Floken i nettet

I november i fjor deltok jeg i NaNoWriMo, som går ut på å skrive et romanutkast på en måned. Senere lot jeg meg intervjue av en av mine egne karakterer: Usha, en fremmelig jentunge på 11 år.

– Enogtjue!

– Hm?

– Jeg er ikke elleve, jeg er enogtjue! Historien slutter jo «ti år etter»! Det må du da vite, du som har skrevet den!

– Jojo, men for det meste er du elleve.

– «For det meste»? Du respekterer meg ikke!

– Klart jeg gjør.

– Jaha? Hvorfor lot du meg bli kidnappet da? Uten grunn, til og med?

– Altså …

– Du sa det selv. Helt unødvendig for handlingen, sa du.

– Jammen, da var det for sent å ta det bort! Jeg ville ha mistet altfor mange ord. Så jeg måtte bare gjøre det beste ut av det.

– Ord? Er det alt jeg er for deg?

– Vel …

– Jeg måtte altså sitte over ei uke i en mørk kjeller bare fordi du skulle ha nok ord!?

– Nå gikk det jo bra til slutt, da …

– Jeg håper virkelig du har lært noe av dette!

– Absolutt! Jeg fikk trent på dialoger, for eksempel. Og vekslende synsvinkel i tredjeperson. Og så strevde jeg faktisk litt med tidsbøyning i tilbakeblikk. Akkurat det var en overraskelse. Dessuten lærte jeg at det er mulig å presse fram ideer, og at underbevisstheten ligger litt foran. Man kan faktisk bli overrasket over det man selv finner på!

– Jeg mente …

– Og detaljer! Der har du en vanskelig balansegang! Detaljer skaper troverdighet og gjør karakterene levende. For eksempel måten du rynker øyenbrynene akkurat nå. Ser du?

– Jeg …

– Jo, men samtidig skal man kutte bort alt som bare er fyllmasse. Alt som ikke har noen funksjon. Men det kan man vel egentlig bare glemme når hvert ord teller.

– Jeg mente: jeg håper du har lært å behandle mennesker!

– Vel, det blir det samme med mennesker, vet du. Jeg hadde med altfor mange. Man rakk ikke å bli ordentlig kjent med dem, og flere var helt uvesentlige for handlingen.

– Jasså? Uvesentlige? Hvem burde vært fjernet da, om jeg tør spørre?

– Hør nå …

– Hm? Kanskje drept, til og med? Det ville kanskje vært like greit at jeg døde der i fangehullet?

– Men kjære …

– Svar meg!

– Hm, jeg tror det er på tide å kutte nå.

Ellers anbefaler jeg Marens betraktninger om formidlingsglede og detaljer.

«Reidar» møter oss nydusjet og nybarbert, og han har tatt på en ren genser. Hvis han er ruset kan man ihvertfall ikke se det på ham. Blikket er klart, og han har et sjarmerende smil. På nært hold merker man likevel hvor sliten han virker. Og stemmen avslører ham. Reidar er tung rusmisbruker på tolvte året.

– Jeg har brukt alt du kan tenke deg. Først de såkalt «lette» stoffene, selvsagt. Det virket veldig uskyldig den gangen, men det ballet raskt på seg. Nå dreier livet seg kun om å skaffe penger og ruse seg.

– Hvordan begynte det?

– Det tror jeg faktisk jeg kan si helt nøyaktig. Jeg var tretten og fryktelig usikker på meg selv. Ferdig med barndommen, liksom, uten at det kom noe annet i stedet. Jeg følte meg ikke hjemme verken blant jevnaldrende eller voksne.

– Og så havnet du i dårlig selskap?

– Det kan du godt si. Jeg ble bedt i en bursdag. Takket ja, men gruet meg. Følte at jeg måtte. Det var ei tante som fylte femti.

– Ei tante?

– Ja, jeg syntes jeg måtte gå. Ville vært utakknemlig å si nei. Jeg pleide å være en del hos dem da jeg var mindre. De har en diger villa med stor hage, like ved byparken.

– Hva skjedde?

– Det var bare voksne der. Tanter og onkler og besteforeldre. Og folk jeg ikke hadde sett på flere år. Og så foreldrene mine, da. Alle snakket om ting jeg ikke hadde peiling på. Jeg følte meg helt uttafor og ville bare vekk.

– Lurte du deg bort etter middagen?

– Det tok liksom aldri slutt. Det var fire retter og taler og sanger. Jeg led meg igjennom. Satt der og pirket i maten til alle var forsynt. Så ble bordet ryddet, og gjestene gikk ut i hagen i det pene været mens de ventet på kaffen. Jeg ruslet rundt for meg selv. Nede ved hekken mot parken ble jeg stående. Rett på andre siden satt det noen ungdommer under et stort tre. En av dem vinket til meg.

– Og så?

Reidar tenner en røyk. Skjelver litt på hendene, puster tungt.

– Det sies at man ikke får stort ut av det første gangen, og det stemte for min del. Man blir ikke hekta med en gang. Man kan faktisk bakke ut i tide.

– Men det gjorde du ikke?

– Nei. Det var noe som … jeg vet ikke. Noe jeg hadde savnet. Det å dele en opplevelse, være en del av noe, hvis du skjønner?

– Fortell hva som hendte.

– Det er vanskelig å forklare. Disse menneskene … jeg innså at de var som meg, innerst inne. Men de hadde noe sammen som jeg ennå ikke ante noe om. De ville gjerne slippe meg inn. De ville meg vel.

– Du hadde ingen betenkeligheter?

– Jo, jøss. Men jeg skjøv det vekk. Jeg hadde alltid hatt betenkeligheter. Trukket meg unna. Nå ville jeg gi meg hen. Jeg ville være en av dem.

– Hvordan var selve rusopplevelsen?

– Jeg kjente ikke stort, egentlig. Jeg ble nok mer årvåken. Oppkvikket og klar i hodet. Men der og da var ikke rusen det viktigste. Det var ritualet. At jeg ble innviet. Voksen, på en måte.

– Og dermed var det gjort?

– Ja, etter det gikk det slag i slag. Det er rart … det smakte jo ikke godt engang.

– Smakte ikke godt?

– Ikke da. Ikke første gangen. Men alt begynte i det øyeblikket, det er jeg sikker på. Der, på tante Ingeborgs terasse, sammen med slektningene mine, drakk jeg min aller første kopp kaffe.

– Har du forstått reglene?

– Jeg tror det.

– Greit, da kan du begynne. Kast terning!

– Sånn …

– Fint. Du er tre år, og ei bølle dytter deg oppi en søledam. Hva gjør du?

– Eh …

– Du må trekke kort.

– OK, jeg tar det grønne.

– Da er du seks år og skal begynne på skolen.

– Men hvordan gikk det med dyttingen?

– Det er uten betydning. Glemt for lenge siden. Du er seks år og skal begynne på skolen. Kast terning!

– OK … det ble en sekser.

– Se der, ja! Du gjør det bra, og du får venner. Rykk fram to plasser… sånn, ja. Nå er du er tretten år og forelsket! Trekk kort!

– Da tar jeg det røde.

– Oppsann! Hun vil ikke ha deg!

– Pokker …

– Vel, sånn kan det gå. Nå er du atten og har eksamen. Du lurer fælt på hva du skal bli.

– Hmm … det blå?

– Du må kaste terning.

– OK … det ble en treer.

– Da er du tretti år, og…

– Tretti? Jeg var jo nettopp atten? Hvor ble det av tjue-åra?

– Dem har du tapt.

– Tapt?

– Du er førtifem år og lei av jobben din…

– Førtifem? Men …

– Du er førtifem år og lei av jobben din. Du ser deg om etter en ny.

– Jeg tar … eh …

– For sent! Du mister sjansen, og må gå rett til pensjonsalderen!

– Jammen … jeg var ikke klar!

– Du er sekstifem år og har pensjonert deg. Trekk kort!

– Det gule?

– Aj aj, det betyr sykdom! Men du kommer deg igjen, og får ekstra-kast!

– OK … sånn!

– Fint. Nå er du åttifem og dårlig til beins. Du skal velge eldrehjem.

– Åttifem?!

– Og tunghørt! Og glemsk!

– Jeg, jeg …

– Ikke nøl! Tida går!

– Vent … jeg …

– For sent! Du er ute!

– Vel, hvor mange poeng ble det?

– Beklager, men spillet er poengløst.

Bloggeby midtsommers er et søvnig sted. Gatene ligger øde. Knapt et menneske er å se. Selv bloggekattene, som en stund var så tallrike at det ble snakket frampå om skuddpremie, holder seg mest i skjul. De myser skeptisk fra gamle arkiver, og venter på bedre tider.

I enkelte strøk av byen kan man ennå oppleve en viss aktivitet. De mest iherdige holder stand, og prøver å holde butikken i gang. Men de fleste har dratt sin vei. De har annet å gjøre. Reise. Bade. Feste. Forelske seg. I beste fall slenger de innom en gang iblant, og legger igjen en lapp om hvor fantastisk de har det.

De travle kafeene, hvor det inntil nylig gikk livlige diskusjoner om politikk og livssyn, står nå tomme. De lukter innestengt og støvete, og dovne fluer surrer i vinduene.

~

The private eye…

Mannen som satt alene i baren var vant til tørke. Nå hadde han forskanset seg med en drink og en skål billige metaforer, mens han skriblet fraværende i en notatbok. Innimellom stoppet han opp. Tenkte seg om. Irritert rev han ut et ark og krøllet det sammen. Han bannet lavt. Hva visste vel han om noe som helst?

Han hadde alltid sett på seg selv som en outsider – en som kunne betrakte det hele utenfra, uten å bli involvert. Da byen vrimlet av mennesker hadde han holdt seg i bakgrunnen, sneket seg fram i smugene og gått sine egne veier. Joda, han hilste høflig når det ble forventet, han var ingen uvennlig mann, men han hadde aldri villet forplikte seg. Ønsket ikke å være en del av noe. For egentlig hørte han jo ikke til her?

Men med stillheten kom tvilen. For nå, etter at de fleste hadde dratt, ble det desto klarere for ham hvordan allting hang sammen. Tråder, viktige forbindelser … knuter i nettet. Og han var selv innblandet! Han sukket, og skjenket seg en drink til. Han ville nok aldri klare å forlate denne byen.

– Går det bra?

Noen la en forsiktig hånd på skulderen min. Jeg spyttet og så stjerner. Gjennom smaken av oppkast kjente jeg duft av sommer. Plutselig var jeg klar i hodet, og tok inn alt: sola som sto opp, et par som satt og klinte på en benk. Rop og latter. Lukt av grillmat og fuktig gress.

– Jada, jeg …
– Sikkert?
– Javisst. Bare vent litt, så …

Jeg tørket tårer. Det prikket i ansiktet, og den friske lufta var som en ny rus. Det var Knut som sto der. Han så oppriktig bekymret ut. Jeg måtte ha vært langt borte. Hjemmelaget vin og masse øl etterpå, jeg visste da bedre? Men stemningen hadde fått meg til å glemme alt jeg hadde lært. Det var gått tjue år, alt var nullstilt. Vi startet på nytt, og gjentok til og med feilene.

Hvor ble det av alle sammen? Jeg skulle så gjerne ha snakket med Trond og Øystein. Og Elin, hvor dro hun? Kanskje vi hadde snakket sammen, jeg husket ikke. Alt etter middagen var bare glimt. Ei overfylt drosje, noen som sang. Et diskotek der folk kom bort fra hverandre.

Når kom neste sjanse? Om tjue nye år? Aldri?

---

Dette forsøket på kortprosa var mitt bidrag i «åpen klasse» i Bloggidol, der det ble uplassert. Bidragene ble sendt inn anonymt, og kunne ikke være på mer enn 200 ord.

Et møterom i en kommune nordpå. En ordfører, en rådmann og et par andre representanter for kommunen sitter og venter spent. Det banker på døren, og to pent kledde menn kommer inn.

– Værsågod og sitt. Kaffe?

– Jotakk. Nå, har dere kikket på prospektet vi sendte?

– Nja, det har vært litt hektisk. Mye møter og sånt. Så vi tenkte vi kanskje kunne gå igjennom det viktigste nå, sammen med dere?

– Visst, visst! Selvfølgelig! Vel, da skal vi ikke kaste bort tiden. Hvis dere ser på side 3 … nei, ikke der! Der, ja … akkurat. Ja, dere ser tallene? Så mye kan dere tjene.
– Oj!

– Nå skal man kanskje ikke ta for gitt et resultat av denne størrelsen, men at dette er en gullkantet investering kan ingen komme fra.

– Man hører jo en del snakk om risiko …

– Joda, det er en viss risiko med alt. Man vet jo aldri. Alt kan skje. Det kan bli krig, ikke sant? Eller det kan falle ned en meteor …

– Haha, det skulle tatt seg ut!

– Ja, ikke sant?

– En meteor! Haha, ser dere for dere … ?

– Jo, så ved å investere nåverdien av de framtidige kraftinntektene – dere sitter jo på en gullgruve, vet dere – så blir forventningsverdien av den totale avkastningen … Tja, det er snakk om atskillige millioner … Nå skal vi se. Et øyeblikk, bare. Jo …

– Oj!

– Ikke sant?

– Kult! Og dette er sånne obla … oblagi …?

– Nettopp! Så hvis dere nå skriver her … og der, ja … Sånn, fint! Utmerket!

– Er det greit, da?

– Da skal alt være i skjønneste orden.

– Og når begynner vi å se noe til gevinsten?

– Når som helst. Når som helst. Hvis det ikke faller ned en meteor, da!

– Hahahahaha!

– Nettopp!

– Det var jammen bra at vi fikk vite om dette!

– Det gjelder å være åpen for mulighetene, vet dere. Være litt frampå. Play the game, ikke sant? Og mellom oss sagt: sånt er det ikke mange kommuner som skjønner.

– Tenk dere, en meteor! Svisj …

– Vel, det skulle vel være alt. Da får vi bare ønske dere lykke til med investeringene.

– Takk. Og takk for hjelpen!

– Ingen årsak. Gleden er på vår side.

– … og pang! Rett i bakken!

I går ble jeg sittende og lese gamle artikler på nettet om blogging. Jeg fant mye rart. I Aftenposten, for eksempel, antydes det at vi bloggere ikke er helt ærlige. At vi iscenesetter oss selv. Spiller roller og forteller skrøner. For noe sludder! Skulle jeg liksom skrive noe jeg ikke kan stå inne for? Lyve om meg selv? Det skulle tatt seg ut. Og rollespill? Nei, vet du hva!

Jeg må innrømme at jeg ble litt het i toppen der jeg satt. For å få noe annet å tenke på, ruslet jeg inn på biblioteket; det ligger vegg i vegg med hjemmekontoret. Tidligere hadde jeg kontor i andre etasje, men jeg fikk flyttet det ned. Mye mer praktisk. Det gamle ble gjort om til musikkrom, og jeg må si jeg ble godt fornøyd. Flygelet kom virkelig til sin rett.

Jo, en god bok var nok det jeg trengte. Kanskje jeg skulle bla litt i en av mine egne utgivelser, for riktig å bøte på selvtilliten? Men jeg var blitt helt skjelven av dette blogg-våset, og turde ikke klatre i stigen. Jeg ble stående og kikke på måfå i de nederste hyllene, uten å finne noe som fanget interessen. Blikket falt i stedet på sølvkaraffelen etter morfar. Den sto og fristet ved ørelappstolen foran peisen. Jeg sjenket meg et raust glass Lagavulin. Jo, det var bedre. Kanskje jeg skulle ta glasset med ut på terrassen? Været var jo så nydelig.

Det ble til at jeg satte meg ved den gamle paviljongen – den helt nede ved bekken. Jeg blir alltid så rolig til sinns av å se på karpene og de gamle terrakotta-figurene. Alt var stille og fredelig. De eneste lydene var fuglesangen i magnolia-trærne og et og annet «snapp» fra Knutsens hagesaks. Ja, Knutsen er gartneren. Han har jobbet hos oss i over førti år, og vet hva han driver med. Men han spør gjerne om andres mening: «Burde vi utvide urtehagen neste år?» «Hva tror du om gul mimosa ved dammen?» Og jeg har jo ingen anelse. Men jeg stoler på Knutsen.

En gjenglemt avis lå og blafret i sommerbrisen. Jeg skummet overskriftene, men det var mer enn nok. Falskhet og grådighet, opp og i mente. Bedrag, opsjoner og hemmelige bankkonti i Sveits. Apropos … kanskje jeg skulle jobbe litt en av dagene? Nåja, det meste gikk jo av seg selv for tiden, så det var vel ikke så farlig.

Nå kjente jeg at whiskyen begynte å glatte over alle bekymringene. Jovisst, dette var bedre! Og ennå hadde jeg noen dager for meg selv før Beatrice kom tilbake fra venninneturen sin. Et par av venninnene skulle visst være med, og bli over helgen. Ja, det var sant! Hun hadde jo invitert flere gjester. Hageselskap med treretters middag og levende musikk … Det hadde jeg helt glemt. Og åpen vinkjeller! Vel, jeg hadde lovet å stille opp, og et ord er et ord. Men dette er liksom ikke helt meg, når sant skal sies.

Den pleide å komme når han minst ventet det. Gjerne på fine sommerdager, når han satt i hagen med ei bok, eller når han slumret etter middagen – plutselig var den uhyggelige lyden der, og det var som han frøs til is, uansett hvor varmt det var. Etter hvert ble det vanskelig å nyte slike dager. Han ble anspent, og tok seg i å speide etter glimt av hvitt mellom trærne. Senere hadde den begynt å komme på regnværsdager også, og til og med midt på vinteren. Han kunne aldri føle seg trygg.

Det var dette som var det verste. Uforutsigbarheten. Mangelen på kontroll. Og den messende lyden; hypnotisk og uvirkelig, men samtidig så merkelig kjent. De første gangene hadde han vært mer vaktsom enn redd. Men gradvis gikk sannheten opp for ham i all sin gru: Du kunne ikke slippe unna. Ikke i det lange løp.

Men han nektet å godta det. Han fant seg ikke i å måtte leve resten av sitt liv i angst. Det måtte være noe han kunne gjøre. Han begynte å legge en plan.

Han forsøkte å tenke tilbake. Var det noe mønster? Hvor var de svake punktene? Han ble overrasket over hvor mye han husket når han bare prøvde, og etter noen dager hadde han klart et opplegg som virket lovende. Det var riktignok enkelte usikkerhetsmomenter, men det var det ingenting å gjøre med. Han ville uansett bare få ett forsøk.

En dag meldte langtidsvarselet en lang varmværsperiode, og da gikk han til aksjon. Utstyret var allerede kjøpt inn: et radiosett med oppladbare batterier, et lite solcellepanel, hørselvern, varmekjeledress, finlandshette, varseltrekant, og en isolert tank med flytende nitrogen.

Han begynte med varslingssystemet. Nederst i dalen var det et sted hvor elva svingte nesten helt inntil en høy fjellskrent, slik at det bare var en ganske smal passasje imellom. Der var den nødt til å komme forbi før eller siden. Han plasserte den ene radioen bak en stor stein like ved veien, og koblet til solcellepanelet. Deretter kamuflerte han alt unntatt selve solcellene med busker og gress. Da han kom hjem plasserte han den andre radioen sånn at han kunne høre den hele tida. Deretter la han fram resten av utstyret slik at det var klart til bruk på kort varsel. Så var det bare å vente.

Det skjedde ingenting de to første dagene, men han sov urolig om natta, med den lille radioen stående på nattbordet. Han kunne riktignok ikke huske at den noen gang hadde dukket opp etter solnedgang, men han turde ikke ta noen sjanser.

Men så, den tredje dagen, skjedde det noe. Han satt i en fluktstol under den store eika da radioen begynte å gi lyd fra seg. Det var ingen tvil. Den syke, monotone messingen var ikke til å ta feil av. Han hadde en gang blitt fortalt at det skulle være en slags lokkelyd, men han fant tanken både absurd og frastøtende.

Raskt tok han på seg kjeledressen og finlandshetta. Så løp han bort til den lille brua i skogkanten. Her var den også nødt til å passere. Han satte opp varseltrekanten og la seg i skjul bak et kratt. Han behøvde ikke vente mer enn et par minutter før han hørte den. Da tok han på seg hørselvernet, og tvang seg til å puste rolig. Sånn ja; ut, inn… det var bedre. Han måtte skjerpe seg. Om han brøt sammen nå, så nært målet, ville han aldri tilgi seg selv.

Så var den der. Han så den bleke skyggen komme over bakketoppen, og fra da av handlet han nærmest automatisk. Han reiste seg opp, tok godt tak i nitrogentanken, og koblet fra sikkerhetsventilen. Akkurat idet utysket stoppet foran varseltrekanten, åpnet han dysen. En stråle med temperatur på 196 minusgrader skjøt ut fra munnstykket.

Virkningen var forbløffende. Det dannet seg øyeblikkelig et grått rim over det hele, og motoren stoppet brått. Etter bare noen sekunder eksploderte dekkene. Deretter ble frontruta helt matt. Så slo den sprekker, og så eksploderte den også. Og lyden! Den fryktelige lyden var borte! Han kunne merke det selv med hørselvernet på. Den grusomme radbrekkingen av Griegs «Norsk dans nr. 2», som alltid stoppet midt i en linje – aldri mer! Bokstavene langs sida var nå bare såvidt leselig gjennom frostrøyken. Han måtte smile. Teksten passet bedre enn noen gang. Nå var det virkelig en isbil!

En ny plan begynte allerede å ta form i hodet hans. Neste gang skulle han ta kirkeklokkene!

Gud er ikke død. Han er bare litt sjaber.

Han hadde vært slik en målrettet og selvsikker gud i begynnelsen, med sans for detaljerte planer og stram ledelse. Han hadde satt sin ære i førsteklasses kvalitet og intelligent design. Alt hadde han tenkt nøye ut, ned til den minste bagatell. Ikke en spurv skulle falle til jorden uten at han visste hvor og hvorfor. Det ble naturligvis mye å holde styr på – altfor mye for en enkelt gud. Men han hatet å delegere. Nei, full kontroll skulle han ha! Og forresten var ikke alle englene til å stole på.

Etter hvert begynte dette å ta på. Han ble stresset og oppfarende, og slo hardt ned på all ulydighet. Litt epleslang bare, og han gikk bananas!

Han ble derfor dypt skuffet da resultatet slett ikke ble slik han hadde tenkt. Folk kriget, svek og hadde seg. Han prøvde å gjøre noen justeringer her og innstramminger der, men det hjalp ikke det minste. Til slutt var han så utslitt og deprimert at han måtte ta seg fri noen dager. Det gikk som det måtte gå: han ramlet på fylla.

Dypt i sitt titusende glass med nektar fikk han det for seg at han skulle ødelegge alt sammen, og prøve på nytt. Men han orket ikke tanken på å starte helt fra scratch. Det var så ufattelig kjedelig å skape lys, mørke og hvelvinger og alt det der, og det tok så uendelig lang tid. Han ville ha resultater med det samme, og valgte derfor en lettvint løsning: han reddet unna et par eksemplarer av hver art, oversvømte resten, og lot så det hele ta seg opp igjen av seg selv.

Endelig kunne han slappe av, tenkte han fornøyd, og skjenket seg et stort glass soma. Men det varte ikke lenge før alt var like ille igjen, med synd og krig og obsternasighet. Nå tok panikken ham, og han improviserte uten mål og mening: Språkreformer! Svovel og ild! Men det var håpløst. Da han sluknet til slutt, utslitt og fortvilet, hadde han ikke oppnådd annet enn massakrer og ødeleggelse.

Han våknet til en guddommelig bakrus. Og det hjalp ikke akkurat på fylleangsten da han husket hva han hadde gjort. I nesten to tusen år lå han i himmelsengen med hodepine og dårlig samvittighet. Han orket knapt å svare på bønnene han fikk.

Nå er det lenge siden noen har hørt noe fra ham. Han lot junior overta da skallebanken var på det verste, og siden har han holdt seg i bakgrunnen. Han skal ha kommet litt til hektene igjen de siste par hundre årene, men holder fortsatt helst sengen. Klok av skade lar han være å gripe inn. Han har jo vært fristet mange ganger, f.eks. da det ble tillatt med kvinnelige prester, og den gangen homofili ble strøket fra WHOs liste over sykdommer, men han vet at det bare ville gjøre vondt verre.

For det er nye tider, såpass har han skjønt. Til å begynne med hadde junior virkelig ofret seg for saken, bokstavelig talt, og lovet dyrt og hellig å ikke endre på noe. Men siden ble det tilgivelse for ditt og toleranse for datt. Han kjenner seg ikke igjen lenger. «Det må vel gå seg til», pleier han å si til de betrodde englene som kommer innom med manna og kakao. De muntrer ham opp så godt de kan, og trekker fram solskinnshistoriene: en abortlege som er skutt, en kristen president som er gjenvalgt, og en håndfull spurver som har falt til jorden i henhold til planen. Da smiler han fraværende og rister på hodet.

For egentlig har han mistet troen.

Se også:
Blasfemiske beretninger, del 2
Blasfemiske betraktninger