Gjennom marg og bein

Hva er det egentlig med unger som skriker når de leker? Altså ikke gråter, eller roper, men skriiiker – et skingrende «IIIIIIIIIIIIIIIII!» – så høyt de bare klarer. Gjerne godt over smerteterskelen til … la oss si en tilfeldig nabo som sitter på balkongen i sommerværet med et glass vin og ei god bok.

Jeg får vel skynde meg å understreke at jeg ikke snakker om de aller minste. Det blir noe annet. De skal bli kjent med stemmen sin, prøve ut grenser, osv. Det skjønner jeg. Neida, dette er store unger på åtte – ti, gjerne eldre, og noen av dem hyler i ett sett. Det spiller ikke noen særlig rolle hva leken går ut på, heller, men det blir visst ekstra ille hvis det er vann involvert.

Jeg antar at de ikke skriker sånn innendørs, ikke engang i dusjen. Jeg har ihvertfall hørt foreldre formane ungene sine om «innestemme» og «utestemme». Dette er imidlertid mer helt-alene-i-skogen-stemme. Strandet-på-øde-øy-stemme. Men den passer vel egentlig ikke noen steder, med mindre man blir torturert.

Og jada, jeg har også vært barn en gang. Jeg stusset på akkurat det samme da, husker jeg. For det virker som det stort sett er jentene som skriker. Ihvertfall hvis vi ser bort fra de minste. Kan det være snakk om en genetisk kjønnsforskjell? Et kvine-gen?

     abre © 08/07/2008     » Frustrasjoner, Kjønn               Kommentarer (2)

Mer panel!

Nå som mannspanelet har lansert nye mannsidealer, synes jeg vi bør utnytte denne metoden til å skape tilsvarende omveltninger på andre områder. Oppgavene står jo i kø.

Hva med et kriminalpanel, for eksempel, som slår fast at:

  • De kriminelle skal slutte å være voldelige.
  • Og slutte å stjele.
  • Ja, slutte å være kriminelle, rett og slett.

Et helsepanel kunne sikkert bli enige om:

  • En kur for kreft, hjertesykdom, mentale lidelser, etc.
  • Avvikling av helsekøene.
  • At alle leger skal begynne å lytte til pasientene sine.

Et klimapanel bør på sin side kunne enes om:

  • Gjennomsnittstemperatur som i dag.
  • Full stopp i smeltingen av pol-isen.
  • Hvit jul.
  • Sommer akkurat som da vi var små.

Mulighetene er ubegrensede.

     abre © 05/03/2008     » Betraktninger, Kjønn               Kommentarer (2)

Der menn blir mus

Ifølge mannsforsker Jørgen Lorentzen er det i forsvaret gutter blir til menn. Men siden stadig færre avtjener verneplikt foreslår han at det innføres et pliktig samfunnsarbeid for unge, slik at gutter fremdeles kan lære å bli menn. Og jenter lære å bli kvinner, går jeg ut fra. Eller kanskje det går av seg selv? Lorentzen nevner bare guttene; han er tross alt mannsforsker.

Drusilla har allerede påpekt det infantile ved denne ideen. Men siden Lorentzen også gjengir en rekke utbredte myter om forsvaret, vil jeg gjerne få bidra til å avkrefte disse:

«Du lærer å gjøre rent»
Det finnes sikkert en og annen rekrutt som ikke skjønner av seg selv hvordan en vaskefille virker, men vi får tro at de er et lite mindretall. Vi andre lærte noe helt annet. For det var ikke renholdet som var poenget ved denne monomane skuringen og pussingen av gulv og skap og sko og geværer. Selv etter at rommet forlengst var rent som en operasjonssal kunne vi likevel bli beordret til omvask, fordi (fikk vi vite senere) det var en del av opplegget å «kjøre oss litt». Det sto på timeplanen. Men jeg tviler sterkt på at trakassering og kjeftbruk gjør menn flinkere til å vaske senere i livet.

«Du lærer å inngå i en helhet og å gjøre jobben din»
Langt ifra. Vi lærte å venne oss til venting, mangel på informasjon og stadige kontraordrer. Vi lærte at tjenesten ble enklest hvis vi sluttet å se etter noen hensikt eller sammenheng. Vi lærte å gjøre oss usynlige, og lure oss unna. Og når noen ble hundset av befalet, lærte vi å være glad for at det ikke var oss.

«Du lærer disiplin»
Det stemmer. Vi lærte å ikke stille spørsmål, selv ved det opplagt meningsløse. Vi lærte at vi av og til måtte stole blindt på mennesker vi egentlig ikke stolte på. Men hvorfor i all verden framstilles dette som positivt?

«Slik blir du et voksent, ansvarlig menneske»
Jeg tror ikke man blir voksen og ansvarlig av å bli behandlet som det stikk motsatte. Det finnes riktignok gutter som har et så spesielt utgangspunkt at de antakelig vokser på militærtjenesten, men det spørs om ikke disse heller burde fått annen hjelp, langt tidligere.

«Uten trening i å bli voksen, får mange problemer med å etablere en mannlighet»
Jeg vet ikke hva «mannlighet» betyr, men det å bli voksen innebærer at man gis tillit og ansvar, og at man må ta konsekvensene av sine valg. Militærtjenesten representerer et tilbakeskritt i denne utviklingen. Men her forutsetter jeg altså at man med «mann» mener en trygg, ansvarlig og selvstendig person av hankjønn, ikke en brautende, tankeløs macho med behov for kontinuerlig selvbekreftelse.


Men jeg lærte andre ting. F.eks. at man godt kunne straffe alle for noe en enkelt person hadde gjort, og at lovligheten først ble et tema hvis noen tok det opp formelt, og knapt nok da. Jeg fikk se hva litt makt kan gjøre med enkelte, og jeg oppdaget hvor lett lojalitet kan ødelegges av mangel på tillit og respekt. Jeg husker jeg tenkte hvor farlig dette kunne ha blitt i en krigssituasjon.

Alt som det offentlige tidvis kritiseres for (ineffektivitet, sløsing, paragrafrytteri og maktmisbruk) lot til å være karakteristiske trekk ved forsvaret. Og det spilte visst liten rolle om utstyret var fra krigens dager, om det virket som det skulle, eller om folk hadde den nødvendige kompetanse, så lenge man holdt kjeft og gjorde som man ble fortalt.

I forsvaret lærte jeg også at man fremdeles, i moderne tid, anser det som en viktig egenskap i strid å kunne marsjere i takt. Jeg hadde ikke blitt spesielt overrasket om vi også hadde fått opplæring i skjoldborg, sverdkamp og bueskyting.

Det positive var kameratskapet og samholdet, rekruttene imellom – ikke som en del av det militære systemet, men som en motvekt. Vi satt i den samme saksa. Vi kom tett innpå hverandre, og delte gleder og sorger. Man lærer av slike erfaringer også, men det har lite med å bli voksen å gjøre. Tvert om, vi ble venner slik man blir det i barndommen: sterkt og kortvarig, og fordi foresatte hadde bestemt at vi skulle bo på samme sted.

Se også: Stereotypisk

     abre © 16/02/2008     » Samfunn & politikk, Kjønn               Kommentarer (4)

Stemmefordeling

I en debatt hos HvaHunSa om (bl.a.) kjønnsinndelte kategorier i Spelemannsprisen, spurte Undre:

«Hvor mange menn kjøper egentlig musikk av kvinner? Jeg ville nemlig ikke bli forundret om kvinner oftere velger seg mannestemmer å lytte til enn menn velger kvinnestemmer (også om vi ser bort fra at det ikke er 50/50 fordelt mellom mannestemmer og kvinnestemmer å velge mellom). Noen som har noe statistikk eller forskning å vise til?»

Det slo meg at jeg ikke hadde noen anelse om hvordan det sto til i mine egne hyller. Så nå har jeg sjekket.

Klassiske plater er holdt utenfor, siden det der stort sett er komponisten som er hovedsaken (ihvertfall for meg), og det er tynt med kvinnelige komponister. Jeg har også noen plater der jeg vet fint lite om besetningen, så de er heller ikke med. Jeg har ikke sjekket mp3-filer, da jeg har veldig lite denslags.

Resten har jeg delt inn i henholdsvis instrumentalmusikk (både band og solo-instrumentalister), band med vokalist, og soloartister (vokal). Og da ser det sånn ut:

Instrumentalmusikk:

  • Bare menn (såvidt jeg vet): 93%
  • Blandet: 7%
  • Kvinnelig solo-instrumentalist: 0%
  • Bare kvinner: 0%

Band med vokalist:

  • Mannlig vokalist: 82%
  • Kvinnelig vokalist: 18% (av disse er drøyt halvparten også låtskriver, etc)

Soloartister:

  • Mannlige: 60%
  • Kvinnelige: 40%

En sterk overvekt av menn altså, uten at jeg var klar over det på forhånd. Hvordan står det til hos andre?

Og så blir spørsmålet: hvor mange artister/frontfigurer finnes av hvert kjønn? Jeg har ihvertfall inntrykk av at de musikksjangrene som domineres av kvinnelige vokalister, stort sett er slike man ikke finner hjemme hos meg.

Et annet poeng som ikke bare gjelder min platesamling, men generelt i musikkbransjen: Hvis et band har et kvinnelig medlem, er hun nesten alltid vokalist. Hvorfor?

     abre © 06/02/2008     » Kultur, Kjønn               Kommentarer (6)

Vold, kjønn, grupper og statistikk

Først en liten oppgave: Hvilke av følgende påstander er stigmatiserende eller et uttrykk for tvilsomme holdninger? Begrunn svaret.

  • «Menn dreper kvinner»
  • «Innvandrere er kriminelle»
  • «Ikke-vestlige menn voldtar»
  • «Muslimer er terrorister»

Så var det statistikken:

  • Ca. 10% av alle drap i Norge blir begått av kvinner.
  • Ca. 7% av innfødte norske menn1 har utsatt partneren sin for grov vold.
  • Ca. 17% av menn med innvandrerbakgrunn2 har utsatt partneren sin for grov vold.
  • Ca. 2% av alle kvinner3 i Norge har utsatt partneren sin for grov vold.
  • Grov vold mot partner blir altså begått 4 – 5 ganger oftere av menn enn av kvinner.
  • Grov vold mot partner blir altså begått 2 – 3 ganger oftere av menn med innvandrerbakgrunn enn av innfødte norske menn (relativt populasjon).
  • Ca. hver fjerde kvinne og hver femte mann har opplevd at partner har brukt «fysisk makt».
  • Siden 1999 har gjennomsnittlig 9 kvinner pr. år blitt drept av sin partner.4
  • Av alle drap begått av menn i løpet av et år, er partneren offeret i ca. 20% av tilfellene.
  • Det antallet menn som dreper partneren i løpet av et år utgjør 0,01% av det totale antallet menn som utsetter partneren sin for grov vold.

Et par momenter å merke seg:

  • Det at menn utøver grov vold mot sin partner 4 – 5 ganger oftere enn kvinner ser ut til å rettferdiggjøre at dette nesten alltid framstilles som et rent mannsproblem i media (og i bloggpostinger).
  • Det at menn med innvandrerbakgrunn utøver grov vold mot sin partner 2 – 3 ganger oftere enn norskfødte menn er derimot ikke nok til at det regnes som stuerent å i det hele tatt nevne dette momentet i media.

Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes5 for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».

Dessuten: Stigmatisering og nedsettende generaliseringer er også et alvorlig problem. Dette ser ut til å være åpenbart for de fleste når det gjelder f.eks. gruppen innvandrere, men av en eller annen grunn mye mindre åpenbart når det gjelder gruppen menn. Så til de som tror poenget mitt er å påpeke forskjeller mellom innvandrere og nordmenn: Les en gang til. Minst. Legg også merke til at de fire påstandene øverst i postingen (som alle på sett og vis er sanne) kan ha ordene «nesten ingen» foran seg. Og de er fortsatt sanne.

Litt høyttenkning til slutt: Årsakene til at voldelige menn er mye vanligere enn voldelige kvinner er nok mange og sammensatte. Antakelig dreier det seg om en kombinasjon av biologi og miljø. Men én årsak synes så åpenbar at det er rart den ikke nevnes oftere: Menn er fysisk sterkere enn kvinner. Menn bruker fysisk makt fordi de kan. De må selvsagt ville også, men akkurat det er kanskje mer likelig fordelt mellom kjønnene?

NB: Selv om denne postingen er utløst av et par andre bloggeres omtale av partnervold de siste dagene, er den ikke først og fremst ment som noe tilsvar direkte til dem. Jeg forsøker å peke på det jeg oppfatter som generelt ved omtale av vold og kjønn i media.
 

Kilder: Oppslag i VG her og her, samt statistikk fra SSB her og her.


  1. Statistikken gjelder kvinnelige ofre mellom 20 og 54 år. Det forutsettes her at samme prosentfordeling er noenlunde representativ for alle kvinner i forhold, uavhengig av alder. «
  2. Med «innvandrerbakgrunn» antas her SSBs definisjon: personer født utenlands, eller som har to utenlandsfødte foreldre. «
  3. Egentlig gjelder dette tallet mannlige ofre. Det er altså sett bort fra homofile forhold. «
  4. Det er vanskelig å si sikkert hvordan dette fordeler seg på innvandrere og innfødte, da dette nevnes bare i noen av tilfellene i media. Merk også at såkalte «æresdrap» faller delvis utenfor statistikken, dels fordi det ikke registreres systematisk, og dels fordi dette ofte ikke utføres av partneren selv, men en slektning. «
  5. I en debatt om vold i hjemmet for et par år siden ble statistikk som gjaldt «makt mot partner» (i vid og generell forstand) brukt som om tallene gjaldt grov vold, som jo har langt mindre omfang. «
     abre © 29/12/2007     » Samfunn & politikk, Frustrasjoner, Kjønn               Kommentarer (13)

Fornuft og følelser

OK, litt snusk skal dere få. Den svenske legen og konservative politikeren Marie Louise Ekholm har nemlig uttalt seg i bl.a. Aftonbladet og Expressen om ungdommens seksualmoral.

Som lege er hun naturligvis opptatt av å minske spredningen av kjønnssykdommer. Hun er da også innom de vanlige, fornuftige formaningene: bruke prevensjon og begrense antallet partnere. Men så har hun visst også problemer med såkalte «knullekompiser», dvs. venner som er mer eller mindre faste sexpartnere uten å ha noe kjærlighetsforhold. Hun vil ikke moralisere, sier hun, men velger altså å gjøre det likevel. «Jag tycker synd om pojkar och flickor som lever så här», sier hun.

Her må det være politikeren Ekholm som snakker. Skjønt, jeg trodde jo at de konservative var tilhengere av personlig frihet. Men det er kanskje bare markedskreftene politikerne skal holde seg unna? Hun uttaler videre: «Jag tycker att man som ung själv skal känna at man bär det största ansvaret för sitt eget beteende», og dermed blir ihvertfall jeg veldig forvirret.

Men la oss se på hvilke alternativer som finnes når det gjelder sex for enslige:

  1. Fritt fram
  2. Tilfeldige partnere, men med prevensjon
  3. Vennesex
  4. Prostitusjon
  5. Den som ikke får kjærlighet skal heller ikke ha sex

Ekholm har uttalt seg negativt om alternativ 1 og 3. Jeg lurer på hvilket av de andre hun foretrekker?

Hva mener du?

Se også Liberaleren og Sissel om samme sak.

     abre © 17/08/2007     » Samfunn & politikk, Kjønn               Kommentarer (3)

Til alle mine snuskete lesere

Svært få av de som havner på bloggen min har søkt etter pornografi. Nesten ingen, faktisk. Jeg liker å innbille meg at leserne mine er seriøse og ordentlige mennesker.

Men et snodig fenomen har fått meg til å lure. Ifølge statistikken min hos Sitemeter ankommer nemlig en stor andel av de besøkende direkte til kategorien kjønn. En veldig stor andel. Noen dager er det over halvparten. Nå er jo kjønnsroller og likestilling et populært tema blant bloggerne, for all del, men det virker likevel litt rart. Så her er en beskjed til de av dere som kanskje er ute etter andre ting:

Bare glem det! Det er ikke noe snusk på bloggen min!

Jeg er klar over at mange blogg-treff kan være generert automatisk, uten at det står mennesker bak. Men jeg vet ikke hva som er nifsest: at bortimot halvparten av leserne mine er kjønnsfikserte, eller at datamaskinene har begynt å bli det.

     abre © 13/08/2007     » Frustrasjoner, Kjønn, Meta               Kommentarer (6)

Hvor ekteskapet skal stå

Spørsmålet burde ikke være om loven skal åpne for kjønnsnøytralt ekteskap. Spørsmålet burde være hvorvidt samlivsform skal være en sak for stat og lovgivning overhodet.

Jeg mener at samboerskap og -form bør være en privatsak. Hvis to som elsker hverandre vil ha et religiøst rituale med velsignelse av en prest eller sjaman, er det kun deres sak. Foretrekker de en sekulær sermoni, er det også kun deres sak. Vil de bare flytte sammen uten noe oppstuss, likeså. Det er naturligvis også en privatsak hvorvidt de er av samme eller motsatt kjønn. Og hvis de egentlig ikke elsker hverandre, men ønsker å dele bord og seng likevel, er det fremdeles en privatsak, og ingen har noe med å vite hvorfor. Til og med antallet personer som inngår i samboerskapet er noe som kun angår de involverte.

Hvis så de samboende ønsker en kontrakt som regulerer eiendom, arv, etc, så greier de å ordne det selv. Lar de det være, behandler loven dem som uavhengige individer.

Det som imidlertid ikke er noen privatsak, er ansvar for barn. Så snart noen får barn blir dermed også deres eventuelle samboerforhold en sak for offentligheten. For da, og bare da, trengs et regelverk. Dette må regulere hvem som har rett/plikt til omsorg, hva plikten innebærer, hva man har lov til og ikke lov til, samt hva som skal skje ved et eventuelt samlivsbrudd. Reglene må også gi føringer for eventuelle frivillige kontrakter og avtaler som inngås om omsorg for barn.

Kun ett forhold bør ligge til grunn for disse reglene og håndhevelsen av dem: barnets beste. Ikke hvem som er de biologiske foreldrene. Ikke hva samlivsformen kalles, eller hvem som har velsignet den. Ikke hvilke(t) kjønn eller legning de foresatte har, eller hvor mange de er. Bare barnets beste.

     abre © 30/06/2007     » Betraktninger, Samfunn & politikk, Kjønn               Kommentarer (3)

Social behaviour in the male primate

The alpha male

«The status of the alpha male is generally achieved by means of superior physical prowess.

However, in certain highly social species a contender can use more indirect methods, such as political alliances, to oust the ruling alpha and take his place.»

   

«They misunderestimated me»

Silverbacks

«The major civilizing force in the world is not religion, it is sex»

   

«Silverbacks are the strong, dominant troop leaders. Each typically leads a troop of 5 to 30 individuals and is the center of the troop’s attention, making all the decisions, mediating conflicts, determining the movements of the group, leading the others to feeding sites and taking responsibility for the safety and well-being of the troop.»

Breeding

«Males will slowly begin to leave their original troop when they are young, traveling alone or with a group of other males before being able to attract females to form a new group and start breeding.»

«Males will only stay in their natal group if they are likely to be able to mate with females.»

   

«We piss anywhere, man..»

Territorial behaviour

«Never go against the family»

   

«The males of a community regularly patrol their boundaries, and if they encounter individuals of a neighboring community they may attack with extreme brutality.»

Sources:   [1][2][3][4][5]

Se også: Stereotypisk

     abre © 16/06/2007     » Tant & fjas, Kjønn               Kommentarer (0)

Menns holdninger, og holdninger til menn

En ny spørreundersøkelse om menns holdninger til vold mot kvinner vekker oppsikt. Bortimot halvparten av de spurte mennene mener nemlig at kvinner som blir voldtatt delvis har ansvaret selv, dersom de flørter åpenlyst eller blir med frivillig på nachspiel. Omtrent en fjerdedel av de spurte mener at kvinnene er delvis ansvarlige dersom de er fulle eller kler seg utfordrende.

Jeg tror ikke disse mennenes holdninger er fullt så skrekkelige som det kan se ut til. Mest sannsynlig snakker folk forbi hverandre fordi de ikke legger det samme i «ansvar». For begrepet kan ha flere betydninger.

Man snakker f.eks. om «å stå til ansvar», «å være den ansvarlige», osv, og mener da noe i nærheten av skyld eller medskyldighet. De som lar seg sjokkere av spørreundersøkelsen legger antakelig en slik forståelse til grunn.

Men man kan også snakke om «å vise ansvarlighet», eller å ta ansvar. F.eks. å ta ansvar for egen sikkerhet. Denne siste betydningen har altså med risikovurdering å gjøre, og er uavhengig av hvorvidt risikoen er noens skyld. Jeg tror de aller fleste som svarer bekreftende om voldtektsofrenes eget ansvar, legger denne meningen i ordet.

Dette betyr ikke at disse har rett i sine vurderinger. Jeg mener de tar helt feil, men det er ikke sjokkerende at de tar feil, for de baserer sitt syn på det bildet som blir skapt av voldtekt i media; nemlig at risikoen for å bli voldtatt av en tilfeldig mann påvirkes av kvinnens egen atferd.

Dersom dette var riktig, ville det innebære at forholdsvis mange menn kan trigges til å bli voldtektsforbrytere, f.eks. av at kvinnene flørter eller er lettkledd. Og det tror jeg ikke noe på. Jeg tror tvert imot at de menn som kan finne på å voldta – uansett hva som trigger dem – utgjør ekstreme unntak. De har en avvikende personlighet. Vanlige menn voldtar ikke, uansett signaler og omstendigheter.

Dersom en mann har en voldtektsdom bak seg, og en kvinne som vet dette likevel velger å bli med vedkommende alene – ja, da vil jeg påstå at hun opptrer uansvarlig. Men vel å merke i den sistnevnte betydningen av ordet, da skylden naturligvis kun ligger hos mannen, dersom han voldtar henne. I en slik situasjon er det ikke noe viktig poeng om kvinnen kler seg sånn eller slik. Kanskje risikoen øker ytterligere dersom hun flørter med mannen, eller er full, men det uansvarlige er først og fremst å bli med en slik mann i utgangspunktet. Forutsatt at hun vet, altså. Dette kan sammenlignes med å passere et sted der du vet at det ligger en gærning med gevær.

Dersom en kvinne derimot flørter med en tilfeldig mann, er sjansen for voldtekt mikroskopisk, da denne mannen høyst sannsynlig er normal. Hvorvidt kvinnen går i miniskjørt eller har promille er da irrelevant. Det er kun dersom hun har vært så uheldig å komme i snakk med en potensiell voldtektsforbryter at hennes egen atferd kan spille en viss rolle. Men sannsynligheten for at den hun flørter med skal være en slik person, er i utgangspunktet svært liten. Så liten at det blir helt meningsløst å snakke om «eget ansvar». Ellers vil det jo ikke være noen ende på hva som er den enkeltes ansvar. Det kan jo f.eks. tenkes at det ligger en morder på lur et tilfeldig sted, også, når man er ute og spaserer.

Det er derfor helt usaklig å gjøre et poeng av kvinnens atferd i forbindelse med voldtekt. Det finnes massevis av andre farer som avhenger av den enkeltes atferd i langt sterkere grad, uten at noen dermed kommer på tanken å skrive formanende avisartikler om det.

Det risikobildet som presenteres i media er selvsagt med på å forme folks holdninger og antakelser. Og derfor, tror jeg, svarer bortimot halvparten av de spurte mennene ja på at kvinnen selv er delvis ansvarlig. Jeg tror forresten omtrent like mange kvinner ville svart det samme.

De som svarer slik har noe til felles med de som tolker resultatet av spørreundersøkelsen på verste vis: begge grupper tror generelt vondt om menn. Jeg lurer på hva slike holdninger gjør med samfunnet. Hvis det skal plasseres et ansvar i den saken, blir det hos media. Og da snakker jeg om ansvar i betydningen skyld.

     abre © 03/05/2007     » Samfunn & politikk, Kjønn               Kommentarer (2)
best tracker