Ifølge mannsforsker Jørgen Lorentzen er det i forsvaret gutter blir til menn. Men siden stadig færre avtjener verneplikt foreslår han at det innføres et pliktig samfunnsarbeid for unge, slik at gutter fremdeles kan lære å bli menn. Og jenter lære å bli kvinner, går jeg ut fra. Eller kanskje det går av seg selv?
Lorentzen nevner bare guttene; han er tross alt mannsforsker.
Drusilla har allerede påpekt det infantile ved denne ideen. Men siden Lorentzen også gjengir en rekke utbredte myter om forsvaret, vil jeg gjerne få bidra til å avkrefte disse:
«Du lærer å gjøre rent»
Det finnes sikkert en og annen rekrutt som ikke skjønner av seg selv hvordan en vaskefille virker, men vi får tro at de er et lite mindretall. Vi andre lærte noe helt annet. For det var ikke renholdet som var poenget ved denne monomane skuringen og pussingen av gulv og skap og sko og geværer. Selv etter at rommet forlengst var rent som en operasjonssal kunne vi likevel bli beordret til omvask, fordi (fikk vi vite senere) det var en del av opplegget å «kjøre oss litt». Det sto på timeplanen. Men jeg tviler sterkt på at trakassering og kjeftbruk gjør menn flinkere til å vaske senere i livet.
«Du lærer å inngå i en helhet og å gjøre jobben din»
Langt ifra. Vi lærte å venne oss til venting, mangel på informasjon og stadige kontraordrer. Vi lærte at tjenesten ble enklest hvis vi sluttet å se etter noen hensikt eller sammenheng. Vi lærte å gjøre oss usynlige, og lure oss unna. Og når noen ble hundset av befalet, lærte vi å være glad for at det ikke var oss.
«Du lærer disiplin»
Det stemmer. Vi lærte å ikke stille spørsmål, selv ved det opplagt meningsløse. Vi lærte at vi av og til måtte stole blindt på mennesker vi egentlig ikke stolte på. Men hvorfor i all verden framstilles dette som positivt?
«Slik blir du et voksent, ansvarlig menneske»
Jeg tror ikke man blir voksen og ansvarlig av å bli behandlet som det stikk motsatte. Det finnes riktignok gutter som har et så spesielt utgangspunkt at de antakelig vokser på militærtjenesten, men det spørs om ikke disse heller burde fått annen hjelp, langt tidligere.
«Uten trening i å bli voksen, får mange problemer med å etablere en
mannlighet»
Jeg vet ikke hva «mannlighet» betyr, men det å bli voksen innebærer at man gis tillit og ansvar, og at man må ta konsekvensene av sine valg. Militærtjenesten representerer et tilbakeskritt i denne utviklingen. Men her forutsetter jeg altså at man med «mann» mener en trygg, ansvarlig og
selvstendig person av hankjønn, ikke en brautende, tankeløs macho med behov for kontinuerlig selvbekreftelse.
Men jeg lærte andre ting. F.eks. at man godt kunne straffe alle for noe en enkelt person hadde gjort, og at lovligheten først ble et tema hvis noen tok det opp formelt, og knapt nok da. Jeg fikk se hva litt makt kan gjøre med enkelte, og jeg oppdaget hvor lett lojalitet kan ødelegges av mangel på tillit og respekt. Jeg husker jeg tenkte hvor farlig dette kunne ha blitt i en krigssituasjon.
Alt som det offentlige tidvis kritiseres for (ineffektivitet, sløsing, paragrafrytteri og maktmisbruk) lot til å være karakteristiske trekk ved forsvaret. Og det spilte visst liten rolle om utstyret var fra krigens dager, om det virket som det skulle, eller om folk hadde den nødvendige kompetanse, så lenge man holdt kjeft og gjorde som man ble fortalt.
I forsvaret lærte jeg også at man fremdeles, i moderne tid, anser det som en viktig egenskap i strid å kunne marsjere i takt. Jeg hadde ikke blitt spesielt overrasket om vi også hadde fått opplæring i skjoldborg, sverdkamp og bueskyting.
Det positive var kameratskapet og samholdet, rekruttene imellom – ikke som en del av det militære systemet, men som en motvekt. Vi satt i den samme saksa. Vi kom tett innpå hverandre, og delte gleder og sorger. Man lærer av slike erfaringer også, men det har lite med å bli voksen å gjøre. Tvert om, vi ble venner slik man blir det i barndommen: sterkt og kortvarig, og fordi foresatte hadde bestemt at vi skulle bo på samme sted.
Se også: Stereotypisk
