Floken i nettet

Jeg har blitt tagget av Frøken Makeløs. Man skal formulere sin egen anti-jantelov, og poenget er visst å si positive ting om seg selv. Det vil jeg ikke. Jeg skriver helst ikke særlig personlig i bloggen, og ihvertfall ikke selvskryt. Men det går jo an å si noe om dette likevel.

Janteloven ble formulert av Aksel Sandemose, i boka En flyktning krysser sitt spor (som jeg anbefaler på det varmeste). Noen oppfatter loven som et slags synonym for misunnelse, og det hender den blir brukt som en unnskyldning for å være selvgod. Men janteloven handler om hvordan gjensidig sosial kontroll i små samfunn fører til at man undertrykker hverandre. Det dannes trange normer, og den som ikke passer helt inn kan få selvfølelsen ødelagt.

Så kanskje vi trenger noen huskeregler for hvordan vi selv skal unngå å bli en del av bygdedyret? Her er et forslag:

1. Sett pris på andres evner og innsats, og vis det. Gi ros.
2. Tør å vise at du setter pris på ros fra andre.
3. Ikke gjør deg mindre enn du er. Unn deg gleden over å mestre.
4. Lær av andre, og del av dine egne kunnskaper.
5. Respekter andres grenser, og ikke misbruk andres tillit.
6. Selv den sterkeste kan være sårbar. Vis omtanke.
7. Ikke la din egen styrke bli til forakt for andres svakhet.
8. Vær raus. Forskjellighet er en ressurs.
9. Du er unik og har verdi i deg selv. Du trenger ikke måle deg mot andre.
10. Noen er flinkere enn deg. Det er ikke farlig.

Martine Aurdal forsøker i Dagbladet å kritisere (og latterliggjøre?) bruk av biologiske forklaringsmodeller for atferd, og demonstrerer med det ettertrykkelig at det haster å få spredt kunnskap om dette. Hun skriver:

«Selvsagt er genenes påvirkning på menneskelig atferd og hormonenes betydning for viljen interessant å forske på. Men dette er ikke nye perspektiver.»

Nei, det stemmer. Dette er vitenskap som har eksistert lenge. Det som eventuelt vil være en nyhet, er at disse perspektivene blir forstått og tatt på alvor i norsk samfunnsdebatt.

«… selv om evolusjonspsykologien kan være spennende forskning, har den liten gyldighet i politikken.»

Er ikke kunnskap om atferd viktig for hvordan samfunnet utformes? Hvordan vet i såfall Aurdal dette?

«Selv om menn er mer voldelige enn kvinner, og dette muligens kan forklares biologisk en gang i framtida, skal ikke samfunnet godta vold fra verken menn eller kvinner.»

Nei, selvsagt ikke. Men dersom vi skal greie å forebygge vold, må vi sette inn de riktige tiltakene. Da kan det være av stor betydning hvorvidt sammenhengen mellom kjønn og voldelig atferd har en vesentlig biologisk komponent eller om dette kun er et resultat av kultur.

«Politikken er ikke til for å konservere menneskets iboende tilbøyeligheter.»

Jeg skjønner ikke hvor Aurdal vil med å si dette. Det er jo ingen som mener noe slikt, og det må hun da være klar over?

Naturen sier ingenting om hva som er riktig eller hva vi bør gjøre. Men den kan fortelle oss en hel del om hva som er mulig, og om hvordan vi bør gå fram for å få til det vi vil.

«Hvordan skal menneskets hang til hevn tas hensyn til i lovgivningen, slik Eia hevder? Er det blodhevn han vil gjøre lovlig?»

Dette er så tøvete at det er litt pinlig. Men siden uvitenheten om dette er stor, bør det likevel kommenteres: Det å ta hensyn til våre naturlige tilbøyeligheter er ikke det samme som å legge seg flat for dem. Det kan tvert imot bety at man ønsker å kontrollere dem, men at man ønsker å gjøre det på en måte som faktisk virker.

Bør vi ikke ta hensyn til f.eks. aggresjon og vold når vi utformer lover? Bør vi se bort fra seksualdrift, sjalusi, egoisme og nysgjerrighet? Er det ikke nettopp fordi vi har slike tilbøyeligheter at lovene er som de er?

Når det gjelder hevnlyst mener jeg at dette er den viktigste grunnen til å operere med straffer. For dermed får folk tilfredsstilt behovet for hevn uten å ty til selvtekt.

Når man skal formidle kunnskap er det også enkelte naturlige tilbøyeligheter som det er viktig å kjenne til: Frykten for det ukjente, trangen til å lage seg forklaringer på sviktende grunnlag, samt motstanden mot å endre sin virkelighetsoppfatning.

Hevd

– Jeg har bodd her hele mitt liv, og har rett til å fortsette å bo her i fred.

– Jeg har rett til å bo her, for bestefaren min bodde her en gang.

Det første er et gyldig argument, uansett hvem du er. Det andre er et ugyldig argument, uansett hvem bestefaren din er. Rettigheter gjelder individet.

Skyld

Skyld er heller ikke arvelig. Ingen skal måtte betale for forfedrenes synder. Eller for naboens.
Individer kan ha skyld, og gjennom dem, organisasjoner og myndigheter. Men «befolkninger» og «folkeslag» har det ikke.

Forsvar

Alle har rett til å forsvare seg. Gjengjeldelse er ikke forsvar. Handlinger som eskalerer en konflikt, og som man vet gjør det, er ikke forsvar.

Jeg ble oppmerksom på dette lovforslaget via Den tvilsomme humanist.

Altså: Regjeringen foreslår å utvide Straffelovens § 135 om «hatefulle ytringer», til også å gjelde «angrep på religion eller livssyn». Samtidig sier de: «Men straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer», og: «Blasfemibestemmelsen i straffeloven foreslås fjernet, siden den da ikke lenger er nødvendig.»

Nei, det er klart: vi trenger jo ikke to blasfemiparagrafer. For det Regjeringen i realiteten gjør med dette forslaget, er å vekke blasfemiparagrafen opp fra de døde. De bare velger å kalle den noe annet.

Jeg minner om at dagens versjon av Straffelovens § 135a allerede gjør det straffbart å «forhåne» eller «fremme ringeakt overfor» noen pga. deres religion eller livssyn. Men dette er altså ikke nok. Nå vil man at det også skal være straffbart å angripe selve religionen.

Man kan jo spørre seg hvordan dette skal håndheves. Det forutsettes riktignok at uttalelsene er «forhånende» og «fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold», men hva betyr det? Hvor går grensen for når kritikk blir krenkende? Hvem skal avgjøre det? Skal det være opp til den som hevder seg krenket? Og hva er «saklig meningsinnhold»? Satire og karikaturer, f.eks, er det usaklig nok til å rammes? Kanskje det går bra hvis de er gode nok? Bør vi få en offentlig kvalitetsvurdering av denslags?

Intensjonen er selvsagt god. Man skal beskytte de stakkars minoritene mot hets. Men hvordan skal vi greie å være konsekvente? Hvor går f.eks. skillet mellom livssyn og ideologi? Skal det f.eks. også være ulovlig å si sin hjertens mening om fascismen? For fascister kan vel også bli krenket av kritikk? Kanskje er det så enkelt at du fortsatt vil ha lov til å si hva du vil om det du mener er forkastelig, bare mange nok mener det samme?

En slik lov vil i realiteten legge føringer på kritikk mot religioner og livssyn. Føringer som vil kunne variere med stemning, hvem som vurderer, og ikke minst: hvilke reaksjoner en ytring utløser. Noe som igjen vil bety at ulike grupper behandles forskjellig. Det siste er forsåvidt tilfelle allerede, men dette lovforslaget er enda et steg i gal retning.

Egentlig burde ikke dette være det minste vanskelig. Vi trenger ingen lovbeskyttelse mot krenkelser av religion og livssyn. Sånt skal tåles. Og det er faktisk svært viktig at sånt tåles. For siden det er umulig å trekke skarpe skiller, er det bare en måte vi kan sikre en fri og åpen debatt om religioner og livssyn: å lovbeskytte selve anledningen til å krenke.

Det hele blir ytterligere parodisk når Regjeringen samtidig vil svekke individets rettsbekyttelse mot injurier. Man gjør altså det diametralt motsatte av hva man burde:

Vi må skille mellom individer og grupper. Det er individet som trenger en sterk beskyttelse mot mobbing, sjikane, løgn, osv. Tilsvarende atferd mot grupper rammer den enkelte i langt mindre grad, og må veies mot andre hensyn.

Vi må skille mellom ord og handlinger. Dvs, vi må skille mellom meningsytringer (uansett hvor uspiselige de måtte være) og vold, diskriminering, o.l. Oppfordinger til handlinger er i grenseland. Det bør imidlertid tåles mye før man forbyr noen å hevde sin mening om noen.

Vi må skille mellom det mennesker er, og det de mener eller tilhører. Det er en vesensforskjell mellom sjikane (som handler om utseende, lyter, etnisitet, legning, osv) og det å gjøre narr av uttalelser, ideologi, religion, livssyn, kultur, normer, osv.

Dette lovforslaget dreier seg for det første om grupper, for det andre om rene ytringer, og for det tredje om livssyn og religion, ikke egenskaper ved menneskene. Altså den type «krenkelser» det er minst grunn til å begrense, og som det i tillegg er praktisk umulig å skille fra kultur- og religionskritikk uten at vi ender opp med vilkårlighet og forskjellsbehandling.

Andre om samme sak:
Fri Tanke, Den tvilsomme humanist, Document.no, Windingstad, Bore-aktuelt

Generelt om forbud

Enkelte mener visst at dersom noe er galt, så bør det også være forbudt. Jeg deler ikke dette synet.

For det første mener jeg det er viktig at hver og en av oss selv tenker igjennom hva som er rett og galt, og gjør oss opp en selvstendig mening. Dersom vi blir vant til at dette er noe samfunnet tar seg av, og at det finnes en «fasit», kan det bety at vi slutter å bry oss med slikt selv. Loven bør være et resultat av vår moral – et slags minste felles multiplum – den bør ikke være noe signal om hva vi bør mene. Lovens funksjon skal være å påvirke handlinger og skadevirkninger, ikke meninger.

For det andre kan et forbud ha flere konsekvenser enn de man er ute etter. Det bør derfor være godt gjennomtenkt og begrunnet før det eventuelt innføres. Jeg mener at følgende minimumskrav må være oppfylt:

1. Handlingen som forbys må være objektivt skadelig.
   Det er altså ikke nok at noen misliker noe, blir støtt av noe, finner det umoralsk, eller lignende. Dette er private reaksjoner som den enkelte selv må ta ansvar for, og ikke noe som kan rettferdiggjøre innskrenkning av andre menneskers handlingsfrihet.
2. Handlingen som forbys må være skadelig for andre enn den som utfører den.
   Jeg mener det er galt å bruke loven til å beskytte folk mot seg selv. Det må vi heller gjøre ved å tilby hjelp og alternativer. I visse tilfeller kan tvang være forsvarlig – når mennesker er i en tilstand der de ikke kan velge rasjonelt – men slikt skal være ekstreme unntak, ikke generell rettspraksis.
3. Det må være sannsynliggjort at forbudet bidrar til å redusere problemet.
   Med «sannsynliggjort» mener jeg at dersom ikke sammenhengen er aldeles åpenbar, bør det foreligge forskning eller fyldige erfaringsdata fra andre land, uten særlig sprik i resultatene.
4. Forbudet må ikke føre til andre problemer som er verre.
   Eksempel: Forbudet mot alkohol på 20-tallet. Og forsåvidt: forbudet mot narkotika i dag.
5. Gevinsten av forbudet må være klart større enn kostnadene.
   Nå kan en slik avveining være vanskelig dersom kostnaden er rent økonomisk og gevinsten ikke er det, men man bør likevel tenke igjennom dette. For selv om et forbud har påviselig effekt i hht. pkt. 3 er det slett ikke opplagt at effekten totalt sett er positiv. Kostnadene består bl.a. av ressursbruk for å håndheve forbudet, men er på ingen måte begrenset til dette (jfr. pkt. 4).
6. Forbudet må kunne håndheves.
   Jeg mener ikke at oppklaringsprosent og andelen pågripelser må være høy, men det må være mulig å håndheve loven. Lover som kun er symbolske bidrar til å redusere respekten for lovverket generelt, og kan dermed være netto skadelige.
7. Forbudet må være i overensstemmelse med den alminnelige rettsoppfatning.
   Med dette mener jeg at det som forbys må oppfattes som galt av mange mennesker. Minst flertallet av befolkningen, da noe annet ville være i strid med demokratiske prinsipper. Men for at loven skal ha den nødvendige legitimitet bør dette flertallet dessuten være stort. Lover bør aldri brukes til å endre opinionen. All påvirkning av meninger bør foregå innen rammene av en åpen offentlig debatt, mellom jevnbyrdige parter, ikke gjennom monopolmakt ved de til enhver tid sittende myndigheter, da deres mandat jo nettopp er gitt ved den «rådende oppfatning».

Forbud mot kjøp av sex

Sånn, det var det generelle. Først når dette er avklart blir det mulig å vurdere et spesifikt forbud, som i dette tilfelle: mot kjøp av sex.

I den nye lovteksten (§202) heter det bl.a:

«Den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag, straffes for kjøp av seksuelle tjenester med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. På samme måte straffes den som oppnår seksuell omgang eller handling ved at slikt vederlag er avtalt eller ytet av en annen.»

Intensjonene ved loven er å bekjempe prostitusjon og menneskehandel. Da menneskehandel og hallikvirksomhet allerede er forbudt, må dette bety at disse forbudene ikke har vist seg tilstrekkelige, og at man mener kriminalisering av kundene vil hjelpe. Forbudet skal dessuten virke holdningsdannende, og avskrekkende på potensielle sexkjøpere.

Jeg mener at dette forbudet er (mer eller mindre) i strid med punktene 3 – 6 over. Jeg skal forsøke å begrunne.

En ting man må ha klart for seg, er hva loven faktisk regulerer, nemlig kjøp. Ikke sex. Ikke engang sex mellom ujevnbyrdige parter, der den ene kanskje befinner seg i en tvangssituasjon.

Det blir altså ikke forbudt å ha sex med prostituerte, men mindre man kan påvise tvang i det aktuelle tilfellet. Det blir forbudt å betale for det. Det foreligger altså et kriminelt forhold kun dersom det kan påvises at betaling har funnet sted, ikke seksuelle handlinger. Og for å sette det på spissen andre veien: Dersom to jevnbyrdige personer (f.eks. kjærester) har sex med hverandre, og begge har lyst, er dette forbudt dersom den ene «yter vederlag» for det.

Jeg skjønner selvsagt at det ikke er dette som er lovens intensjon, men det er nettopp mitt poeng: Det er en vesentlig forskjell mellom lovens intensjon og hva den faktisk sier. Den vil følgelig være vanskelig å håndheve. For hvor går grensene? Hva er vederlag? Burde ikke poenget her være ujevnbyrdigheten og innslaget av tvang/ufrihet, istedenfor selve transaksjonen? For ser vi nærmere etter, kan sex inngå i transaksjoner i mange sammenhenger, langt inn i de alminnelige samboerskap og ekteskap.

Jeg vil dessuten anta at graden av frivillighet fra de prostituertes side varierer, fra de som er offer for direkte tvang til de som anser prostitusjon som en grei måte å tjene mye penger på, og som har faste kunder de har valgt selv. Når jeg antar dette, er det fordi jeg ikke vet noe annet. Prostitusjon forutsetter en måte å tenke omkring sex på som er meg fremmed, og min konklusjon blir at folk er veldig forskjellige. Det er dermed naturlig å anta at dette også gjelder de prostituerte. Jeg har sett at andre bruker sin egen fremmedgjorthet til fenomenet til å konkludere at alle prostituerte innerst inne tenker som dem selv. Dette synes jeg er et besynderlig resonnement.

Og så var det poenget med moralske signaler: Det blir ofte hevdet at et forbud mot sexkjøp sender et signal om at samfunnet regner dette som uakseptabelt. Jeg skjønner ikke dette argumentet. Sexkjøp regnes allerede som uakseptabelt. Svært uakseptabelt. Selv blant de som selv kjøper sex (og som vi derfor må anta regner det som mer akseptabelt enn oss andre) er dette forbundet med stor skam. Det er noe man holder for seg selv. Fordi det er tabu. Horekundene er allerede paria (sammen med de prostituerte, dessverre). Hva i all verden vil et forbud kunne tilføre som ikke samfunnets ensidige fordømmelse allerede klarer?

Spørsmålet blir: Vil den som allerede trosser samfunnets fordømmelse, og kjøper sex, stoppes av et forbud? Kanskje, dersom det er sannsynlig at man blir tatt, men det er det jo ikke. Sex foregår vanligvis bak lukkede dører, og selve betalingen (som altså er den forbudte handlingen) kan gjøres enda mer diskret. Derimot er det opplagt at transaksjonene ikke lenger kan foregå åpenlyst. Man får ryddet gatene. Og det var kanskje hensikten. Sånn egentlig?

For forbudet sender nemlig et annet signal, som jeg mistenker er det avgjørende, nemlig: «Se her, vi gjør noe!»

Jeg ser jo poenget med å få prostitusjonen bort fra sentrum, fordi det er plagsomt for alle oss andre som ferdes der. Men dette kunne man fått til på andre måter. Jeg synes uansett at «ute av syne – ute av sinn» er en svært tynn begrunnelse for et forbud. Spesielt hvis man dermed har gjort situasjonen verre for de prostituerte, og det tror jeg man har. Den muligheten for innsyn i miljøene som politi og ulike organisasjoner har i dag, og som kan bidra til å beskytte de prostituerte, blir kraftig redusert.

I seksuallovbruddsutvalgets utredning (NOU 1997: 23, kap. 4.7) ble det bl.a. konkludert som følger:

«Selv om kriminalisering, særlig av kunder, kanskje vil bidra noe til å redusere omfanget av åpen prostitusjon, er det etter utvalgets syn likevel grunn til å være tilbakeholden med slik nykriminalisering. Sideeffektene av et slikt tiltak er vanskelig å overskue. Det er grunn til å anta at prostitusjonsvirksomhet da vil foregå mer i det skjulte. Dermed kan halliken og andre bakmenn få økt makt. Det kan heller ikke utelukkes at prostituerte da vil bli noe mer tilbakeholdne med å anmelde vold og voldtekt. Hvis prostitusjon som sådan kriminaliseres, kan situasjonen også bli at de prostituerte unnlater å la seg legeundersøke o.l. Spørsmålet om å straffsanksjonere prostitusjon kan også skape avgrensningsproblemer mot seksuelle forhold som bør aksepteres. Hertil kommer at håndhevingen av et slikt straffebud sannsynligvis vil være lite effektiv, med mindre politiet setter inn betydelige ressurser i håndhevingen av straffebudet.»

«Utvalget har vurdert om kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år bør kriminaliseres. Det kan hevdes at kjøp av seksuelle tjenester av unge er mer straffverdig enn kjøp av seksuelle tjenester av voksne, men utvalget er likevel kommet til at det ikke vil foreslå kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år. Utvalgets begrunnelse er i hovedsak den samme som den generelle begrunnelse for ikke å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Kriminalisering kan ha utilsiktede – og for så vidt også uønskede – sidevirkninger. Det må også antas at håndhevingsproblemene ville blitt store, og at et slikt straffebud i liten grad ville gi reell beskyttelse.»

Jeg lurer på hva slags ny informasjon som har kommet opp, som gjør at politikerne nå handler stikk i strid med disse anbefalingene? Bortsett fra at nigerianske prostituerte nå har blitt så plagsomt synlige rundt Stortinget?

Det kan jo også være verdt å ta en titt på hva PION (de prostituertes interesseorganisasjon) mener om saken.

Lovforbud er et grovt og upresist verktøy, med alle slags uforutsette bivirkninger. Når det er det eneste verktøyet man forsøker, synes jeg det sier en del om den reelle viljen.

Den som har lest 1984 av George Orwell er kjent med «dobbelttenking» – selvmotsigelser som integreres i språk og tankegang slik at man ikke lenger reagerer på dem: «krig er fred», «frihet er slaveri», «uvitenhet er styrke», osv.

I boka er fenomenet tatt ut i det ekstreme, men man ser de samme tendensene hos virkelige totalitære regimer, hvor diktatur og undertrykkelse beskrives som demokrati og frihet, og vice versa. Det er dermed ikke noe nytt ved Trond Ali Linstads beskrivelser av det sekulære samfunn, men man skvetter jo litt likevel:

«Sekularismen blir stadig mer militant og aggressiv»
 
«Den sekulære fundamentalismen står i veien for en fredelig
sameksistens mellom det religiøse og det sekulære samfunn»
 
«Den rådende sekularisme … viser stadig mer autoritære trekk»
 
«Sekulær fundamentalisme kan være vel så farlig som religiøs»
 
«Man må slutte å ensrette samfunnet etter egen norm»

Gjett hvor mange fingre jeg holder opp!

Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.

Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?

Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.

Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.

De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?

Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduserer den enkeltes ansvar.

Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.

Alle er tilhengere av «frihet», men de mener ikke nødvendigvis det samme. Her er to definisjoner:

1) Frihet = fravær av tvang

Siden tvang er bevisste handlinger, innebærer denne definisjonen at det kun er andres vilje som kan begrense en persons frihet.

Et slikt frihetsbegrep forfektes av en del liberalister/libertarianere, og er ofte knyttet til en forestilling om «objektive verdier» og «naturlige rettigheter». Det spiller altså ingen rolle hva flertallet mener. Offentlige ordninger som skatt, avgifter og reguleringer regnes dermed som umoralske, siden de innebærer tvang. Tilhengerne av definisjonen pleier å hevde at statens eneste legitime oppgave er å hindre tvang.

Men hva med de som ikke klarer seg selv? Her vises det gjerne til private forsikringsordninger, og enkelte antar dessuten at frie, ansvarlige mennesker vil velge å hjelpe frivillig. Andre hevder at spørsmålet er irrelevant, fordi frihet er en absolutt målsetning, uavhengig av hva konsekvensene ellers måtte være. Noen går til og med så langt som å hevde at uegennyttige handlinger er umoralske.

Definisjonen innebærer at frihet er et «naturlig» utgangspunkt, dvs. man er fri såframt ikke noen bevisst hindrer en. Den betyr videre at total frihet er mulig, ihvertfall i teorien. Det har imidlertid aldri eksistert noe samfunn der disse prinsippene har vært gjennomført fullt og helt, og det spørs om det lar seg gjøre. Såframt flertallet ikke vil ha det slik, er man nemlig nødt til å bruke tvang for å avvikle tvang.

2) Frihet = fravær av hindringer

Hindringer omfatter ikke bare andre menneskers bevisste handlinger, men også slike ting som medfødte begrensninger, sykdom, ressursknapphet, språkforskjeller, avstander, mangel på informasjon, osv. Dette frihetsbegrepet beskriver dermed de faktiske begrensningene i hver enkelts handlingsrom – ikke andre menneskers intensjoner. Poenget er kun i hvilken grad vi kan velge. Det er omfanget og konsekvensene av begrensningene som er viktig – ikke hva de skyldes. Ifølge denne definisjonen er det ikke mulig å være totalt fri, da det i prinsippet alltid vil eksistere hindringer. Legg ellers merke til at frihet etter denne definisjonen kan innebære ufrihet etter definisjon 1, og vice versa.

Hva nå med de som ikke klarer seg selv? Jo, de får hjelp. Om nødvendig ved å begrense andres frihet. I dette tilfellet er det nemlig uviktig hvorvidt det er tvang eller andre faktorer som begrenser friheten. Ulike former for ufrihet veies i stedet mot hverandre med hensyn på omfang og konsekvens. For å forenkle en smule kan vi dele inn ufrihet i to distinkte kategorier: A) den som medfører lidelse, og B) den som bare medfører ulempe.

Lidelse vet vi alle hva er: sult, smerte, sykdom og angst, osv. Skatter og avgifter, derimot, er ikke lidelse. Restriksjoner på næringsvirksomhet er ikke lidelse. Ikke fartsgrenser heller. Altså: Ved å pålegge en viss grad av ufrihet innenfor kategori B, fordelt på hele befolkningen, kan vi i stor grad unngå ufrihet av kategori A.

– Men er det legitimt?, spør liberalisten.

Ja, det er det, så lenge dette skjer demokratisk, i overensstemmelse med de normer og rettigheter som har almenn aksept i samfunnet, og har hatt det over tid. For moral er ikke noe evig gitt; det er et kulturelt produkt. Det finnes ingen objektiv «standardmeter» som samfunnets normer kan vurderes mot. Det er samfunnets normer som er målestokken.

Frihet ifølge den siste definisjonen er ingen naturtilstand. I et litt større perspektiv kan den sees som en kulturell nyskapning, muliggjort av sosial velferd, teknologi og mangfold, og basert på vedtatte rettigheter. For rettighetene vokser heller ikke på trær. De har blitt til – noen ganger postulert eksplisitt, andre ganger gjennom sedvane, prøving og feiling – og de har blitt formalisert gjennom avtaler og demokratiske prosesser.

– Men, sier liberalisten, individet må jo ha visse rettigheter som ikke et tilfeldig flertall skal kunne krenke!

Javisst, og nettopp sånn er det da også. Demokratiet har rammer. Rettigheter avgjøres ikke med simpelt flertall. De har oppstått side om side med demokratiet selv, og det fungerer stort sett aldeles utmerket.

[Lars Fr. H. Svendsen: Liberalisme er frihet for alle]

En vitenskapsmann holdt en gang et populærvitenskapelig foredrag om astronomi. Han fortalte om planetene som kretser rundt sola, sola som kretser rundt Melkeveiens sentrum, osv. Etter foredraget reiste en eldre frue seg og tok ordet: «Unge mann, De tar nok feil. Jorden hviler nemlig på ryggen til en gigantisk skilpadde.» Vitenskapsmannen ville vite hva som i såfall befant seg under skilpadden. «De er smart, unge mann», svarte damen, «men det er naturligvis skilpadder hele veien ned!»

Denne anekdoten illustrerer problemet med uendelig regresjon: Alt må ha en årsak, og man kommer aldri fram til et første utgangspunkt. Den har bl.a. vært brukt som et argument mot kreasjonisme.

Et moralsk fundament?

Det samme bildet kan imidlertid også brukes om verdisyn: Våre standpunkter i enkeltsaker er basert på mer fundamentale holdninger, og i «bunnen» ligger såkalte grunnleggende verdier. Men hva hviler disse på? Svever de i løse luften? De religiøse har tilsynelatende en første skilpadde å stable etikken sin på, nemlig gud. Men dermed flytter man bare regresjonsproblemet over til å gjelde guds eksistens i stedet. Og hva med oss som ikke tror på gud? Er vi uten noe moralsk fundament?

I matematikken opererer man med aksiomer, dvs. valgte grunnsetninger som resten av matematikken er basert på. Vi kunne ha valgt andre aksiomer, og dermed fått en annerledes matematikk. Men det viser seg at de aksiomene som vanligvis legges til grunn gir en matematikk som kan brukes til å beskrive virkeligheten, slik vi observerer den. Matematikken danner et kart som stemmer med terrenget.

Kan vi tenke slik når det gjelder etikk? Hva betyr det i såfall at kartet stemmer med terrenget? La oss først ta en omvei om biologien:

Gener og natur

I 1835 kom Charles Darwin til Galapagos-øyene. Her gjorde han oppdagelser som senere fikk stor betydning for hans evolusjonsteori. I boka The Voyage of the Beagle skrev han:

«I have not as yet noticed by far the most remarkable feature in the natural history of this archipelago; it is, that the different islands to a considerable extent are inhabited by a different set of beings. My attention was first called to this fact by the Vice-Governor, Mr. Lawson, declaring that the tortoises differed from the different islands, and that he could with certainty tell from which island any one was brought.»

Evolusjon avhenger av såkalt naturlig utvalg av arvelige egenskaper (gener). I populariserte framstillinger sier man gjerne at «den sterkeste overlever». Dette er imidlertid en forenklet og til dels misvisende beskrivelse. For det første handler det ikke om å være sterk, men å være godt tilpasset miljøet. For det andre er det ikke slik at kun den best tilpassede overlever. Variasjon i egenskaper gir ulike fordeler og ulemper mhp. overlevelse og muligheten til å få parret seg, og det vil være mange forskjellige kombinasjoner av egenskaper som fungerer «godt nok». Det er derfor riktigere å si at ved ressursknapphet (eller knapphet på tilgjengelige maker) vil de dårligst tilpassede individene tape i konkurransen, og deres egenskaper vil dermed forsvinne ut av genpoolen.

Av og til oppstår nye egenskaper, pga. mutasjoner. De fleste av disse er skadelige, men det hender at de er fordelaktige. De vil i såfall kunne utkonkurrere andre egenskaper, og dermed bidra til at arten endres.

Men det er altså miljøet som bestemmer hvilke egenskaper som er henholdsvis «gode» eller «dårlige». Man kan si at det fungerer som et filter for genene. Når miljøet endrer seg, kan derfor andre egenskaper enn tidligere få konkurransefortrinn. Dersom en populasjon splittes opp, f.eks. ved at den sprer seg til flere øyer som siden er isolert fra hverandre, og miljøene på disse øyene er litt forskjellige, vil hver delpopulasjon utvikle seg forskjellig. Når disse forskjellene blir store nok, klassifiseres delpopulasjonene som separate arter.

Merk at en arts miljø ikke bare består av ytre faktorer som klima, terreng og geologi, men også av andre individer og arter. Artene er hverandres miljøfaktorer. For en bestemt dyreart kan planter f.eks. fungere som kamuflasje i tillegg til å være føde, mens andre dyr kan være konkurrenter, byttedyr eller predatorer. Når artene utvikles, endres dermed også miljøet for hver enkelt art. Det er altså snakk om en vekselvirkning: Miljøet bestemmer hvilke egenskaper som utgjør fordeler i kampen om å overleve, og dermed hvordan artenes utvikling blir, mens utviklingen av artene i sin tur er med på å forme miljøet, som igjen gir nye betingelser for videre utvikling, osv.

Memer og kultur

Utviklingen av kultur og ideer kan beskrives på noenlunde tilsvarende måte, der kulturen tilsvarer miljøet og ideer tilsvarer gener.

Ideer er ofte konkurrerende. Noen vil ha sterkere påvirkningskraft enn andre, og disse vil i sterkest grad spre seg og danne grunnlag for nye ideer. De bidrar dermed til å forme og utvikle kulturen. Dvs, det foregår en kulturell evolusjon tilsvarende den biologiske. Og akkurat som ved biologisk evolusjon finner det sted en vekselvirkning: kulturen er et resultat av de ideene som har vunnet frem, samtidig som den er filteret som avgjør hvilke nye ideer som sprer seg og utvikler seg videre.

Biologen Richard Dawkins førte denne analogien noe lenger: han innførte begrepet memer, som en direkte analogi til gener. Memene er altså å forstå som «informasjonsenheter» som spres via sosial påvirkning, istedenfor gjennom arv.

Men hva bestemmer hvilke ideer som overlever og «formerer seg»? Hvordan «velger» den eksisterende kulturen dem ut?

Også dette kan sees analogt til det biologiske tilfellet: De dårligst tilpassede ideene velges bort. Et opplagt eksempel er ideer som er basert på påviselig gale premisser. Vitenskapen har derfor i løpet av de siste 3 – 400 år vært en viktig del av det kulturelle filteret. De fleste ideer er imidlertid av en slik art at det ikke gir mening å snakke om sant eller usant. Dette gjelder f.eks. etiske spørsmål. Men også i slike tilfeller kan noen ideer ha dårlige muligheter til å overleve på lang sikt. Dette vil typisk være tilfelle hvis ideene er skadelige i den forstand at de undergraver kulturen (og dermed sitt eget «livsgrunnlag»). Med andre ord: Ideer som virker sterkt destabiliserende på samfunnet vil være en kulturell «blindvei». De vil naturligvis kunne oppstå flere ganger, eller opprettholdes innenfor subkulturer, men konsekvensene hindrer dem i å spre seg og gi opphav til noen utvikling.

Dermed sitter vi igjen med et mangfold av ideer som enten støtter opp om samfunnet slik det er, eller som bidrar til endringer som oppfattes som utvikling (eller ihvertfall ikke destabiliserer dramatisk). Disse filtreres altså gjennom kulturen slik den til enhver tid er, og denne kulturen er igjen et resultat av den utviklingen som så langt har funnet sted.

Hadde utviklingen fram til i dag vært annerledes, ville kanskje også andre ideer vunnet fram i dag. Hvor forskjellige de kulturelle utviklingsveiene vil kunne være avhenger av de begrensningene som er gitt ved menneskets natur. F.eks. er både empati og egoisme naturgitte egenskaper ved mennesket, og de er derfor en del av grunnlaget for ethvert fungerende etisk system. En annen avgjørende egenskap er at vi er flokkdyr. Dette er kanskje en forutsetning for noen sosial evolusjon overhodet. Disse og andre biologiske egenskaper danner rammen for hva som er mulig kulturelt. Her finner vi altså forbindelsen mellom den biologiske og den sosiale evolusjon: den første danner grunnlaget for den andre.

Så hva betyr det at noe er «riktig» eller «galt»? Fasiten ligger ikke i et fast, objektivt gitt utgangspunkt. Vi trenger ikke vite hvor skilpaddene starter. Vi kan observere hva vi faktisk gjør: vi følger vår samvittighet. Denne er selvsagt ikke identisk for alle individer, men variasjonen er forholdsvis liten innenfor en og samme kultur. For det er der den kommer fra: vi sosialiseres til å føle at ting er riktig og galt, gjennom den kulturen vi vokser opp i. Og denne er altså et produkt av en rekke ideer som har sluppet igjennom det kulturelle filteret i tidligere epoker.

Etikk er dermed til syvende og sist en deskriptiv disiplin: Vi utleder den ikke fra noe objektivt gitt; vi systematiserer og formaliserer vår samvittighet, slik den faktisk har blitt.

Å krysse avgrunner

I århundrer var stabilitet et spørsmål om makt og tro. Trusler om represalier og troen på absolutter holdt menneskene på plass. Selv om man også i gamle dager hadde medfølelse med individer som led, trengte ikke dette være noe vesentlig poeng for hva som ble oppfattet som rett eller galt. Samfunnet besto, uavhengig av individuell lidelse. Så lenge stabiliteten ble opprettholdt, var det ingen behov for endringer.

Etter hvert som absolutt autoritet begynte å falle bort som grunnlag for etikken, ble dette annerledes. Da var det ikke lenger mulig å opprettholde et samfunn der mennesker led og var utrygge. Hensynet til den enkeltes trygghet og velbefinnende ble langt viktigere for stabiliteten i samfunnet, og dermed også for etikken. Et bortfall av troen på det absolutte fører dermed ikke til at «alt blir tillatt», slik noen troende hevder. Snarere tvert om.

En utfordring oppstår når ulike kulturer, som har eksistert atskilt lenge (som øyene i Galapagos) møtes, og de kulturelle normene har utviklet seg svært forskjellig. Hvordan oppnå et felles kart?

For fremdeles finnes kulturer av den «gamle typen», der religion og absolutt makt er bestemmende for etikk og lovverk. Det er likevel et fellestrekk ved alle samfunn at trygghet og stabilitet verdsettes høyt. Man forsøker stort sett å unngå lidelse og nød, i det minste for seg selv og sine nærmeste. Framgang og velstand er også en målsetning i de fleste kulturer, også i en del av de som ikke er moderne i alminnelig forstand. Hvis vi sammenligner slike faktorer: fred, stabilitet, individuell trygghet, utvikling, velstand, osv. – verdier som er viktige overalt – er det liten tvil om at samfunn basert på demokrati og menneskerettigheter har langt bedre resultater å vise til enn andre samfunnsformer. Disse ideene har vunnet frem og utviklet seg, fordi de virker. Dessuten: Våre samfunn var en gang også styrt gjennom religion og absolutt makt. Det er de ikke lenger. Det er derfor rimelig å anta at en tilsvarende utvikling (eller forfall, avhengig av ståsted) vil finne sted i dagens teokratier og diktaturer, gitt at de ulike ideene får konkurrere fritt.

Men det er umulig å foreta noen objektiv sammenligning av ulike kulturer og etiske systemer. Man bruker alltid sin egen etikk som grunnlag for sammenligningen. Et nøytralt ståsted eksisterer ikke. Jeg tror det er viktig å ikke glemme dette. Når det oppstår konflikter mellom ulike tankesett kan man derfor ikke bare heve seg over konflikten, som en nøytral dommer, og liksom se det hele «utenfra». Man er et produkt av sin kultur, og har sin målestokk derfra.

Å stikke fram hodet

Selv om det ikke finnes noe objektivt rett og galt vil vi uansett mene at det vi selv står for er det beste. Og det er jo nettopp når fasiten mangler at meninger blir relevante. Det er malplassert og aldeles overflødig å mene om slikt som kan vises å være sant eller usant.

Men siden ideer konkurrerer kan noen av dem sies å bli «riktige», i den forstand at de lever videre og utvikler seg, på bekostning av de ideene som viser seg å ikke være levedyktige. Så hvis man har tro på egne verdier og standpunkter, bør man gi dem en best mulig sjanse i denne konkurransen. Dvs. ta dem på alvor, leve etter dem, og våge å si dem høyt.

Liberalistene vil ikke ha noen fellesskapsløsninger, sier de. En minimal «vekter-stat», bare, og så skal resten overlates til markedet.

Jeg snakker ikke her om «liberal» i den betydningen ordet har i USA, eller i norsk sentrumspolitikk. Jeg snakker ikke om «liberale holdninger», «sosialliberal» eller om John Stuart Mill. Nei, jeg tenker på disse som tror at frihet er en naturtilstand, og at rettigheter er noe som finnes «der ute» et sted, som en slags kraft eller grunnstoff, uberørt av menneskehender. Sånne som har forlest seg på Ayn Rand. Disse som mener at politikk er overgrep, at alt skal være i privat eie, og at mennesker har det best om de blir overlatt til seg selv.

Disse mener naturlig nok at markedet, med sine «frivillige» transaksjoner, er den eneste akseptable måten å organisere et samfunn på. Og det er klart: man kan lage butikk av det meste nå. For nå er de grunnleggende investeringene forlengst tatt, av generasjonene før oss. En stor del av disse investeringene har vært kollektive, foretatt gjennom politiske planer og beslutninger. Andre har vært private, men gjort mulige gjennom statlige rammer og politisk tilrettelegging. I mange tilfeller var det snakk om investeringer som ikke var lønnsomme i den generasjonen de ble foretatt. Ofte ble de aldri lønnsomme, hvis vi betrakter dem isolert. De har imidlertid lagt grunnlaget for annen virksomhet, og har dermed gitt samfunnsøkonomisk lønnsomhet, på (svært) lang sikt. Foruten selve statsdannelsen med lovgivende og utøvende makt, rettsvesen, politi og forsvar, har dette grunnlaget bestått av slikt som forskning, utdanning, helsevesen, energiproduksjon, infrastruktur, mm. Kort sagt: sivilisasjon, trygghet, kunnskap og ressurser. Alt dette er i stor grad resultatet av fellesskapsløsninger, og mye av det ville neppe kunne blitt realisert på annet vis. Men nå kan selvsagt det meste gis bort til kommersielle aktører, som skummer fløten.

Ideen om individuell frihet – at enhver skal kunne forfølge sin egen lykke – er av forholdsvis ny dato. Den oppsto først når samfunnet hadde nådd en grad av velstand og mangfold som gjorde en slik tanke meningsfull. Med andre ord: individualismen er i siste instans også en frukt av kollektive bestrevelser.

Jeg skal respektere prinsippet om laissez-faire og minimumsstaten hvis det tas som utgangspunkt. Dvs: hvis man starter på nytt. For man kan ikke bygge liberalisme i sosialdemokratiets hage. Det er snylting på fellesskapet og tidligere generasjoner. Og det er å leke butikk. Dessuten kan det bli lenge å vente på flertall.

Så derfor, kjære liberalister: Begynn med upløyd mark! Bokstavelig talt. Det er jo så mange uberørte områder å ta av. Tør jeg foreslå Amazonas? Det er krevende og farefullt, akkurat sånn dere liker det!

Kildens utspring