Floken i nettet

Det hender jeg møter meg sjøl i døra, og slår av en prat før jeg går hvert til mitt

Du vet, man blir aldri så alene at man ikke kan utveksle noen erfaringer

Vi bør bli medlem i EU, sies det, sånn at vi kan få innflytelse på beslutninger som uansett påvirker oss.

Tilsvarende bør hele verden søke medlemsskap i USA, for å få stemmerett ved presidentvalget.

1. Ytringsfrihet er visst ikke så viktig som jeg trodde.
2. Jeg aner ikke hvilket parti jeg skal stemme på neste gang.
3. Det er mulig å ha framgang på et musikkinstrument etter at man har blitt godt voksen.
4. Men det går fryktelig tregt.
5. Blogg er gøy.
6. En del bloggere skriver mer pr. uke enn jeg snakker.
7. Sunn mat er mye dyrere.
8. Å være privatkunde kan være et slit. Noen bransjer er sånn at man blir overrasket når alt går som det skal.
9. Jeg trenger ikke bil likevel.
10. Jeg er visst «nykonservativ» – stikk i strid med hva jeg trodde selv.
11. SMS kan jo faktisk være nyttig.
12. Ergometersykling er nesten like kjedelig som husarbeid.

Det har blitt spennende å gå i butikker de siste årene. Jeg tenker på alle disse artige kombinasjonene og glidende overgangene mellom ulike bransjer.

I går, for eksempel, var jeg på postkontoret for å hente en pakke. Det ble litt venting, de har jo blitt færre der også. Så jeg ble stående å bla igjennom CD- og DVD-hyllene, og du verden: A-ha, Vivaldi, King Kong, kaptein Sabeltann … you name it! Nei, det er stas med skikkelig postkontor.

Og tenk på bensinstasjonene, hvor du kan få både nybakt brød og kaffe med påfyll. Ja, en bekjent av meg som trengte hjelp til et eller annet småtteri med bilen – skifte lyspære, tror jeg det var – kom ut med to krimbøker og en Tarantino-film på tilbud! Da var det sikkert ikke så farlig med den lyspæra. Den unge damen bak disken hadde ikke fått opplæring i slikt, nemlig, og det var nok like greit. Hun har tross alt pølser å passe. Da kan hun jo ikke fly rundt og skru på biler.

På Rema selger de bensin. Og DVD-spillere. Da tilgir jeg jo gjerne tenåringen i kassen her om dagen, som ikke ante hva en avocado var. Jeg mener, markedet er tross alt et dynamisk system, og da må man være fleksibel. Skulle det for eksempel være litt glissent i krydderhyllene en dag, vet jeg jo at jeg alltids kan høre på apoteket.

Så er det disse butikkene som selger nesten alt som går på strøm; brannvarslere, støvsugere, datamaskiner, osv. I data-avdelingen jobber det stort sett unge menn, og de har omtrent like god greie på datamaskiner som unge menn flest. Det er en smart ordning, det der: folk som har peiling på slikt selv handler på internett, hvor det jo er billigere, mens de som verken kan noe om datamaskiner eller internett handler i butikken, hvor betjeningen vet akkurat nok til å overbevise kundene om hva de trenger.

Vel, det ble da min tur på postkontoret omsider, men tror du ikke jeg hadde lest feil på hentelappen? Den hyggelige damen i skranken smilte og ristet på hodet – nei dessverre, det var nok ikke de som hadde pakken min. Det var Shell, det!

Det kjennes rart. Godt på én måte; å føle at man endelig tar del i sivilisasjonen. At man er som alle andre. Men samtidig litt skummelt. Jeg har betraktet disse moderne skikkene fra utsiden så lenge, og med dyp skepsis. Vil jeg virkelig dette?

Omtrent som Lord Greystoke, kan jeg tenke meg, da han steg ut av jungelen for første gang, fikk på seg en dress, og måtte lære å spise med kniv og gaffel.

Jeg er vel den aller siste. En levning fra en svunnen tid; et levende fossil, totalt mistilpasset miljøet. Jeg har ligget i dvale, og latt evolusjonen gå sin gang uten meg.

Så jeg ga etter til slutt. Nå er det gjort. Nå vil livet aldri mer bli det samme.

Mangler bare SIM-kortet.

Jada, jeg vet at legevitenskapen har kommet langt. Stadig flere sykdommer kan kureres, og folk lever stadig lenger, jeg vet det. Og sliter man med noe, finnes det piller. Piller mot tretthet og søvnløshet, mot nedstemthet og overdrevet oppstemthet. Piller mot hodepine, kvalme, hjertefusk og feil blodtrykk – samt mot en hel rekke moderne sykdommer som man tidligere ikke rakk å få, før man døde.

Jeg synes alt dette er storartet, og jeg vil nødig virke utakknemlig. Men så er det altså denne tanken som jeg ikke kan fri meg fra – at noe vesentlig gjenstår:

Jeg tenker meg et tog som siger sakte gjennom landskapet.

Stemningen ombord er avslappet. Man sitter kanskje med en god bok, eller man titter på utsikten. Solen farger åskammene røde. Skog, sjøer og jorder glir forbi – her og der noen husklynger. Ved middagstider ber man om menyen. Lammesteken virker fristende, med rosmarinsaus og nypoteter. Kanskje et glass rødvin til.

Brått merker man at toget har økt farten. Betydelig. Det skumper og rister. Man stusser – kan noe være galt? Burde man tilkalle konduktøren? Dra i nødbremsen? Nei, så ille kan det da ikke være. Men det blir bare verre, og nå aner man at de andre passasjerene også er ubekvemme med situasjonen. Men ingen vil la seg merke med noe. Noen prøver å få i seg maten uten å stikke seg på gaffelen – andre løser kryssord med store, skjelvende bokstaver. Landskapet utenfor har blitt et flimmer. Etter hvert innser man at det skal være slik. Det er en del av kjøreplanen. Man må bare stole på at lokføreren vet hva han gjør.

Men det blir vanskelig å nyte utsikten. Enn si stek med saus og poteter. Og hvordan blir det nå på endestasjonen, som sikkert ikke er langt unna, når toget kommer dundrende i dette tempoet? Rekker man i det hele tatt å gjøre seg klar, løfte ned bagasjen og ta på seg jakken, før lokomotivet braser inn i et par bufferter eller en murvegg?

Ja, er det egentlig noe poeng med den middagen? Man får vel ikke spist ferdig likevel? Mørk i hu kjøper man i stedet en kopp kaffe med lokk og tut.

~

Da jeg var liten varte et år i en evighet. I dag er året over før jeg rekker å bytte kalender. Men et sted underveis må det ha festnet seg et slags «standardår» – en referanse som stemmer stadig dårligere med virkeligheten, og som ikke lar seg kalibrere. Når jeg for eksempel sier at noe skjedde «her om dagen», viser det seg gjerne å være et par måneder siden. Mens det jeg tror var for noen måneder siden egentlig var året før. «Et par år» er i virkeligheten fire, kanskje seks.

Som sagt, det er vel og bra at vi lever lenger. Det er fint at legene forlenger sporet med noen meter til. Men det jeg ønsker meg aller mest, er at toget skal sakke farten igjen. Jeg vil kunne nyte maten og utsikten uten å søle på klærne eller se på klokken. Jeg vil gjerne ha tilbake roen fra dengang et år varte et helt år. Dengang man rakk å glede seg til jul før det ble sommerferie. Ikke som nå; at man knapt gidder å rydde bort vinterdekkene, siden de jo skal fram igjen nesten med det samme.

Finnes det piller for slikt?

Siden nordmenn er så redde for uenighet, er det fort gjort å tro at vi egentlig er ganske like. Tøv! Jeg blir ihvertfall stadig forbauset over hvor forskjellig andre kan være fra meg selv, f.eks. mennesker som:

• betaler penger for å hoppe i fallskjerm
• ikke liker musikk
• lever av å lage reklame
• abonnerer på Se & Hør
• synes kongehuset er viktig
• ligger i telt på fjellet om vinteren
• mener at dyr ikke kan tenke
• tar med småunger på konsert
• aldri tar seg tid til å lukte på blomstene og se på solnedgangen
• mener det er bortkastet å lære ting som man ikke får bruk for i jobben
• mener de har rett til å vite hva naboen foretar seg
• tror at lønnsomt og verdifullt betyr det samme
• ikke leser bøker
• vil forby andre å gjøre ting som de selv ikke liker
• tror de har rett til å forme sine barn som de vil
• oppfatter myndigheter og lovverk som utidig innblanding i sitt eget liv
• ikke har noe eget moralsyn, men adopterer fra religiøse tekster og mener det er en dyd å ikke tenke selv
• tror at rettigheter og moral eksisterer uavhengig av kultur
• synes det er flaut å snakke om «seriøse» ting

Nå som folk flytter mer, blir kulturen i hvert land mer sammensatt. Men forskjeller har vi alltid hatt, til dels også når det gjelder verdisyn. Vi har altså hatt god anledning til å øve oss. Men da må vi erkjenne at forskjellene er der, og slutte å være redd for å si hva vi mener.

USA er ikke som andre demokratier. Landet ble til ved at individualister på jakt etter lykken fant seg hver sin jordlapp som de måtte forsvare mot røvere og villmenn. Røverne var også individualister på jakt etter lykken, men uten egen jord. Og villmennene … tja, de prøvde vel også å forsvare jordlappene sine. Mot individualister på jakt etter lykken.

Uansett, denne nasjonen ble så og si bygd av mennesker med skyteskår i vinduskarmen. «My home is my castle», bokstavelig talt. «Meg og mine mot røkla»!

Slikt setter spor. I dag har amerikanerne skyteskår i bevisstheten. Ihvertfall en del av dem, og ihvertfall de som er valgt til å styre. Men når man er opptatt av fiender så mye av tida, ser man til slutt ikke stort annet. For man finner alltid fiender hvis man bare vil. Og de som ikke er fiender i utgangspunktet blir gjerne det når de har blitt siktet på lenge nok.

Dessuten har verden blitt mindre. Man kan sikte så mye lenger i dag. Og da er det ikke alltid så lett å se hvor ens egen eiendom slutter, og naboens begynner. Dessuten vil de jo så gjerne hjelpe til, amerikanerne. De vet tross alt best.

Mange føler seg tryggere når de har en slik sterk onkel som ordner opp og alltid vet best. Men sånne onkler kan av og til bli litt surrete. Særlig hvis de blir gående mye for seg selv og tenke på det samme hele tida, uten å snakke med andre. Det er da vi bør si fra; ta onkel i hånda, vennlig men bestemt, og be ham legge fra seg geværet. Forklare tålmodig at det er ingen indianere i skjulet, og at det antakelig er best for alle om han heller går og legger seg nedpå litt. Det er så fort gjort å skade noen når man sitter slik og sikter hele dagen.

Jeg innrømmer det gladelig: jeg har nesten sluttet å følge med på nyhetene. Delvis fordi dekningen ofte er dårlig, men også fordi jeg er skeptisk til om nyheter egentlig er særlig viktig å få med seg.

Ikke misforstå: sakene som er oppe i nyhetene er jo ofte viktige nok. Men med viktige saker er det gjerne slik at de fortsetter å være viktige lenge etter at de har opphørt å være nyheter.

Noen nyheter er lite annet enn sladder og banaliteter (som aldri er viktig), og noen består av enkelthendelser som bare har interesse i den grad de inngår i en større sammenheng. Som nyheter rives hendelsene ofte ut av denne sammenhengen, og man sitter igjen med meningsløse fragmenter. Dette fokuset på detaljer innebærer dessuten at elendighet og katastrofer nærmest får preg av morbid underholdning. Jeg tror ikke man har særlig godt av å forholde seg til slikt dag ut og dag inn.

Så joda, jeg synes det er viktig å følge med, men ikke først og fremst på nyhetene. Jo ferskere informasjonen er, jo dårligere research og mer sensasjonspreg. Jeg venter heller på artiklene, kronikkene, debattene og analysene. Og bøkene. Da er flere fakta kommet fram, tekstene er bedre skrevet, vinklingene er tydeligere, og det er lettere å få oversikt over flere sider av en sak uten å måtte sette av all tid til det. Og framfor alt: det meste av støyen er filtrert bort.

Nyheter som holder seg bør få godgjøre seg en stund. Ferskvaren er junk-food.

Det er ikke pent

Rett og slett. Nå er jeg riktignok ikke av dem som er mest opptatt av hvordan klærne mine ser ut. Jeg gir blaffen i moter, er ikke særlig opptatt av å pynte meg, og til daglig tar jeg gjerne på meg de plaggene som ligger nærmest. Men når jeg først kjøper klær, forsøker jeg å mobilisere et minimum av estetisk sans. I tillegg til at klærne må være behagelige og av noenlunde kvalitet, bør de altså også se sånn noenlunde ut. Og om jeg ikke vet så nøyaktig hva jeg liker, vet jeg ihvertfall nokså nøye hva jeg ikke liker: iltre farger, boots, boblejakke, saggebukser, overdimensjonert reklame, smoking, blådress. Og slips.

Egentlig burde dette være grunn god nok, men det er mer:

Slipset er ikke et plagg

Det er bare pynt. Og det er i og for seg greit nok, men da blir det desto viktigere at det faktisk er pent. Jakker og bukser trenger ikke være vakre, for de tjener tross alt en annen hensikt. Men tar man på seg f.eks. et smykke, velger man vel et man faktisk liker?

Slipset er guttas «standard-pynt». Mange mannfolk påstår da også at de er veldig lite opptatt av denslags, og skryter av hvor greit det er å slippe å grunne på hva de skal ha på seg når de skal i selskap. Mens jentene faller i staver over 100 forskjellige kjoler og sko, kan vi gutta bare ta på oss dressen og slipset, og ferdig med det.

Som sagt er jeg selv nokså bevisstløs når det gjelder klær, men akkurat denne holdningen har jeg aldri skjønt. Hvis man først skal pynte seg, må det da vel være ens egen smak som ligger til grunn? Og liker man dress og slips, er jo alt i orden. Men hvis man mener at man ikke bryr seg om slikt: hvorfor pynter man seg i det hele tatt? Dessverre betyr nok det å «pynte seg» for mange at de innfrir andres forventninger. Noen overlater f.eks. til kona å velge ut både dress og slips (og mer til).

Når jeg en sjelden gang finner ut at jeg vil kle meg pent, betyr det at jeg tar på meg det jeg synes er pent. Altså ikke slips. I andre sammenhenger er slips malpassert, fordi det er pynt som er slipsets funksjon.

Dvs, det kan ha en funksjon til:

Slipset som sosial kode

Ved hjelp av bl.a. klær signaliserer man (bevisst eller ubevisst) tilhørighet til sosiale grupper. Dette kan f.eks. gå på hvor god råd man har, hva slags jobb man har, hvilken del av verden (eller landet) man kommer fra, hva slags politisk tilhørighet man har, eller rett og slett hvem man omgås. Alle bruker slike signaler i større eller mindre grad, meg selv inkludert.

Slips har en kraftig sosial signaleffekt, nettopp fordi det brukes av så få andre grunner. For selv om de fleste menn bruker det som pynt, er det bare noen få som bruker slipset til daglig. Og når jeg ser nærmere på hva slags grupper som oftest kan assosieres med slips, blir dette ytterligere en grunn til å la være å bruke det:

selgere, næringslivsledere, advokater, politikere, børsmeglere, kongelige, konservative, etc.

Grovt sett kan man si at slipset signaliserer: «mann med makt» (evt. «mann som streber etter makt»). Og da er vi over på et annet moment:

Slipset som fallossymbol

Jeg har egentlig ingen tro på slike freudianiske forklaringer, men morsomt er det jo. Det setter unektelig en del ting i perspektiv å se det på denne måten.

Til slutt:

Det er upraktisk

Slips er varmt, og det gir kvelningsfornemmelser. Bare legg merke til hvor raske mange mannfolk er til å ta slipset av seg (og evt. bruke det til pannebånd) når festen har vart en stund. Dessuten havner det lett i suppa.

[Slipsets historie]