Floken i nettet

Vi menn engasjerer oss visst for lite i feminisme og likestilling. Selv er jeg opptatt av likestilling i alminnelighet, enten det gjelder kjønn eller andre ting. Det som er spesielt med tilfellet kjønn, er virkemidlene, og at disse ser ut til å forveksles med målsetningene.

Med likestilling mener jeg at mennesker behandles som individer, og ikke som representanter for en gruppe (kjønn, rase, religion, seksuell legning, politisk overbevisning, etc). Det betyr ikke at det ikke kan eksistere særordninger, men disse må i såfall begrunnes i den enkeltes behov, ikke gruppetilhørighet.

Likestilling mellom kjønnene betyr følgelig at mennesker behandles uavhengig av kjønn, f.eks. ved studieopptak og ansettelser. Og jeg regner altså likestilling for å være en målsetning.

Kvotering for likestilling

Når kjønnsfordelingen i visse studier/yrker/verv er skjev, og dette skyldes diskriminering, er det ikke skjevheten som er problemet. Den er bare et symptom. Problemet er diskrimineringen. Hvis kjønnsfordelingen er skjev, og dette ikke skyldes diskriminering, foreligger det altså ikke noe problem som skal løses.

Kjønnskvotering gir utjevning, men neppe likestilling. For kvotering er i seg selv diskriminering. Det å være kvotert pga. sitt kjønn står i motsetning til det å bli betraktet som individ. Hensikten er riktignok å kompensere for annen diskriminering, men i virkeligheten gjør man ikke noe med denne. Man bare dekker over symptomene.

Det hevdes at det å kvotere fram en jevn kjønnsrepresentasjon vil alminneliggjøre kvinner i nye sammenhenger, og dermed påvirke holdningene våre i det lange løp. Tja. I den grad dette påvirker de mest forstokkede og konservative – de som helst ikke ville hatt kvinnene der i det hele tatt – kan det like godt gå i feil retning: at de provoseres av kvoteringen, mistror kompetansen til de kvoterte, og bare legger merke til feil og svakheter som bekrefter egne fordommer. Gammeldagse menn med diskriminerende holdninger er neppe enkle å reformere. Det går antakelig raskere å bare vente til de går av med pensjon. For oss andre innebærer kvotering først og fremst at fokus på kjønn opprettholdes, mens målet bør være det motsatte: at mennesker betraktes uavhengig av kjønn.

Kvotering skaper presedens for at diskriminering egentlig er helt i orden, bare man mener å ha gode nok grunner. Jeg tror dette er en veldig dårlig idé på lang sikt. Litt som å starte kriger for å bevare freden, eller benytte «kreative forhørsmetoder» for å beskytte menneskerettighetene.

Kvotering av kvinnelighet

Så er det noen som mener at kvinner bør kvoteres inn i politikk, styrerom og topplederstillinger fordi det er bra med kvinnelige verdier i slike posisjoner. Myke verdier. Jeg er litt usikker på hva disse egentlig går ut på i denne sammenhengen, men la oss forutsette at de kan defineres noenlunde presist, at de er viktige for lønnsomhet/arbeidsmiljø/whatever, samt at det er snakk om egenskaper som faktisk er vanligere blant kvinner enn blant menn.

Jeg tviler likevel på at kjønnskvotering er et særlig egnet virkemiddel. Selv om de ønskede egenskapene skulle være karakteristiske for kvinner under ett, er det ingen grunn til å tro at de er spesielt utbredt blant de kvinnene som søker seg til slike posisjoner. Kanskje tvert imot. Hvis det er underskudd på «myke verdier» blant f.eks. direktører, har nok dette mindre med mannsdominans å gjøre enn med hva slags mennesker som kan tenke seg å være direktør.

Ønsker man bestemte personlighetstrekk i en stilling, bør man søke spesielt etter personer som har disse trekkene. Det finnes gode tester for slikt. Hvis en person scorer høyt for det man er ute etter, og ellers er godt kvalifisert, burde det ikke spille noen rolle om dette er en mann eller en kvinne. En slik framgangsmåte gir altså bedre presisjon, og man slipper å bedrive kjønnsdiskriminering.

Hvis man mener at det finnes kjønnsspesifikke egenskaper som kan og bør kvoteres inn i næringsliv og politikk – dvs. at menn og kvinner er forskjellige – må man også forvente at menn og kvinner velger forskjellig mhp. utdanning og jobb. Og i såfall vil en jevn kjønnsfordeling være et tegn på ulike muligheter. Hvis man derimot mener at medfødte kjønnsforskjeller er ubetydelige sammenlignet med individuelle forskjeller, og at man bør tilstrebe en noenlune lik kjønnsrepresentasjon, gir det ingen mening å fremme «myke verdier» ved å kvotere inn kvinner. Her må man altså velge.

Likestilling har vi den dagen spørsmålet om kjønnsfordeling virker like merkelig og irrelevant som å spørre om andelen kjevhendte eller nordlendinger. Men så lenge kjønn får være tema ved ansettelser og studieopptak blir det veldig vanskelig å komme dit.

Jeg har aldri helt skjønt dette med kjønnsroller. Dvs, jeg vet jo hva de er, men hva skal de egentlig brukes til? Har det noen praktisk betydning for meg hvordan mannsrollen ser ut? Er jeg nødt til å spille den?

I gamle dager var det naturligvis annerledes; da var kjønnsrollene normer. Det var en alvorlig sak å bryte med slikt. I dag er de i høyden et uttrykk for visse forventninger. Ja, ikke det engang: de er konstruksjoner – gjennomsnitt – av mange forskjellige forventninger. Hver og en av oss stilles ikke overfor alle disse forventningene. Vi er ikke gjennomsnittsrepresentanter for vårt kjønn; vi er individer som møter forventninger fra andre individer. Vi kan i stor grad velge hva slags miljø vi vil være en del av, og dermed hvilke forventninger vi møter.

Jeg kjenner noen såkalt «tradisjonelle» menn – slike som liker å mekke på biler, se fotball, gå på jakt, fortelle grisevitser, drikke øl og håndtere en drill. Bortsett fra øldrikkingen bryr ikke jeg meg om noe av dette. Men det går helt fint. Disse karene tvinger meg nemlig ikke med på fotballkamp. De forlanger ikke at jeg skal ha synspunkter på justering av ventiler. Dessuten finnes det massevis av menn og kvinner som er opptatt av helt andre ting, og jeg kan velge meg en omgangskrets utfra hvem jeg har noe til felles med.

Herr Simpson på sofaen

Men stadig hører man macho-menn syte over at det liksom ikke er lov å «være mann» lenger, dvs. drikke øl, se fotball, mekke bil, løfte tungt og plystre etter damer. Feil! Dere får lov. Dette er akkurat like tillatt som det alltid har vært. Dere har kanskje blitt mindre representative for mannekjønnet enn tidligere, men hva så? Dere blir kanskje sett på som gammeldagse, og dere blir kanskje ikke likt av så mange moderne feminister, men hva så? Liker dere dem?

Om det nå er sånn at den tradisjonelle mannsrollen ikke lenger er representativ for dagens menn, kan jeg ikke se hva slags betydning dette skulle ha for den enkelte mann. Han som er opptatt av fotball, pupper og bilmotorer har da kanskje blitt en utypisk mann istedenfor en typisk mann, men hva så? Dette er bare statistikk, og først og fremst av interesse for forskerne.

Frøken Simpson på sofaen

Dermed forstår jeg heller ikke klagingen fra moderne kvinner over stereotype kvinneroller. Joda, «noen» synes at damer skal stelle hjemme, ha store pupper, etc, men dette har jo ingen praktisk betydning for deg personlig, såframt du ikke av en eller annen grunn har valgt å omgås mennesker som mener slike ting.

Kjønnsroller er forventninger, og forventningene er gitt av tidligere erfaringer. Dvs, rollene blir til i ettertid; de er ikke ferdigskrevne manuskripter som vi må følge. Velg noe annet, og du er med på å skrive nye.

Artikkelen ble først publisert på nett i 2000. Straffelovens §204 er senere blitt revidert, men synes ennå uklar mhp. momentene nevnt her.

Bakgrunn

Nok en gang snakker man om å myke opp pornoloven, og nok en gang ror man seg vekk, bl.a. fordi det finnes mennesker med ansvar som har problemer med å skjønne forskjellen på sex og vold. Politikerne har nemlig blitt gjort oppmerksom på at det finnes filmer som inneholder både sex og vold, og noen av dem har dermed kommet fram til at det kan bli vanskelig å håndheve en friere pornolov. Jeg skjønner ikke dette.

Dokumentarfilmen «The Shocking Truth» har dukket opp, svært beleilig. Denne viser angivelig hvor ille pornoindustrien virkelig er, og blir brukt for hva den er verdt i debatten. Filmen viser utdrag fra pornofilmer som har blitt vist på Canal+, og som visstnok skal være voldelige. I det innslaget jeg så på TV, fikk jeg riktignok ikke øye på verken vold eller tvang, men vi får anta at de som har sett hele filmen har fått med seg noe slikt.

Men tyder ikke dette i såfall på at loven er vanskelig å håndheve i dag? Hvorfor skulle dette bli vanskeligere dersom vi får en lov som tillater visning av vanlig sex også når tekstingen er på norsk?

Begreper

Som vanlig i slike debatter har man begynt å spikke fliser om hva som er porno og hva som er erotikk. Her synes jeg det er greit å holde seg til ordbokdefinisjonen. Den sier som regel noe sånt som at «pornografi er skrift eller bilder som har som formål å virke seksuelt opphissende». I praksis legger man ofte også en viss vekt på kontekst. Pornografi er som regel et kommersielt fenomen, og vanligvis noe som gjøres offentlig tilgjengelig. Dersom et kjærestepar tar opp sexfilm av seg selv, er det vel neppe pornografi i lovens forstand før de eventuelt bestemmer seg for å selge filmen eller f.eks. legge den ut på internett. Det er altså intensjonen (og til en hvis grad kontekst) som bestemmer hva som er porno, ikke innholdet i seg selv. Begrepet «erotikk» er et mye løsere og videre begrep, slik jeg ser det. Jeg synes det eneste konsekvente vil være å si at all sex og framstilling av sex er erotikk. Dermed omfatter erotikken bl.a. pornoen.

Tilsvarende kan diskusjoner om henholdsvis «hardporno» og «mykporno» virke forvirrende, da folk legger svært ulikt innhold i disse begrepene. «Hardporno» betyr vanligvis at man får «se alt» (inkludert «kjønnsorganer i bevegelse»), men jeg har også sett det brukt i betydningen at det er vold med i bildet.

Det er ingen tvil om at debatten blir ryddigere når man gjør det klart hva man legger i begrepene. Men det er en avsporing å gjøre begrepene til hovedsaken. Man kan ikke legge opp en lov etter hva man kaller ting. Det bør derfor være helt uinteressant for en debatt om lovgivning hva hver enkelt av oss regner som erotikk, mykporno eller hardporno. Eller kunst, for den saks skyld.

Hensikten med en pornolov

Det å forby noe bør etter min mening være begrunnet i at dette «noe» antas å gå ut over noen. Det må i det minste oppleves som et problem for noen. I tillegg må man kunne kreve at forbudet er hensiktsmessig med hensyn på å få gjort noe med problemet.

Går porno utover noen? Det kan det selvsagt gjøre. Det finnes helt sikkert folk i pornoindustrien som på en eller annen måte er i en tvangssituasjon. Men da tvang også finnes i mange andre sammenhenger, og det dessuten finnes mange i pornobransjen som har valgt dette selv, må det da være langt mer fornuftig å angripe selve tvangen?

Har pornoen andre skadevirkninger? Det er ihvertfall noen påstander som blir gjentatt hver gang temaet diskuteres. Denne gangen er det bl.a. Mona Høiness som uttaler seg friskt og freidig. Påstandene er som følger:

• «Folk som ser mye porno har økt risiko for å bli voldtektsforbrytere (eller får et skakkjørt seksualliv).»
• «Pornobrukere trenger stadig råere porno.»

Den første påstanden har vært tilbakevist såpass mange ganger at man skulle tro at myten var avlivet for godt. Men det ser ut til at noen fortsatt ikke helt skjønner forskjellen på årsak og virkning. Jeg har ikke sett at den andre påstanden har vært undersøkt vitenskapelig. Men jeg finner den svært urimelig. Riktignok er det mulig å endre seksuelle preferanser i løpet av livet, men jeg tviler sterkt på at porno alene kan forårsake dette. Man begynner ihvertfall ikke å like voldtekt eller dyresex bare fordi man har sett mye vanlig porno.

Jeg har en mistanke om at Mona Høiness og hennes likesinnede ikke aner hva de snakker om. Eller enda verre: at de fabrikerer argumenter for å rettferdiggjøre sitt personlige korstog mot det de ikke liker.

Dagens lov

Dagens pornolov er uheldig av flere grunner. For det første er den uklar. Det er forbudt å vise «kjønnsorganer i bevegelse», heter det. Men hvorfor sladder man da stillbilder? Er det kjønnsorganer som er «sammenkoblet» man mener? Det virker ikke helt slik heller, for erigerte peniser blir ofte sladdet når de står «alene», også. Men ikke alltid. Det ser f.eks. ut til at det er OK å vise slikt i Cupido, men ikke i f.eks. Aktuell Rapport. I lovteksten brukes også begrepet «forrående». I dette uttrykket ligger det en antydning om at folk tar skade av å se porno. Hvis dette er feil (noe det altså ser ut til å være, ihvertfall for folk flest), er ikke begrepet meningsfylt annet enn som et subjektivt uttrykk for forargelse.

Pornoloven er dessuten kjønnsdiskriminerende. Det sies ofte at pornoen i seg selv er kjønnsdiskriminerende, da den gjør kvinner til «objekter». En del porno er nok helt klart uttrykk for et tvilsomt kvinnesyn (uten at jeg synes det heller nødvendigvis kvalifiserer til forbud), men for en stor del fremstilles kjønnene noenlunde likeverdig i den usladdede pornoen. I den norske, sensurerte versjonen, derimot, er det annerledes. For det første sladdes (nesten) konsekvent mannens kjønnsorganer, mens kvinnens kan vises fram nesten fritt. Dessuten fører sensuren til at den pornoen som slipper igjennom stort sett er av typen «sprikende dame med sløret blikk». Hvis man virkelig er bekymret for hva slags holdninger pornoen legitimerer blant unge, kunne kanskje dette være et greit sted å begynne?

Videre: man sensurerer etter intensjonen bak materialet, og ikke etter innhold. Man forbyr altså porno, men kan la tilsvarende innhold passere dersom det vises i en annen hensikt. Mao: en ståpikk kan være greit dersom det er snakk om kunst (jfr. «Romance») eller f.eks. i en medisinsk reportasje på TV, men ikke dersom den inngår i en framstilling som har til hensikt å være opphissende. Hva slags signaler er det man ønsker å gi folk? Er det skadelig å assosiere kjønnsorganer med seksuell opphisselse? Er det ikke liksom slik ting fungerer? Eller er det slik at dette plutselig blir noe negativt når kroppsdelene havner på film?

Krav til en ny lov

Utgangspunktet for en lovendring bør være at sex og framstilling av sex i seg selv ikke er noe som bør lovreguleres. Det man bør regulere, er vold og tvang, men det gjelder jo ikke spesifikt for porno. Dersom det er begått virkelig vold eller tvang under innspillingen av en film, er det riktig å forby den. Dersom det foreligger mistanke om slike forhold, kan filmen betraktes som bevismateriale i en straffesak. Men dersom en pornofilm inneholder «liksom-vold», synes jeg dette skal behandles utfra de samme kriterier som voldsscener i andre typer filmer.

I alle andre sammenhenger bør pornoen bare være lovregulert mhp. hvor den skal være å finne, slik at de som tross alt blir moralsk forarget av nakenhet og seksuell lyst kan slippe å «utsettes» for dette ufrivillig. Dessuten må det være mulig for foreldre å bestemme hva barna skal få se, f.eks. på TV.

Hvorfor bry seg?

Til slutt: er nå dette egentlig så viktig? Kanskje ikke. De som vil, får jo tak i porno uansett. Men nettopp fordi dette jo er en bagatell, og fordi mange nødig vil innrømme at de er opptatt av temaet, har moralistene fått fritt spillerom. Og det er viktig. Dersom vi bare stilltiende aksepterer at lover skal kunne tuftes på subjektiv synsing utfra hva enkelte ikke liker, kan dette ha uheldige konsekvenser også i andre sammenhenger.