Floken i nettet

På grunn av ferieavvikling har jeg blitt hengende noe etter i de viktigste sakene og debattene, men nå begynner jeg omsider å komme ajour:

• Livsvisdom. Stylisten Jan Thomas mener at de tar grundig feil som tror jobben hans bare dreier seg om det ytre. Det må starte i det indre, sier han. Med selvtillit og ro. Og tarmskylling.
• Kremmerne kommer! Det som for noen er en meningsfylt aktivitet, er for andre primært en mulighet til å tjene seg rik. Denne gangen er det blogging. Det burde kanskje være et hint at bloggere som har skrevet godt i årevis stort sett ikke har hatt nevneverdige inntekter av det, men neida; kremmerne vet hva som skal til. Hype og overdrivelser! Reklame – gjerne istedenfor innhold. Bilder av jenter i pene klær. Bilder av jenter uten klær. Med andre ord: mer av det samme gamle, men nå altså med merkelappen «blogg».
• Høyttenking. Tenkerne i tenketanken Civita tenker og tenker. Kristin Clemet, f.eks, har kommet fram til at fri innvandring er både smart og riktig. Hun vil «sannsynliggjøre det som høres helt uvirkelig ut å gjøre», som hun sier. Jeg vet ikke om hun har fått med seg at ideen har vært jevnlig debattert i årevis, men det spiller kanskje ikke så stor rolle? Blant de «nykonservative» blir jo gamle tanker som nye. Det er tross alt det konseptet går ut på. Hun slipper heldigvis å få testet ideen i praksis, ettersom «nabolandene opprettholder sine stengsler».
• Moral. En amerikansk politiker har vært utro mot sin kone. I USA mener man visst at sånt er en viktig del av nyhetsbildet.
• Snobbe-test. Jeg har tatt Hege Ulsteins «er du en ufordragelig snobb uten snev av selvinnsikt»-test. Jeg er glad for å kunne si at jeg strøk jeg med glans! NB: Vær oppmerksom på at testen er kamuflert som en omtale av FrP-velgere. Flokens etiske retningslinjer forbyr meg å linke, men Ulstein jobber altså i Dagsavisen. Ihvertfall gjorde hun det så sent som 2. august.

Sånn! Nå kan høsten komme.

Hva er det egentlig med unger som skriker når de leker? Altså ikke gråter, eller roper, men skriiiker – et skingrende «IIIIIIIIIIIIIIIII!» – så høyt de bare klarer. Gjerne godt over smerteterskelen til … la oss si en tilfeldig nabo som sitter på balkongen i sommerværet med et glass vin og ei god bok.

Jeg får vel skynde meg å understreke at jeg ikke snakker om de aller minste. Det blir noe annet. De skal bli kjent med stemmen sin, prøve ut grenser, osv. Det skjønner jeg. Neida, dette er store unger på åtte – ti, gjerne eldre, og noen av dem hyler i ett sett. Det spiller ikke noen særlig rolle hva leken går ut på, heller, men det blir visst ekstra ille hvis det er vann involvert.

Jeg antar at de ikke skriker sånn innendørs, ikke engang i dusjen. Jeg har ihvertfall hørt foreldre formane ungene sine om «innestemme» og «utestemme». Dette er imidlertid mer helt-alene-i-skogen-stemme. Strandet-på-øde-øy-stemme. Men den passer vel egentlig ikke noen steder, med mindre man blir torturert.

Og jada, jeg har også vært barn en gang. Jeg stusset på akkurat det samme da, husker jeg. For det virker som det stort sett er jentene som skriker. Ihvertfall hvis vi ser bort fra de minste. Kan det være snakk om en genetisk kjønnsforskjell? Et kvine-gen?

Synd man må sone først.

Man skulle kanskje tro at sammenhengen mellom kompetanse og selvtillit er forholdsvis enkel.

Men vi vet jo at det finnes mange svært flinke mennesker som er lite villige til å stå fram med det de gjør. Samtidig kan vi f.eks. høre programledere på radio, som verken kan snakke rent eller formulere meningsfulle setninger, men som likevel opptrer nærmest nedlatende overfor ting de ikke skjønner at de ikke har skjønt.

Vi har satt vårt forskningsteam på saken. Så langt har de kommet fram til at kompetanse og selvtillit riktignok samvarierer, men at dette arter seg svært forskjellig fra yrkesgruppe til yrkesgruppe. Årsaksforklaringen gjenstår, men en hypotese antyder at sammensetningen av den enkeltes omgivelser, og dermed typen tilbakemeldinger, er av avgjørende betydning.

1. Mediefolk, selgere, pop-artister, m.fl.
2. Politikere
3. Næringslivsledere
4. Kunstnere
5. Akademikere
   Oppdatering: stiplet linje (se kommentar 17 og 18)

For at resultatene skal være lettfattelige og spennende for den alminnelige leser, er de presentert i henhold til de samme retningslinjer som brukes i dagspressen. Forskningsteamet vil helst være anonymt (jfr. kurve 5).

Ingen skal fortelle meg at det er tilfeldig

…at slike poser alltid revner lettest på langs.
 

Fordypning: Illuminati, Bilderberg, Frimurerne, OPEC, CIA, ICA, Rema 1000

Først en liten oppgave: Hvilke av følgende påstander er stigmatiserende eller et uttrykk for tvilsomme holdninger? Begrunn svaret.

• «Menn dreper kvinner»
• «Innvandrere er kriminelle»
• «Ikke-vestlige menn voldtar»
• «Muslimer er terrorister»

Så var det statistikken:

• Ca. 10% av alle drap i Norge blir begått av kvinner.
• Ca. 7% av innfødte norske menn¹ har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 17% av menn med innvandrerbakgrunn² har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 2% av alle kvinner³ i Norge har utsatt partneren sin for grov vold.
• Grov vold mot partner blir altså begått 4 – 5 ganger oftere av menn enn av kvinner.
• Grov vold mot partner blir altså begått 2 – 3 ganger oftere av menn med innvandrerbakgrunn enn av innfødte norske menn (relativt populasjon).
• Ca. hver fjerde kvinne og hver femte mann har opplevd at partner har brukt «fysisk makt».
• Siden 1999 har gjennomsnittlig 9 kvinner pr. år blitt drept av sin partner.⁴
• Av alle drap begått av menn i løpet av et år, er partneren offeret i ca. 20% av tilfellene.
• Det antallet menn som dreper partneren i løpet av et år utgjør 0,01% av det totale antallet menn som utsetter partneren sin for grov vold.

Et par momenter å merke seg:

• Det at menn utøver grov vold mot sin partner 4 – 5 ganger oftere enn kvinner ser ut til å rettferdiggjøre at dette nesten alltid framstilles som et rent mannsproblem i media (og i bloggpostinger).
• Det at menn med innvandrerbakgrunn utøver grov vold mot sin partner 2 – 3 ganger oftere enn norskfødte menn er derimot ikke nok til at det regnes som stuerent å i det hele tatt nevne dette momentet i media.

Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes⁵ for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».

Dessuten: Stigmatisering og nedsettende generaliseringer er også et alvorlig problem. Dette ser ut til å være åpenbart for de fleste når det gjelder f.eks. gruppen innvandrere, men av en eller annen grunn mye mindre åpenbart når det gjelder gruppen menn. Så til de som tror poenget mitt er å påpeke forskjeller mellom innvandrere og nordmenn: Les en gang til. Minst. Legg også merke til at de fire påstandene øverst i postingen (som alle på sett og vis er sanne) kan ha ordene «nesten ingen» foran seg. Og de er fortsatt sanne.

Litt høyttenkning til slutt: Årsakene til at voldelige menn er mye vanligere enn voldelige kvinner er nok mange og sammensatte. Antakelig dreier det seg om en kombinasjon av biologi og miljø. Men én årsak synes så åpenbar at det er rart den ikke nevnes oftere: Menn er fysisk sterkere enn kvinner. Menn bruker fysisk makt fordi de kan. De må selvsagt ville også, men akkurat det er kanskje mer likelig fordelt mellom kjønnene?

NB: Selv om denne postingen er utløst av et par andre bloggeres omtale av partnervold de siste dagene, er den ikke først og fremst ment som noe tilsvar direkte til dem. Jeg forsøker å peke på det jeg oppfatter som generelt ved omtale av vold og kjønn i media.
 

Kilder: Oppslag i VG her og her, samt statistikk fra SSB her og her.

1. Statistikken gjelder kvinnelige ofre mellom 20 og 54 år. Det forutsettes her at samme prosentfordeling er noenlunde representativ for alle kvinner i forhold, uavhengig av alder. «
2. Med «innvandrerbakgrunn» antas her SSBs definisjon: personer født utenlands, eller som har to utenlandsfødte foreldre. «
3. Egentlig gjelder dette tallet mannlige ofre. Det er altså sett bort fra homofile forhold. «
4. Det er vanskelig å si sikkert hvordan dette fordeler seg på innvandrere og innfødte, da dette nevnes bare i noen av tilfellene i media. Merk også at såkalte «æresdrap» faller delvis utenfor statistikken, dels fordi det ikke registreres systematisk, og dels fordi dette ofte ikke utføres av partneren selv, men en slektning. «
5. I en debatt om vold i hjemmet for et par år siden ble statistikk som gjaldt «makt mot partner» (i vid og generell forstand) brukt som om tallene gjaldt grov vold, som jo har langt mindre omfang. «

Prektige mennesker har veldig dårlig innflytelse på meg. De gir meg lyst til å være stikk motsatt. Bad boy. Jeg kommer i en ny trassalder.

For det er noe grenseløst irriterende ved slike som er så modne, beherskede og korrekte i absolutt alle sammenhenger. Disse som alltid er pene i tøyet og har pene manerer og høy moral, som spiser sunt, er uhyre forsiktig med alkohol, og trimmer regelmessig. De som får gjort alt de skal og mer til, og som i det hele tatt har en uhyggelig kontroll over seg selv og livet sitt. De feilfri menneskene.

De kan være irriterende nok i seg selv – ved sin blotte eksistens – for oss med noe mindre selvdisiplin. Det hadde likevel vært greit hvis de bare hadde holdt prektigheten for seg selv. Men noen av dem gjør ikke det. De skal på død og liv fortelle om hvor sunne, nøkterne og anstendige de er. Underforstått: sånn bør du også være! Disse menneskene vet nemlig best.

Det er da jeg kjenner det. Trass. Jeg får lyst til å begynne å røyke. Teddy uten filter. Eksperimentere med ulovlige substanser, orgier og sort magi.

Hver gang noen brisker seg med dyder og måtehold, føler jeg trang til å belære dem om gledene ved å bli skikkelig dritings. Når jeg hører snusfornuftige utredninger om hvor godt man har av å stå tidlig opp på søndagene, og komme seg ut på tur i all slags vær, får jeg lyst til å si at jeg helst tilbringer helgene på sofaen, med potetgull og en kasse øl. Og kanskje en løsaktig kvinne eller to. Det går en faen i meg.

Men det verste er overbærenheten. For de fordømmer jo ingen. Nei, gud forby! De smiler og er kompis og «forstår»: javisst er det greit at du røyker og drikker og driver hor, bevares! De skjønner bare ikke vitsen. For sin del, liksom.

Dette har naturligvis ingenting med toleranse og respekt for andres valg å gjøre. Det er alt annet enn respekt. De hånler kanskje ikke høyt, eller rister på hodet så alle ser det – det ville nemlig være dårlige manerer – men man skal være usedvanlig dårlig sosialt utrustet for ikke å få med seg budskapet. Som man jo bare må bite i seg, for man har ingenting å ta dem på. De er uangripelige som lodotter.

Da er det tross alt greiere med folk som er åpne om hva de mener. Selv fullblods moralister som sier rett ut at du er en slask som vil ende i helvete. For sånt kan man forholde seg til. Da kan man i det minste svare, like åpent og ærlig, at man er glad til for ikke å havne på samme sted som dem. Hvor nå det måtte være.

Jeg skal uansett den andre veien.

Det gjør noe med meg, merker jeg, å måtte høre de samme 3 – 4 låtene om igjen og om igjen, HØYT, stort sett hver eneste dag i uke etter uke. Jeg blir grinete og oppfarende, og jeg tenker dårlig. Selv Dagbladets nettutgave har blitt en intellektuell utfordring. TV-titting må enten foregå med ubehagelig høyt volum eller med lyden skrudd av, og jeg kan bare glemme å lytte til mine egne CDer.

De tykke betongveggene, som sikkert kan beskytte mot både terrorbomber og klimakriser, har dessverre lite å stille opp mot dansbandmusikk med monoton vekselbass. Tvert imot – det er visse konstruksjonsmessige finurligheter som gjør at tonene ledes langs vegger og tak, inn i hver krok i alle rom.

Jeg antar at man i det lange løp tar skade på sin sjel. Selv er jeg fremdeles rasjonell, tror jeg, men mye tyder på at det kan være for sent for henne som spiller musikken.

Årets langrennssesong forventes å bli en spennende opplevelse, med flere nye øvelser på programmet. Ved å flytte det hele inn på stadion har man nå løst problemene med snømangel, og samtidig åpnet for et bredere spekter av sprintøvelser. Både 100 m og 200 m fristil forventes å gå rett hjem på kontinentet. Ikke nok med at første mann i mål vinner; man ser dessuten utøverne hele tida, og det er i praksis umulig å miste konsentrasjonen før konkurransen er over.

Men også andre grener har fått en ansiktsløfting. I hopp erstatter man nå stilkarakterene med logoene til de viktigste sponsorene. Og skiskyting blir enda mer nervepirrende enn tidligere, nå som strafferunden legges rett bak skyteskivene.

Men man hviler som kjent ikke på laurbærene innen idretten. Jack Rogue i IOC har blitt spurt om planene for de olympiske øvelser:

– Hvis idretten skal beholde sin appell, må den følge med i tida, sier Rogue. Det gjelder å finne det lille ekstra som fenger et moderne publikum, og samtidig ivareta den olympiske tradisjon. Vi ser bl.a. på nye kombinasjoner av kjente elementer…

– Noen eksempler?

– Ingenting er avklart ennå, men vi har mange spennende konsepter under vurdering. Parallell-hopp, f.eks. Hekke-langrenn. Fellesstart i utfor. Naken-slalom. Vi får se.

– Andre ideer?

– Vi går inn for å arrangere OL oftere. Ja, VM også. I alle grener. Slik det er nå må jo TV-kanalene vise massevis av repriser for å fylle opp tida som er satt av til sport.

– Noe nytt når det gjelder doping?

– Nja… nei, der er vi mer skeptisk. Det blir neppe egen øvelse til 2010, ihvertfall.

Se også: Kjære sporten

Jeg har hørt ville historier om hvor uvitende folk sørpå kan være om Nord-Norge. F.eks. at noen tror det går isbjørner i gatene. Og at folk fra f.eks. Mo i Rana kan bli spurt om de kjenner en eller annen i Tromsø. Myter, har jeg tenkt.

Men for en tid siden var det en konkurranse på NRK P1, hvor deltakerne var fra henholdsvis Mosjøen¹ og Sortland. Programlederen mente da at dette var et «skikkelig lokaloppgjør».

Altså: de to stedene ligger drøyt 50 mil fra hverandre, dvs. litt lenger enn fra Trondheim til Oslo. Jeg mener selvsagt ikke at programlederen burde vite avstanden. Jeg vet f.eks. ikke på stående fot avstanden mellom Molde og Stavanger heller, men det at begge byene ligger på Vestlandet får meg ikke uten videre til å anta at de må være nabobyer.

Så for sikkerhets skyld:

• Nei, det finnes ikke isbjørn i Nord-Norge. Brunbjørn er det visst derimot mer enn nok av, skal vi tro sauebøndene.
• Jada, vi har strøm, TV og internett.
• Jo, noen av oss banner nok noe mer (og dessuten betydelig bedre) enn folk sørpå, men vi blir antakelig slått av svenskene.
• Nei, vi er ikke båtvant og glad i fisk, alle sammen. Noen av oss kan ikke engang ro, og har aldri fisket i havet.
• Ja, midt på sommeren er det faktisk lyst døgnet rundt, og noen steder kan man se midnattssola. Men det er dessverre den samme sola som om dagen.
• Nei, vi pleier ikke elske i sneen.
• Javisst, det er langt fra Oslo til Finnmark. Når du kommer til Mosjøen er du knapt halvveis til Alta. Og fra Alta til Kirkenes er det 50 mil til.
• Nei, du kan ikke ta tog til Tromsø. Beklager.
• Ja, du kan med fordel ta med fisk til Lofoten. Eller ihvertfall fiskestang. For på spisestedene langs veiene går det mest i hamburger og pommes frites.
• Nei, jeg kjenner ikke tanta di i Kjøllefjord.

1. Vedkommende var egentlig fra Drevja, men programlederen skjønte ikke at dette var et sted. «