Floken i nettet

Den som har lest 1984 av George Orwell er kjent med «dobbelttenking» – selvmotsigelser som integreres i språk og tankegang slik at man ikke lenger reagerer på dem: «krig er fred», «frihet er slaveri», «uvitenhet er styrke», osv.

I boka er fenomenet tatt ut i det ekstreme, men man ser de samme tendensene hos virkelige totalitære regimer, hvor diktatur og undertrykkelse beskrives som demokrati og frihet, og vice versa. Det er dermed ikke noe nytt ved Trond Ali Linstads beskrivelser av det sekulære samfunn, men man skvetter jo litt likevel:

«Sekularismen blir stadig mer militant og aggressiv»
 
«Den sekulære fundamentalismen står i veien for en fredelig
sameksistens mellom det religiøse og det sekulære samfunn»
 
«Den rådende sekularisme … viser stadig mer autoritære trekk»
 
«Sekulær fundamentalisme kan være vel så farlig som religiøs»
 
«Man må slutte å ensrette samfunnet etter egen norm»

Gjett hvor mange fingre jeg holder opp!

Tor Erling Staff vet å provosere. Når man trekker fra spillet for mediene er det ofte mye fornuft i det han sier, men denne gangen greier jeg ikke følge ham. Han vil ha strafferabatt for æresdrap. Vi må vektlegge hvorfor drap skjer, sier han.

Det har tidligere vært tilsvarende diskusjoner om kjønnslemlestelse: blir det mindre alvorlig å torturere småjenter dersom torturisten mener at det er riktig og nødvendig?

Årsaker og omstendigheter vektlegges jo ved straffeutmåling allerede, da det kan ha betydning for graden av overlegg. Derfor bedømmes tvangssituasjoner, nødverge, panikkhandlinger og utslag av traumer annerledes enn planlagte, kalkulerte handlinger. Det kan også være en formildende omstendighet at man handler rett i egne øyne. Man kan ha blitt lurt. Man kan ha handlet utfra mangelfull eller feilaktig informasjon. Eller man kan ha manglende evne til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Omstendighetene kan ha vært ekstreme på ymse vis.

Men man pleier ikke vektlegge den enkeltes personlige normer og moral. Det regnes ikke som en formildende omstendighet i seg selv at man er uenig i loven. Det kan virke som det er en slik praksis Staff tar til orde for. Men i såfall må vi være konsekvente.

De fleste forbrytere rasjonaliserer handlingene sine. Mange av dem vil mene at det de har gjort er riktig, alt tatt i betraktning. Og hva er egentlig «kultur» her? Skal strafferabatt bare gjelde utenlandsk kultur, eller kan man differensiere tilsvarende utfra andre ulikheter i bakgrunn? Bør f.eks. andre konemishandlere også få strafferabatt, dersom de er overbeviste motstandere av likestilling? Hva med kristne som skyter abortleger? Kommunister som stjeler? Liberalister som snyter på skatten? Hells Angels-medlemmer som «gjør opp» internt? Eller hva med nazister? Skal normene innenfor disse subkulturene også vektlegges ved straffeutmåling?

Æresdrap er ikke en overlagt forbrytelse, hevder Staff. Dermed kan hans uttalelser også forstås som at mennesker fra kulturer med æresdrap må regnes som utilregnelige. Med andre ord: at hele den aktuelle kulturen må betraktes som en kollektiv villfarelse, som reduseres den enkeltes ansvar.

Evnen til å handle rasjonelt vil riktignok kunne avhenge av oppvekst og bakgrunn, men i utgangspunktet må vi stille de samme krav til alle voksne mennesker: at de tar ansvar for sine egne handlinger. Vi kan ihvertfall ikke behandle hele folkegrupper som mindre tilregnelige enn andre, pga. deres kultur.

Alle er tilhengere av «frihet», men mener ikke nødvendigvis det samme. Her er to definisjoner:

1) Frihet = fravær av tvang

Siden tvang er bevisste handlinger, innebærer denne definisjonen at det kun er andres vilje som kan begrense en persons frihet.

Et slikt frihetsbegrep forfektes av en del liberalister/libertarianere, og er ofte knyttet til en forestilling om «objektive verdier» og «naturlige rettigheter». Det spiller altså ingen rolle hva flertallet mener. Offentlige ordninger som skatt, avgifter og reguleringer regnes dermed som umoralske, siden de innebærer tvang. Tilhengerne av definisjonen pleier å hevde at statens eneste legitime oppgave er å hindre tvang.

Men hva med de som ikke klarer seg selv? Her vises det gjerne til private forsikringsordninger, og enkelte antar dessuten at frie, ansvarlige mennesker vil velge å hjelpe frivillig. Andre hevder at spørsmålet er irrelevant, fordi frihet er en absolutt målsetning, uavhengig av hva konsekvensene ellers måtte være. Noen går til og med så langt som å hevde at uegennyttige handlinger er umoralske.

Definisjonen innebærer at frihet er et «naturlig» utgangspunkt, dvs. man er fri såframt ikke noen bevisst hindrer en. Den betyr videre at total frihet er mulig, ihvertfall i teorien. Det har imidlertid aldri eksistert noe samfunn der disse prinsippene har vært gjennomført fullt og helt, og det spørs om det lar seg gjøre. Såframt flertallet ikke vil ha det slik, er man nemlig nødt til å bruke tvang for å avvikle tvang.

2) Frihet = fravær av hindringer

Hindringer omfatter ikke bare andre menneskers bevisste handlinger, men også slike ting som medfødte begrensninger, sykdom, ressursknapphet, språkforskjeller, avstander, mangel på informasjon, osv. Dette frihetsbegrepet beskriver dermed de faktiske begrensningene i hver enkelts handlingsrom – ikke andre menneskers intensjoner. Poenget er kun i hvilken grad vi kan velge. Det er omfanget og konsekvensene av begrensningene som er viktig – ikke hva de skyldes. Ifølge denne definisjonen er det ikke mulig å være totalt fri, da det i prinsippet alltid vil eksistere hindringer. Legg ellers merke til at frihet etter denne definisjonen kan innebære ufrihet etter definisjon 1, og vice versa.

Hva nå med de som ikke klarer seg selv? Jo, de får hjelp. Om nødvendig ved å begrense andres frihet. I dette tilfellet er det nemlig uviktig hvorvidt det er tvang eller andre faktorer som begrenser friheten. Ulike former for ufrihet veies i stedet mot hverandre med hensyn på omfang og konsekvens. For å forenkle en smule kan vi dele inn ufrihet i to distinkte kategorier: A) den som medfører lidelse, og B) den som bare medfører ulempe.

Lidelse vet vi alle hva er: sult, smerte, sykdom og angst, osv. Skatter og avgifter, derimot, er ikke lidelse. Restriksjoner på næringsvirksomhet er ikke lidelse. Ikke fartsgrenser heller. Altså: Ved å pålegge en viss grad av ufrihet innenfor kategori B, fordelt på hele befolkningen, kan vi stort sett unngå ufrihet av kategori A.

– Men er det legitimt?, spør liberalisten.

Ja, det er det, så lenge dette skjer demokratisk, i overensstemmelse med de normer og rettigheter som har almenn aksept i samfunnet, og har hatt det over tid. For moral er ikke noe evig gitt; det er et kulturelt produkt. Det finnes ingen objektiv «standardmeter» som samfunnets normer kan vurderes mot. Det er samfunnets normer som er målestokken.

Frihet ifølge den siste definisjonen er ingen naturtilstand. I et litt større perspektiv kan den sees som en kulturell nyskapning, muliggjort av sosial velferd, teknologi og mangfold, og basert på vedtatte rettigheter. For rettighetene vokser heller ikke på trær. De har blitt til – noen ganger postulert eksplisitt, andre ganger gjennom sedvane, prøving og feiling – og de har blitt formalisert gjennom avtaler og demokratiske prosesser.

– Men, sier liberalisten, individet må jo ha visse rettigheter som ikke et tilfeldig flertall skal kunne krenke!

Javisst, og nettopp sånn er det da også. Demokratiet har rammer. Rettigheter avgjøres ikke med simpelt flertall. De har oppstått side om side med demokratiet selv, og det fungerer stort sett aldeles utmerket.

[Lars Fr. H. Svendsen: Liberalisme er frihet for alle]

En vitenskapsmann holdt en gang et populærvitenskapelig foredrag om astronomi. Han fortalte om planetene som kretser rundt sola, sola som kretser rundt Melkeveiens sentrum, osv. Etter foredraget reiste en eldre frue seg og tok ordet: «Unge mann, De tar nok feil. Jorden hviler nemlig på ryggen til en gigantisk skilpadde.» Vitenskapsmannen ville vite hva som i såfall befant seg under skilpadden. «De er smart, unge mann», svarte damen, «men det er naturligvis skilpadder hele veien ned!»

Denne anekdoten illustrerer problemet med uendelig regresjon: Alt må ha en årsak, og man kommer aldri fram til et første utgangspunkt. Den har bl.a. vært brukt som et argument mot kreasjonisme.

Et moralsk fundament?

Det samme bildet kan imidlertid også brukes om verdisyn: Våre standpunkter i enkeltsaker er basert på mer fundamentale holdninger, og i «bunnen» ligger såkalte grunnleggende verdier. Men hva hviler disse på? Svever de i løse luften? De religiøse har tilsynelatende en første skilpadde å stable etikken sin på, nemlig gud. Men dermed flytter man bare regresjonsproblemet over til å gjelde guds eksistens i stedet. Og hva med oss som ikke tror på gud? Er vi uten noe moralsk fundament?

I matematikken opererer man med aksiomer, dvs. valgte grunnsetninger som resten av matematikken er basert på. Vi kunne ha valgt andre aksiomer, og dermed fått en annerledes matematikk. Men det viser seg at de aksiomene som vanligvis legges til grunn gir en matematikk som kan brukes til å beskrive virkeligheten, slik vi observerer den. Matematikken danner et kart som stemmer med terrenget.

Kan vi tenke slik når det gjelder etikk? Hva betyr det i såfall at kartet stemmer med terrenget? La oss først ta en omvei om biologien:

Gener og natur

I 1835 kom Charles Darwin til Galapagos-øyene. Her gjorde han oppdagelser som senere fikk stor betydning for hans evolusjonsteori. I boka The Voyage of the Beagle skrev han:

«I have not as yet noticed by far the most remarkable feature in the natural history of this archipelago; it is, that the different islands to a considerable extent are inhabited by a different set of beings. My attention was first called to this fact by the Vice-Governor, Mr. Lawson, declaring that the tortoises differed from the different islands, and that he could with certainty tell from which island any one was brought.»

Evolusjon avhenger av såkalt naturlig utvalg av arvelige egenskaper (gener). I populariserte framstillinger sier man gjerne at «den sterkeste overlever». Dette er imidlertid en forenklet og til dels misvisende beskrivelse. For det første handler det ikke om å være sterk, men å være godt tilpasset miljøet. For det andre er det ikke slik at kun den best tilpassede overlever. Variasjon i egenskaper gir ulike fordeler og ulemper mhp. overlevelse og muligheten til å få parret seg, og det vil være mange forskjellige kombinasjoner av egenskaper som fungerer «godt nok». Det er derfor riktigere å si at ved ressursknapphet (eller knapphet på tilgjengelige maker) vil de dårligst tilpassede individene tape i konkurransen, og deres egenskaper vil dermed forsvinne ut av genpoolen.

Av og til oppstår nye egenskaper, pga. mutasjoner. De fleste av disse er skadelige, men det hender at de er fordelaktige. De vil i såfall kunne utkonkurrere andre egenskaper, og dermed bidra til at arten endres.

Men det er altså miljøet som bestemmer hvilke egenskaper som er henholdsvis «gode» eller «dårlige». Man kan si at det fungerer som et filter for genene. Når miljøet endrer seg, kan derfor andre egenskaper enn tidligere få konkurransefortrinn. Dersom en populasjon splittes opp, f.eks. ved at den sprer seg til flere øyer som siden er isolert fra hverandre, og miljøene på disse øyene er litt forskjellige, vil hver delpopulasjon utvikle seg forskjellig. Når disse forskjellene blir store nok, klassifiseres delpopulasjonene som separate arter.

Merk at en arts miljø ikke bare består av ytre faktorer som klima, terreng og geologi, men også av andre individer og arter. Artene er hverandres miljøfaktorer. For en bestemt dyreart kan planter f.eks. fungere som kamuflasje i tillegg til å være føde, mens andre dyr kan være konkurrenter, byttedyr eller predatorer. Når artene utvikles, endres dermed også miljøet for hver enkelt art. Det er altså snakk om en vekselvirkning: Miljøet bestemmer hvilke egenskaper som utgjør fordeler i kampen om å overleve, og dermed hvordan artenes utvikling blir, mens utviklingen av artene i sin tur er med på å forme miljøet, som igjen gir nye betingelser for videre utvikling, osv.

Memer og kultur

Utviklingen av kultur og ideer kan beskrives på noenlunde tilsvarende måte, der kulturen tilsvarer miljøet og ideer tilsvarer gener.

Ideer er ofte konkurrerende. Noen vil ha sterkere påvirkningskraft enn andre, og disse vil i sterkest grad spre seg og danne grunnlag for nye ideer. De bidrar dermed til å forme og utvikle kulturen. Dvs, det foregår en sosial evolusjon tilsvarende den biologiske. Og akkurat som ved biologisk evolusjon finner det sted en vekselvirkning: kulturen er et resultat av de ideene som har vunnet frem, samtidig som den er filteret som avgjør hvilke nye ideer som sprer seg og utvikler seg videre.

Biologen Richard Dawkins førte denne analogien noe lenger: han innførte begrepet memer, som en direkte analogi til gener. Memene er altså å forstå som «informasjonsenheter» som spres via sosial påvirkning, istedenfor gjennom arv.

Men hva bestemmer hvilke ideer som overlever og «formerer seg»? Hvordan «velger» den eksisterende kulturen dem ut?

Også dette kan sees analogt til det biologiske tilfellet: De dårligst tilpassede ideene velges bort. Et opplagt eksempel er ideer som er basert på påviselig gale premisser. Vitenskapen har derfor i løpet av de siste 3 – 400 år vært en viktig del av det kulturelle filteret. De fleste ideer er imidlertid av en slik art at det ikke gir mening å snakke om sant eller usant. Dette gjelder f.eks. etiske spørsmål. Men også i slike tilfeller kan noen ideer ha dårlige muligheter til å overleve på lang sikt. Dette vil typisk være tilfelle hvis ideene er skadelige i den forstand at de undergraver kulturen (og dermed sitt eget «livsgrunnlag»). Med andre ord: Ideer som virker sterkt destabiliserende på samfunnet vil være en kulturell «blindvei». De vil naturligvis kunne oppstå flere ganger, eller opprettholdes innenfor subkulturer, men konsekvensene hindrer dem i å spre seg og gi opphav til noen utvikling.

Dermed sitter vi igjen med et mangfold av ideer som enten støtter opp om samfunnet slik det er, eller som bidrar til endringer som oppfattes som utvikling (eller ihvertfall ikke destabiliserer dramatisk). Disse filtreres altså gjennom kulturen slik den til enhver tid er, og denne kulturen er igjen et resultat av den utviklingen som så langt har funnet sted.

Hadde utviklingen fram til i dag vært annerledes, ville kanskje også andre ideer vunnet fram i dag. Hvor forskjellige de kulturelle utviklingsveiene vil kunne være avhenger av de begrensningene som er gitt ved menneskets natur. F.eks. er både empati og egoisme naturgitte egenskaper ved mennesket, og de er derfor en del av grunnlaget for ethvert fungerende etisk system. En annen avgjørende egenskap er at vi er flokkdyr. Dette er kanskje en forutsetning for noen sosial evolusjon overhodet. Disse og andre biologiske egenskaper danner rammen for hva som er mulig kulturelt. Her finner vi altså forbindelsen mellom den biologiske og den sosiale evolusjon: den første danner grunnlaget for den andre.

Så hva betyr det at noe er «riktig» eller «galt»? Fasiten ligger ikke i et fast, objektivt gitt utgangspunkt. Vi trenger ikke vite hvor skilpaddene starter. Vi kan observere hva vi faktisk gjør: vi følger vår samvittighet. Denne er selvsagt ikke identisk for alle individer, men variasjonen er forholdsvis liten innenfor en og samme kultur. For det er der den kommer fra: vi sosialiseres til å føle at ting er riktig og galt, gjennom den kulturen vi vokser opp i. Og denne er altså et produkt av en rekke ideer som har sluppet igjennom det kulturelle filteret i tidligere epoker.

Etikk er dermed til syvende og sist en deskriptiv disiplin: Vi utleder den ikke fra noe objektivt gitt; vi systematiserer og formaliserer vår samvittighet, slik den faktisk har blitt.

Å krysse avgrunner

I århundrer var stabilitet et spørsmål om makt og tro. Trusler om represalier og troen på absolutter holdt menneskene på plass. Selv om man også i gamle dager hadde medfølelse med individer som led, trengte ikke dette være noe vesentlig poeng for hva som ble oppfattet som rett eller galt. Samfunnet besto, uavhengig av individuell lidelse. Så lenge stabiliteten ble opprettholdt, var det ingen behov for endringer.

Etter hvert som absolutt autoritet begynte å falle bort som grunnlag for etikken, ble dette annerledes. Da var det ikke lenger mulig å opprettholde et samfunn der mennesker led og var utrygge. Hensynet til den enkeltes trygghet og velbefinnende ble langt viktigere for stabiliteten i samfunnet, og dermed også for etikken. Et bortfall av troen på det absolutte fører dermed ikke til at «alt blir tillatt», slik noen troende hevder. Snarere tvert om.

En utfordring oppstår når ulike kulturer, som har eksistert atskilt lenge (som øyene i Galapagos) møtes, og de kulturelle normene har utviklet seg svært forskjellig. Hvordan oppnå et felles kart?

For fremdeles finnes kulturer av den «gamle typen», der religion og absolutt makt er bestemmende for etikk og lovverk. Det er likevel et fellestrekk ved alle samfunn at trygghet og stabilitet verdsettes høyt. Man forsøker stort sett å unngå lidelse og nød, i det minste for seg selv og sine nærmeste. Framgang og velstand er også en målsetning i de fleste kulturer, også i en del av de som ikke er moderne i alminnelig forstand. Hvis vi sammenligner slike faktorer: fred, stabilitet, individuell trygghet, utvikling, velstand, osv. – verdier som er viktige overalt – er det liten tvil om at samfunn basert på demokrati og menneskerettigheter har langt bedre resultater å vise til enn andre samfunnsformer. Disse ideene har vunnet frem og utviklet seg, fordi de virker. Dessuten: Våre samfunn var en gang også styrt gjennom religion og absolutt makt. Det er de ikke lenger. Det er derfor rimelig å anta at en tilsvarende utvikling (eller forfall, avhengig av ståsted) vil finne sted i dagens teokratier og diktaturer, gitt at de ulike ideene får konkurrere fritt.

Men det er umulig å foreta noen objektiv sammenligning av ulike kulturer og etiske systemer. Man bruker alltid sin egen etikk som grunnlag for sammenligningen. Et nøytralt ståsted eksisterer ikke. Jeg tror det er viktig å ikke glemme dette. Når det oppstår konflikter mellom ulike tankesett kan man derfor ikke bare heve seg over konflikten, som en nøytral dommer, og liksom se det hele «utenfra». Man er et produkt av sin kultur, og har sin målestokk derfra.

Å stikke fram hodet

Selv om det ikke finnes noe objektivt rett og galt vil vi uansett mene at det vi selv står for er det beste. Og det er jo nettopp når fasiten mangler at meninger blir relevante. Det er malplassert og aldeles overflødig å mene om slikt som kan vises å være sant eller usant.

Men siden ideer konkurrerer kan noen av dem sies å bli «riktige», i den forstand at de lever videre og utvikler seg, på bekostning av de ideene som viser seg å ikke være levedyktige. Så hvis man har tro på egne verdier og standpunkter, bør man gi dem en best mulig sjanse i denne konkurransen. Dvs. ta dem på alvor, leve etter dem, og våge å si dem høyt.

Liberalistene vil ikke ha noen fellesskapsløsninger, sier de. En minimal «vekter-stat», bare, og så skal resten overlates til markedet.

Jeg snakker ikke her om «liberal» i den betydningen ordet har i USA, eller i norsk sentrumspolitikk. Jeg snakker ikke om «liberale holdninger», «sosialliberal» eller om John Stuart Mill. Nei, jeg tenker på disse som tror at frihet er en naturtilstand, og at rettigheter er noe som finnes «der ute» et sted, som en slags kraft eller grunnstoff, uberørt av menneskehender. Sånne som har forlest seg på Ayn Rand. Disse som mener at politikk er overgrep, at alt skal være i privat eie, og at mennesker har det best om de blir overlatt til seg selv.

Disse mener naturlig nok at markedet, med sine «frivillige» transaksjoner, er den eneste akseptable måten å organisere et samfunn på. Og det er klart: man kan lage butikk av det meste nå. For nå er de grunnleggende investeringene forlengst tatt, av generasjonene før oss. En stor del av disse investeringene har vært kollektive, foretatt gjennom politiske planer og beslutninger. Andre har vært private, men gjort mulige gjennom statlige rammer og politisk tilrettelegging. I mange tilfeller var det snakk om investeringer som ikke var lønnsomme i den generasjonen de ble foretatt. Ofte ble de aldri lønnsomme, hvis vi betrakter dem isolert. De har imidlertid lagt grunnlaget for annen virksomhet, og har dermed gitt samfunnsøkonomisk lønnsomhet, på (svært) lang sikt. Foruten selve statsdannelsen med lovgivende og utøvende makt, rettsvesen, politi og forsvar, har dette grunnlaget bestått av slikt som forskning, utdanning, helsevesen, energiproduksjon, infrastruktur, mm. Kort sagt: sivilisasjon, trygghet, kunnskap og ressurser. Alt dette er i stor grad resultatet av fellesskapsløsninger, og mye av det ville neppe kunne blitt realisert på annet vis. Men nå kan selvsagt det meste gis bort til kommersielle aktører, som skummer fløten.

Ideen om individuell frihet – at enhver skal kunne forfølge sin egen lykke – er av forholdsvis ny dato. Den oppsto først når samfunnet hadde nådd en grad av velstand og mangfold som gjorde en slik tanke meningsfull. Med andre ord: individualismen er i siste instans også en frukt av kollektive bestrevelser.

Jeg skal respektere prinsippet om laissez-faire og minimumsstaten hvis det tas som utgangspunkt. Dvs: hvis man starter på nytt. For man kan ikke bygge liberalisme i sosialdemokratiets hage. Det er snylting på fellesskapet og tidligere generasjoner. Og det er å leke butikk. Dessuten kan det bli lenge å vente på flertall.

Så derfor, kjære liberalister: Begynn med upløyd mark! Bokstavelig talt. Det er jo så mange uberørte områder å ta av. Tør jeg foreslå Amazonas? Det er krevende og farefullt, akkurat sånn dere liker det!

Kildens utspring

«Homofil praksis er synd» sier de kristne, for det står i bibelen. Men man finner så mye rart i bibelen, som de kristne aldri nevner:

«For Gud sa: (…) Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø» (Matt. 15:4)
 
«Om ditt høyre øye lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! (…) Og om din høyre hånd lokker deg til å synde, så hogg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg at ett av lemmene dine går tapt, enn at hele ditt legeme kommer til helvete» (Matt. 5:29)
 
«Dere skal holde mine forskrifter: Du skal ikke la to dyr av ulike slag i din buskap pare seg. Du skal ikke så to slags sæd i din åker. Klær som er vevd av to slags garn, skal du ikke ha på deg» (3. Mos. 19:19)
 
«De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. (…) De vet hva Guds lov sier, at de som gjør slikt, fortjener å dø» (Rom. 1:29)

Mens altså andre bibelsteder blir tatt på ramme alvor:

«Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske» (Mark. 16:17)
 
«Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor» (Luk. 16:18)
 
«Verken de som driver hor, de som dyrker avguder, eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn, eller som lar seg ligge med, verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike» (Kor. 6:9)

De fleste kristne mener jo at deler av bibelen enten må forstås symbolsk, eller som utdaterte, kulturspesifikke normer. Men hvilke deler? Hvordan vet man hva som fremdeles skal regnes som gyldig? Det hevdes gjerne at skillet går mellom det gamle og det nye testamentet, siden det er NT som inneholder selve det kristne budskap. Men bare ett av sitatene over er hentet fra det gamle testamentet, så dette kan ikke være hele forklaringen.

Jeg tror heller forklaringen er denne:

De troende tolker innholdet i bibelen utfra det de tror og mener fra før.

Med andre ord: En kristen bibelleser aksepterer den delen av innholdet som bekrefter de holdningene han allerede har, og overser (eller omtolker) resten. Sånn er det med all tilegnelse av informasjon. Enhver leser er et filter. De kunnskapene og holdningene man har fra før bestemmer hvordan nye opplysninger oppfattes og vektlegges. Det spesielle med bibelen er at den skal representere guds ord. Dermed blir de synspunktene leseren får bekreftet opphøyd til «sannheter», som han slipper å argumentere for.

Det trenger ikke engang være snakk om leserens egne synspunkter, siden «rett tolkning» er et spørsmål om autoritet. Den som tolker på tvers av dette risikerer fordømmelse. Dermed vil maktforholdene i kirken og andre trossamfunn kunne avgjøre hvilke bibelsteder som blir tatt på alvor av de kristne, og brukt til å felle dom over andre mennesker.

Jeg synes fordømmelse av homofili virker like meningsløst som de andre bibelstedene jeg siterte over. Hvis en kristen skal prøve å forklare meg hvorfor akkurat dette skal tas på alvor, kan han ikke vise dette utfra bibelen selv. Han må fortolke, og dette må han gjøre selv. Den kristne må, som alle andre, ta ansvar for sine egne holdninger. Han kan ikke bare skyve religiøse autoriteter foran seg, eller skylde på at «det står i bibelen». For der står det så mangt.

Her er f.eks. et sitat som selv jeg kan stille meg bak:

«Ikke baktal hverandre, mine søsken. Den som baktaler en bror eller dømmer en bror, baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da gjør du ikke hva den sier, men setter deg til doms over den. Det er én som er lovgiver og dommer, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men hvem er du som dømmer din neste?» (Jak. 4:11)

Se også: Tanker om tro.

Jeg er vanligvis motstander av selvbedrag, men det finnes unntak.

Jeg har forstått det sånn at «fri vilje» er et overflødig begrep i psykologien. Alt som kan forklares ved hjelp av fri vilje kan visstnok forklares like bra (eller like dårlig) uten. Ifølge Occam’s razor bør man da slutte at fri vilje ikke eksisterer. Og egentlig forklarer vel ikke fri vilje noe som helst. Tvert imot; man må da forklare selve viljen. Det blir med andre ord omtrent som med gud.

Forskning på hjernen tyder på at våre «beslutninger» blir tatt litt før vi selv blir bevisst dem. Det kan altså se ut til at vi er avanserte automater som bare observerer vår egen atferd, men med så liten tidsforsinkelse at vi tror vi bestemmer.

Jeg synes dette er en trist og ganske provoserende tanke. Men virkeligheten er jo ofte både trist og provoserende. Og kontraintuitiv.

På den annen side er hjernen uansett et unikt system, ved det at vi kan observere verden. Vi er bevisst oss selv og virkeligheten omkring. Og med utgangspunkt i Gödels ufullstendighetsteorem har enkelte (se f.eks. Lucas og Penrose) argumentert for at bevisstheten ikke uten videre kan beskrives som et deterministisk system.

Men uansett hvordan dette prinsipielt henger sammen tror jeg at viljen i praksis er alt annet enn fri. Våre gener og erfaringer bestemmer både hvilke alternativer vi ser, og hvilke av disse vi er tilbøyelig til å velge. Og jo viktigere og mer grunnleggende valg det er snakk om, i desto sterkere grad avhenger de av hvem vi er. Det gir f.eks. liten mening å si at vi velger «fritt» hva vi skal mene eller tro, eller hvilke verdier vi vil bekjenne oss til.

Hva betyr det egentlig når vi sier at vi må ta ansvar for våre handlinger? Eller at noen har skyld i noe? Kunne en forbryter ha valgt å ikke begå forbrytelsen? Ja, sikkert, hvis omstendighetene hadde vært litt annerledes. Eller hvis han hadde hatt litt andre erfaringer. Hvis han hadde hatt et litt annet lynne, osv. Men kunne vedkommende ha valgt annerledes i seg selv, under ellers identiske betingelser? Kanskje, men hva hvis svaret er nei?

Kanskje «skyld» og «ansvar» ikke finnes? Kanskje det bare er konstruksjoner som vi holder fast ved for å gjøre virkeligheten lettere å håndtere? Men jeg tror faktisk vi er nødt til det. Vi trenger å tro at vi kan bestemme våre handlinger, og stå til ansvar for dem. Ellers ville ihvertfall noen av oss handle helt annerledes. Uansvarlig.

Kort sagt: jeg tror den som opplever å ikke ha noe valg, velger dårligere.

Begrepsavklaring

Med det private forstår vi vanligvis det som angår individet. Dette i motsetning til det kollektive, som innebærer gjensidighet og samhandling i en eller annen forstand. Men begrepet privat brukes på flere måter. Når vi snakker om enkeltpersoner er det ensbetydende med det personlige. Det vil si vedkommedes tanker, følelser og holdninger, men også handlinger, når disse ikke krenker andres private sfære. Man snakker dessuten om privat eiendom, og inkluderer dermed også materielle verdier i begrepet. De fleste mennesker vil mene at grensene rundt den enkeltes privatliv må være garantert i form av grunnleggende rettigheter. Det er derimot mange ulike oppfatninger om hvor det er naturlig å trekke disse grensene.

Slik begrepet brukes i dagligtalen, er det noe mer mangetydig. I næringslivet henspiller det på at enkeltpersoner har økonomiske interesser i bedriftene. Det å være bedriftseier innebærer bl.a. en rett til å selge sin eierandel. Men hva er det i såfall man selger? Det er ikke nødvendigvis utstyr eller lokaler det er snakk om, og selvsagt ikke de menneskene som jobber der. Eierskapet betyr først og fremst en rett til økonomisk utbytte. Hvis en bedrift eies av flere personer, er dette ofte investorer uten annen tilknytning til det bedriften holder på med enn at de har plassert pengene sine i den. Men eierskapet kan også være mer personlig; bedriften kan f.eks. være eid av en familie, og den kan ha gått i arv. Noen ganger er eierne de ansatte selv. Eierne har selvsagt også en rett til å (til en viss grad) bestemme hvordan bedriften skal drives. Ofte skjer dette indirekte, representert ved et styre.

Det er åpenbart at eierskap i denne sammenhengen ikke betyr helt det samme som når man snakker om personlige eiendeler. Det er nok mer presist å kalle dette økonomiske interesser, da det meste av bedriftens ressurser impliserer andre mennesker, direkte eller indirekte, og derfor bare i begrenset grad kan være gjenstand for noen råderett fra «eiernes» side.

Frihetens grenser

Mange er bekymret for at den private sfæren trues av en alt for omfattende offentlig makt. Jeg deler denne bekymringen, forutsatt at det er den personlige, private sfære man snakker om. Det hører ikke til statens oppgaver å mene noe om hvordan hver og en av oss innretter våre liv. Men grensen mellom det private og det kollektive er sjelden skarp, og det finnes opplagt tilfeller hvor man må veie mulige konsekvenser av en persons frihet mot konsekvensene av å begrense denne. Det er derfor desto viktigere at man har en løpende prinsipiell debatt om nettopp dette.

Det private næringsliv utsettes også for offentlig styring og regulering. Mange mener at denne går for langt, og enkelte er av den oppfatning at slik styring er en krenkelse av enkeltpersoners rett til økonomisk frihet, og derfor ikke bør forekomme. Personlig er jeg uenig, fordi jeg tror en slik holdning ser seg blind på bare noen fortolkninger av hva frihet innebærer.

Mens det for en enkeltperson eksisterer forhold som ikke angår andre enn vedkommede, er markedet nettopp en mekanisme som innebærer kontinuerlig samhandling. For at man skal kunne ta avstand fra markedsreguleringer under henvisning til individets rettigheter, må man forutsette at all samhandling i markedet består av frivillige transaksjoner mellom likeverdige aktører. Frivillighet innebærer her at det hele tiden eksisterer alternativer. Det betyr også at all relevant informasjon som angår disse transaksjonene til enhver tid må være fullt tilgjengelig for alle berørte parter. Da de fleste markedstransaksjoner dessuten berører en tredjepart – direkte eller indirekte – må man også forutsette at dennes valgfrihet er reell.

Frihet og marked

Jeg synes det er lite som tyder på at en markedsmodell basert på frivillighet og likeverdighet gir noen troverdig beskrivelse av virkeligheten. Det ser tvert imot ut til at markedet er en iboende ustabil mekanisme som tenderer mot monopoler og maktkonsentrasjon, og som derfor trenger et sett av rammer og grenser for å fungere slik teorien forutsetter. Reguleringer kan dermed for det første begrunnes ved at de er nødvendige for at markedet skal fungere etter hensikten, og for det andre utfra hensynet til den enkeltes rettigheter. Reguleringene vil da nemlig kunne bidra til å sikre friheten til hvert enkelt menneske. I hvilken grad og på hvilken måte slike reguleringer ellers bør gjennomføres, er en debatt for seg. Men dette er en debatt om virkemidler, utfra hva som synes hensiktsmessig, mens diskusjonen om individers personlige sfære dreier seg om hvor grensene går for hva politikk overhodet skal befatte seg med.

Jeg savner en slik prinsipiell debatt om grensene mellom individets private sfære og samfunnets kollektive. Dette temaet er nesten helt fraværende i politikken i dag. I steden snakker man forbi hverandre fordi man antar at alle er enige om begrepene. Venstresida ønsker demokratisk kontroll med markedet, mens høyresida vil ha mindre offentlig styring over enkeltmennesket. Jeg mener at det ikke trenger å være noen motsetning.

Liberalisme og konservativisme

Selv om jeg er veldig uenig med liberalistene, har jeg respekt for deres konsekvente holdning. Jeg har også forståelse for dem som på den annen side mener at lite eller ingenting egentlig er en privatsak. Det politiske syn jeg har vanskeligst for å akseptere, er det som innebærer at man nærmest snur disse tingene på hodet; nemlig at man på den ene sida er tilhenger av et nærmest fritt marked, men samtidig ønsker å legge føringer på folks privatliv.

I sin reneste form er dette synet mer utbredt i f.eks. USA enn i Norge, men vi finner folk med slike holdninger i flere norske partier også. Typisk for disse menneskene er at de ønsker å bestemme hva andre skal få lov til, ikke så mye utfra en vurdering av konsekvenser, men mer ved å projisere sine egne dogmatiske oppfatninger av rett og galt over på samfunnet: Det man selv ikke kan tenke seg å gjøre, skal ikke andre få drive med heller. Da standpunktene ofte savner noen nærmere begrunnelse, er det ikke så lett å finne noen systematikk i dem, men en typisk verdikonservativ er gjerne tilhenger av fritt næringsliv, privat eiendomsrett, statskirken, forkynnelse i skolen, store bevilgninger til politi og forsvar, strenge straffer, etc, mens han samtidig er motstander av f.eks. legalisering av rusmidler, homofilt partnerskap, fri sex, abort, pornografi, fremmedkulturell innvandring, osv.

I Norge kan nok mange av disse holdningene forklares med politisk feighet og en noe ureflektert holdning til kristne tradisjoner. Men like mye tror jeg dette er et uttrykk for mangelen på en prinsipiell debatt om moral og verdier i politikken.

Utgangspunktet

Om å velge

Mange kristne snakker om å «si ja til Jesus», «snu om», «velge vei», osv. Jeg tror dette er meningsløst. Man velger ikke livssyn noe mer enn man velger personlighet. Nå kan det selvsagt diskuteres hvorvidt man egentlig velger noe som helst her i livet. Men selv med utgangspunkt i såkalt fri vilje, virker det for meg åpenbart at de virkelig store linjene i ens oppfatninger er et resultat av langvarig påvirkning opp gjennom hele livet; påvirkning man i svært liten grad har noen innflytelse over selv. Som regel er man ikke engang bevisst hvilke hendelser som har vært viktige for at man har blitt den man er og mener som man gjør. Jeg håper imidlertid at vi kan velge å ta konsekvensen av våre synspunkter i det daglige, samt respektere andres. Kanskje kan vi da til og med lære nok til at vi i det minste blir i stand til å innse det når våre synspunkter er bygd på gale forutsetninger?

Om statskirka

Da jeg var ganske ung, oppdaget jeg at jeg ikke var en kristen, og at jeg sannsynligvis aldri hadde vært det. For en del år siden tok jeg konsekvensen av dette, og meldte meg ut av statskirka. Jeg håper imidlertid at jeg ville ha hatt anstendighet til å melde meg ut også om jeg hadde vært kristen.

Statskirkeordningen er en hyklerisk institusjon som ikke hører hjemme i noe moderne demokrati. For det første strider den mot prinsippet om religionsfrihet, da den gir kristendommen en særstilling framfor andre religioner, og fordi kirken er sammenvevd med offentlige tjenester som undervisning, begravelser, vielser, historisk folkeregister, etc. For det andre er den basert på ufrivillig innmelding gjennom dåpen, noe som i seg selv er et overgrep. I alle andre foreninger må man selv ta initiativ for å melde seg inn. Denne ordningen fører dessuten til kunstig høye medlemstall. Selv om statskirken ikke mottar statsstøtte pr. medlem slik andre trossamfunn gjør (nok et eksempel på forskjellsbehandling), brukes de fiktive medlemstallene som argument for å kalle det en «folkekirke». Dette brukes i neste omgang som et argument for å forsvare fortsatt særbehandling.

Tro bør være en personlig sak, ikke en offentlig oppgave.

Om frelsen

Det at man i svært liten grad kan velge sitt eget livssyn betyr at bibelens idé om frelse gjennom tro er logisk uholdbar, og dertil grusom. For meg blir dette en grunn til å bevisst ta avstand fra kristendommen.

Å tro på Gud

Hva betyr «tro»?

Mange bruker spørsmålet «tror du på Gud?» til å grovsortere mennesker med hensyn til religion. Istedenfor å svare et definitivt nei på dette, vil jeg heller si at jeg finner spørsmålet meningsløst. Begrepet «tro» er i mine øyne uklart, og «Gud» har svært forskjellig mening alt etter hvem man spør. Da jeg var liten anså jeg dette med å tro på Gud som å dreie seg om en antakelse, omtrent på linje med antakelser om hvordan været ville bli. Jeg kunne «tro» på Gud (med varierende definisjoner av begrepet Gud) den ene dagen, og blankt avvise det hele dagen etter. Som liten er man dessuten nokså ukritisk til det man blir fortalt. Derfor kunne jeg tro på Gud, men også f.eks. på julenissen.

Når man mangler viten om et emne, tyr man til antakelser. Disse blir så modifisert etterhvert som ny viten tilsier at man har tatt feil. Man slutter f.eks. å tro på julenissen. Når ny viten ikke er tilgjengelig, er det naturlig å spekulere. For eksempel vil en vitenskapelig hypotese ofte gå ut på å anta den mest sannsynlige av flere mulige fortolkninger av et observert resultat. Når det ikke er åpenbart hvilke forklaringer som er de mest sannsynlige, ligger det alltid et betydelig element av fri spekulasjon og kreativ tankegang bak en slik hypotese. Det å bruke fantasien til å forestille seg hvordan ting kan være, er ofte en forutsetning for å kunne velge en metode og en retning videre som kan forklare hvordan tingene virkelig er. Det er derfor ikke unaturlig at mange av oss også tumler med spørsmål som vi ikke kan undersøke nærmere.

Det er imidlertid neppe riktig å beskrive religiøs tro kun som spekulasjon og antakelser. I såfall måtte man, i mangel av en metode for etterprøving, også holde muligheten åpen for at alternative forklaringer kan være riktige. Dette gjør man i andre sammenhenger. Kristne jeg har diskutert dette med har imidlertid beskrevet sin tro som en følelse av visshet, eller de snakker om å «holde noe for sant». Da religion som regel er sterkt knyttet til moral, verdier og mening med livet, er den ofte mer en del av av den religiøse personen selv, enn en hypotese som uten videre kan revurderes.

Hva betyr «gud»?

Selve gudsbegrepet er om mulig enda mere uklart. Det opereres for det første med ulike grader av personifisering av guddommen, fra den totale menneskeliggjøring i Kristusskikkelsen, til rent upersonlige «krefter» eller «universelle sammenhenger». Videre opererer noen med en absolutt god gud, mens andre guder rett og slett er hevet over godt og ondt. Graden av makt som tillegges gudsskikkelsen varierer også. Ikke engang antallet guder er man enige om.

Den kristne gud er som kjent både god og allmektig. Dette er vel også stort sett det eneste de kristne er enige om i den forbindelse. Et opplagt eksempel på kontrovers er treenigheten. Da det er få forunt å operere med det abstraksjonsnivå som er nødvendig for å tro at 1=3, vil enhet og trefoldighet bli vektlagt forskjellig de kristne imellom. Videre varierer betydningen av de tre delene (Fader, Sønn og Hellig Ånd) også mye fra trossamfunn til trossamfunn. Nå er ikke en slik uenighet om begreper i seg selv noe negativt. Men jeg synes det er litt skremmende at mange kristne er så sikre i sin tro, og samtidig er så uenige innbyrdes om hva de egentlig tror på.

Et av de vanligste ankepunktene mot kristendommen gjelder nettopp Guds påståtte godhet og allmektighet. Mange mener dette er en selvmotsigelse, da en kombinasjon av disse egenskapene nødvendigvis burde resultere i fravær av lidelse i verden. De kristnes motargument er da at Gud skapte menneskene med en fri vilje, og at en inngripen i denne ville være i strid med skaperverket, og redusere oss til marionetter. Dette er forsåvidt et rimelig argument, skjønt man kan spørre hva begrepet «allmektig» i såfall egentlig betyr. Men nå er det uansett ikke slik at all lidelse skyldes menneskelig frihet. Det aller meste kan tvert imot tilskrives naturkatastrofer, ulykker og andre tilfeldigheter. Betyr dette at Gud ikke kan, eller bør, gripe inn i tilfeldige prosesser? Hva forteller dette om Guds allmakt? En annen innvending er at dersom Gud var god, burde han i det minste gi frelse til gode mennesker etter at deres lidelser er over. Men frelsen i kristendommen avhenger slett ikke av om et menneske er godt eller ondt, hverken i vilje eller handling, men av hvorvidt vedkommede tror. Og dette er noe man etter min mening ikke kan bestemme selv. For meg blir dermed «godhet» og «allmakt» såpass uforståelige begreper at jeg finner kristendommen umulig å godta.

Det religiøse

Opprinnelsen

For å kunne si noe fornuftig om religiøsiteten som fenomen, er man nødt til å se litt på menneskets opprinnelse og utvikling. Mitt utgangspunkt er at mennesket er et produkt av både sin natur og sin kultur. Naturen har utstyrt oss med forutsetninger for å kunne bli det vi idag kaller menneskelig, nemlig en tilstrekkelig høy intelligens, et strupehode som muliggjør et nyansert språk, presise gripehender, etc. Det er imidlertid samspillet mennesker imellom, altså kulturen, som er årsaken til at vår art også kjennetegnes ved fenomener som moral, vitenskap, historie, politikk og religion. Det spesifikt menneskelige er altså i siste instans mer et resultat av en sosial utvikling enn den biologiske evolusjonen i seg selv.

Våre forfedre levde i flokk, og samarbeid var derfor avgjørende for å kunne overleve. Deres høye intelligens gjorde det mulig for dem å basere dette samarbeidet på bevisst planlegging, og ikke bare instinktive handlingsmønstre. Dermed ble de tidlige menneskene i stand til å sikre et tilstrekkelig livsgrunnlag uten å måtte bruke all sin tid til jakt. De fikk derfor også tid til å reflektere over ting som ikke nødvendigvis var knyttet til umiddelbare behov.

Etter hvert som språket ble stadig mer avansert, ble de i stand til å dele sine erfaringer, og fordi de var flokkdyr utviklet de en evne til å assosiere seg med andre. Det som skjedde med andre i flokken, ble noe som gjaldt dem selv. Døden, som for andre dyr er en uforståelig om enn muligens skremmende observasjon, ble for våre forfedre en uunngåelig felles skjebne som det ble viktig å forholde seg til. Evnen til å forstå sammenhenger fikk de første menneskene til å etterspørre slike sammenhenger selv når en virkelig forståelse var langt utenfor rekkevidde. De begynte å føle et behov for forklaringer, enten det gjaldt naturfenomener eller livets begynnelse og slutt. Mennesket begynte å undre seg.

Religion og vitenskap

Jeg vil påstå at menneskene hadde, og fremdeles har, problemer med å godta at ting er uforklarte. Det virker som at selve evnen til å trekke konklusjoner har et preg av refleks, og ikke nødvendigvis kan settes til side selv om man mangler grunnlag for å trekke de riktige konklusjonene. Forklaringer kommer ofte til som følge av et behov for oversikt og av frykten for det ukjente, snarere enn som et resultat av virkelig innsikt og forståelse. Hvorfor er det slik? Det er nærliggende å anta at det er snakk om et grunnleggende misforhold mellom vår intelligens i alminnelighet og vår evne til å forstå oss selv og våre begrensninger. Utfra disse betraktningene oppfatter jeg religion som en slags primitiv forløper til vitenskapen. Men der vitenskapen har innebygde metoder som kan avsløre og avvise gale konklusjoner, om enn i ettertid, er religionens sannheter dogmatiske av natur, og et resultat av sedvane og autoritet.

Det er en vesentlig forskjell på den type «forklaring» menneskene har følt behov for fra begynnelsen av, og de forklaringer moderne vitenskap tilbyr. I det første tilfellet er det ferdige svar man etterspør. Svar man kan slå seg til ro med. Man ønsker visshet, trygghet og orden i tilværelsen. Vitenskapen har vist at virkeligheten ikke er slik. Den gir oss forklaringer i form av relative sannheter, hypoteser og teorier. Den er hele tida i forandring. Sannheten er ikke endelig og håndgripelig, men man kan øke forståelsen av virkeligheten i det uendelige. Vitenskapen gir heller ikke noen hjelp i spørsmål som gjelder moral, mening og verdier. Den er nøytral og uten følelser, og overlater slike spørsmål til vår egen individuelle, subjektive dømmekraft.

Siden kunnskap og forståelse ikke lar seg diktere av den som etterspør den, vil mange også sette grenser for hva de ønsker å forholde seg til. Folk flest ønsker frihet, men ikke full frihet. Det innebærer nemlig mer ansvar enn vi er i stand til å takle. Barn er f.eks. svært vitebegjærlige, men det som er vondt og vanskelig vil de helst at foreldrene skal ta seg av. På samme måte foretrekker de fleste av oss å ha en storebror, en sterk leder eller en gud som kan ordne opp for oss slik at vi slipper å sette oss inn i og ta inn over oss absolutt alt. Religionens forklaringer fungerer dermed først og fremst som utmerkede bortforklaringer, idet de overlater ansvaret for de mest ubarmhjertige og vanskelige spørsmål til en eller annen overjordisk makt.

Vitenskapen har gitt oss innsikt og forklaringer, men ikke alle liker de forklaringene de har fått. Den har gitt oss mye av den kunnskapen vi har drømt om, men den representerer en virkelighetsforståelse som stiller krav til oss. Med reell innsikt følger nemlig ansvar, og vi kan ikke uten videre overlate de ubehagelige sidene av virkeligheten til «åndelig foresatte». Dermed opplever vi i dag en reaksjon på vår tids rasjonalistiske verdensbilde i form av en nyreligiøs tendens som, parallelt med behovet for forklaringer, også signaliserer et sterkt behov for mysterier.

Kristendommen

Kristendommen i vår kultur

Kristendommen har vært en grunnpillar i vår kultur i tusen år. Mange mener at dette rettferdiggjør at kristendommen skal ha en særstilling i samfunnet i forhold til andre religioner, også i dag. Jeg er enig i at kristendommen er en viktig del av vår kulturbakgrunn, og at det er viktig å være bevisst de mekanismer som har vært med på å forme det samfunnet vi er en del av. Dette betyr at kristendommen bør ha en særstilling blant religionene i f.eks. historieundervisning og samfunnskunnskap som omhandler vårt eget land. Argumentet kan imidlertid ikke brukes til å begrunne kristen forkynnelse i grunnskolen. Det kan heller ikke forsvare at kristendommen skal ha en spesiell stilling i et evt. livssynsfag. Det blir i såfall et sirkelresonnement: «fordi kristendommen har hatt stor innflytelse, skal den ha stor innflytelse». En slik tankegang vil stå i veien for virkelig religionsfrihet.

Det er nemlig ikke noen tilfeldighet at religiøse mennesker i Norge stort sett er kristne, mens religiøse mennesker i India stort sett er hinduer. Vi påvirkes av de impulser som finnes rundt oss, og vi påvirkes mest av de impulsene som er sterkest. Vi velger ikke livssyn bevisst, etter å ha vurdert nøye de religionene som finnes.

Dersom man mener noe med religionsfrihet, er det beste man kan gjøre å sørge for at alle får utøve sin religion på like vilkår, og at samfunnet ikke favoriserer bestemte trossamfunn på bekostning av andre. Det er også viktig at en offentlig grunnskole blir en mest mulig nøytral arena for barn med alle typer bakgrunner. Dermed kan nettopp skolen bli det korrektivet som skal til for at mennesker med ulik kultur og religion skal bli i stand til å omgås og respektere hverandre.

Kristendom og moral

Med «moral» forstår jeg en dypt rotfestet overbevisning om hva som er rett og galt å gjøre. Alle, selv den mest hensynsløse voldsforbryter, har en «indre stemme» som sier at dette er galt og dette er riktig. Riktignok varierer de moralske grensene mye fra person til person, og de fleste av oss vil dessuten, sjelden eller ofte, handle i strid med sine egne grenser. Dette er ikke så merkelig, da det irrasjonelle også er en del av vår natur, og vi lar oss styre av impulser og øyeblikkelige behov. En kristen vil si at man lar seg lede ut i synd. Et slikt indre overtramp følges gjerne av rasjonalisering; man prøver å forklare og rettferdiggjøre overfor seg selv at man handlet som man gjorde. Skjer dette ofte nok, kan resultatet bli at man forskyver moralgrensene sine permanent. Men uansett, borte blir de aldri. Eller blir de det?

For noen år tilbake uttalte en kjent pastor i en frikirkelig menighet under et TV-intervju (gjengitt etter hukommelsen): «Dersom det kommer til konflikt mellom bibelen og norsk lov, følger jeg bibelen». Det interessante i pastorens uttalelse er ikke at han kan være villig til å sette loven til side. Det tror jeg faktisk gjelder de fleste av oss, dersom loven kommer i alvorlig konflikt med vår overbevisning. Nei, det oppsiktsvekkende, slik jeg ser det, er at det her slett ikke dreier seg om noen overbevisning, men en ferdigskrevet religiøs tekst. Nå kan det jo selvsagt tenkes at alt som står i bibelen faller nøyaktig sammen med pastorens personlige moralsyn. Det ville imidlertid enten være et utrolig sammentreff, eller så måtte det bety at hans moral er direkte diktert av bibelens innhold. Men det siste innebærer etter min mening egentlig et fravær av moral, da det ikke lenger vil være snakk om noen indre stemme, men tvert imot en adoptert holdning. Den siste muligheten som gjenstår, er at pastoren er villig til å handle i strid med sin egen moral. Jeg tviler imidlertid på at han ville gå god for en slik fortolkning. Det er uansett slik at dersom alle skulle følge bibelen, ville det alltid være noen som måtte handle på tvers av sin egen overbevisning, ettersom ikke alles moral stemmer overens med bibelen.

Jeg vil oppfordre alle kristne til å ta stilling til følgende: Dersom du en dag skulle oppdage en konflikt mellom bibelens ord og din moralske overbevisning (la oss si et sjokkerende og tidligere oversett bibelvers), hva gjør du da? Og enda viktigere; hvorfor?

Forklaringen er selvsagt at ingen leser bibelen uten å samtidig fortolke den. Alle legger mer vekt på enkelte bibelsteder og mindre på andre. Store deler av bibelens innhold er både uklart og tvetydig, og dermed åpent for svært personlige fortolkninger. Dette betyr at mennesker med nokså ulikt moralsyn alle kan finne støtte for sin oppfatning i bibelen. Det enkelte da gjør, bevisst eller ubevisst, er å opphøye sin egen moral til noe mer enn en personlig overbevisning, ved å fortolke bibelen til sin egen fordel og påberope seg dens autoritet. Man kan på tilsvarende vis fordømme andres moralsyn ved å vise til avvik fra bibelen i de sammenhenger man måtte finne det for godt.

Det som imidlertid synes klart, er at dersom man er nødt til å lese seg til hva som er rett og galt i enhver henseende, må det jo bety at den indre stemmen mangler. Hvis man en dag står overfor et valg som man ikke på stående fot vet bibelens syn på, er man da uten noen oppfatning til man har fått sjekket et passende bibelsted? Mange vil nok synes jeg overdriver, og hevde at bibelen er å betrakte som en generell rettesnor, hvor de fleste forhold overlates til en fri vilje og individuell samvittighet. Men dette er altså bare én måte å forstå bibelen på, og slett ikke den som ofte blir forfektet av innflytelsesrike kristne. Det egentlige dilemma gjenstår: for de forhold som er nevnt i bibelen, vil man stå overfor følgende valg: enten tolke bibelen utfra sitt eget syn, ta avstand fra innholdet, eller gi avkall på en egen samvittighet.

Eksemplet med å måtte lese seg til riktig moral i detalj er ikke tatt rett ut av løse luften. For noen år siden ble det utgitt en «kristen etisk oppslagsbok», der ulike temaer var listet opp fra A til Å, med tilhørende etisk vurdering sett i lys av bibelen. På den måten skulle man altså aldri måtte bli i tvil om hvordan man skulle forholde seg for å leve i tråd med kristen moral. Forutsatt at man alltid hadde boka tilgjengelig, vel og merke. Aldri har vel det amoralske ved en slik bokstavtro bibelfortolkning blitt klarere demonstrert enn i dette tilfellet.