Floken i nettet

Med jevne mellomrom dukker det opp skribenter i avisene som beklager seg over hvor fælt det er at amatører opptrer på nettet i fri dressur. Det er ikke måte på hvor elendige, useriøse og uopplyste nettdebattene er, og det er visst knapt til å holde ut at alminnelige mennesker ytrer seg uten å ha noe viktig å si. Nå er det selvsagt riktig at det er mye begredelig å finne på nettet, men disse kritikerne har gjerne pleid å generalisere nokså kraftig, og enkelte har nærmest avskrevet både blogging og all åpen debatt som verdiløst.

Bloggerne pleier naturligvis å bli litt såre over slik kritikk. Kanskje særlig fordi de mest kategoriske kritikerne ofte uttaler seg om ting de ikke har undersøkt. De har kanskje skummet noen kommentarer på nettavisenes debattsider, og har dermed kommet til at «nettdebatt» = anonyme kranglefanter og halvrasister. Noen av dem har til og med skrytt av at de aldri har lest en blogg, uten at dette har hindret dem i å uttale seg skråsikkert.

Vi som er en del av bloggmiljøet vet jo at enkelte skriver veldig godt, at mye kan være riktig lesverdig, og at kommentatorene nesten utelukkende opptrer saklig. Og så har vi pleid å minne om at avisartiklene ikke er like imponerende bestandig, heller.

Men vi er vel noe inhabile. Og fagfolk er tross alt fagfolk, og redaksjonelle krav høyner jo gjerne kvaliteten. Så de fleste av oss har nok likevel ansett det som noen hakk gjevere å få en kronikk på trykk i en avis – for ikke å snakke om å få utgitt bok – enn å bare skrive i egen blogg.

Men i dag mottok Nina Karin Monsen Fritt Ords pris for sitt «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Det vises til hennes lange karriere som forfatter og samfunnsdebattant, og det nevnes bøker som f.eks. Kunsten å tenke og Kampen om ekteskapet og barnet.

Og da tenker jeg at det jammen ikke er særlig opplagt lenger hvor kvaliteten er å finne. Ikke hvis Monsens kronikker de senere årene, samt utdrag fra nevnte bøker, gir et noenlunde representativt bilde av hennes «reflekterte» argumentasjon. Når dette attpåtil anses som et såpass verdifullt bidrag til den frie debatt at det kvalifiserer til pris, synes jeg det gir håp for den glade amatør.

Så kanskje er det likeså greit å bare skrive så godt man kan i egen blogg, og kanskje bør man gi blaffen i godkjentstempel fra de «profesjonelle»?

Ihvertfall nå, som Monsen har lagt lista?

Jeg er ikke den første til å kaste meg på det siste nye. Jeg vil se det litt an først. Noen år, gjerne. Da jeg var tenåring kjøpte jeg aldri ny musikk mens den var populær. Jeg måtte se om den holdt seg. Alt som bare fenget en kort stund var uinteressant. Dermed var jeg konstant ute av takt med alle trender.

Siden har det bare blitt verre. Jeg kjøpte mobiltelefon først i 2006. Og nå: Ta da! Facebook! Når det har blitt så etablert at man kan finne bestemora si der. Nå, når det er Twitter som gjelder. Og selv om jeg nylig erklærte at det ikke er noe for meg.

Men jeg ble jo nysgjerrig etter hvert. Hva er de gjør der inne? Hva er det jeg ikke får med meg? Så jeg fant ut at jeg måtte sjekke det ut, i det minste.

Så langt er inntrykket at jeg ikke har gått glipp av noe som helst. Men vi får se. Og hvem vet, om en ti års tid prøver jeg kanskje ut Twitter også?

«Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.»

Douglas Adams

Charlie Stross, Eirik Newth, Kamikaze og Rolf M.B. Lindgren har laget en «teknologisk tidslinje», som viser når man fikk tilgang til ulike teknologier for første gang.

Her er min. Den er noe preget av musikk som hobby, og at jeg har vært forholdsvis lite nysgjerrig på nye dingser. Jeg er ikke særlig nerdete på den måten. Med årene har det dessuten blitt sånn at jeg vil ha minst mulig å forholde meg til. Jeg verken kjøper nye ting eller installerer nye programmer før jeg er nokså sikker på at jeg trenger det.

Derimot er jeg nerdete nok til å ta med i lista når hver teknologi ble oppfunnet, og hvor gammel den var da jeg begynte å bruke den. Min egen alder kan du jo regne ut selv; jeg er født i 1963.

Quartz-uret som jeg kjøpte for konfirmasjonspengene i 1978, en Seiko, bruker jeg ennå. Bilen hadde jeg i 1,5 år. Jeg har hatt bil en gang senere, i perioden 2006 – 2007, men fant ut at det var mest utgifter og bry. Mobiltelefon prøvde jeg å klare meg uten i det lengste. Men til slutt måtte jeg bite i gresset, som en av de siste i landet, vil jeg tro.

Forandret livet mitt? Tja, el.orgelet var (sammen med korpskarriere, riktignok) starten på interessen for å sysle med musikk selv. Og PC og internett/epost er grunnlaget for det meste av det jeg gjør i dag, både på jobb og på fritida.

Følgende har jeg stått over (så langt):

• Moped: Jeg var for stasjonær og for lite opptatt av mekking.
• Mikrobølgeovn: Dette er helt merkelig, så lite glad jeg er i å lage mat. Så det må jeg vel gjøre noe med, tenker jeg.
• Linux: Tre ganger prøvde jeg å installere Red Hat før jeg fant ut at dette var mer bry enn moro. Dessuten har jeg nå lydkort og masse musikkprogramvare som ikke kjører under Linux.
• Fildeling: Det sies at lydkvaliteten på mp3-filer nå er like god som på CD, og det er godt mulig. For få år siden var det definitivt ikke tilfelle. Dessuten foretrekker jeg CDer og ordentlig stereo uansett. Jeg har allerede CD-samling, og vil gjerne fortsette med den løsningen. Og jeg kjøper så få plater i året at det økonomiske betyr svært lite.
• Flatskjerm til PC: Jeg hører folk påstå at flatskjerm er mer behagelig for øynene, men jeg skjønner ikke hva de mener. Jeg opplever det stikk motsatt. På jobb har jeg ikke noe valg, men hjemme beholder jeg min gode, gamle Eizo så lenge det går. Jeg har ennå til gode å se en flatskjerm med like bra bilde.
• Facebook, Twitter, etc: Ikke helt min kopp te.

«Unifor’m a1 (gj fr fra lat., av uni- og form) ensartet, ikke individualisert, konform»

Når et antrekk kalles uniform, er det nettopp dette som er poenget: det skal være ensartet. Derfor er det ikke greit med individuelle markeringer som buttons, fotballskjerf, topplue eller cowboy-hatt.

Når uniformen symboliserer myndighetenes håndhevelse av loven, med rett til å bruke fysisk makt, blir det dessuten svært viktig å framstå som nøytral og upartisk. Derfor er det enda mindre greit med symboler som viser tilhørighet til politiske partier, trossamfunn, etc.

Så ikke noen hammer og sigd, og ikke jakkenål med Høyre-logo. Ikke noen ring fra frimurerlosjen. Ikke synlig gullkors rundt halsen. Ikke davidsstjerne. Og ikke hijab. Hvis man da ikke er «under cover».

Si libet, licet …

For ordens skyld: Politiet skal være åpent for alle grupper. Det er dessuten viktig at det mangfoldet som finnes i samfunnet gjenspeiles i de offentlige myndighetene. Så det bør absolutt rekrutteres flere muslimer til politiet. Men den som har problemer med å legge bort sine markører for gruppetilhørighet i arbeidstida har kanskje ikke så mye i politiet å gjøre?

– Har du hørt at Per og Silje har gått fra hverandre?

– Hvem?

– Per, vet du. Broren til Janne. Og Silje, hun som er jevnaldrende med Knut og Else?

– Nei, jeg tror ikke …

– Janne kjenner du da?

– Joo … det er hun som er gift med Einar, ikke sant?

– Nei, de ble skilt for lenge siden. Einar var visst ikke helt grei i fylla.

– Jasså?

– Nei, så nå er Janne sammen med Bård.

– Bård?

– Broren til Marit. Du vet Marit, som gikk i klassen vår?

– Mmm …

– Marit har forresten blitt sammen med Jon-Edgar igjen.

– Jeg ante ikke at de hadde vært sammen i utgangspunktet.

Andre har skrevet overbevisende om bygdedyret. Når jeg likevel bare kjenner meg delvis igjen, er det nok fordi jeg rett og slett ikke har vært oppmerksom på sladderet og nysgjerrigheten, før lenge i ettertid. Jeg fikk aldri sånt med meg.

Jeg tror ikke folk er vesentlig annerledes på bygda enn i byen. En viss oversikt har de fleste behov for, og det er mange som er oppriktig interessert i andres gjøren og laden. Bare se hvor populære de «personlige» bloggene er. På bygda er forholdene gjennomsiktige nok til at denne oversikten blir mulig. De som vil vite, får vite. Folk vil nok gjerne følge med i byen også, men det blir umulig. Så der må de nøye seg med kjendisene.

Men noen av oss er rett og slett ikke interessert. En ting er at jeg ikke kjenner folk i hjembygda nå, når jeg er innom på visitt, men jeg gjorde det ikke da heller. Jeg kjente familien og vennene mine, og litt av familien til vennene, og det var stort sett det hele. Resten av befolkningen var kulisser. Navn gikk inn det ene øret og ut det andre, og jeg syntes ansiktene så like ut. Det går fint an, selv i ei bygd med 1500 mennesker.

Man plages ikke av blikkene og snakket hvis man ikke er oppmerksom på det. Andres nysgjerrighet biter ikke på hvis man selv er oppriktig uinteressert i mennesker. Så det kan godt hende at folk snakket bak min rygg også, da jeg var ung. Kanskje jeg stakk meg ut fordi jeg ikke var interessert i bygdefester, rock og hjemmebrent. Jeg aner faktisk ikke.

Man skal ikke le av myten om strutsen, som stikker hodet i sanda. Det virker.

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg leser helst ting som enten stemmer noenlunde med det jeg mener fra før, eller som er nøytralt, mens jeg ofte tar lett på (og av og til bevisst unngår) kilder som utfordrer mitt eget syn. Jeg tør innrømme det fordi jeg tror de fleste har det sånn.

Nå går det litt tregt med lesinga mi for tida, sånn generelt. Ved siste opptelling hadde jeg nesten førti over femti uleste bøker liggende. En del skjønnlitteratur, noe populærvitenskap, og resten sakprosa av forskjellig slag. Og i den siste kategorien er det ikke ei eneste bok som virker provoserende på meg i utgangspunktet.

Og jeg tenker at det burde det være. Det er greit nok å lese Richard Dawkins, Christopher Norris, Rune Slagstad, Simone de Beauvoir og Naomi Klein også, men jeg burde kanskje først og fremst prøvd å sette meg inn i tankegangen til de jeg er helt uenig med.

Jeg burde lese Adam Smith og Ludwig von Mises. Jeg burde lese Nina Karin Monsen. Ja, gud hjelpe meg: jeg burde lese Ayn Rand, Ayman Al-Zawahiri og Adolf Hitler.

Men det byr meg liksom litt imot. Livet er kort og det finnes mange bøker. Man skal jo trives. Og det er rett og slett betydelig tyngre, og av og til direkte ubehagelig, å lese argumenter for et syn man mangler sympati for.

Og når man først leser, er det veldig fort gjort å lese vrangvillig. Nå kan man selvsagt ikke legge vekk det man mener fra før når man tolker informasjon, og det er ikke ønskelig heller. Såframt det ikke dreier seg om rene fakta, vil vurderingen av nye argumenter avhenge av at man har synspunkter å vurdere dem med. Det bør likevel være et mål å være åpen, og ta stilling til ting på bredt og solid grunnlag. Man bør hvertfall ikke låse seg til et standpunkt før man virkelig har forsøkt å se en sak fra flere sider. Jo mer informerte standpunkter vi har, desto større forståelse har vi for både selve sakene og for hverandres meninger, og desto mindre er faren for at vi mener og gjør ting som kan vise seg å være direkte skadelig.

Min innstilling til det jeg leser er imidlertid veldig avhengig av hvordan argumentene presenteres. Dersom de er enkle, skråsikre og slagord-pregede, bidrar de til å gjøre meg sikrere på det jeg mener fra før – delvis fordi formen innbyr til motstand, og delvis fordi den informasjonen som kunne ha påvirket mitt synspunkt mangler. Slik argumentasjon hindrer dialog, og ofte er den nok også ment mest som pep-talk for «menigheten».

Hvis argumentene derimot er nøkterne, saklige og grundige, og det dessuten vises forståelse for at andre synspunkter kan ha noe for seg, senker jeg guarden og blir åpen for det som faktisk sies.

Dialog og debatt kan ha flere ulike siktemål. Det kan være et ideal å lære av hverandre, og hele tida være åpen for å modifisere egne synspunkter. Dette er vanskelig, og krever en hel del av både den som lytter og den som argumenterer. Men man kan i det minste ha som mål å oppnå gjensidig forståelse for hverandres syn. Altfor ofte prøver imidlertid debattanter å påvirke motparten uten å samtidig være villig til å vurdere sine egne standpunkter, og ofte også uten å lytte til hva motparten egentlig sier. Hvis begge parter inntar en slik holdning, blir debatten utelukkende et spill for tilskuerne (jf. TV-debatter), der de eventuelt kan påvirkes. Eller i det minste underholdes.

Det er en avgrunn av forskjell mellom disse formene for debatt. Likevel kan det være fort gjort å ende opp med den siste varianten selv om man har den første som mål.

Er vi rett og slett litt redde for å bli overbevist om at vi har tatt feil? Jeg vet at jeg er. Men samtidig ønsker jeg å være åpen for det. Når jeg formulerer mine egne standpunkter så nøyaktig og grundig jeg kan, tenker jeg at det enten kan påvirke andre, eller så må de komme med bedre argumenter, slik at jeg kan lære mer, og justere min egne oppfatninger. Et gode, uansett.

Av en eller annen grunn synes jeg det er lettere å oppsøke meninger jeg er uenig i på en blogg enn f.eks. i ei bok. Jeg tror det først og fremst kommer av at formen innbyr til dialog. Dette forutsetter imidlertid at bloggeren viser åpenhet og respekt for andres synspunkter, og at argumentene ikke er av slagord-typen. Det er en del blogger, både blant de utpregede røde og blå, der man helt tydelig skriver for sine egne, og det forekommer knapt at disse leirene kommenterer hos hverandre. Hvis poenget er å misjonere for sitt syn, tror jeg de fleste av disse er forholdsvis mislykkede. Jeg leser ihvertfall sjelden de som har funnet sannheten. Og når jeg gjør det, finner jeg som regel ut at de argumenterer tynt, er kjedelige og irriterende, og er nesten uten påvirkningskraft.

Tittelen er en utfordring fra en av mine kommentatorer, Krissy. Først tenkte jeg at jeg har nok av temaer liggende som det aldri blir bloggposter av. Men så begynte jeg å fundere på hvorfor vellykkethet er et negativt ladet ord for meg. Så her er noen betraktninger, via et par beslektede begreper:

Å lykkes betyr for meg å få til det jeg vil. Det vil si framgang, mestringsfølelse, eller å nå mål jeg har satt meg.

Lykke kan være vanskelig å definere når det gjelder innhold, men man kan ihverfall beskrive hvordan den føles. I ordboka står det «en dyp og varig følelse av glede og velvære», og det er vel omtrent sånn jeg også oppfatter det, selv om jeg synes «varig» virker i overkant ambisiøst. I min verden kommer lykken stort sett i glimt. Hvis jeg skal beskrive en mer varig følelse, vil jeg heller bruke ordet trivsel.

Noen vil ha det til at man er sin egen lykkes smed. Min erfaring er at lykke, og trivsel, for en stor del avhenger av forhold som er utenfor min kontroll. Men den delen jeg kan påvirke handler mye om å holde på med ting jeg interesserer meg for, og da vanligvis uten tanke på å skulle prestere noe. Derimot betyr det mye å finne ut ting. Lære, forstå og beherske. Her finner jeg altså sammenhengen mellom lykken og det å lykkes, og da i betydningen framgang og mestring. Jeg er en utpreget prosessorientert person, og er mindre opptatt av mål og konkrete resultater.

Å bli sett: De aktivitetene som er viktigst for meg inneholder sin egen motivasjon. De føles meningsfulle i seg selv. De er ikke noe jeg gjør for å oppnå noe annet. Likevel kan respons fra andre være viktig. Dette tror jeg gjelder de fleste; når man selv er opptatt av noe, og bruker mye tid på det, betyr det mye at andre viser interesse for det samme. Det blir viktig å kunne dele opplevelsene med noen. Dessuten trenger vi alle anerkjennelse – først og fremst for den vi er, men det inkluderer det vi gjør, når dette er viktig for oss. Det kan føles tungt hvis ingen bryr seg.

Men vellykkethet er noe annet. Det handler om å lykkes i andres øyne. Det er å leve opp til normer og forventninger fra omgivelsene. Dette kan dreie seg om alminnelige ting som familie, materiell velstand, utdanning og karriere, eller det kan være å oppnå noe som mange drømmer om. Suksess. Å prestere utenom det vanlige. Dessuten kan det nok føles som en anerkjennelse i seg selv å bli sett av mange, dvs. å bli kjent, og figurere i media. Eller å ha en populær blogg, for den saks skyld.

Selvsagt kan slike ting gjøre en lykkelig. Anerkjennelsen gjelder jo gjerne ting man selv synes er viktig. Men hvis det er selve anerkjennelsen som blir motivasjonen, og ikke den indre gleden ved det man gjør, er dette en lykke på andres «nåde». Og blir avstanden for stor mellom en slik ytre motivasjon og det man egentlig har glede av, kan man godt ende opp som ulykkelig, selv om man er aldri så vellykket. Det hele blir en fasade, og man blir ufri av andres forventninger.

Så jeg bryr meg ikke om å være vellykket. Jeg vil være lykkelig. Jeg vil holde på med ting jeg liker, og få dem til. Og da blir det også viktig at andre ser, bryr seg om, og gir respons, men det får aldri bli hovedsaken.

Til slutt kan det jo passe å nevne forskning som viser at ros og belønning kan redusere den indre motivasjonen ved selve aktivitetene, slik at det som i utgangspunktet har verdi i seg selv går over til å bli betinget av belønningen. Dette reduserer prestasjonene. Med andre ord: Belønning som er ment å virke motiverende, kan føre til dårligere resultater.

Så kanskje er det ikke først og fremst sånn at vi blir lykkelige av å lykkes, men snarere omvendt: at vi yter vårt beste når vi trives.

Med det vil jeg få ønske leserne mine et lykkelig nytt år!

Oppdatering: Se post hos Kamikaze om samme tema.

Jeg tror Markedet er snurt på meg. Hun har antakelig fått med seg at jeg har snakket stygt om henne, og så skal hun ta igjen.

Ja, dere vet jo hvordan hun kan være. Billig og forførerisk i det ene øyeblikket, retthaversk og skånselløs i det neste.

– Han der, har nok Markedet tenkt, han der skal sannelig få akkurat det han ber om! Tenk å påstå at jeg er utilstrekkelig! At mekanismene mine ikke kan tilfredsstille alle? Nei, han skal få. Eller rettere sagt: han skal ikke få …

Jeg er stort sett en nokså illojal forbruker, men noen favoritter har jeg likevel hatt. På 80-tallet fikk jeg f.eks. sansen for en brus som het Coco Bahia. Den forsvant dessverre ut av salg etter kort tid. Noen år senere begynte jeg å kjøpe en type knekkebrød med sesamfrø, som jeg etter hvert likte veldig godt. Dermed ble det borte, det også. Og så var det Tromi Jegerøl, som jeg pleide å kjøpe i studietida. Kjipe plastflasker, men godt øl. Det varte ikke lenge, så var Tromi ute av business.

Såpe er noe jeg vanligvis er helt likegyldig til når det gjelder merke og type. Men så oppdaget jeg en som jeg faktisk syntes duftet bedre enn de andre, og begynte å kjøpe den fast. Tror du ikke Markedet fikk med seg det også? Vekk med den!

Det siste er at beef-burgerne har forsvunnet fra hyllene, ihvertfall på mine kanter.

Jeg tror rett og slett hun er litt full av faen. For når hun ikke fjerner varene, forandrer hun dem. Blå Castello blåskimmelost, f.eks, kommer nå i plundrete små «porsjonspakninger». For å plage meg, går jeg ut fra. Og hva i himmelens navn er meningen med eggekartonger av plast?

Men jeg skjønner et hint. Så nå holder jeg meg til det jeg kan: velge på måfå, overse alle priser, og gi etter for irrasjonelle innfall. Jeg plystrer og ser i luften, og later som Markedet ikke finnes. Så legger hun kanskje ikke merke til meg heller.

Tilbud og etterspørsel, my ass!

Vi må holde fokus på kjerneoppgavene, men samtidig vise endringsvilje og fleksibilitet slik at vi får optimalisert arbeidsprosessene og tatt ut gevinstene av implementerte systemer og rasjonelle metoder, noe som forutsetter avklarte målsetninger, tilstrekkelige ressurser i gjennomføringsfasen, involvering av hele organisasjonen og engasjement fra ledelsen, ikke minst, samt forståelse for behov og tekniske begrensninger, vi må holde fokus, det gjelder å få overblikk og se ting i sammenheng, tverrfaglig, og unngå uklarheter, særlig omkring eierskap til informasjon, dette kan vi ikke ta lett på, og dokumentasjonen må følges opp i dertil egnede systemer, og kvalitetssikres, vi må organisere oss etter oppgavene, være fleksible, bygge fagorienterte team utfra den enkeltes kompetansefelt og personlige egenskaper, for derved å sikre optimal flyt og effektive prosesser, og fellesfunksjoner, som ofte havner mellom en hel rekke stoler, må ivaretas systematisk og stedsuavhengig, og personuavhengig, naturligvis, det skulle bare mangle, navn har ingenting i prosedyrer å gjøre, vi har ansvarsmatriser til slikt, hvilket forutsetter rutiner for ajourhold, det nytter ikke hvis man ikke vet hvor man skal sette over telefonen, og epost må brukes med fornuft, riktig person på riktig oppgave, så unngår vi dobbeltarbeid, og vi må koordinere de enkelte deloppgaver og ikke la prosessene løpe fra oss, vi må sette oss ned en dag å se på dette, sammen.

– Hvordan føler du deg?

– Tja … som før, egentlig.

– Vi tror faren er over.

– Sikkert?

– Så godt som.

– Takk og lov! Det så stygt ut noen år.

– Det er over nå. Glem det.

– Den ene etter den andre falt fra …

– Du har vært heldig.

– De sluttet å spille og leke … de fikk barn og svigerfamilie, plen og porselensservise …

– Glem det! Du er førtifem. Når du ikke har blitt voksen til nå, blir du det aldri.