller kvalitet uavhengig av leseren.

Objektivitetsbegrepet brukes imidlertid i en annen og løsere betydning i forbindelse med kultur, nemlig at man bedømmer etter felles kriterier, samtidig som man forsøker å legge sine personlige preferanser til side. Så dersom «objektiv verdi» skal ha noe mening må det bety at det er konsensus om slike kriterier. Er det det? Det ser ikke slik ut, siden temaet stadig debatteres.

Høy¹- og lavkultur ²

Innenfor kulturen, og spesielt høykulturen, vil det eksistere en «rådende oppfatning». Man snakker også om «historiens dom», som er den rådende oppfatning akkumulert over tid. Dette kan man velge å anse som en norm. Den vil i såfall være like «objektiv» som annen sedvane. En slik norm vil danne grunnlaget for kvalitetskriterier. Disse er altså i seg selv kulturelle produkter, og foranderlige. De vil også for en stor del være vage og implisitte. Det er nok først og fremst de kriteriene som gjelder det rent tekniske og håndverksmessige som er noenlunde presist definert, og som det er bred enighet om.

Forestillingen om en objektiv kvalitet antyder at ulike menneskers oppfatninger vil konvergere mot en noenlunde felles forståelse etter hvert som man fordyper seg i kulturen. Jeg tror at i den grad dette skjer, skyldes det først og fremst at man blir presentert for en kanon som er ferdig filtrert, forklart og bedømt. Når man f.eks. lærer om litteratur på skolen, følger gjerne historiens dom med på lasset. Den som beholder interessen vil da gjerne langt på vei adoptere den rådende oppfatningen, og dermed bidra til å bekrefte den. Effekten forsterkes naturligvis av at det å være kritisk til normen ofte framstilles som at man ikke har forstått.

Dette tilslører et annet fenomen som jeg tror er langt viktigere for å forstå opplevelsen av kvalitet, nemlig at de dype opplevelsene er mye mer individuelle enn de overfladiske. Jeg mener at det er på overflata vi mennesker er like. Når underholdning er et massefenomen er det ikke bare fordi den er lettfattelig, men også fordi den spiller på de strengene vi har felles: de instinktive og umiddelbare følelsene. Spenning, frykt, sex, sorg og glede. Det overfladiske.

Men jo dypere vi går og jo mer komplekse følelsene blir, desto mindre kjenner vi oss igjen i hverandre. Jo mer opplevelsene handler om erfaringer, refleksjon og innsikt, desto mer forskjellige er vi. Jeg tror at det å virkelig forstå et annet menneske – utover det rent trivielle – er noe som skjer bare overfor noen få, og kun i sjeldne glimt. Følgelig er kunsten ekskluderende i mer enn en forstand. Ikke bare ekskluderer den de som ikke har lært seg å tilegne seg den, men i tillegg har ethvert uttrykk sitt begrensede publikum. Det treffer bare noen. Jo dypere det går, desto færre treffer det. Og desto sterkere inntrykk gjør det på dem det treffer.

Klassisk litteratur behandler gjerne problemstillinger som kan sies å være allmenne. Men selv om de fleste kan lære å kjenne igjen selve problemstillingene, samt gjenkjenne dyktighet hos forfatteren, betyr ikke det at alle «kjenner seg igjen». Det er ikke sikkert det treffer. Det kan faktisk være slik at det som gir noen en opplevelse for livet, er verdiløst for andre. Og vice versa.

– Jammen, sier noen, høykultur er da ihvertfall mer verdifullt enn lavkultur!

Men dette er også en verdi-vurdering. Det er noe man mener. Høykultur kan gi større og mer varige opplevelser enn det ren underholdning gjør, forutsatt at man gjør en egeninnsats. Jeg for min del mener at disse opplevelsene ofte er verdt innsatsen, samt at selve innsatsen er av verdi. Høykulturen bidrar dessuten til innsikt i ting som ikke uten videre kan beskrives enkelt og direkte, og dette mener jeg også er verdifullt.

Jeg mener dessuten at høy- og lavkultur er to ulike fenomener, og uttrykk for to ulike behov, og at man har et fattigere liv dersom man bare får tilfredsstilt det ene. Men pga. forskjellen i terskel, samt underholdningens kommersielle natur, er det stort sett høykulturen som blir forsømt.

Så kan man påpeke at høykulturen er mye vanskeligere å lage, og dermed innebærer større prestasjoner. Jevnt over, ihvertfall. Og prestasjoner kan jo ofte gjøres målbare, og dermed objektive. Men jeg synes dette i såfall blir et banalt kvalitetsbegrep som bommer på det essensielle, nemlig hva som uttrykkes og hva slags inntrykk det gjør. Dyktighet er ikke et poeng i seg selv, det er en forutsetning for å kunne uttrykke det man ønsker. Et verktøy. Å verdsette kunst og kultur etter hvor flink noen er, blir å redusere det hele til et sirkusnummer.

Istedenfor argumenter

Ideen om objektiv kvalitet har omtrent samme funksjon som gud har i debatter om etikk: Ved å hevde at ting bare er sånn eller slik, slipper man å argumentere selv. Dette er naturligvis fristende når noe er vanskelig å sette ord på, og kanskje særlig når man opplever at kunnskapsløse mennesker hevder at «alt er like bra». Noe som for øvrig er en helt annen påstand enn at verdivurderinger er subjektive.

1. Høykultur (kunst): Utfordrende, kompleks, rik på nyanser, subtil, krever en innsats av mottakeren, forutsetter refleksjon, behandler gjerne tidløse eller grunnleggende problemstillinger, gjør varig inntrykk, eksklusiv, elitistisk.
2. Lavkultur (underholdning): Lettfattelig, ukomplisert, overfladisk, flyktig, tydelig, passiv, preget av trender, minste felles multiplum, massefenomen, folkelig, kommersiell.

Oppdatering: Denne todelingen er naturligvis noe oppkonstruert, og må sees som ytterpunktene på en tenkt skala. I praksis vil et kulturelt uttrykk gjerne ha elementer av begge deler.

Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde blitt tagget av Arvid, til et dobbelt-meme. Og det passer jo bra, siden jeg fremdeles er i feriemodus og litt lat på skrivefronten:

1) Grip tak i nærmeste bok, slå opp på side 123, og kommenter setning nummer 5, 6 og 7.

Det er ikke godt å si hvilken bok som er nærmest, da de som står i hylla rett bak meg er omtrent like langt unna, alle sammen. Så jeg velger den siste jeg har lest ferdig: «The Art of Fiction» av John Gardner. Utdraget lyder:

«He’d said long ago that all fiction should begin ‘Once upon a time…’ and by an ingenious trick had begun his Portrait of an Artist on that formula. He’d long since offered his memorable metaphore on the unobtrusive artist imitating God. He was pointing out, in short, an important truth, a truth his disciples both early and late, from Faulkner and Dos Passos forward, have too often refused to hear.»

Boka er ei slags håndbok i skjønnlitterær skrivekunst, og kan absolutt anbefales. Utdraget er fra et kapittel om «common errors», i dette tilfellet såkalt mannered writing. Personen det vises til er James Joyce, som på sine eldre dager mente at litteraturen – både hans egen og ellers – hadde tatt en gal retning: forfatterne viste seg fram og briljerte, og kom i veien for teksten.

2) List opp fem sanger som du hører på, og liker akkurat nå.

Jeg har det ikke sånn at jeg liker noen sanger «akkurat nå», og andre sanger senere. Smaken min har ikke endret seg vesentlig de siste 25 årene, og jeg hører på gammelt og nytt om hverandre. Det er veldig sjelden jeg spiller samme låt eller samme album flere ganger i løpet av noen få uker. Men poenget er kanskje å anbefale til andre? I såfall velger jeg litt tilfeldig fem låter/stykker jeg liker fra forskjellige sjangere, og som kanskje ikke blir spilt på radioen til daglig:

• Brad Mehldau Trio: Unrequited (fra «Art of the Trio, vol.3», 1998)
• Bjørk: Pleasure Is All Mine (fra «Medúlla», 2004)
• Emerson, Lake and Palmer: Trilogy (fra «Trilogy», 1972)
• David Sylvian: When Poets Dreamed of Angels (fra «Secrets of the Beehive», 1987)
• Maurice Ravel: Introduksjon & Allegro (1906)

Hvis «sang» skal forstås bokstavelig, altså med vokal, kan jeg jo bytte ut første og siste med f.eks:

• Helen Merrill & Clifford Brown: What’s New (1954)
• Joni Mitchell: Little Green (fra «Blue», 1971)

Og dermed fikk jeg lurt inn to til. Stafettpinnen går til den som måtte føle seg kallet.

I en debatt hos HvaHunSa om (bl.a.) kjønnsinndelte kategorier i Spelemannsprisen, spurte Undre:

«Hvor mange menn kjøper egentlig musikk av kvinner? Jeg ville nemlig ikke bli forundret om kvinner oftere velger seg mannestemmer å lytte til enn menn velger kvinnestemmer (også om vi ser bort fra at det ikke er 50/50 fordelt mellom mannestemmer og kvinnestemmer å velge mellom). Noen som har noe statistikk eller forskning å vise til?»

Det slo meg at jeg ikke hadde noen anelse om hvordan det sto til i mine egne hyller. Så nå har jeg sjekket.

Klassiske plater er holdt utenfor, siden det der stort sett er komponisten som er hovedsaken (ihvertfall for meg), og det er tynt med kvinnelige komponister. Jeg har også noen plater der jeg vet fint lite om besetningen, så de er heller ikke med. Jeg har ikke sjekket mp3-filer, da jeg har veldig lite denslags.

Resten har jeg delt inn i henholdsvis instrumentalmusikk (både band og solo-instrumentalister), band med vokalist, og soloartister (vokal). Og da ser det sånn ut:

Instrumentalmusikk:

• Bare menn (såvidt jeg vet): 93%
• Blandet: 7%
• Kvinnelig solo-instrumentalist: 0%
• Bare kvinner: 0%

Band med vokalist:

• Mannlig vokalist: 82%
• Kvinnelig vokalist: 18% (av disse er drøyt halvparten også låtskriver, etc)

Soloartister:

• Mannlige: 60%
• Kvinnelige: 40%

En sterk overvekt av menn altså, uten at jeg var klar over det på forhånd. Hvordan står det til hos andre?

Og så blir spørsmålet: hvor mange artister/frontfigurer finnes av hvert kjønn? Jeg har ihvertfall inntrykk av at de musikksjangrene som domineres av kvinnelige vokalister, stort sett er slike man ikke finner hjemme hos meg.

Et annet poeng som ikke bare gjelder min platesamling, men generelt i musikkbransjen: Hvis et band har et kvinnelig medlem, er hun nesten alltid vokalist. Hvorfor?

Stadig flere påpeker farene ved blogging og ved internett generelt. Vi blir nemlig oversvømt av middelmådighet. Folk vet ikke hva som er sant eller verdifullt lenger. Anything goes! Ja, internett dreper visst kulturen vår!

Men hvorfor begrense seg til internett? Består ikke resten av offentligheten også først og fremst av «vanlige folk»?

Tenk deg at du er på kafé. Ved nabobordet sitter et par alminnelige og særdeles uinteressante mennesker. De pludrer i vei om hverdagslige ting. Det pene været. Hagestell. Om katten som har kloret i stykker den nye sofaen. Du har akkurat bestilt en kopp kaffe og hadde tenkt å skumme igjennom siste nummer av Samtiden, og så må du høre på slikt pjatt!

Enda verre: tenk deg at de diskuterer politikk. Usjenert strør de om seg med folkelige og lite gjennomtenkte synspunkter, så alle kan høre. Du rødmer av skam på deres vegne. Eller… kanskje det er ganske fornuftig, det som blir sagt? Du blir usikker. Kan det tenkes at disse menneskene egentlig er fagfolk, og at det de sier dermed må være sant og klokt? Hvordan skal du kunne vite det sikkert? Alle slipper jo inn på dette stedet.

Og la oss si at en gjeng amatør-kunsthåndverkere bestemmer seg for å stille ut det de har laget. Tenk, i full offentlighet! De legger til og med ut tingene sine for salg. Og så kommer du – kresen og kvalitetsbevisst, men totalt uforberedt – og misforstår det hele. Du tror det dreier seg om kvalitetskunst! Ingen forteller deg noe! Og du som ikke engang oppsøkte utstillingen. Du bare ramlet innom, tilfeldig, på vei til biblioteket.

For ikke å snakke om alle disse korpsene og korene som avholder offentlige konserter, uten å være det minste flinke. Det er riktignok mest slektninger og sambygdinger som kommer for å høre på, men det er jo tross alt offentlig konsert, ikke sant? Så du kunne jo være uheldig og forville deg inn der, og slumpe til å overvære amatører… nei gud, så pinlig!

~

Tror du at folk blir mindre bevisste og kildekritiske av å utsettes for ufiltrert informasjon? Kanskje fordi du har det sånn selv? Og synes du det er en påkjenning å bli utsatt for stadige glimt av tull og tøys som du slett ikke har bedt om? I såfall:

Logg av! Internett er ikke for deg!

Les heller en god bok. Så får vi bare krysse fingrene og håpe at det faktisk er en god bok, og ikke bare noe amatørskribling som du har blitt lurt til å kjøpe.

Når det blir mye av noe, synker verdien. Dette gjelder ikke bare økonomiske verdier, men generelt. Har man sterke opplevelser ofte, blir de mindre sterke. Hvis man spiser festmat hver dag, blir den hverdagslig. Har man et fantastisk kunstverk hengende over sofaen i stua opphører det etter en stund å være fantastisk, og blir til slutt en del av interiøret.

Det ser ut til å være en trend i tida å gjøre hver minste ting til gjenstand for smaksvurderinger, strenge kvalitetskriterier og krav til eksklusivitet. Ta f.eks. designer-begrepet. Aviser og tidsskrifter skriver stadig om designermøbler, designerklær, designerglass, designer-pepperbøsser, designer-vekkerklokker, osv. Ja, hva som helst, egentlig, og alt tilsynelatende like viktig. Dette er mote for den (i overkant) kvalitetsbevisste. Tilhørighet for den som først og fremst ikke vil tilhøre den gemene hop.

Mat har fått en tilsvarende status. I avisenes matspalter og i kokkeprogrammene på TV framstilles matlaging som kunst. Og som underholdning, der kokkene har blitt artister. Det skal være ypperste kvalitet, og alt skal naturligvis lages fra grunnen av. Skam på den som spiser posesuppe og grandiosa! Men det holder ikke lenger med Ingrid Espelid og mors kjøttkaker. Det er ikke nok at maten smaker bra og er noenlunde sunn. Den skal være utsøkt. Førsteklasses råvarer, selvfølgelig, og helst litt eksotisk. Rødvinen skal helst være fra bestillingslista. Og det hele beskrives gjerne i lett poetiske og kvasifilosofiske vendinger.

Man kan få inntrykk av at alt vi omgir oss med skal være estetisk tiltalende, gjennomtenkt og førsteklasses håndverk. Et altomfattende uttrykk for den gode smak.

Vel, jeg synes ikke det.

For det første: Det verdifulle og vakre skal oppsøkes, når man er mottakelig for det. Stor kunst har ingenting over sofaen å gjøre; den bør henge på museum, der du titter innom en gang i blant – med andakt. Tilsvarende for musikk, litteratur og andre kulturelle opplevelser. Og mat, for den saks skyld. Synes man at noe er fantastisk, bør man la det få fortsette å være det. Dvs, være forsiktig med å gjøre det til hverdagskonsum.

For det andre: Hvis alle ting behandles som viktig, blir til slutt ingenting viktig. Noe må få lov til å være likegyldig også. Det meste, tror jeg. Strenge kvalitetskrav og estetiske bedømmelser bør reserveres for det man faktisk mener er viktig. Hvis alt mulig skal gjøres til gjenstand for slike vurderinger, forsvinner til slutt meningen i å bry seg om noe.

Det å omgi seg med kunst, kvalitet og vakre ting hele tida, er ikke berikende. Det er devaluerende. Kunsten blir til pynt, og opplevelsene blir til bevisstløs metthet. Uten de grå hverdagene som bakgrunn ser man ingen farger.

Også publisert i tidsskriftet Lillit (papirutgave, 2-07)

Støter litteraturanalysen i videregående skole elevene bort fra litteraturen?

«De spør hva budskapet mitt er, og hvilke virkemidler jeg har brukt for å skjule det, som om litteratur er politikk i form av gåter», sier Knut Nærum om elever som sender ham spørsmål i forbindelse med særemne.

Jeg vet ikke hvordan det står til i skoleverket i dag, men jeg kjenner meg ihvertfall igjen fra mine gymnasdager på 80-tallet.

Jeg skjønner jo at det å «finne budskapet» og «identifisere virkemidlene» kan synes som et greit utgangspunkt når man skal lære å analysere en tekst. Men i tillegg til å være en grov overforenkling vil en slik tilnærming etter min mening effektivt eliminere opplevelsen av teksten. Som kanskje etter hvert kunne blitt til forståelse, om enn ikke på en så banal og direkte måte som en «skole-analyse» legger opp til.

Min erfaring er at det å analysere et kunstverk, enten det er snakk om romaner, dikt eller musikk, noen ganger kan være som å ta livet av det. Når det først er dissekert blir det liksom umulig å sette sammen igjen. Magien er borte, som i en avslørt tryllekunst.

Selvsagt er det viktig å kunne forstå en tekst på flere nivåer, og det skader ikke å vite litt om hvordan slik analyse foregår. Men det må startes i rett ende. Hos noen må leselyst læres, og den kan antakelig avlæres hos de fleste. Hvis man først liker å lese, og blir såpass nysgjerrig at man våger seg utenfor det helt trivielle, vil man nok også lære seg å forstå litterære virkemidler. Selv om man ikke nødvendigvis kan beskrive dem eksplisitt.

Ikke engang bokanmeldere bedriver jo litteraturanalyse. De har enten ikke tid, eller de kan ikke. Hva bør «alle» kunne?

Nærum oppsummerer det greit, synes jeg: «Jeg er ikke motstander av litteraturanalyse i skolen, men da må den slutte å behandle skjønnlitteratur som ineffektiv propaganda. Den litterære formen må oppvurderes og ses på som uløselig knyttet til innholdet».

Det er mangt man skal utsettes for. Her var verden fremdeles på vrangen etter at jeg hadde fått vite at jeg tilhører de nykonservative, da jeg plutselig fikk en stafettpinne i hodet. Selvsagt var det Erik Hansen, den bråkmakeren, som kastet den etter meg fra balkongen.

Det er nemlig tagge-tid igjen, og denne gangen skal man ramse opp 10 sanger man liker, men ikke liker å innrømme at man liker.

Tja, hva skal man svare på slikt, da? Det måtte jo i såfall bli sanger fra sjangere jeg ellers avskyr. Det ville f.eks. vært flaut å innrømme det hvis jeg hadde likt en hip-hop-låt, eller en sånn remix, du vet: tømt for mening og fylt med dunking. Eller slike masseproduserte syngedame-ballader med overspent frasering og akkordskjemaer skrevet i søvne. Eller en danseband-låt. Men så store synder har jeg dessverre ikke å bekjenne.

Jeg er nokså blank på det aller nyeste nye. Hører bare radio når jeg kjører bil, og da stort sett på P2. Dermed er jeg heller ikke oppdatert på hva som er dårlig smak nå til dags, dvs. hva jeg bør være flau over å like. Den popmusikken jeg liker er gjerne fra noen år tilbake, og lite av den har vært på hitlistene. Og jeg er ikke det minste flau over å like den. Jeg har riktignok noen CDer som det er litt pinlig å ha i hylla, men det er fordi jeg ikke liker dem.

Så dette blir rett og slett ei liste over sånt som stikker seg ut fra det jeg ellers hører på. Låter jeg synes det er rart at jeg liker. Og sånne som jeg nok først og fremst liker pga. de minnene som er knyttet til dem. Akk, ja…

1. Nik Kershaw: “The Riddle”
   80-tallet skal være ekstra pinlig når det gjelder pop, sies det. Og mye var jo ille. Men jeg synes faktisk at det meste av det som var galt med instrumentering og produksjon på den tida, ble enda verre siden. Og det fantes tross alt melodier den gangen.
2. Madonna: “This Used to be My Playground”
   Jeg har aldri skjønt hva som er så bra med Madonna, men av en eller annen grunn er denne et unntak.
3. Pet Shop Boys: “West End Girls”
   Dette må henge sammen med tidsånd og omstendigheter. Søte minner og ungdommelig lettsinn. Jeg har ingen annen forklaring. Jeg har ellers aldri kunnet fordra PSB, men denne står seg merkelig nok ennå.
4. Al Jolson: “Sonny Boy”
   Sentimental sak som jeg hørte svært tidlig, og som har gjort varig inntrykk.
5. Patsy Cline: “Crazy”
   Denne er vel litt flau, er den ikke? Det er ihvertfall underlig at jeg liker den, for den befinner seg urovekkende langt inne i det country-landskapet som ellers er stengt for meg.
6. Serge Gainsbourg & Jane Birkin: “Je t’aime, moi non plus”
   En smakfull cocktail av mykporno, sentimentalitet og humor. “Sleazy listening” på sitt beste.
7. Extreme: “More Than Words”
   Søtladen, javisst. Men… vel.
8. Subgud: “Metropacem”
   Jeg liker da ikke sånne… techno-greier? Jeg gjør da ikke det?!
9. Sven Nyhus: “Bergrosa”
   OK, nå er jeg nesten flau. Dette er gammeldans, for pokker!
10. Tom Jones: “It’s Not Unusual”
    Jo, det er akkurat det det er!

Jeg sender pinnen videre til Øystein Skundberg.

Syphilia Morgenstierne har benyttet sommeren til å lese bøker, nærmere bestemt 40 romaner og novellesamlinger innkjøpt av Norsk kulturråd i 2005.

Hensikten har bl.a. vært å undersøke om kvalitetsvurderingen som ligger bak innkjøpene holder mål. Den gjør visst ikke det. «Vurderingsutvalget kunne med andre ord like gjerne ha trukket lodd», hevder Morgenstierne i sin avsluttende kronikk i Aftenposten den 8/8-2006.

Jeg skal la selve innkjøpsordningen ligge, men ser slett ikke bort fra at hun har rett. Det er imidlertid også fullt mulig at seriøse vurderinger gjort av én kunnskapsrik og litteraturinteressert person framstår som rene tilfeldigheter for en annen. Det finnes mange eksempler på at bøker som nulles eller refuseres blir vurdert som kvalitetslitteratur av andre. Dette var da også Morgenstiernes egen begrunnelse for sitt leseprosjekt: «Jeg var mildt sagt forbauset over at den første romanen vårt lille forlag utga, et flott og dristig litterært prosjekt, ble nullet, og jeg ville se med egne øyne hva slags bøker som ble kjøpt inn». Hun innrømmer at hun hadde «bange anelser», og gruet seg litt.

Hvis det nå skulle være slik at kulturrådets utvelgelsesprosess er basert på tilfeldigheter, får vi håpe at Morgenstiernes egne vurderinger er desto mer seriøse, og at hennes forbauselse og bange anelser ikke har stått i veien for en uhildet analyse.

Men hun har ihvertfall hatt det travelt; hun har lest disse 40 bøkene på like mange dager. Nå er visstnok ikke et slikt lesetempo så uvanlig blant bokanmeldere og andre drevne lesere som har lite annet å gjøre. Men anmelderens jobb er jo tross alt å vurdere bøkenes litterære kvalitet, og da synes jeg dette virker noe overfladisk. Greit, hvis man mener at noe er veldig dårlig, kommer man gjerne til en slik konklusjon ganske raskt. Men hvis man tar ei bok på alvor – og særlig når man skal gjøre en faglig og kunsterisk bedømmelse, og si noe vettugt om det etterpå – bør man vel også gå litt i dybden, og gi seg tid til å reflektere? Kanskje til og med ei stund etter at boka er ferdiglest?

Jeg blir også nysgjerrig på hvilke kvalitetskriterier Morgenstierne har operert med. I et vurderingsskjema hun har laget, er det hele forenklet til fire spørsmål, som alle (på ukjent vis) kan besvares med enten ja eller nei. Eller «tja», som hun strekker seg til, for å nyansere en smule. Utformingen er muligens ment å være litt vittig, kanskje for å veie litt opp for de bastante konklusjonene? For Morgenstierne mener ikke, hun vet. Som hun skriver om Armløs slår tilbake av Lisa Lie: «Jeg kunne godt ha betalt full pris, for jeg visste at dette var fjorårets kanskje beste norske roman. Andre vet ikke det.»

Ja, da så.

Jeg har lenge vært klar over at en del anmeldere kan kjenne igjen kvalitet når de ser den; ikke ved refleksjon, som man kanskje kunne forvente, men på refleks. Og nå viser det seg at det også eksisterer vurderingsmetoder for å fastslå slike ting med absolutt sikkerhet, og det på dagen.

Vi lever jo i ei travel tid, så det burde være et marked for slikt i flere sammenhenger. Hvis man først har et enkelt og oversiktlig avkrysningsskjema er sikkert mulighetene mange. Tør jeg foreslå filmanmeldelser basert på hurtigspoling? Anmelde kunstutstillinger på rulleskøyter, kanskje? Eller dele ut stjerner til restauranter etter å ha styrtet en flaske rødvin og rasket med seg hovedretten i en doggy bag?

[Foreldet litteratursyn]