Floken i nettet

Det er ikke pent

Rett og slett. Nå er jeg riktignok ikke av dem som er mest opptatt av hvordan klærne mine ser ut. Jeg gir blaffen i moter, er ikke særlig opptatt av å pynte meg, og til daglig tar jeg gjerne på meg de plaggene som ligger nærmest. Men når jeg først kjøper klær, forsøker jeg å mobilisere et minimum av estetisk sans. I tillegg til at klærne må være behagelige og av noenlunde kvalitet, bør de altså også se sånn noenlunde ut. Og om jeg ikke vet så nøyaktig hva jeg liker, vet jeg ihvertfall nokså nøye hva jeg ikke liker: iltre farger, boots, boblejakke, saggebukser, overdimensjonert reklame, smoking, blådress. Og slips.

Egentlig burde dette være grunn god nok, men det er mer:

Slipset er ikke et plagg

Det er bare pynt. Og det er i og for seg greit nok, men da blir det desto viktigere at det faktisk er pent. Jakker og bukser trenger ikke være vakre, for de tjener tross alt en annen hensikt. Men tar man på seg f.eks. et smykke, velger man vel et man faktisk liker?

Slipset er guttas «standard-pynt». Mange mannfolk påstår da også at de er veldig lite opptatt av denslags, og skryter av hvor greit det er å slippe å grunne på hva de skal ha på seg når de skal i selskap. Mens jentene faller i staver over 100 forskjellige kjoler og sko, kan vi gutta bare ta på oss dressen og slipset, og ferdig med det.

Som sagt er jeg selv nokså bevisstløs når det gjelder klær, men akkurat denne holdningen har jeg aldri skjønt. Hvis man først skal pynte seg, må det da vel være ens egen smak som ligger til grunn? Og liker man dress og slips, er jo alt i orden. Men hvis man mener at man ikke bryr seg om slikt: hvorfor pynter man seg i det hele tatt? Dessverre betyr nok det å «pynte seg» for mange at de innfrir andres forventninger. Noen overlater f.eks. til kona å velge ut både dress og slips (og mer til).

Når jeg en sjelden gang finner ut at jeg vil kle meg pent, betyr det at jeg tar på meg det jeg synes er pent. Altså ikke slips. I andre sammenhenger er slips malpassert, fordi det er pynt som er slipsets funksjon.

Dvs, det kan ha en funksjon til:

Slipset som sosial kode

Ved hjelp av bl.a. klær signaliserer man (bevisst eller ubevisst) tilhørighet til sosiale grupper. Dette kan f.eks. gå på hvor god råd man har, hva slags jobb man har, hvilken del av verden (eller landet) man kommer fra, hva slags politisk tilhørighet man har, eller rett og slett hvem man omgås. Alle bruker slike signaler i større eller mindre grad, meg selv inkludert.

Slips har en kraftig sosial signaleffekt, nettopp fordi det brukes av så få andre grunner. For selv om de fleste menn bruker det som pynt, er det bare noen få som bruker slipset til daglig. Og når jeg ser nærmere på hva slags grupper som oftest kan assosieres med slips, blir dette ytterligere en grunn til å la være å bruke det:

selgere, næringslivsledere, advokater, politikere, børsmeglere, kongelige, konservative, etc.

Grovt sett kan man si at slipset signaliserer: «mann med makt» (evt. «mann som streber etter makt»). Og da er vi over på et annet moment:

Slipset som fallossymbol

Jeg har egentlig ingen tro på slike freudianiske forklaringer, men morsomt er det jo. Det setter unektelig en del ting i perspektiv å se det på denne måten.

Til slutt:

Det er upraktisk

Slips er varmt, og det gir kvelningsfornemmelser. Bare legg merke til hvor raske mange mannfolk er til å ta slipset av seg (og evt. bruke det til pannebånd) når festen har vart en stund. Dessuten havner det lett i suppa.

[Slipsets historie]

På jobb

1. Av en eller annen grunn er visst telefonsamtaler mye viktigere enn samtaler ansikt til ansikt. Hvis man har noe viktig å diskutere med kollegaen på nabokontoret, bør man helst ringe. Er man dum nok til å oppsøke vedkommende personlig, må man fint finne seg i å vente dersom det skulle komme inn en telefon. For da er man glemt, og det spiller ingen rolle hvor viktig ærende man har.
2. Ringer man til noen, er de ofte ikke til stede. Så venter man litt, glemmer det hele, kommer på det igjen, prøver på nytt, og kanskje har personen dukket opp. Og kanskje ikke. Da legger man gjerne igjen en beskjed hvor man ber vedkommende ringe tilbake. Har man flaks, kommer beskjeden fram, men neste gang er det kanskje en selv som er borte fra kontoret, osv.
3. Folk som ringer kommer gjerne med spørsmål som man ikke uten videre kan svare på med en gang, og så må man ringe tilbake senere (se punkt 2).
4. Telefonsamtaler dokumenteres ikke. Plutselig blir man i tvil om hva som egentlig ble avtalt. Det hender jo at man har hatt tid til å notere noe på en lapp, men hvor er nå den blitt av?
5. Mange snakker utydelig og usammenhengende i telefonen, og det kan ofte ta lang tid før man i det hele tatt skjønner hva saken gjelder.
6. Sist, men ikke minst: når man sitter og grubler på et eller annet man har strevet med i ukesvis, og man endelig synes å skimte en mulig løsning, så ringer telefonen. Det er som regel noe helt uviktig, men konsentrasjonen er vekk, og man har mistet tråden.

Epost løser selvsagt alle disse problemene, men hva hjelper vel det når massevis av folk har skrivevegring, og insisterer på å bruke telefon uansett? Noen forsvarer telefonen med at den gir en mer personlig kontakt, og det er vel forsåvidt riktig. Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor dette skulle være en fordel på jobb.

Hvis jeg starter bedrift en gang, blir det uten telefoner.

Hjemme

1. Punkt 5 og 6 over kan også være aktuelle hjemme.
2. Det har stadig pleid å ringe mennesker som vil selge skrapelodd, gi meg dårlig samvittighet for de sultne og blinde, verve meg til dårlige bokklubber, eller som vil selge meg nytt abonnement på strøm og telefon. Disse har det heldigvis blitt mindre av etter at jeg reserverte meg mot telefonsalg. Men fremdeles må jeg slite med slike som vil vite hva slags pålegg jeg kjøper, hva slags reklame jeg har lagt merke til, og hva jeg stemmer på.
3. Folk ringer feil. Helst når jeg står i dusjen eller leser news.

Men i motsetning til på jobb, har her argumentet om personlig kontakt noe for seg. Men kun overfor de nærmeste. Det ideelle er derfor hemmelig nummer som bare noen få vet om.

Jeg kommer fra ei lita bygd, men har bodd mange år i byen. Etter å ha sammenlignet og tenkt litt, har jeg kommet fram til følgende:

Bygdefolk er nok snevre i den forstand at de er vant med små og oversiktlige forhold. Det som er fremmed er det som er langt unna. Dette vet man lite om, og man gjør seg gjerne opp lettvinte oppfatninger. Eller fordommer, om man vil.

Til gjengjeld er bygdesamfunnet slik at det er vanskelig å stille seg likegyldig til folk. Dem man møter til daglig kjenner man etter en stund personlig, og man må gjøre seg opp en mening om dem. Det fører gjerne til at fordommene faller, og de nye blir en del av fellesskapet. Derfor er det ofte på de små stedene at innvandrere opplever å bli en del av et sosialt nettverk.

I byene er det omvendt. Man blir riktignok vant til mangfold, men lite av dette angår en selv. Med så mange mennesker nært innpå en er det nettopp ekskluderende man trenger å være. Det er umulig å forholde seg til alle man støter på, så man blir nødt til å distansere seg fra de menneskene man ikke omgås. Og hvem er det man omgås? Jo, når man selv kan velge sin omgangskrets, velger man nettopp dem man har noe til felles med. Disse fellestrekkene kan selvsagt gå på andre ting enn hjemsted og språk, men betyr det at man er del av en heterogen kultur? Betyr det at man blir mer tolerant?

Ikke nødvendigvis. Kanskje tvert imot.

En taus minoritet

I vår del av verden har fordommer og forskjellsbehandling vært på vikende front en stund. Verden går faktisk framover, ihvertfall på noen områder. Kvinnene har stort sett oppnådd likestilling med menn, selv om det ennå gjenstår en del inngrodde vaner hos mange av oss. De homofile begynner også få en viss aksept, ihvertfall i form av formelle rettigheter. Holdningene de møter blant «folk flest» er vel ennå noe mer varierende, men dersom vi ser bort fra den mest reaksjonære delen av kristenheten er folk stort sett blitt langt mindre fordømmende enn før. Vi ser en tilsvarende utvikling for holdningene overfor innvandrere og flyktninger med en annen hudfarge eller kultur enn de norskeste av oss. Selvsagt finnes det en god del rasisme og fremmedfiendtlighet ennå, men slike holdninger er i det minste blitt politisk ukorrekte.

Det er imidlertid én sosial gruppe i landet som fremdeles utsettes for omfattende diskriminering, både gjennom lovverket og av ubetenksomme mennesker. Dette er en nærmest usynliggjort gruppering, tvunget til taushet av skam og av de nedlatende holdningene de møter. Disse menneskene har aldri gjort opprør. De har heller ikke noen interesseorganisasjon som taler deres sak. Men dette betyr slett ikke at de er få. Det er ikke engang sikkert at de er i mindretall.

Jeg snakker selvfølgelig om B-menneskene; disse kuede sliterne som hver morgen går sin ydmykende kanossagang mellom hoverende morgenfugler og pedantiske sjefer, opp mot stemplingsuret hvor deres karakter daglig blir registrert, målt og veid – og ofte funnet så altfor lett.

Kom ut, kom fram!

Inspirert av kvinnene, homsene, sigøynerne og dyslektikerne ønsker jeg med dette å bidra til økt forståelse for B-menneskenes situasjon. Men hver enkelt av oss må selv våge å komme ut av skapet. Eller sengen.

Jeg får starte med meg selv. Joda, jeg er et B-menneske. Jeg er en av disse som nesten aldri kan huske at vekkerklokka har ringt, som aldri har tid til frokost, som utnytter fleksitidsordningen til det ytterste og litt til, og som tilbringer arbeidstida fram til lunch i 50% koma. I likhet med mange av mine lidelsesfeller lover jeg meg selv daglig at i kveld skal jeg legge meg tidlig. Og det hender det jo også at jeg gjør. Men det hjelper lite å legge seg tidligere – man må sove også. Og akkurat det er ikke så enkelt å få til på den tida av døgnet man bobler over av energi og overskudd.

For døgnrytmen vår er ikke bare forskjøvet i forhold til det eplekjekke og statsautoriserte levesettet man finner hos A-mennesker, den har i tillegg en nærmest speilvendt profil. Det betyr at mens A-menneskene bråvåkner sprudlende og opplagt tidlig på morgenen, er fulle av overskudd på formiddagen, for så å bli gradvis trøttere utover ettermiddagen og kvelden, opplever vi det motsatte. Vi strever oss gradvis ut av søvnen utover formiddagen og føler oss ikke ordentlig ovenpå før mot slutten av arbeidsdagen. Stigningen fortsetter så gradvis utover kvelden før vi slukner brått utpå natta en gang.

A:              B:

«Når sola går ned i vest, arbeider den late best», heter det i ordtaket. La gå at man ikke visste bedre i gamle dager, men nå burde dette tøvet forlengst være modent for skraphaugen. Å være uopplagt tidlig på dagen har ingenting med latskap å gjøre. Men slike oppfatninger holder seg dessverre, og de forsterkes av det faktum at vi lever i et samfunn laget av og for A-mennesker, og hvor B-menneskene tvinges inn i et mønster der de framstår som mislykkede.

Kanskje du er en av oss? I såfall skal du heve deg over slik uvitenhet! Løft hodet og gå rakrygget inn i hverdagen, selv om du er trøtt. Du er like god som den ufordragelige kollegaen som kommer plystrende på jobb klokka seks. For når han kollapser på sofaen foran TV-en med en avis over hodet, er det din tur å være full av overskudd. Men det er det jo ingen som ser, for da er du ikke på jobb.

Arven etter fedrene

Det er åpenbart hva som er den egentlige grunnen til at man jobber fra tidlig på morgenen. Det er at man tidligere var avhengig av dagslys når man skulle hyppe poteter, slå korn, slakte griser, bøte garn eller hva det nå var. Siden har normer og regler holdt skikken i hevd, selv om begrunnelsen forlengst har gått ut på dato.

Den norske kulturbakgrunnen kunne neppe vært verre for oss B-mennesker. I bunnen ligger arven fra pietistene og det gamle jordbrukssamfunnet, med sine husmannsidealer om å «arbeide i sitt ansikts sved», «lide i taushet», om saligheten i slit og strev, osv. Oppå dette kom gruveselskapene, fabrikkene og industriherrene, og med det en undertrykkelse av mer verdslig og systematisk karakter. «Frigjøringen» fra dette igjen kom i form av klassekamp, arbeiderromantikk og fagforeninger, en kultur som bare forsterket dyrkingen av den tradisjonelle og edle proletar, og hvor stemplingskort, timelister og akkord inngikk som en naturlig del av liturgien.

Arbeidernes kamp har stort sett alltid stått om lønn. I den grad den har dreid seg om arbeidstid, har det vært et spørsmål om hvor mye, ikke når. Dette var naturlig i en periode da fritid knapt eksisterte, men nå begynner det kanskje å bli på tide å se nærmere på hvilke deler av døgnet vi er villige til å selge, og hvilke vi vil beholde for oss selv?

Det har selvsagt alltid eksistert noen alternativer for slike som oss. Enkelte har f.eks. funnet ut at de tross alt foretrekker skiftarbeid framfor vanlig dagtid. Andre har søkt tilflukt som nattevakter, drosjesjåfører, etc. Og det har jo alltid vært noen som har drevet i mer «frie» yrker, f.eks. innenfor kunst og underholdning. Slike har imidlertid alltid blitt sett ned på, og det blir de fremdeles. (Dette skyldes ikke bare det faktum at slike mennesker er mindre bundet av timeplanen enn oss andre, men har også sammenheng med den særnorske holdingen at ting som gir livet innhold og mening, er unyttig lek som bør henlegges til fritida.)

The future is so bright, I can’t sleep

Rett skal være rett; etter hvert som samfunnet har blitt mer mangfoldig har livet også blitt enklere for avvikerne. Det finnes atskillig flere muligheter for et B-menneske i dag enn det gjorde for bare få år siden. Det har bl.a. kommet til flere arbeidsplasser med «uvanlig» arbeidstid. Fleksitidsordninger og tidskontoer blir stadig mer utbredt, og stadig mer fleksible. Hjemmekontorene begynner så smått å dukke opp. Epost, mobiltelefon og internett gjør oss stadig mindre avhengige av å måtte møte et bestemt sted til en bestemt tid. Ting går altså den rette veien selv om det er langt igjen. Kanskje kan vi håpe på å få oppleve den dagen da felles arbeidstid kun forekommer når man er nødt til å koordinere innsatsen til flere mennesker, og ikke bare er noe som henger igjen pga. sedvane og stivbente systemer?

Jeg tror imidlertid vi gjør en feil dersom vi bare setter oss ned og venter på at alt skal ordne seg av seg selv. Vi bør tvert imot utnytte den positive utviklingen til å bli synlige i det etterhvert så fargerike landskapet. Først da kan vi ha håp om å være med å sette premissene for en av de viktigste kampene framover – den om tida.

[Ta tida tilbake]