En vitenskapsmann holdt en gang et populærvitenskapelig foredrag om astronomi. Han fortalte om planetene som kretser rundt sola, sola som kretser rundt Melkeveiens sentrum, osv. Etter foredraget reiste en eldre frue seg og tok ordet: «Unge mann, De tar nok feil. Jorden hviler nemlig på ryggen til en gigantisk skilpadde.» Vitenskapsmannen ville vite hva som i såfall befant seg under skilpadden. «De er smart, unge mann», svarte damen, «men det er naturligvis skilpadder hele veien ned!»
Denne anekdoten illustrerer problemet med uendelig regresjon: Alt må ha en årsak, og man kommer aldri fram til et første utgangspunkt. Den har bl.a. vært brukt som et argument mot kreasjonisme.
Et moralsk fundament?
Det samme bildet kan imidlertid også brukes om verdisyn: Våre standpunkter i enkeltsaker er basert på mer fundamentale holdninger, og i «bunnen» ligger såkalte grunnleggende verdier. Men hva hviler disse på? Svever de i løse luften? De religiøse har tilsynelatende en første skilpadde å stable etikken sin på, nemlig gud. Men dermed flytter man bare regresjonsproblemet over til å gjelde guds eksistens i stedet. Og hva med oss som ikke tror på gud? Er vi uten noe moralsk fundament?
I matematikken opererer man med aksiomer, dvs. valgte grunnsetninger som resten av matematikken er basert på. Vi kunne ha valgt andre aksiomer, og dermed fått en annerledes matematikk. Men det viser seg at de aksiomene som vanligvis legges til grunn gir en matematikk som kan brukes til å beskrive virkeligheten, slik vi observerer den. Matematikken danner et kart som stemmer med terrenget.
Kan vi tenke slik når det gjelder etikk? Hva betyr det i såfall at kartet stemmer med terrenget? La oss først ta en omvei om biologien:
Gener og natur
I 1835 kom Charles Darwin til Galapagos-øyene. Her gjorde han oppdagelser som senere fikk stor betydning for hans evolusjonsteori. I boka The Voyage of the Beagle skrev han:
«I have not as yet noticed by far the most remarkable feature in the natural history of this archipelago; it is, that the different islands to a considerable extent are inhabited by a different set of beings. My attention was first called to this fact by the Vice-Governor, Mr. Lawson, declaring that the tortoises differed from the different islands, and that he could with certainty tell from which island any one was brought.»
Evolusjon avhenger av såkalt naturlig utvalg av arvelige egenskaper (gener). I populariserte framstillinger sier man gjerne at «den sterkeste overlever». Dette er imidlertid en forenklet og til dels misvisende beskrivelse. For det første handler det ikke om å være sterk, men å være godt tilpasset miljøet. For det andre er det ikke slik at kun den best tilpassede overlever. Variasjon i egenskaper gir ulike fordeler og ulemper mhp. overlevelse og muligheten til å få parret seg, og det vil være mange forskjellige kombinasjoner av egenskaper som fungerer «godt nok». Det er derfor riktigere å si at ved ressursknapphet (eller knapphet på tilgjengelige maker) vil de dårligst tilpassede individene tape i konkurransen, og deres egenskaper vil dermed forsvinne ut av genpoolen.
Av og til oppstår nye egenskaper, pga. mutasjoner. De fleste av disse er skadelige, men det hender at de er fordelaktige. De vil i såfall kunne utkonkurrere andre egenskaper, og dermed bidra til at arten endres.
Men det er altså miljøet som bestemmer hvilke egenskaper som er henholdsvis «gode» eller «dårlige». Man kan si at det fungerer som et filter for genene. Når miljøet endrer seg, kan derfor andre egenskaper enn tidligere få konkurransefortrinn. Dersom en populasjon splittes opp, f.eks. ved at den sprer seg til flere øyer som siden er isolert fra hverandre, og miljøene på disse øyene er litt forskjellige, vil hver delpopulasjon utvikle seg forskjellig. Når disse forskjellene blir store nok, klassifiseres delpopulasjonene som separate arter.
Merk at en arts miljø ikke bare består av ytre faktorer som klima, terreng og geologi, men også av andre individer og arter. Artene er hverandres miljøfaktorer. For en bestemt dyreart kan planter f.eks. fungere som kamuflasje i tillegg til å være føde, mens andre dyr kan være konkurrenter, byttedyr eller predatorer. Når artene utvikles, endres dermed også miljøet for hver enkelt art. Det er altså snakk om en vekselvirkning: Miljøet bestemmer hvilke egenskaper som utgjør fordeler i kampen om å overleve, og dermed hvordan artenes utvikling blir, mens utviklingen av artene i sin tur er med på å forme miljøet, som igjen gir nye betingelser for videre utvikling, osv.
Memer og kultur
Utviklingen av kultur og ideer kan beskrives på noenlunde tilsvarende måte, der kulturen tilsvarer miljøet og ideer tilsvarer gener.
Ideer er ofte konkurrerende. Noen vil ha sterkere påvirkningskraft enn andre, og disse vil i sterkest grad spre seg og danne grunnlag for nye ideer. De bidrar dermed til å forme og utvikle kulturen. Dvs, det foregår en sosial evolusjon tilsvarende den biologiske. Og akkurat som ved biologisk evolusjon finner det sted en vekselvirkning: kulturen er et resultat av de ideene som har vunnet frem, samtidig som den er filteret som avgjør hvilke nye ideer som sprer seg og utvikler seg videre.
Biologen Richard Dawkins førte denne analogien noe lenger: han innførte begrepet memer, som en direkte analogi til gener. Memene er altså å forstå som «informasjonsenheter» som spres via sosial påvirkning, istedenfor gjennom arv.
Men hva bestemmer hvilke ideer som overlever og «formerer seg»? Hvordan «velger» den eksisterende kulturen dem ut?
Også dette kan sees analogt til det biologiske tilfellet: De dårligst tilpassede ideene velges bort. Et opplagt eksempel er ideer som er basert på påviselig gale premisser. Vitenskapen har derfor i løpet av de siste 3 – 400 år vært en viktig del av det kulturelle filteret. De fleste ideer er imidlertid av en slik art at det ikke gir mening å snakke om sant eller usant. Dette gjelder f.eks. etiske spørsmål. Men også i slike tilfeller kan noen ideer ha dårlige muligheter til å overleve på lang sikt. Dette vil typisk være tilfelle hvis ideene er skadelige i den forstand at de undergraver kulturen (og dermed sitt eget «livsgrunnlag»). Med andre ord: Ideer som virker sterkt destabiliserende på samfunnet vil være en kulturell «blindvei». De vil naturligvis kunne oppstå flere ganger, eller opprettholdes innenfor subkulturer, men konsekvensene hindrer dem i å spre seg og gi opphav til noen utvikling.
Dermed sitter vi igjen med et mangfold av ideer som enten støtter opp om samfunnet slik det er, eller som bidrar til endringer som oppfattes som utvikling (eller ihvertfall ikke destabiliserer dramatisk). Disse filtreres altså gjennom kulturen slik den til enhver tid er, og denne kulturen er igjen et resultat av den utviklingen som så langt har funnet sted.
Hadde utviklingen fram til i dag vært annerledes, ville kanskje også andre ideer vunnet fram i dag. Hvor forskjellige de kulturelle utviklingsveiene vil kunne være avhenger av de begrensningene som er gitt ved menneskets natur. F.eks. er både empati og egoisme naturgitte egenskaper ved mennesket, og de er derfor en del av grunnlaget for ethvert fungerende etisk system. En annen avgjørende egenskap er at vi er flokkdyr. Dette er kanskje en forutsetning for noen sosial evolusjon overhodet. Disse og andre biologiske egenskaper danner rammen for hva som er mulig kulturelt. Her finner vi altså forbindelsen mellom den biologiske og den sosiale evolusjon: den første danner grunnlaget for den andre.
Så hva betyr det at noe er «riktig» eller «galt»? Fasiten ligger ikke i et fast, objektivt gitt utgangspunkt. Vi trenger ikke vite hvor skilpaddene starter. Vi kan observere hva vi faktisk gjør: vi følger vår samvittighet. Denne er selvsagt ikke identisk for alle individer, men variasjonen er forholdsvis liten innenfor en og samme kultur. For det er der den kommer fra: vi sosialiseres til å føle at ting er riktig og galt, gjennom den kulturen vi vokser opp i. Og denne er altså et produkt av en rekke ideer som har sluppet igjennom det kulturelle filteret i tidligere epoker.
Etikk er dermed til syvende og sist en deskriptiv disiplin: Vi utleder den ikke fra noe objektivt gitt; vi systematiserer og formaliserer vår samvittighet, slik den faktisk har blitt.
Å krysse avgrunner
I århundrer var stabilitet et spørsmål om makt og tro. Trusler om represalier og troen på absolutter holdt menneskene på plass. Selv om man også i gamle dager hadde medfølelse med individer som led, trengte ikke dette være noe vesentlig poeng for hva som ble oppfattet som rett eller galt. Samfunnet besto, uavhengig av individuell lidelse. Så lenge stabiliteten ble opprettholdt, var det ingen behov for endringer.
Etter hvert som absolutt autoritet begynte å falle bort som grunnlag for etikken, ble dette annerledes. Da var det ikke lenger mulig å opprettholde et samfunn der mennesker led og var utrygge. Hensynet til den enkeltes trygghet og velbefinnende ble langt viktigere for stabiliteten i samfunnet, og dermed også for etikken. Et bortfall av troen på det absolutte fører dermed ikke til at «alt blir tillatt», slik noen troende hevder. Snarere tvert om.
En utfordring oppstår når ulike kulturer, som har eksistert atskilt lenge (som øyene i Galapagos) møtes, og de kulturelle normene har utviklet seg svært forskjellig. Hvordan oppnå et felles kart?
For fremdeles finnes kulturer av den «gamle typen», der religion og absolutt makt er bestemmende for etikk og lovverk. Det er likevel et fellestrekk ved alle samfunn at trygghet og stabilitet verdsettes høyt. Man forsøker stort sett å unngå lidelse og nød, i det minste for seg selv og sine nærmeste. Framgang og velstand er også en målsetning i de fleste kulturer, også i en del av de som ikke er moderne i alminnelig forstand. Hvis vi sammenligner slike faktorer: fred, stabilitet, individuell trygghet, utvikling, velstand, osv. – verdier som er viktige overalt – er det liten tvil om at samfunn basert på demokrati og menneskerettigheter har langt bedre resultater å vise til enn andre samfunnsformer. Disse ideene har vunnet frem og utviklet seg, fordi de virker. Dessuten: Våre samfunn var en gang også styrt gjennom religion og absolutt makt. Det er de ikke lenger. Det er derfor rimelig å anta at en tilsvarende utvikling (eller forfall, avhengig av ståsted) vil finne sted i dagens teokratier og diktaturer, gitt at de ulike ideene får konkurrere fritt.
Men det er umulig å foreta noen objektiv sammenligning av ulike kulturer og etiske systemer. Man bruker alltid sin egen etikk som grunnlag for sammenligningen. Et nøytralt ståsted eksisterer ikke. Jeg tror det er viktig å ikke glemme dette. Når det oppstår konflikter mellom ulike tankesett kan man derfor ikke bare heve seg over konflikten, som en nøytral dommer, og liksom se det hele «utenfra». Man er et produkt av sin kultur, og har sin målestokk derfra.
Å stikke fram hodet
Selv om det ikke finnes noe objektivt rett og galt vil vi uansett mene at det vi selv står for er det beste. Og det er jo nettopp når fasiten mangler at meninger blir relevante. Det er malplassert og aldeles overflødig å mene om slikt som kan vises å være sant eller usant.
Men siden ideer konkurrerer kan noen av dem sies å bli «riktige», i den forstand at de lever videre og utvikler seg, på bekostning av de ideene som viser seg å ikke være levedyktige. Så hvis man har tro på egne verdier og standpunkter, bør man gi dem en best mulig sjanse i denne konkurransen. Dvs. ta dem på alvor, leve etter dem, og våge å si dem høyt.
