Floken i nettet

I kveld ble det ikke rødvin på verandaen. Det regner, og det var vel på tide. Sommeren så langt har vært fantastisk, med varmeste juli i «manns minne». Derfor ble jeg litt forvirret over oppslagene i Dagbladet, der de hevdet at «du har nesten ikke sett sola i år». Det er så fort gjort å glemme at det er en lokalavis.

Jeg var en liten tur der nede, helt i utkanten av Norge. Øst- og sørlandet. Trivelig det, men litt mye trengsel. Og været var altså ikke all verden. Men ellers har det vært aldeles utmerket, og ennå er det mer sommer og ferie igjen.

Nå klarner det visst opp. Kanskje jeg skal våge meg ut med det rødvinsglasset likevel?

Fortsatt god sommer, forresten!

Spørsmålet burde ikke være om loven skal åpne for kjønnsnøytralt ekteskap. Spørsmålet burde være hvorvidt samlivsform skal være en sak for stat og lovgivning overhodet.

Jeg mener at samboerskap og -form bør være en privatsak. Hvis to som elsker hverandre vil ha et religiøst rituale med velsignelse av en prest eller sjaman, er det kun deres sak. Foretrekker de en sekulær sermoni, er det også kun deres sak. Vil de bare flytte sammen uten noe oppstuss, likeså. Det er naturligvis også en privatsak hvorvidt de er av samme eller motsatt kjønn. Og hvis de egentlig ikke elsker hverandre, men ønsker å dele bord og seng likevel, er det fremdeles en privatsak, og ingen har noe med å vite hvorfor. Til og med antallet personer som inngår i samboerskapet er noe som kun angår de involverte.

Hvis så de samboende ønsker en kontrakt som regulerer eiendom, arv, etc, så greier de å ordne det selv. Lar de det være, behandler loven dem som uavhengige individer.

Det som imidlertid ikke er noen privatsak, er ansvar for barn. Så snart noen får barn blir dermed også deres eventuelle samboerforhold en sak for offentligheten. For da, og bare da, trengs et regelverk. Dette må regulere hvem som har rett/plikt til omsorg, hva plikten innebærer, hva man har lov til og ikke lov til, samt hva som skal skje ved et eventuelt samlivsbrudd. Reglene må også gi føringer for eventuelle frivillige kontrakter og avtaler som inngås om omsorg for barn.

Kun ett forhold bør ligge til grunn for disse reglene og håndhevelsen av dem: barnets beste. Ikke hvem som er de biologiske foreldrene. Ikke hva samlivsformen kalles, eller hvem som har velsignet den. Ikke hvilke(t) kjønn eller legning de foresatte har, eller hvor mange de er. Bare barnets beste.

Jeg bekymrer meg ikke så mye for konservativisme lenger, merker jeg. Tilstanden er tross alt ikke direkte farlig. Særlig smittsom er den heller ikke, ihvertfall ikke ved alminnelig sosial omgang. Arv har visst mer å si. Og alder, kanskje, men det vil jeg helst ikke tenke på.

Ellers er det vel omtrent som med tarmbakterier: litegrann er bare sunt. Det beskytter oss mot andre uhumskheter.

Før fantes det kjeltringer. Og røvere. Ikke bare i Donald-bladene og i Kardemomme by, men på ordentlig. Og tyver, selvfølgelig. Tyvene kunne være lure og sofistikerte, i motsetning til røverne, som var mer rett på sak (men som gjerne spesialiserte seg på f.eks. sjø eller landevei). Men de skumleste var skurkene og bandittene. Aldri godt å vite hva de kunne finne på. Og i USA hadde de gangstere!

I dag er det bare kriminelle. OK, kanskje en og annen forbryter og gjerningsmann, men mest kriminelle. De kan riktignok være ungdomskriminelle, vanekriminelle eller yrkeskriminelle. Og noen er organiserte. «Organisert kriminalitet». Da er de som regel utlendinger. Ja, de andre er forresten også ofte utlendinger, hvis de da ikke bare er sånne som har kommet skjevt ut. Med dårlig oppvekst og narkotika. Dem er det bare synd på.

Før var forbryterne skumle og lure, og hadde skjeggstubb og skyggelue. Nå har de boblejakke og knekk i knærne, og det er mest synd på dem. Når de ikke er utlendinger, da.

Dette med meninger kan være vanskelig. Ikke om én sak om gangen. Det er lett. Særlig hvis man blir spurt. «Fungerer helsevesenet godt nok?» «Betaler du passe med skatt?» Slikt greier de fleste å svare på.

Nei, det er meninger om flere saker samtidig som kan bli litt ugreit. For da må man kanskje justere standpunktet i én sak for at det ikke skal komme i konflikt med det man mener om en annen sak, osv. Det blir litt som å legge gulvteppe, når det dukker opp en bulk midt på. Det nytter ikke å presse den ned, for den dukker bare opp igjen et annet sted. Til slutt blir du kanskje nødt til å gjemme problemet under et møbel eller noe.

Her er noen tips for å unngå krøll:

1. Ikke begynn med detaljene! Det kan nok være fristende å gå rett løs på spennende enkeltsaker uten å først ha tenkt igjennom prinsippene bak, men det er å be om trøbbel. Start i stedet med det grunnleggende, og arbeid deg utover til det spesifikke.
2. Prøv å se hver sak fra flere kanter. Endrer du mening etter hvor du står? I såfall har du jukset et eller annet sted, og må starte forfra.
3. Unngå å bruke lim. Det bør være mulig å foreta justeringer hvis forutsetningene endrer seg.
4. Hvis man kommer veldig skjevt ut kan det være vanskelig å hente seg inn igjen senere. Da er det bare legge seg flat og begynne på nytt.
5. Luft ut jevnlig. Det kan lett samle seg mye grums hvis klimaet blir for tett og innestengt.

 
Meninger som henger godt sammen tåler både dagslys og røff bruk. Ikke stikk dem under en stol!

Innenfor næringslivet står ikke alltid vitenskapen så høyt i kurs.

– Luftige teorier, fnyser noen av de mest besluttsomme lederne, – luftige teorier holder ikke i praksis. For akademikerne har jo aldri vært ute i det virkelige liv.

Når bedriftsledere sier «det virkelige liv» mener de markedet. For markedet er innrettet slik at den beste vinner. Og da, konkluderer de, må jo vinneren ha gjort de riktige tingene. Det som fungerer i praksis. Så når ledelsen i en bedrift ønsker å forbedre et eller annet, henvender de seg ikke til akademikerne. De sjekker hva konkurrentene gjør.

Dette er antakelig grunnen til at en del ordninger med mer eller mindre dokumentert effekt har blitt såpass vanlige i næringslivet. Det forklarer nok f.eks. at det brukes så mye penger på reklame, og at reklamen ser ut som den gjør. Og at det benyttes resultatbasert lønn i sammenhenger hvor resultatet ikke kan knyttes til person, og selv om det er vist at det kan virke stikk mot sin hensikt. For ikke å snakke om bruken av fallskjermer. Dette kan kanskje også forklare at de fleste bedrifter foretrekker å ansette gjennom bekjentskaper og tradisjonelle jobbintervjuer, istedenfor å benytte tester. Og det er nok grunnen til at så mange bedrifter har brukt masse tid og penger på kurs i teambuilding – komplett med overlevelsestur, rafting, amatørteater og blottlegging av følelser. Man gjør som konkurrentene, for man tør ikke la være. Og vitenskap er jo så… luftig. Ja, du skjønner.

Når bedriftene skal arrangere seminarer om ledelse, motivasjon og det å lykkes, engasjerer de derfor sjelden en psykolog eller sosiolog. Det hender at de velger en bedriftsleder med relevant erfaring, men ofte foretrekkes personer som har gjort suksess innenfor et helt annet felt. For det er en utbredt oppfatning at evnen til å lykkes er et generelt trekk ved enkelte mennesker, og at dette uten videre kan overføres fra et hvilket som helst område til et annet. Det aller beste er en foredragsholder som har lyktes innen et felt de fleste har hørt om. Med andre ord: man hyrer en kjendis.

Kjendiser er vanligvis kjente fordi de har hatt suksess med et eller annet. Det har riktignok begynt å dukke opp en del tilfeller der suksessen utelukkende består i det å bli kjent, men la oss holde disse utenfor. Kjendisen har altså en suksess-historie, og er dermed inspirerende. Og det er i grunnen alt som skal til. Da har han (for det er vanligvis en han) kompetanse som er verdt 50 – 60 000 pr. foredrag (pluss arbeidstida til alle deltakerne).

Foredragsholderen kan være en utpreget ener, eller han kan ha prestert noe sammen med andre. Han er kanskje idrettsutøver, fotballtrener, polfarer eller astronaut. Men han trenger ikke ha store bragder å vise til på egne vegne. Suksessen kan bestå i å være flink med mennesker. Treffe publikum hjemme. Ha «appell». Så han kan like gjerne være prest, lege, reklamemann eller komiker. Han kan også være en følsom og kreativ sjel, som sammenligner det å skape avkastning med det å skape kunst. Noen ganger har han rett og slett en så sterk historie at det er nok i seg selv. Han kan f.eks. ha vært utsatt for en fryktelig ulykke eller sykdom, og så har han kjempet seg tilbake til et verdig liv, takket være målbevissthet og ukuelig livsmot.

Så hva sier du? Kanskje dette er noe for deg også? Du trenger nemlig ikke være kjendis – ikke i utgangspunktet. Det holder at du har fått til et eller annet som fascinerer folk. Hvis du i tillegg kan ordlegge deg greit, og bruke Powerpoint, er det alltids verdt et forsøk. Det er bare én ting du ikke kan være, og det er grå og kjedelig. Hvis det mest spennende du har gjort er å stifte familie, kan du bare glemme det. Har du levd i jungelen, derimot, eller vært narkoman: sett i gang!

Og husk: du må ta deg skikkelig betalt! Det er med foredrag som med moteklær: prisen er en del av produktet. Er det dyrt, er det bra. Ingen vil ha en billig amatør. Og ingen kan evaluere det du selger, så det er bare å kline til.

Det hjelper forresten veldig hvis du har skrevet bok. Gjerne om deg selv. Hvis du har en sterk nok historie, eller er kjent nok, er du nesten garantert å få den utgitt. Da trenger du ikke engang å skrive den selv.

Det beste av alt er at du selger et budskap som du ikke kan stilles til ansvar for. Du sier f.eks. at det er medarbeiderne det kommer an på. At folk til syvende og sist må ta ansvar selv, osv. For du er jo bare der for å peke på mulighetene, ikke sant?

Er du utlending? Er du en av dem som synes nordmenn er kalde, fordi vi ikke hilser og smiler til fremmede, og ikke slår av en prat? Her er en guide for nyankomne:

Høflighet: Det stemmer ikke at nordmenn er uhøflige. Vi er uformelle, og bruker ikke titler og De-form lenger, men de fleste av oss er faktisk opptatt av å være høflig, særlig mot fremmede. Men høflighet varierer mye mellom ulike land og kulturer.

I noen land regnes det som god takt og tone å slå av en prat med fremmede, f.eks. hvis man blir sittende sammen på bussen. I Norge oppfattes dette annerledes. Det kan være greit, forutsatt at samtalen får utvikle seg gradvis fra de første høflighetsfrasene, og man rekker å bli litt kjent etter hvert som man snakker. Men det å bare begynne å snakke i vei til en fremmed vil i Norge ofte bli oppfattet som påtrengende og direkte uhøflig.

Vennlighet: Man må skille mellom høflighet og vennlighet. Det første har med sosiale spilleregler å gjøre, mens det andre handler om følelser. Da det er veldig vanskelig å like eller mislike noen man ikke kjenner, opptrer vi nøytralt overfor fremmede. Dvs, vi forsøker å være høflige, men vi viser ingen følelser. Man kan nemlig ikke vise følelser man ikke har. Man kan selvsagt spille dem, men det gjør vi helst ikke. Kunstige smil og tomme fraser regnes som falskhet og mangel på respekt.

Man må altså bli kjent med en nordmann før man opplever ham som vennlig og imøtekommende. – Men, sier du kanskje, det er jo dette som gjør det så vanskelig å bli kjent med nordmenn. Ja, det stemmer. Sånn er det. Beklager.

Jeg har av og til problemer med å få med meg hva folk sier dersom de snakker veldig høyt, eller med veldig store bokstaver.

Jeg blir distrahert, og mister tråden. Noen har en så invaderende stil at jeg stenger dem ute bevisst. Jeg tror at mange av disse på sin side er ganske uoppmerksomme lyttere, som lett går glipp av nyanser i mer forsiktige og stillferdige ytringer.

Ulike måter å kommunisere på fører ofte til at folk snakker forbi hverandre. Noen er f.eks. vant til å argumentere teoretisk og generelt, mens andre helst bare snakker om konkrete enkeltsaker. Noen er vant til enighet, og blir provosert eller forvirret når folk mener noe helt annet enn dem selv, mens andre forventer motargumenter, og får problemer med å føre samtalen videre når samtalepartneren glir unna alle antydninger til konfrontasjon.

Forskjellige politiske oppfatninger kan også skape problemer, da man gjerne har ulik forståelse av begreper. Eller man tolker motpartens utsagn inn i sin egen referanseramme, slik at man hører et annet budskap enn det som ytres. Politiske diskusjoner blir derfor ofte mer en oppramsing (og karikering) av synspunkter enn noen virkelig dialog.

Og så er det de helt opplagte tilfellene: ulikt språk, ulike kulturell bakgrunn, eller ulike grunnleggende verdier.
 

Den viktigste kommunikasjonen er den mellom dem som faktisk kan fortelle hverandre noe nytt. De som har ulike måter å se virkeligheten på, og ikke allerede er innforstått med hverandres synspunkter. De som er forskjellige. Men siden dette ofte er så vanskelig, foretrekker mange å heller holde seg til «sine egne». Resultatet er separate øyer av kommunikasjon. Blogging er et godt eksempel.

Selv synes jeg at det tross alt er mye lettere å kommunisere på tvers av synspunkter og personlighet når kommunikasjonen foregår skriftlig. Men jeg vet at mange har det omvendt.

Det hender jeg møter meg sjøl i døra, og slår av en prat før jeg går hvert til mitt

Du vet, man blir aldri så alene at man ikke kan utveksle noen erfaringer

Vi bør bli medlem i EU, sies det, sånn at vi kan få innflytelse på beslutninger som uansett påvirker oss.

Tilsvarende bør hele verden søke medlemsskap i USA, for å få stemmerett ved presidentvalget.