Floken i nettet

OK, mer enn nok om Muhammedkarikaturene nå. Men apropos «begrepsavklaringen» jeg nevnte i forrige post: Det er noen argumenter som går igjen, og som har betydning langt utover denne saken. Enkelte snakker nemlig om at ytringer kan være skadelige, og viser til at dumme og sårende ytringer skaper mer hat, og gir ekstremistene økt oppslutning. Vi bør jo skjønne at provokasjoner bare fører til opptøyer og vold, sies det.

Jeg tror at akkurat dette kan være en farlig tankegang. For det finnes provokasjoner og det finnes provokasjoner. Tegninger og meningsytringer i det offentlige rom fører ikke til vold. Det har vi flere hundre års empiri på. Maktmisbruk og fanatisme fører til vold, samt forestillingen om at vold er et berettiget virkemiddel i en konflikt. Manglende impulskontroll fører til vold. Særlig hvis man også mangler erfaring med å argumentere verbalt.

Hva voldsutøvere begrunner volden sin med må ikke forveksles med årsaken.

Og har vi ikke sett tilsvarende argumenter før, i en helt annen sammenheng? Joda, det har vi. For et par år siden gikk det en debatt i media om voldtekt. Da ble det stadig hevdet at kvinner som kler seg sexy eller drikker seg fulle på nachspiel må bære sin del av ansvaret hvis de blir voldtatt. Ikke sånn å forstå at de har skyld, for all del, men de bør skjønne hva som kan bli konsekvensene. Denne vinklingen ble lagt til grunn for flere avisartikler, noe som sikkert kan ha bidratt til å forme folks oppfatninger.

Et slikt resonnement kunne hatt noe for seg dersom det hadde vært vanlig at menn voldtok. Da kunne det passet med metaforer som å vandre ubeskyttet inn i jungelen, osv. Men vi lever ikke i en jungel, vi lever i et sivilisert samfunn. De færreste menn voldtar.

Det finnes selvsagt sammenhenger hvor man bør være forsiktig, men vi gjør ikke dermed dette til en generell norm. Vi kan ikke la det faktum at enkelte mennesker er farlige få diktere hvordan folk skal opptre i det offentlige rom. Vi kan ikke framstille kvinners normale atferd som årsak til at enkelte menn oppfører seg som ville dyr. Foruten å være en feilslutning, legger dette helt urimelige restriksjoner på kvinnene, og det sprer dessuten inntrykket av at menn er hensynsløse skapninger som ikke kan styre seg. En slik tankegang bidrar neppe positivt til forholdet mellom kjønnene.

Og akkurat sånn, tror jeg, er det med karikaturtegninger også.

Men jeg mener også at noen ytringer kan være skadelige, og at den som ytrer seg kan ha et ansvar. Dette er for eksempel tilfelle hvis man oppfordrer til vold. Samt når man stadig plasserer ansvar på feil sted.

Se også:
Er dog fred det beste?
Menns holdninger, og holdninger til menn

Pensjonert hobby-filosof Mons K. Ninja går til søksmål mot den norske stat. Målet er klart: Å gjeninnføre de konvensjoner for ekteskapet som ble tatt for gitt i gamle dager.

– Vi ønsker blant annet å få svar på om raserene ekteskap fremdeles er gyldige juridisk. Vi krever likebehandling med par som kan samtykke til blandingsekteskap. Vi kan ikke akseptere at norske barn risikerer å få en far som er … neger! Alle slags ekteskap ligger nå i et felles register som ingen rasebevisste mennesker vil finne på å gifte seg inn under.

Ninja, som har forberedt saken over lengre tid, har nå engasjert en advokat som arbeider med stevningen til Oslo tingrett. Dersom han ikke vinner frem i Norge, vurderer han å ta saken videre til FNs menneskerettighets-komité.

– Der sitter det en rekke totalitære og undertrykkende regimer – så da vinner vi, sier Ninja selvsikkert. Han tror han har hele rasist-Norge i ryggen når han nå stevner Staten.

Ninja mener at det ikke kan være opp til et tilfeldig flertall på Stortinget å bestemme hva som er et gyldig ekteskap:

– Da kan jo ekteskapsbegrepet forandres til det ugjenkjennelige. Jeg mener at ekteskapsloven diskriminerer de som giftet seg i den tro at dette er en pakt mellom to av samme folk.

Når ei bok eller en film slutter med en skikkelig cliffhanger, vet man at det kommer en oppfølger. Slik var det ikke i gamle dager. Da ble det forventet at leseren skulle reflektere selv. Resultatet er at hundrevis av spennende historier har blitt hengende i luften, til stor irritasjon for den moderne, resultatorienterte leser.

Men dette kan man jo gjøre noe med! Her er et forslag til avslutning på et skuespill som har vært uavklart i 130 år. Det vil si, jeg har to forslag, sånn at det går an å kjøre test screening, og velge det som slår best an. Her får man samtidig anledning til å velge mellom to varianter av feminisme.

Versjon 1:  «Pen søker trygg»

(Det banker på døren.)

Helmer (roper): Jeg vil ikke forstyrres nu!

Nora (gjennem døren): Å, Torvald!

Helmer (gledelig overrasket): Nora!

Nora (åpner døren en smule): Ja, Torvald. Å, jeg har ikke visst min arme råd i de siste dagene. Men nu som jeg har betenkt det hele, ser jeg jo hvor urimelig — (brister i gråt). Kjære Torvald, nu er det kanhende for sent?

Helmer: Kjæreste Nora, hvor kan du da falle på det? Men kom inn! Du forkjøler deg i luftdraget — sånn ja, kjære deg — la meg ta kåpen.

Nora: Kan du tilgi meg, Torvald? Er jeg lerkefuglen din ennu?

Helmer: Visst er du så! Og mitt lille ustyrlige ekorn er du så menn også, som laver spillopper og løper av sted! Men jeg vil aldeles ikke skjenne på deg. Jeg vet da godt hvor egenkjærlig man kan være, når bekymringer gnaver en i hjertet —. Så så, ikke gråte nu.

Nora (snufser): Nei —

Helmer: Nå, får jeg se et smil? Får jeg høre lerkefuglen synge?

Nora (smiler tappert): Ja, Torvald. Jeg skal kvidre for deg som før!

Helmer: Se så, ja! Nu går vi inn til børnene, så taler vi ikke mer om saken.

Versjon 2:  «Næringslivsfeminisme»

(Det banker på døren.)

Helmer (roper): Jeg vil ikke forstyrres nu!

(Sakfører Krogstad kommer rett inn.)

Krogstad: Det er bare meg.

Helmer: Hva gjør De her? Vi har såvisst ikke mer å tale om!

Krogstad: Det gjelder banken.

Helmer: Hva har De i såfall med den å bestille? De har jo ikke lenger Deres post —

Krogstad (avbryter): Der tar De feil.

Helmer: Hva skal det bety?

Krogstad: Direktøren kjenner nok ikke den siste utvikling i saken.

Helmer: Nå, så får De sette meg inn i den!

Krogstad: Det er Deres hustru — hun har kjøpt oss opp.

Helmer (fortørnet): Hva i himmelens navn er det De står og sier?

Krogstad: Med lokaler og det hele. Det later til at doktor Rank, som nylig gikk bort, har testamentert henne hele sin formue —

Helmer: Død og pine!

Krogstad: Det er dog ikke det verste. Hun forlanger at De går, Helmer.

Helmer: Hva behager!

Krogstad: Hun gir Dem avskjed. På dagen.

Helmer: Men —? (roper) Nora! Hva er det du har gjort?

(teppe)

FAR LESER
MOR SYR

FAR SLÅR
MOR BER

MOR RIR
FAR LER

FAR GIR
MOR FÅR

Fritt etter lesebok fra 50-tallet

Generelt om forbud

Enkelte mener visst at dersom noe er galt, så bør det også være forbudt. Jeg deler ikke dette synet.

For det første mener jeg det er viktig at hver og en av oss selv tenker igjennom hva som er rett og galt, og gjør oss opp en selvstendig mening. Dersom vi blir vant til at dette er noe samfunnet tar seg av, og at det finnes en «fasit», kan det bety at vi slutter å bry oss med slikt selv. Loven bør være et resultat av vår moral – et slags minste felles multiplum – den bør ikke være noe signal om hva vi bør mene. Lovens funksjon skal være å påvirke handlinger og skadevirkninger, ikke meninger.

For det andre kan et forbud ha flere konsekvenser enn de man er ute etter. Det bør derfor være godt gjennomtenkt og begrunnet før det eventuelt innføres. Jeg mener at følgende minimumskrav må være oppfylt:

1. Handlingen som forbys må være objektivt skadelig.
   Det er altså ikke nok at noen misliker noe, blir støtt av noe, finner det umoralsk, eller lignende. Dette er private reaksjoner som den enkelte selv må ta ansvar for, og ikke noe som kan rettferdiggjøre innskrenkning av andre menneskers handlingsfrihet.
2. Handlingen som forbys må være skadelig for andre enn den som utfører den.
   Jeg mener det er galt å bruke loven til å beskytte folk mot seg selv. Det må vi heller gjøre ved å tilby hjelp og alternativer. I visse tilfeller kan tvang være forsvarlig – når mennesker er i en tilstand der de ikke kan velge rasjonelt – men slikt skal være ekstreme unntak, ikke generell rettspraksis.
3. Det må være sannsynliggjort at forbudet bidrar til å redusere problemet.
   Med «sannsynliggjort» mener jeg at dersom ikke sammenhengen er aldeles åpenbar, bør det foreligge forskning eller fyldige erfaringsdata fra andre land, uten særlig sprik i resultatene.
4. Forbudet må ikke føre til andre problemer som er verre.
   Eksempel: Forbudet mot alkohol på 20-tallet. Og forsåvidt: forbudet mot narkotika i dag.
5. Gevinsten av forbudet må være klart større enn kostnadene.
   Nå kan en slik avveining være vanskelig dersom kostnaden er rent økonomisk og gevinsten ikke er det, men man bør likevel tenke igjennom dette. For selv om et forbud har påviselig effekt i hht. pkt. 3 er det slett ikke opplagt at effekten totalt sett er positiv. Kostnadene består bl.a. av ressursbruk for å håndheve forbudet, men er på ingen måte begrenset til dette (jfr. pkt. 4).
6. Forbudet må kunne håndheves.
   Jeg mener ikke at oppklaringsprosent og andelen pågripelser må være høy, men det må være mulig å håndheve loven. Lover som kun er symbolske bidrar til å redusere respekten for lovverket generelt, og kan dermed være netto skadelige.
7. Forbudet må være i overensstemmelse med den alminnelige rettsoppfatning.
   Med dette mener jeg at det som forbys må oppfattes som galt av mange mennesker. Minst flertallet av befolkningen, da noe annet ville være i strid med demokratiske prinsipper. Men for at loven skal ha den nødvendige legitimitet bør dette flertallet dessuten være stort. Lover bør aldri brukes til å endre opinionen. All påvirkning av meninger bør foregå innen rammene av en åpen offentlig debatt, mellom jevnbyrdige parter, ikke gjennom monopolmakt ved de til enhver tid sittende myndigheter, da deres mandat jo nettopp er gitt ved den «rådende oppfatning».

Forbud mot kjøp av sex

Sånn, det var det generelle. Først når dette er avklart blir det mulig å vurdere et spesifikt forbud, som i dette tilfelle: mot kjøp av sex.

I den nye lovteksten (§202) heter det bl.a:

«Den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag, straffes for kjøp av seksuelle tjenester med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. På samme måte straffes den som oppnår seksuell omgang eller handling ved at slikt vederlag er avtalt eller ytet av en annen.»

Intensjonene ved loven er å bekjempe prostitusjon og menneskehandel. Da menneskehandel og hallikvirksomhet allerede er forbudt, må dette bety at disse forbudene ikke har vist seg tilstrekkelige, og at man mener kriminalisering av kundene vil hjelpe. Forbudet skal dessuten virke holdningsdannende, og avskrekkende på potensielle sexkjøpere.

Jeg mener at dette forbudet er (mer eller mindre) i strid med punktene 3 – 6 over. Jeg skal forsøke å begrunne.

En ting man må ha klart for seg, er hva loven faktisk regulerer, nemlig kjøp. Ikke sex. Ikke engang sex mellom ujevnbyrdige parter, der den ene kanskje befinner seg i en tvangssituasjon.

Det blir altså ikke forbudt å ha sex med prostituerte, men mindre man kan påvise tvang i det aktuelle tilfellet. Det blir forbudt å betale for det. Det foreligger altså et kriminelt forhold kun dersom det kan påvises at betaling har funnet sted, ikke seksuelle handlinger. Og for å sette det på spissen andre veien: Dersom to jevnbyrdige personer (f.eks. kjærester) har sex med hverandre, og begge har lyst, er dette forbudt dersom den ene «yter vederlag» for det.

Jeg skjønner selvsagt at det ikke er dette som er lovens intensjon, men det er nettopp mitt poeng: Det er en vesentlig forskjell mellom lovens intensjon og hva den faktisk sier. Den vil følgelig være vanskelig å håndheve. For hvor går grensene? Hva er vederlag? Burde ikke poenget her være ujevnbyrdigheten og innslaget av tvang/ufrihet, istedenfor selve transaksjonen? For ser vi nærmere etter, kan sex inngå i transaksjoner i mange sammenhenger, langt inn i de alminnelige samboerskap og ekteskap.

Jeg vil dessuten anta at graden av frivillighet fra de prostituertes side varierer, fra de som er offer for direkte tvang til de som anser prostitusjon som en grei måte å tjene mye penger på, og som har faste kunder de har valgt selv. Når jeg antar dette, er det fordi jeg ikke vet noe annet. Prostitusjon forutsetter en måte å tenke omkring sex på som er meg fremmed, og min konklusjon blir at folk er veldig forskjellige. Det er dermed naturlig å anta at dette også gjelder de prostituerte. Jeg har sett at andre bruker sin egen fremmedgjorthet til fenomenet til å konkludere at alle prostituerte innerst inne tenker som dem selv. Dette synes jeg er et besynderlig resonnement.

Og så var det poenget med moralske signaler: Det blir ofte hevdet at et forbud mot sexkjøp sender et signal om at samfunnet regner dette som uakseptabelt. Jeg skjønner ikke dette argumentet. Sexkjøp regnes allerede som uakseptabelt. Svært uakseptabelt. Selv blant de som selv kjøper sex (og som vi derfor må anta regner det som mer akseptabelt enn oss andre) er dette forbundet med stor skam. Det er noe man holder for seg selv. Fordi det er tabu. Horekundene er allerede paria (sammen med de prostituerte, dessverre). Hva i all verden vil et forbud kunne tilføre som ikke samfunnets ensidige fordømmelse allerede klarer?

Spørsmålet blir: Vil den som allerede trosser samfunnets fordømmelse, og kjøper sex, stoppes av et forbud? Kanskje, dersom det er sannsynlig at man blir tatt, men det er det jo ikke. Sex foregår vanligvis bak lukkede dører, og selve betalingen (som altså er den forbudte handlingen) kan gjøres enda mer diskret. Derimot er det opplagt at transaksjonene ikke lenger kan foregå åpenlyst. Man får ryddet gatene. Og det var kanskje hensikten. Sånn egentlig?

For forbudet sender nemlig et annet signal, som jeg mistenker er det avgjørende, nemlig: «Se her, vi gjør noe!»

Jeg ser jo poenget med å få prostitusjonen bort fra sentrum, fordi det er plagsomt for alle oss andre som ferdes der. Men dette kunne man fått til på andre måter. Jeg synes uansett at «ute av syne – ute av sinn» er en svært tynn begrunnelse for et forbud. Spesielt hvis man dermed har gjort situasjonen verre for de prostituerte, og det tror jeg man har. Den muligheten for innsyn i miljøene som politi og ulike organisasjoner har i dag, og som kan bidra til å beskytte de prostituerte, blir kraftig redusert.

I seksuallovbruddsutvalgets utredning (NOU 1997: 23, kap. 4.7) ble det bl.a. konkludert som følger:

«Selv om kriminalisering, særlig av kunder, kanskje vil bidra noe til å redusere omfanget av åpen prostitusjon, er det etter utvalgets syn likevel grunn til å være tilbakeholden med slik nykriminalisering. Sideeffektene av et slikt tiltak er vanskelig å overskue. Det er grunn til å anta at prostitusjonsvirksomhet da vil foregå mer i det skjulte. Dermed kan halliken og andre bakmenn få økt makt. Det kan heller ikke utelukkes at prostituerte da vil bli noe mer tilbakeholdne med å anmelde vold og voldtekt. Hvis prostitusjon som sådan kriminaliseres, kan situasjonen også bli at de prostituerte unnlater å la seg legeundersøke o.l. Spørsmålet om å straffsanksjonere prostitusjon kan også skape avgrensningsproblemer mot seksuelle forhold som bør aksepteres. Hertil kommer at håndhevingen av et slikt straffebud sannsynligvis vil være lite effektiv, med mindre politiet setter inn betydelige ressurser i håndhevingen av straffebudet.»

«Utvalget har vurdert om kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år bør kriminaliseres. Det kan hevdes at kjøp av seksuelle tjenester av unge er mer straffverdig enn kjøp av seksuelle tjenester av voksne, men utvalget er likevel kommet til at det ikke vil foreslå kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år. Utvalgets begrunnelse er i hovedsak den samme som den generelle begrunnelse for ikke å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Kriminalisering kan ha utilsiktede – og for så vidt også uønskede – sidevirkninger. Det må også antas at håndhevingsproblemene ville blitt store, og at et slikt straffebud i liten grad ville gi reell beskyttelse.»

Jeg lurer på hva slags ny informasjon som har kommet opp, som gjør at politikerne nå handler stikk i strid med disse anbefalingene? Bortsett fra at nigerianske prostituerte nå har blitt så plagsomt synlige rundt Stortinget?

Det kan jo også være verdt å ta en titt på hva PION (de prostituertes interesseorganisasjon) mener om saken.

Lovforbud er et grovt og upresist verktøy, med alle slags uforutsette bivirkninger. Når det er det eneste verktøyet man forsøker, synes jeg det sier en del om den reelle viljen.

Statsviter og forfatter Steingrímur Njálsson hevder i en kronikk i Dagbladet at finanskrisen til dels kan forklares ved mannsdominans. Fordi, som han sier, «selvhevdelse og rå personkonkurranse ofte er sentrale verdier i svært mannsdominerte miljøer». Han viser til menns «erobringstrang» og konkurranse mann-mot-mann som forklaringer på at ting gikk som de gikk.

Siden det skrives en del om feminisme og kjønnsroller (igjen) på bloggene for tida, har jeg lyst til å bruke dette eksemplet til å påpeke det jeg mener er en logisk feilslutning som gjerne dukker opp kjønnsrolledebatter.

Først: Jeg tror også at de egenskapene Njálsson nevner er vanligere blant menn enn blant kvinner. Ja, antakelig mye vanligere. I hvilken grad denne forskjellen skal tilskrives henholdsvis kultur og biologi, vil jeg ikke spekulere i. Jeg er åpen for begge deler.

Jeg er imidlertid fryktelig uenig i at kjønn dermed kan betraktes som årsaksforklaring til at finansmarkedet ser ut som det gjør.

For finansverdenen er rå. Den er ekstremt konkurransepreget. Den er basert på kortsiktig profitt. Dette er markedets natur, og kanskje i særdeleshet børs og finans.

Jeg mener altså at dette er egenskaper ved systemet som sådan, ikke et resultat av aktørenes kjønn eller personlige egenskaper. Og i såfall blir det feil å hevde at finansmarkedet er en macho-kultur fordi det er mest menn som jobber der. Det er snarere slik at denne typen menn trekkes til dette markedet fordi det er som det er. Mens kvinner stort sett holder seg unna av samme grunn.

Samtidig er det slik at kravene som ligger i systemet fremelsker disse egenskapene hos dem som allerede er en del av det.

Med andre ord: Det hjelper ikke med flere kvinner.

Se også: Kvotekvinner og ignorerte individer

Debatten om moteblogging har antydet at en del menn har problemer med å anerkjenne klær som en interesse, på linje med matnyttige og oppbyggelige hobbyer som datamaskiner, fotball og star wars-figurer.

Og vi er nok, jevnt over, mindre interessert i klær enn det kvinnene er. Dette må imidlertid ikke forstås som at vi er likegyldige til hva vi har på oss. Langt ifra! Vi gjør oss bare opp en mening om det på en litt annen måte enn kvinnene. For mens kvinner gjerne har klare oppfatninger om hva de liker, og velger utfra det, tar vi menn utgangspunkt i hva vi ikke liker. Og velger det bort.

Man skulle kanskje tro at vår metode er den mest omstendelige og tidkrevende, men det er faktisk stikk motsatt. For kvinnene har så mye de liker. De løper fra butikk til butikk, faller for det ene plagget etter det andre, og ender gjerne opp med å kjøpe dem alle sammen.

Vi menn trenger ikke tenke på hva som er uaktuelt; vi styrer unna på refleks. Og når vi i tillegg har som krav at plaggene skal passe, ikke koste altfor mye, og dessuten ligge godt synlige i den første og beste klesforretningen vi ramler innom, så gir resultatet som regel seg selv. Enten finner vi noe¹ som er greit med en gang, eller så går vi og tar en øl² i stedet.

«Clothes make the man. Naked people have little or no influence on society»
    – Mark Twain

Se også: Floken moteblogger!

1. Motetips for herrer: Husk at jo mer in klærne er i en periode, desto mer idiotiske virker de når de blir umoderne. Så hvis du ikke kjøper klær oftere enn en gang i året, bør du velge plagg som du kjenner igjen fra sist du var i butikken. Disse blir aldri teite, bare kjedelige. Og kjedelig er helt utmerket.   Lykke til!
2. En utmerket hobby!

Hva er det egentlig med unger som skriker når de leker? Altså ikke gråter, eller roper, men skriiiker – et skingrende «IIIIIIIIIIIIIIIII!» – så høyt de bare klarer. Gjerne godt over smerteterskelen til … la oss si en tilfeldig nabo som sitter på balkongen i sommerværet med et glass vin og ei god bok.

Jeg får vel skynde meg å understreke at jeg ikke snakker om de aller minste. Det blir noe annet. De skal bli kjent med stemmen sin, prøve ut grenser, osv. Det skjønner jeg. Neida, dette er store unger på åtte – ti, gjerne eldre, og noen av dem hyler i ett sett. Det spiller ikke noen særlig rolle hva leken går ut på, heller, men det blir visst ekstra ille hvis det er vann involvert.

Jeg antar at de ikke skriker sånn innendørs, ikke engang i dusjen. Jeg har ihvertfall hørt foreldre formane ungene sine om «innestemme» og «utestemme». Dette er imidlertid mer helt-alene-i-skogen-stemme. Strandet-på-øde-øy-stemme. Men den passer vel egentlig ikke noen steder, med mindre man blir torturert.

Og jada, jeg har også vært barn en gang. Jeg stusset på akkurat det samme da, husker jeg. For det virker som det stort sett er jentene som skriker. Ihvertfall hvis vi ser bort fra de minste. Kan det være snakk om en genetisk kjønnsforskjell? Et kvine-gen?

Nå som mannspanelet har lansert nye mannsidealer, synes jeg vi bør utnytte denne metoden til å skape tilsvarende omveltninger på andre områder. Oppgavene står jo i kø.

Hva med et kriminalpanel, for eksempel, som slår fast at:

• De kriminelle skal slutte å være voldelige.
• Og slutte å stjele.
• Ja, slutte å være kriminelle, rett og slett.

Et helsepanel kunne sikkert bli enige om:

• En kur for kreft, hjertesykdom, mentale lidelser, etc.
• Avvikling av helsekøene.
• At alle leger skal begynne å lytte til pasientene sine.

Et klimapanel bør på sin side kunne enes om:

• Gjennomsnittstemperatur som i dag.
• Full stopp i smeltingen av pol-isen.
• Hvit jul.
• Sommer akkurat som da vi var små.

Mulighetene er ubegrensede.

Ifølge mannsforsker Jørgen Lorentzen er det i forsvaret gutter blir til menn. Men siden stadig færre avtjener verneplikt foreslår han at det innføres et pliktig samfunnsarbeid for unge, slik at gutter fremdeles kan lære å bli menn. Og jenter lære å bli kvinner, går jeg ut fra. Eller kanskje det går av seg selv? Lorentzen nevner bare guttene; han er tross alt mannsforsker.

Drusilla har allerede påpekt det infantile ved denne ideen. Men siden Lorentzen også gjengir en rekke utbredte myter om forsvaret, vil jeg gjerne få bidra til å avkrefte disse:

«Du lærer å gjøre rent»
Det finnes sikkert en og annen rekrutt som ikke skjønner av seg selv hvordan en vaskefille virker, men vi får tro at de er et lite mindretall. Vi andre lærte noe helt annet. For det var ikke renholdet som var poenget ved denne monomane skuringen og pussingen av gulv og skap og sko og geværer. Selv etter at rommet forlengst var rent som en operasjonssal kunne vi likevel bli beordret til omvask, fordi (fikk vi vite senere) det var en del av opplegget å «kjøre oss litt». Det sto på timeplanen. Jeg tviler sterkt på at trakassering og kjeftbruk gjør menn flinkere til å vaske senere i livet.

«Du lærer å inngå i en helhet og å gjøre jobben din»
Langt ifra. Vi lærte å venne oss til venting, mangel på informasjon og stadige kontraordrer. Vi lærte at tjenesten ble enklest hvis vi sluttet å se etter noen hensikt eller sammenheng. Vi lærte å gjøre oss usynlige, og lure oss unna. Og når noen ble hundset av befalet, lærte vi å være glad for at det ikke var oss.

«Du lærer disiplin»
Det stemmer. Vi lærte å ikke stille spørsmål, selv ved det opplagt meningsløse. Vi lærte at vi av og til måtte stole blindt på mennesker vi egentlig ikke stolte på. Men hvorfor i all verden framstilles dette som positivt?

«Slik blir du et voksent, ansvarlig menneske»
Jeg tror ikke man blir voksen og ansvarlig av å bli behandlet som det stikk motsatte. Det finnes riktignok gutter som har et så spesielt utgangspunkt at de antakelig vokser på militærtjenesten, men det spørs om ikke disse heller burde fått annen hjelp, langt tidligere.

«Uten trening i å bli voksen, får mange problemer med å etablere en mannlighet»
Jeg vet ikke hva «mannlighet» betyr, men det å bli voksen innebærer at man gis tillit og ansvar, og at man må ta konsekvensene av sine valg. Militærtjenesten representerer et tilbakeskritt i denne utviklingen. Men her forutsetter jeg altså at man med «mann» mener en trygg, ansvarlig og selvstendig person av hankjønn, ikke en brautende, tankeløs macho med behov for kontinuerlig selvbekreftelse.

Men jeg lærte andre ting. F.eks. at man godt kunne straffe alle for noe en enkelt person hadde gjort, og at lovligheten først ble et tema hvis noen tok det opp formelt, og knapt nok da. Jeg fikk se hva litt makt kan gjøre med enkelte, og jeg oppdaget hvor lett lojalitet kan ødelegges av mangel på tillit og respekt. Jeg husker jeg tenkte hvor farlig dette kunne ha blitt i en krigssituasjon.

Alt som det offentlige tidvis kritiseres for (ineffektivitet, sløsing, paragrafrytteri og maktmisbruk) lot til å være karakteristiske trekk ved forsvaret. Og det spilte visst liten rolle om utstyret var fra krigens dager, om det virket som det skulle, eller om folk hadde den nødvendige kompetanse, så lenge man holdt kjeft og gjorde som man ble fortalt.

I forsvaret lærte jeg også at man fremdeles, i moderne tid, anser det som en viktig egenskap i strid å kunne marsjere i takt. Jeg hadde ikke blitt spesielt overrasket om vi også hadde fått opplæring i skjoldborg, sverdkamp og bueskyting.

Det positive var kameratskapet og samholdet, rekruttene imellom – ikke som en del av det militære systemet, men som en motvekt. Vi satt i den samme saksa. Vi kom tett innpå hverandre, og delte gleder og sorger. Man lærer av slike erfaringer også, men det har lite med å bli voksen å gjøre. Tvert om, vi ble venner slik man blir det i barndommen: sterkt og kortvarig, og fordi foresatte hadde bestemt at vi skulle bo på samme sted.

Se også: Stereotypisk