Floken i nettet

«Jeg er ikke opptatt av ideologi», sier noen av dem som mener å ha et pragmatisk syn på politikk. For enkelte oppfatter nok ideologier først og fremst som rigide modeller basert på en eller annen idé om et idealsamfunn.

Etter min mening er ikke en ideologi noe annet enn en samling ideer om hvordan samfunnet bør fungere – et innbyrdes konsistent sett av standpunkter, basert på noen grunnleggende verdier. Det trenger ikke slutte på -isme. Det trenger ikke engang ha noe navn. Poenget er at man har en forestilling om hvordan samfunnet helst bør være, og at ens meninger i enkeltsaker henger sammen.

Man kan likevel være pragmatisk. For noen saker er jo viktigere enn andre, og absolutt alle saker har flere sider. Derfor veier man ulike hensyn mot hverandre, og derfor inngår man kompromisser når man må. Men da er det desto viktigere å ha noe å styre etter. Verdier. Ideologi.

Så kan man spørre om det er mulig å være uten noen ideologi, hvis vi legger en slik fortolkning til grunn? Jada, det er det. Jeg kommer på tre varianter i farten:

Den nihilistiske: Man avviser alle moralske problemstillinger, og handler utfra innfall, tilfeldigheter og tilfredstillelse av umiddelbare behov.

Eksempler: Dyr og despoter

Den holdningsløse: Man gjør seg ikke opp noen egne meninger, og innretter seg i stedet etter andres forventninger.

Eksempler: Barn og bevisstløse

Den populistiske: Man tar stilling til enkeltsaker, gjerne basert på følelser og stemninger i øyeblikket. Man gjør imidlertid ikke noe forsøk på å se flere saker i sammeheng, eller å begrunne sine standpunkter i mer generelle holdninger. I stedet viser man gjerne til «sunn fornuft» – en slags universell, politisk magefølelse.

Eksempler: FrP og fyllerør

Se også: Ideologi for dummies

– Har du forstått reglene?

– Jeg tror det.

– Greit, da kan du begynne. Kast terning!

– Sånn …

– Fint. Du er tre år, og ei bølle dytter deg oppi en søledam. Hva gjør du?

– Eh …

– Du må trekke kort.

– OK, jeg tar det grønne.

– Da er du seks år og skal begynne på skolen.

– Men hvordan gikk det med dyttingen?

– Det er uten betydning. Glemt for lenge siden. Du er seks år og skal begynne på skolen. Kast terning!

– OK … det ble en sekser.

– Se der, ja! Du gjør det bra, og du får venner. Rykk fram to plasser… sånn, ja. Nå er du er tretten år og forelsket! Trekk kort!

– Da tar jeg det røde.

– Oppsann! Hun vil ikke ha deg!

– Pokker …

– Vel, sånn kan det gå. Nå er du atten og har eksamen. Du lurer fælt på hva du skal bli.

– Hmm … det blå?

– Du må kaste terning.

– OK … det ble en treer.

– Da er du tretti år, og…

– Tretti? Jeg var jo nettopp atten? Hvor ble det av tjue-åra?

– Dem har du tapt.

– Tapt?

– Du er førtifem år og lei av jobben din…

– Førtifem? Men …

– Du er førtifem år og lei av jobben din. Du ser deg om etter en ny.

– Jeg tar … eh …

– For sent! Du mister sjansen, og må gå rett til pensjonsalderen!

– Jammen … jeg var ikke klar!

– Du er sekstifem år og har pensjonert deg. Trekk kort!

– Det gule?

– Aj aj, det betyr sykdom! Men du kommer deg igjen, og får ekstra-kast!

– OK … sånn!

– Fint. Nå er du åttifem og dårlig til beins. Du skal velge eldrehjem.

– Åttifem?!

– Og tunghørt! Og glemsk!

– Jeg, jeg …

– Ikke nøl! Tida går!

– Vent … jeg …

– For sent! Du er ute!

– Vel, hvor mange poeng ble det?

– Beklager, men spillet er poengløst.

Bloggeby midtsommers er et søvnig sted. Gatene ligger øde. Knapt et menneske er å se. Selv bloggekattene, som en stund var så tallrike at det ble snakket frampå om skuddpremie, holder seg mest i skjul. De myser skeptisk fra gamle arkiver, og venter på bedre tider.

I enkelte strøk av byen kan man ennå oppleve en viss aktivitet. De mest iherdige holder stand, og prøver å holde butikken i gang. Men de fleste har dratt sin vei. De har annet å gjøre. Reise. Bade. Feste. Forelske seg. I beste fall slenger de innom en gang iblant, og legger igjen en lapp om hvor fantastisk de har det.

De travle kafeene, hvor det inntil nylig gikk livlige diskusjoner om politikk og livssyn, står nå tomme. De lukter innestengt og støvete, og dovne fluer surrer i vinduene.

~

The private eye…

Mannen som satt alene i baren var vant til tørke. Nå hadde han forskanset seg med en drink og en skål billige metaforer, mens han skriblet fraværende i en notatbok. Innimellom stoppet han opp. Tenkte seg om. Irritert rev han ut et ark og krøllet det sammen. Han bannet lavt. Hva visste vel han om noe som helst?

Han hadde alltid sett på seg selv som en outsider – en som kunne betrakte det hele utenfra, uten å bli involvert. Da byen vrimlet av mennesker hadde han holdt seg i bakgrunnen, sneket seg fram i smugene og gått sine egne veier. Joda, han hilste høflig når det ble forventet, han var ingen uvennlig mann, men han hadde aldri villet forplikte seg. Ønsket ikke å være en del av noe. For egentlig hørte han jo ikke til her?

Men med stillheten kom tvilen. For nå, etter at de fleste hadde dratt, ble det desto klarere for ham hvordan allting hang sammen. Tråder, viktige forbindelser … knuter i nettet. Og han var selv innblandet! Han sukket, og skjenket seg en drink til. Han ville nok aldri klare å forlate denne byen.

Nå som mannspanelet har lansert nye mannsidealer, synes jeg vi bør utnytte denne metoden til å skape tilsvarende omveltninger på andre områder. Oppgavene står jo i kø.

Hva med et kriminalpanel, for eksempel, som slår fast at:

• De kriminelle skal slutte å være voldelige.
• Og slutte å stjele.
• Ja, slutte å være kriminelle, rett og slett.

Et helsepanel kunne sikkert bli enige om:

• En kur for kreft, hjertesykdom, mentale lidelser, etc.
• Avvikling av helsekøene.
• At alle leger skal begynne å lytte til pasientene sine.

Et klimapanel bør på sin side kunne enes om:

• Gjennomsnittstemperatur som i dag.
• Full stopp i smeltingen av pol-isen.
• Hvit jul.
• Sommer akkurat som da vi var små.

Mulighetene er ubegrensede.

Jeg har pleid å påstå at det er umulig å endre seg selv. Man kan kanskje legge om noen vaner, forutsatt at man allerede har den nødvendige selvdisiplinen. Men har man det ikke, er ikke dette noe man kan legge seg til.

Man er i bunn og grunn den samme, med de samme sterke og svake sider, og de samme ønsker, aversjoner og tilbøyeligheter. I den grad man virkelig endrer seg, gjør man det ikke selv. Det ville være omtrent som å dra seg selv etter håret. Opp av sumpen eller hva det nå er man sitter fast i.

 

Men man kan dra seg opp hvis man har et fast punkt. Hvis man er heldig og det står et stort og trygt tre akkurat der man trenger det, med ei sterk grein man kan ta tak i eller kaste et tau over. Da går det an.

Men kan man endre seg selv, helt av seg selv?

 

Godt nytt år, i alle fall!

Prektige mennesker har veldig dårlig innflytelse på meg. De gir meg lyst til å være stikk motsatt. Bad boy. Jeg kommer i en ny trassalder.

For det er noe grenseløst irriterende ved slike som er så modne, beherskede og korrekte i absolutt alle sammenhenger. Disse som alltid er pene i tøyet og har pene manerer og høy moral, som spiser sunt, er uhyre forsiktig med alkohol, og trimmer regelmessig. De som får gjort alt de skal og mer til, og som i det hele tatt har en uhyggelig kontroll over seg selv og livet sitt. De feilfri menneskene.

De kan være irriterende nok i seg selv – ved sin blotte eksistens – for oss med noe mindre selvdisiplin. Det hadde likevel vært greit hvis de bare hadde holdt prektigheten for seg selv. Men noen av dem gjør ikke det. De skal på død og liv fortelle om hvor sunne, nøkterne og anstendige de er. Underforstått: sånn bør du også være! Disse menneskene vet nemlig best.

Det er da jeg kjenner det. Trass. Jeg får lyst til å begynne å røyke. Teddy uten filter. Eksperimentere med ulovlige substanser, orgier og sort magi.

Hver gang noen brisker seg med dyder og måtehold, føler jeg trang til å belære dem om gledene ved å bli skikkelig dritings. Når jeg hører snusfornuftige utredninger om hvor godt man har av å stå tidlig opp på søndagene, og komme seg ut på tur i all slags vær, får jeg lyst til å si at jeg helst tilbringer helgene på sofaen, med potetgull og en kasse øl. Og kanskje en løsaktig kvinne eller to. Det går en faen i meg.

Men det verste er overbærenheten. For de fordømmer jo ingen. Nei, gud forby! De smiler og er kompis og «forstår»: javisst er det greit at du røyker og drikker og driver hor, bevares! De skjønner bare ikke vitsen. For sin del, liksom.

Dette har naturligvis ingenting med toleranse og respekt for andres valg å gjøre. Det er alt annet enn respekt. De hånler kanskje ikke høyt, eller rister på hodet så alle ser det – det ville nemlig være dårlige manerer – men man skal være usedvanlig dårlig sosialt utrustet for ikke å få med seg budskapet. Som man jo bare må bite i seg, for man har ingenting å ta dem på. De er uangripelige som lodotter.

Da er det tross alt greiere med folk som er åpne om hva de mener. Selv fullblods moralister som sier rett ut at du er en slask som vil ende i helvete. For sånt kan man forholde seg til. Da kan man i det minste svare, like åpent og ærlig, at man er glad til for ikke å havne på samme sted som dem. Hvor nå det måtte være.

Jeg skal uansett den andre veien.

Det hender jeg synes synd på de fantasiløse. Disse som regner realisme og nytte som de største dyder i livet. De jordete, drømmeløse, trauste – som tror det de ser, og helst ikke tenker på noe annet.

Hvis noen sier «tenk om…» til dem, flakker de med blikket og får det travelt. Leser de en bok, skal det handle om sånt som «kunne ha skjedd». Eller helst: sånt som har skjedd. Og går de på kino, rister de oppgitt på hodet av alt som er fantastisk. Science fiction er et stygt ord. De tror verdensrommet er et sted langt borte.

Selv fritidssysler skal helst ha et element av åpenbar nytte: fysisk fostring, en mekanisk innretning som blir reparert, en fisk som kan spises.

Men lek er ukjent for dem. De lekte kanskje da de var små, men husker det ikke. De kan bøye seg ned og snakke vennlig til et barn, men aldri tre inn i barnets verden. Hører de om lek blant voksne, tenker de på sex. Eller selskapsleker, som de faktisk kan la seg overtale til å delta i. For da er poenget nettopp å dumme seg ut, og man kan skylde på promille.

Likevel: De er fulle av vantro beundring hvis noen de kjenner har diktet en histore eller en bursdagssang. Tenk, et alminnelig menneske!
– Hvor tar du det fra?, spør de oppriktig forbløffet, mens de prøver å smile det vekk.
– Jeg fant på det.
– Jo, men…?
Det er en avgrunn.

Så det hender jeg synes synd på dem. Men vi trenger dem jo. Noen må ta ansvar, passe på. Noen må holde orden og ta seg av alt det nødvendige. Verden kan ikke bare gå framover; det er hjul som skal snurre, også.

I den grad prostitusjon er skadelig, går det ut over de prostituerte selv. Likevel er det et yrke forbundet med stor skam.

Men det finnes så mange rare bransjer. Noen mennesker driver f.eks. med oppsøkende salg. De stiller seg i veien for folk på gata, og roper etter dem. Eller de ringer folk hjemme, og stiller spørsmål ved deres evne til å foreta rasjonelle valg. Og noen lever av å lage reklame – gjerne for hva det skal være. Det finnes til og med firmaer som påtar seg å argumentere for andres synspunkter mot betaling. Manglende integritet som forretningsidé. Andre har som jobb å synse om bøker og musikk i media; genierklære eller ydmyke, bygge opp eller ødelegge, alt etter innfall og dagsform. Og så finnes det homeøpater og andre kvakksalvere, som livnærer seg av andres håp og mangel på kunnskap. Så er det ymse prester og imamer, naturligvis. For ikke å snakke om «journalistene» i f.eks. Se & Hør.

Skam er, som så mye annet, urettferdig fordelt.

«We can’t predict the future. The best we can do, is to invent it» – Dennis Gabor

Politikk handler om hva slags samfunn vi vil ha. Man skulle derfor kanskje tro at de politiske partiene ville representere ulike langsiktige visjoner for samfunnet, som man kunne velge mellom. Om noen tiår kommer verden helt sikkert til å se annerledes ut på mange områder. Hvordan vil vi at den skal se ut?

Nå kan det hevdes at ideen om kollektive planer og mål er et politisk standpunkt i seg selv, nemlig venstresidas standpunkt. Høyresidas eksistensberettigelse er å være en motvekt til dette: å begrense hva fellesskapet skal ha hånd om. De vil ha mindre politikk.

De konservative ønsker riktignok å «forandre for å bevare», dvs. de er villige til å gjøre politiske tilpasninger i respons til endringer som uansett skjer, for best å kunne ta vare på det de mener er samfunnets grunnleggende verdier. Men da er det stort sett snakk om passive justeringer, gjerne i etterkant og ofte motvillig – ikke planlagte endringer utfra forventninger eller ønsker om hvordan framtida skal være. Det konservative samfunn driver for vær og vind, med drivankeret ute.

På venstresida er praktisk politikk så godt som identisk med det Arbeiderpartiet til enhver tid står for. Og med unntak av passive tilpasninger til det internasjonale markedet og EU, samt stadig nye målsetninger om energi, kan denne best beskrives som status quo. Eller «stø kurs», som det heter i de kretser. Skjønt, med dagens regjering kan det være fristende å påstå at politikken snarere drives etter innfallsmetoden.

Så eksisterer det jo politiske retninger som ikke uten videre kan plasseres til høyre eller venstre. Dvs, i praksis eksisterer de nesten ikke, og i den grad de har innflytelse er det som haleheng til en av fløyene.

Velgerne kan dermed ikke velge mellom ulike visjoner for samfunnet. Valget handler i stedet om hvor mye politikk vi skal ha, der det i praksis er bare én.

I ei økonomibok jeg har står det: «målet for en bedrift er å maksimere eiernes formuer».

En ting er veldig viktig å huske om mål: Det er alltid noen som har dem. Mennesker, altså. Bedrifter har ikke mål. Men eierne har, og ledelsen, samt de som startet opp bedriften. Likeså de ansatte, myndighetene og innbyggerne i lokalsamfunnet. Alle disse kan ha mål knyttet til bedriften, og de er generelt forskjellige. Svært ofte står de i motsetning til hverandre.

Økonomisk lønnsomhet kan sies å være et mål for eierne¹, i den forstand at dette gjerne er deres hovedmotivasjon for å eie. For dem vil f.eks. det å utvikle et nytt produkt bare være er et middel for å nå dette målet. For ingeniøren kan det være stikk motsatt.

Men det vi til daglig kaller mål er som regel bare midler til andre, mer fundamentale mål. De endelige målene er de vi kommer fram til hvis vi blir spurt «hvorfor» helt til vi ikke har flere svar. Da ender vi opp med noe immaterielt.

Målsettinger er alltid subjektive. Forutsetninger derimot, kan vurderes objektivt, og her kommer lønnsomheten inn:

Lønnsomhet er en forutsetning² for at bedriftene³ skal kunne eksistere, og dermed for at alle parter skal kunne oppnå sine respektive mål. Tilsvarende for samfunnet under ett: Budsjettet må balansere. Økonomien må være sunn. Dette er en forutsetning for at samfunnet skal fungere, og dermed for alt vi ønsker å oppnå.

Siden jeg er ingeniør faller det meg naturlig å ty til en teknisk metafor: Hvis samfunnet er fartøyet, er lønnsomheten motoren. Den er nødvendig for at vi skal komme dit vi vil. Men vi bruker ikke motoren til å manøvrere med. Den hjelper oss verken med mål eller retning.

Økonomen er maskinisten. Hvis han blir med opp på dekk kan han godt få være med å stikke ut kursen.

 

---

1. Investorer kan imidlertid ha helt andre grunner til å investere enn bare profitt. «
2. Størst mulig lønnsomhet er derimot ingen forutsetning for noe. Det er bare en subjektiv målsetning som må veies mot andre hensyn. «
3. Det er bedriften under ett som må være lønnsom, ikke nødvendigvis den enkelte avdeling eller kontor. Tilsvarende for hele samfunnet: Hver enkelt funksjon trenger ikke gå med overskudd. Det holder at budsjettet balanserer totalt. «