Kunst vs. underholdning
Jeg synes det er fruktbart å operere med en motsetning mellom kunst på den ene siden og underholdning på den andre. Ikke dermed sagt at ikke f.eks. en bok kan være begge deler (eller at det ene er bedre enn det andre), men det er snakk om ulike mål:
I underholdningen er poenget å behage publikum; man gir folk det de vil ha. Produktets innhold er bestemt av etterspørrer. Underholdning er dermed et grunnleggende kommersielt fenomen.
Kunstnerens utgangspunkt er det motsatte. Han har noe han vil uttrykke, og bruker sine kreative evner til å gi dette en form. Da blir det ikke noe poeng i seg selv å komme publikum i møte. Når publikum likevel kan ha utbytte av kunst, er det disse som investerer tid og innsats for å få igjen en kunstopplevelse. Betrakteren / lytteren / leseren strekker seg etter kunsten – ikke omvendt.
Så selv om kunsten utgår fra et meddelelsesbehov, trenger det ikke være viktig å henvende seg til de mange. Og det er slett ikke noe poeng at det skal lønne seg økonomisk. Jeg tror tvert imot at det fort kan gå ut over kreativiteten når man blir økonomisk avhengig av resultatene.
Kvalitet
Innenfor «establishment» framstilles vanligvis kvalitet som en objektiv størrelse. Til tross for at det ikke eksisterer noe fasitsvar på hva som er kvalitet, mener noen likevel at de intuitivt vet hva dette er. De som er uenige avskrives som ureflekterte eller kunnskapsløse.
Påstanden som gjerne framsettes er at det er umulig å sette opp kriterier for hvorfor visse verker er evige og udødelige, men at alle mennesker med et visst intellekt vil ha utbytte av disse, og at de automatisk vil vite hva det er snakk om. Verkene «taler for seg selv», sies det. Når det da viser seg at disse verkene ikke taler for seg selv til alle, blir gjerne konklusjonen at disse menneskene mangler «et visst intellekt». Sirkelargumentasjon er gjerne et tegn på at påstanden ikke har noe reelt innhold.
Og ser man nærmere etter, viser det seg imidlertid at oppfatningen av hva som er kvalitet er nokså forskjellig fra person til person – også fagfolk imellom. Dette blir særlig tydelig så snart noen prøver å sette ord på hva kvalitet består i, eller er frekk nok til f.eks. å lage en litterær kanon. Da blir det et svare leven, også innenfor elfenbenstårnets vegger. Når det likevel eksisterer en viss konsensus innen fagmiljøet, skyldes jo dette nettopp at pensum, universiteter, kunstvitere og andre med faglig autoritet setter dagsorden, og dermed over tid bestemmer hva som skal regnes som kvalitet. Denne prosessen er selvsagt avhengig av tid, sted og kultur. Og langt på vei tilfeldig.
Det at f.eks. en bok har fått status som klassiker kan i stor grad avhenge av hvem som først mente at den fortjente det, og hvilken posisjon disse hadde akkurat da. Siden leser folk boka fordi den er en klassiker, mens bøker som har blitt oversett av de riktige menneskene, forblir oversett. Klassikerne blir selvsagt toneangivende for den videre utviklingen av litteraturen, og er dermed med på å skape en kultur som igjen bekrefter klassikernes kvalitet. Det er dermed ikke det minste merkelig at kunstverk som har fått klassikerstatus blir beundret i ettertid, og at de særlig blir beundret av dem som har brukt tid på å gå i dybden av kulturen. Disse menneskene er jo selv et produkt av den samme kulturen.
Kort innføring i en subjektivists tankegang
Det jeg skriver her betyr ikke at jeg er uten oppfatninger om kunst og kvalitet. Tvert imot. Jeg mener at det er forskjell på kunst og underholdning, men at denne forskjellen går på tvers av kvalitetsbegrepet. Jeg synes at kunst er noe man bør måtte strekke seg etter. Jeg mener at kunst er et resultat av uttrykkstrang, og at dette har egenverdi. Jeg synes det er tragisk at vi lever i en kultur hvor overfladiske sansestimuli er nesten enerådende.
Kunstopplevelser er etter min mening noe annet og mer enn bare tilfredsstillelse av sansene. Kunst er ikke avkobling, men det stikk motsatte. Den setter igang prosesser i oss. Får oss til å reflektere. En kunstopplevelse kan opprøre, utfordre og snu opp-ned på ting. Store kunstopplevelser kan til og med omfatte følelser som umiddelbart kan virke negative. Det er derfor vanskelig å argumentere for verdien i dem. Man vokser på dem, men mye av dette er svært subtilt og umulig å sette ord på. Det synes jeg er helt greit.
Jeg har også til dels sterke meninger om hva som god kunst, og hvorfor. Men jeg mener videre at min mening er bare min mening. Jeg innbiller meg ikke at den er uttrykk for noen objektiv sannhet om hva som er godt eller dårlig, eller hva som er av stor eller liten verdi her i verden. Det finnes nemlig ingen holdepunkter for at noe slikt eksisterer.
Så mitt poeng er altså ikke at «alt er like bra». Poenget er at begreper som «bra» og «dårlig» bare gir mening nettopp når det er snakk om meninger. De forutsetter nemlig at det eksisterer en målsetning. Og det finnes ikke noe mål med tilværelsen. Hver og en av oss kan imidlertid sette oss de mål vi vil, og kjempe for vårt syn. Men det kan vi gjøre uten å tro at man sitter på en fasit.
Til slutt: mitt eget kunstsyn er faktisk på mange områder sammenfallende med «autoriserte» oppfatninger om hva som er bra. Og det er jo ikke så merkelig; jeg er jo også et produkt av den kulturutviklingen som faktisk har funnet sted. Dette er derfor ikke noe korstog for populærkulturen. Jeg hører ikke til dem som mener at fotball og talkshow er like viktig som Bach og Ibsen. Men når andre faktisk mener slike ting, er det ingen som kan bevise at de «tar feil». For det er til syvende og sist et spørsmål om preferanser.
Jeg synes derfor det er synd at en del mennesker misbruker sin faglig autoritet til å konservere rådende oppfatninger, og diskrediterer de som måtte være uenige i disse. Det må da være langt mer fruktbart å heller diskuterte selve kunsten og opplevelsen av den?
