Floken i nettet

Synd man må sone først.

Man skulle kanskje tro at sammenhengen mellom kompetanse og selvtillit er forholdsvis enkel.

Men vi vet jo at det finnes mange svært flinke mennesker som er lite villige til å stå fram med det de gjør. Samtidig kan vi f.eks. høre programledere på radio, som verken kan snakke rent eller formulere meningsfulle setninger, men som likevel opptrer nærmest nedlatende overfor ting de ikke skjønner at de ikke har skjønt.

Vi har satt vårt forskningsteam på saken. Så langt har de kommet fram til at kompetanse og selvtillit riktignok samvarierer, men at dette arter seg svært forskjellig fra yrkesgruppe til yrkesgruppe. Årsaksforklaringen gjenstår, men en hypotese antyder at sammensetningen av den enkeltes omgivelser, og dermed typen tilbakemeldinger, er av avgjørende betydning.

1. Mediefolk, selgere, pop-artister, m.fl.
2. Politikere
3. Næringslivsledere
4. Kunstnere
5. Akademikere
   Oppdatering: stiplet linje (se kommentar 17 og 18)

For at resultatene skal være lettfattelige og spennende for den alminnelige leser, er de presentert i henhold til de samme retningslinjer som brukes i dagspressen. Forskningsteamet vil helst være anonymt (jfr. kurve 5).

Ingen skal fortelle meg at det er tilfeldig

…at slike poser alltid revner lettest på langs.
 

Fordypning: Illuminati, Bilderberg, Frimurerne, OPEC, CIA, ICA, Rema 1000

Først en liten oppgave: Hvilke av følgende påstander er stigmatiserende eller et uttrykk for tvilsomme holdninger? Begrunn svaret.

• «Menn dreper kvinner»
• «Innvandrere er kriminelle»
• «Ikke-vestlige menn voldtar»
• «Muslimer er terrorister»

Så var det statistikken:

• Ca. 10% av alle drap i Norge blir begått av kvinner.
• Ca. 7% av innfødte norske menn¹ har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 17% av menn med innvandrerbakgrunn² har utsatt partneren sin for grov vold.
• Ca. 2% av alle kvinner³ i Norge har utsatt partneren sin for grov vold.
• Grov vold mot partner blir altså begått 4 – 5 ganger oftere av menn enn av kvinner.
• Grov vold mot partner blir altså begått 2 – 3 ganger oftere av menn med innvandrerbakgrunn enn av innfødte norske menn (relativt populasjon).
• Ca. hver fjerde kvinne og hver femte mann har opplevd at partner har brukt «fysisk makt».
• Siden 1999 har gjennomsnittlig 9 kvinner pr. år blitt drept av sin partner.⁴
• Av alle drap begått av menn i løpet av et år, er partneren offeret i ca. 20% av tilfellene.
• Det antallet menn som dreper partneren i løpet av et år utgjør 0,01% av det totale antallet menn som utsetter partneren sin for grov vold.

Et par momenter å merke seg:

• Det at menn utøver grov vold mot sin partner 4 – 5 ganger oftere enn kvinner ser ut til å rettferdiggjøre at dette nesten alltid framstilles som et rent mannsproblem i media (og i bloggpostinger).
• Det at menn med innvandrerbakgrunn utøver grov vold mot sin partner 2 – 3 ganger oftere enn norskfødte menn er derimot ikke nok til at det regnes som stuerent å i det hele tatt nevne dette momentet i media.

Til de som mener at dette er utidig pirk og avsporing av en viktig debatt vil jeg si: Tvert imot. For menns engasjement blir ofte etterlyst i slike debatter. Men så lenge individuelle og ekstreme fenomener stadig blir ensidig framstilt som en side ved kjønnsroller eller generelle kjønnsegenskaper (og statistikken om nødvendig tillempes⁵ for å få dette til å stemme), kan man aldri regne med noe slikt engasjement, annet enn i form av såkalt «syting».

Dessuten: Stigmatisering og nedsettende generaliseringer er også et alvorlig problem. Dette ser ut til å være åpenbart for de fleste når det gjelder f.eks. gruppen innvandrere, men av en eller annen grunn mye mindre åpenbart når det gjelder gruppen menn. Så til de som tror poenget mitt er å påpeke forskjeller mellom innvandrere og nordmenn: Les en gang til. Minst. Legg også merke til at de fire påstandene øverst i postingen (som alle på sett og vis er sanne) kan ha ordene «nesten ingen» foran seg. Og de er fortsatt sanne.

Litt høyttenkning til slutt: Årsakene til at voldelige menn er mye vanligere enn voldelige kvinner er nok mange og sammensatte. Antakelig dreier det seg om en kombinasjon av biologi og miljø. Men én årsak synes så åpenbar at det er rart den ikke nevnes oftere: Menn er fysisk sterkere enn kvinner. Menn bruker fysisk makt fordi de kan. De må selvsagt ville også, men akkurat det er kanskje mer likelig fordelt mellom kjønnene?

NB: Selv om denne postingen er utløst av et par andre bloggeres omtale av partnervold de siste dagene, er den ikke først og fremst ment som noe tilsvar direkte til dem. Jeg forsøker å peke på det jeg oppfatter som generelt ved omtale av vold og kjønn i media.
 

Kilder: Oppslag i VG her og her, samt statistikk fra SSB her og her.

1. Statistikken gjelder kvinnelige ofre mellom 20 og 54 år. Det forutsettes her at samme prosentfordeling er noenlunde representativ for alle kvinner i forhold, uavhengig av alder. «
2. Med «innvandrerbakgrunn» antas her SSBs definisjon: personer født utenlands, eller som har to utenlandsfødte foreldre. «
3. Egentlig gjelder dette tallet mannlige ofre. Det er altså sett bort fra homofile forhold. «
4. Det er vanskelig å si sikkert hvordan dette fordeler seg på innvandrere og innfødte, da dette nevnes bare i noen av tilfellene i media. Merk også at såkalte «æresdrap» faller delvis utenfor statistikken, dels fordi det ikke registreres systematisk, og dels fordi dette ofte ikke utføres av partneren selv, men en slektning. «
5. I en debatt om vold i hjemmet for et par år siden ble statistikk som gjaldt «makt mot partner» (i vid og generell forstand) brukt som om tallene gjaldt grov vold, som jo har langt mindre omfang. «

Prektige mennesker har veldig dårlig innflytelse på meg. De gir meg lyst til å være stikk motsatt. Bad boy. Jeg kommer i en ny trassalder.

For det er noe grenseløst irriterende ved slike som er så modne, beherskede og korrekte i absolutt alle sammenhenger. Disse som alltid er pene i tøyet og har pene manerer og høy moral, som spiser sunt, er uhyre forsiktig med alkohol, og trimmer regelmessig. De som får gjort alt de skal og mer til, og som i det hele tatt har en uhyggelig kontroll over seg selv og livet sitt. De feilfri menneskene.

De kan være irriterende nok i seg selv – ved sin blotte eksistens – for oss med noe mindre selvdisiplin. Det hadde likevel vært greit hvis de bare hadde holdt prektigheten for seg selv. Men noen av dem gjør ikke det. De skal på død og liv fortelle om hvor sunne, nøkterne og anstendige de er. Underforstått: sånn bør du også være! Disse menneskene vet nemlig best.

Det er da jeg kjenner det. Trass. Jeg får lyst til å begynne å røyke. Teddy uten filter. Eksperimentere med ulovlige substanser, orgier og sort magi.

Hver gang noen brisker seg med dyder og måtehold, føler jeg trang til å belære dem om gledene ved å bli skikkelig dritings. Når jeg hører snusfornuftige utredninger om hvor godt man har av å stå tidlig opp på søndagene, og komme seg ut på tur i all slags vær, får jeg lyst til å si at jeg helst tilbringer helgene på sofaen, med potetgull og en kasse øl. Og kanskje en løsaktig kvinne eller to. Det går en faen i meg.

Men det verste er overbærenheten. For de fordømmer jo ingen. Nei, gud forby! De smiler og er kompis og «forstår»: javisst er det greit at du røyker og drikker og driver hor, bevares! De skjønner bare ikke vitsen. For sin del, liksom.

Dette har naturligvis ingenting med toleranse og respekt for andres valg å gjøre. Det er alt annet enn respekt. De hånler kanskje ikke høyt, eller rister på hodet så alle ser det – det ville nemlig være dårlige manerer – men man skal være usedvanlig dårlig sosialt utrustet for ikke å få med seg budskapet. Som man jo bare må bite i seg, for man har ingenting å ta dem på. De er uangripelige som lodotter.

Da er det tross alt greiere med folk som er åpne om hva de mener. Selv fullblods moralister som sier rett ut at du er en slask som vil ende i helvete. For sånt kan man forholde seg til. Da kan man i det minste svare, like åpent og ærlig, at man er glad til for ikke å havne på samme sted som dem. Hvor nå det måtte være.

Jeg skal uansett den andre veien.

Det gjør noe med meg, merker jeg, å måtte høre de samme 3 – 4 låtene om igjen og om igjen, HØYT, stort sett hver eneste dag i uke etter uke. Jeg blir grinete og oppfarende, og jeg tenker dårlig. Selv Dagbladets nettutgave har blitt en intellektuell utfordring. TV-titting må enten foregå med ubehagelig høyt volum eller med lyden skrudd av, og jeg kan bare glemme å lytte til mine egne CDer.

De tykke betongveggene, som sikkert kan beskytte mot både terrorbomber og klimakriser, har dessverre lite å stille opp mot dansbandmusikk med monoton vekselbass. Tvert imot – det er visse konstruksjonsmessige finurligheter som gjør at tonene ledes langs vegger og tak, inn i hver krok i alle rom.

Jeg antar at man i det lange løp tar skade på sin sjel. Selv er jeg fremdeles rasjonell, tror jeg, men mye tyder på at det kan være for sent for henne som spiller musikken.

Årets langrennssesong forventes å bli en spennende opplevelse, med flere nye øvelser på programmet. Ved å flytte det hele inn på stadion har man nå løst problemene med snømangel, og samtidig åpnet for et bredere spekter av sprintøvelser. Både 100 m og 200 m fristil forventes å gå rett hjem på kontinentet. Ikke nok med at første mann i mål vinner; man ser dessuten utøverne hele tida, og det er i praksis umulig å miste konsentrasjonen før konkurransen er over.

Men også andre grener har fått en ansiktsløfting. I hopp erstatter man nå stilkarakterene med logoene til de viktigste sponsorene. Og skiskyting blir enda mer nervepirrende enn tidligere, nå som strafferunden legges rett bak skyteskivene.

Men man hviler som kjent ikke på laurbærene innen idretten. Jack Rogue i IOC har blitt spurt om planene for de olympiske øvelser:

– Hvis idretten skal beholde sin appell, må den følge med i tida, sier Rogue. Det gjelder å finne det lille ekstra som fenger et moderne publikum, og samtidig ivareta den olympiske tradisjon. Vi ser bl.a. på nye kombinasjoner av kjente elementer…

– Noen eksempler?

– Ingenting er avklart ennå, men vi har mange spennende konsepter under vurdering. Parallell-hopp, f.eks. Hekke-langrenn. Fellesstart i utfor. Naken-slalom. Vi får se.

– Andre ideer?

– Vi går inn for å arrangere OL oftere. Ja, VM også. I alle grener. Slik det er nå må jo TV-kanalene vise massevis av repriser for å fylle opp tida som er satt av til sport.

– Noe nytt når det gjelder doping?

– Nja… nei, der er vi mer skeptisk. Det blir neppe egen øvelse til 2010, ihvertfall.

Se også: Kjære sporten

Jeg har hørt ville historier om hvor uvitende folk sørpå kan være om Nord-Norge. F.eks. at noen tror det går isbjørner i gatene. Og at folk fra f.eks. Mo i Rana kan bli spurt om de kjenner en eller annen i Tromsø. Myter, har jeg tenkt.

Men for en tid siden var det en konkurranse på NRK P1, hvor deltakerne var fra henholdsvis Mosjøen¹ og Sortland. Programlederen mente da at dette var et «skikkelig lokaloppgjør».

Altså: de to stedene ligger drøyt 50 mil fra hverandre, dvs. litt lenger enn fra Trondheim til Oslo. Jeg mener selvsagt ikke at programlederen burde vite avstanden. Jeg vet f.eks. ikke på stående fot avstanden mellom Molde og Stavanger heller, men det at begge byene ligger på Vestlandet får meg ikke uten videre til å anta at de må være nabobyer.

Så for sikkerhets skyld:

• Nei, det finnes ikke isbjørn i Nord-Norge. Brunbjørn er det visst derimot mer enn nok av, skal vi tro sauebøndene.
• Jada, vi har strøm, TV og internett.
• Jo, noen av oss banner nok noe mer (og dessuten betydelig bedre) enn folk sørpå, men vi blir antakelig slått av svenskene.
• Nei, vi er ikke båtvant og glad i fisk, alle sammen. Noen av oss kan ikke engang ro, og har aldri fisket i havet.
• Ja, midt på sommeren er det faktisk lyst døgnet rundt, og noen steder kan man se midnattssola. Men det er dessverre den samme sola som om dagen.
• Nei, vi pleier ikke elske i sneen.
• Javisst, det er langt fra Oslo til Finnmark. Når du kommer til Mosjøen er du knapt halvveis til Alta. Og fra Alta til Kirkenes er det 50 mil til.
• Nei, du kan ikke ta tog til Tromsø. Beklager.
• Ja, du kan med fordel ta med fisk til Lofoten. Eller ihvertfall fiskestang. For på spisestedene langs veiene går det mest i hamburger og pommes frites.
• Nei, jeg kjenner ikke tanta di i Kjøllefjord.

1. Vedkommende var egentlig fra Drevja, men programlederen skjønte ikke at dette var et sted. «

En anekdotisk analyse.

Det offentlige yter dårlig service, sies det. Underforstått: det private yter bedre. Og det er nok sant, mange ganger. Men jeg har inntrykk av at kvalitet og service er på vei nedover generelt i samfunnet – både i privat og offentlig sektor. Fokuset er på kostnader.

Som alle andre har jeg hatt mine negative erfaringer med helsevesenet og NSB. Samt Telenor, etter avmonopoliseringen. Men det er de private firmaene som har gitt meg mest bry. Joda, jeg vet at egne erfaringer er et altfor spinkelt grunnlag til å trekke konklusjoner om hele bransjer, men kanskje de kan illustrere noen alminnelige problemer?

Jeg sikter først og fremst til håndverkerne:

Håndverker A: Leiligheten min har glassinnbygd balkong. Denne var lekk allerede da jeg flyttet inn, og ikke bare litt; når det regnet sto vannet og fløt. Det var snakk om en reklamasjonssak, og det lokale boligbyggerlaget hadde for lengst bestilt reparasjon hos firmaet som hadde montert balkongen. Disse holdt til i en annen del landet, og kunne visst bare komme innom «når de likevel var i nærheten». Hvilket ikke var så ofte. Men av og til dukket de opp på kort varsel, tok en titt, smurte på litt silikon, og hastet videre til viktigere ting. Det tok drøyt to år fra jeg flyttet inn til feilen ble reparert.

Håndverker B: Jeg vurderte å pusse opp badet, og fikk et rørleggerfirma til å lage et kostnadsoverslag. Jeg forklarte hva jeg hadde i tankene, og ba om å få spesifisert kostnadene for hvert enkelt tiltak, så jeg kunne ta stilling til hvor mye jeg hadde råd til å få gjort. Joda, det kom en mann som målte og noterte. Jeg skulle få svar nokså snart, sa han. Men tida gikk uten at jeg hørte noe, så jeg ringte og purret. Da hadde vedkommende reist på ferie, og kollegaene kunne dessverre ikke finne papirene. Da han kom tilbake noen uker senere fant han ikke papirene, han heller. Dermed måtte vi begynne på nytt (etter å ha gjort to nye avtaler, da den første ble glemt). Jeg minnet igjen om at jeg ville ha kostnadene spesifisert. Det endte likevel med at jeg fikk oppgitt en enkelt sum. Og siden de ikke hadde tatt vare på underlaget måtte beregningene gjøres enda en gang.

Håndverker C: Det skulle gjøres noe arbeid i alle leilighetene i blokka (ca. en halvtimes jobb i hver), og beboerne ble bedt om å velge dato fra ei liste, samt oppgi telefonnummer. Flere i oppgangen krysset av for samme dag. Da dagen kom hørte vi ingenting fra firmaet. Ikke dagen etter heller. Jeg ringte, og fikk snakke med mannen som var satt på jobben. Det skjedde veldig mye for tida, kunne han fortelle. Dessuten hadde han vært innom og ringt på døra den dagen, men jeg «var jo ikke hjemme». Og det er sant. I arbeidstida er jeg på jobb. Det samme gjelder de fleste andre i blokka. Og man tar seg jo ikke fri hele dagen for å vente på håndverkere; man venter på å bli oppringt på det telefonnummeret man har oppgitt. Vel, etter at jeg maste ble jobben gjort med det samme. Men bare hos meg; noen av naboene måtte vente i ukevis etter avtalt dato.

Håndverker D: Jeg bestilte sliping og lakkering av et tregulv. Mannen med maskinen kom flere timer senere enn avtalt, uten å verken beklage eller forklare. Etter å ha slipt ferdig gikk han rett løs på lakkeringen uten å finpusse først, med det resultat at gulvet måtte pusses og lakkeres på nytt.

Håndverker E: Jeg har ved flere anledninger vært kunde ved et lokalt verksted for bl.a. hvitevarer. Reparatørene kommer hjem til deg, men bare når det passer dem. De avtaler helst ikke tidspunkt mer nøyaktig enn «i løpet av uka». Klokkeslett har de slett ikke noe forhold til. Hvis du insisterer på en ordentlig avtale, holder de den uansett ikke. Disse karene pleier også å dukke opp midt på dagen og bli forbauset over at ingen er hjemme. Ofte skjønner de ikke hva du sier på telefon – ikke oppdraget og ikke problemet. Hvis du oppgir nummer til mobil eller jobbtelefon, ringer de deg likevel hjemme. I arbeidstida.

Jeg har selvsagt ikke hatt bare dårlige erfaringer, men det ser f.eks. ut til at problemene med å holde avtaler er gjengs. Det store unntaket var et par snekkere som både kom når de skulle, gjorde utmerket arbeid, og til og med ryddet etter seg! Ikke var de dyre heller. Jeg ble så gledelig overrasket at jeg nesten ringte og takket. For de dårlige erfaringene dominerer. Jeg har faktisk utelatt et par av de verste eksemplene, da de er vanskelige å anonymisere, og jeg ikke ønsker å henge ut enkeltpersoner.

Så finnes det jo andre typer private tjenesteytere enn håndverkere. Jeg kunne f.eks. ha sagt noen ord om ISPer, men jeg tror vi lar det ligge. Dette har blitt altfor langt allerede.

Varehandel er enklere, skulle man tro. Men hvis du som kunde har behov for informasjon, har du ofte et problem. Det er nemlig ikke særlig vanlig lenger at de butikkansatte har skikkelig kunnskap om det de selger. Det er faktisk ganske vanlig at kunden, som altså lurer på noe, vet mer enn selgeren. Og ja, jeg mener spesialforretninger.

Også butikkansatte har ofte et veldig avslappet forhold til løfter og avtaler. Når de f.eks. sier at varen kommer «helt sikkert i neste uke», så betyr ikke det at varen kommer i neste uke. Jeg vet ikke helt hva det betyr. Kanskje de bare vil at du skal gå, sånn at de kan ekspedere neste kunde? For det er konkurranse på pris som gjelder, med blant annet akutt personellmangel som resultat. I noen bransjer foregår denne konkurransen mot rene internett-firmaer. Tenk om butikkene kunne satset på fortrinnene sine i stedet?

~

Noen av firmaene nevnt over mangler konkurranse, og vil nok heller aldri få det. Forholdene er for små. Andre har konkurranse i massevis, men det hjelper jo ikke når det utelukkende konkurreres på pris. Tvert om.

Svært få av de som havner på bloggen min har søkt etter pornografi. Nesten ingen, faktisk. Jeg liker å innbille meg at leserne mine er seriøse og ordentlige mennesker.

Men et snodig fenomen har fått meg til å lure. Ifølge statistikken min hos Sitemeter ankommer nemlig en stor andel av de besøkende direkte til kategorien kjønn. En veldig stor andel. Noen dager er det over halvparten. Nå er jo kjønnsroller og likestilling et populært tema blant bloggerne, for all del, men det virker likevel litt rart. Så her er en beskjed til de av dere som kanskje er ute etter andre ting:

Bare glem det! Det er ikke noe snusk på bloggen min!

Jeg er klar over at mange blogg-treff kan være generert automatisk, uten at det står mennesker bak. Men jeg vet ikke hva som er nifsest: at bortimot halvparten av leserne mine er kjønnsfikserte, eller at datamaskinene har begynt å bli det.