Floken i nettet

Jo, høsten kan være nydelig. Den klare lufta. Fortau og parker overstrødd med gult. Lav sol mellom trærne, der mesteparten av bladene ennå henger igjen.

Men å nyte disse dagene krever at man er i stand til å leve i nuet. For plutselig er det kuling og isnende regn, og man vasser i sleipt, råttent løv. Fargene blekner bort, og alt stopper. Livet fryses i svart-hvitt.

Vinteren er ikke en årstid, den er en periodisk naturkatastrofe.

Men kanskje er det vintrene som holder oss nordmenn i sjakk? Så snart vi er tint opp, fryses vi ned igjen. Er det sånn vi opprettholder vårt kjølige, avmålte vesen? Hvem vet hva som ville skjedd hvis somrene bare hadde fortsatt? Ville vi utviklet lidenskap om vi bare fikk tid på oss? Nei, gud forby!

Jeg ble stående å se etter gåsetrekket da det passerte over byen for noen uker siden. Man skulle vært trekkfugl. Men får jeg ikke det, vil jeg være bjørn. Jeg tror jeg setter vekkerklokka på første april.

Jeg har skrelt bort fire partier på prinsipielt grunnlag, og nå stryker jeg dessuten Høyre og Senterpartiet, etter å ha gått igjennom partiprogrammene. Jeg sitter dermed igjen med fire:

Jeg vil helst ikke stemme taktisk. Hadde alle stemt på det partiet som ligger nærmest det de faktisk mener, ville nok dagens småpartier vært en del større. I stedet stemmer mange på det partiet de tror kan gjøre «merkbar forskjell». Det gir et usant bilde av folkemeningen og færre alternativer i politikken. Men denne gangen kommer jeg ikke helt unna de taktiske vurderingene, siden FrP kan komme i regjering. Og jeg må kompromisse uansett. Det er ikke noe parti som er «mitt».

Hvis jeg tenker helt idealistisk, må det nok bli Miljøpartiet De Grønne. Det er deres program som treffer meg mest som helhet. De ligger noe til venstre for Venstre og noe til høyre for SV, og de er så kompromissløse i miljøpolitikken som jeg tror man bør være. Ulempen er at de er et mikroparti. Har det noen hensikt å stemme på dem? Og skiller de seg egentlig nok fra f.eks. Venstre til at jeg ikke bør stemme på dem i stedet? På nettsidene sine sammenligner de seg med andre partier, punkt for punkt. Sammenligningen med Venstre går riktignok i De Grønnes favør, men forskjellene er forholdsvis små. I sammenligningen med SV var jeg faktisk mest enig med SV.

En stemme til De Grønne blir mest en slags protest mot de andre partiene. En «blank» stemme som likevel ikke er helt blank. I beste fall, dersom de gjør et relativt bra valg, kan det fungere som et signal til de andre partiene om viktigheten av miljø- og energispørsmål. Og kanskje kan de vokse seg større på sikt.

Hvis jeg prioriterer å holde FrP unna regjering, bør jeg helst stemme på Ap eller SV. Det er kanskje også det sikreste med hensyn på velferdsstaten. Og siden jeg tross alt hevder å høre hjemme på venstre side burde vel støtte til en rød eller rødgrønn regjering være opplagt?

Nei, det er ikke det. Jeg synes styringsiveren blir for stor hos begge partiene, og de gir det offentlige en rolle som jeg mener går langt utover det som har med sosiale fellesgoder å gjøre.

Arbeiderpartiet framstår som maktarrogante og trenger rett og slett avløsning. Utlufting. Jeg blir også skremt over deres prinsippløshet, f.eks. i rettighetsspørsmål.

SV har naturligvis fått vist mindre av sin politikk, og de har mange gode enkeltsaker. De kan nok også bidra til å holde Ap i ørene, ihvertfall hvis de ikke blir med i regjering, men de har selv tendenser som jeg oppfatter som småautoritære. De er også ofte preget av mangel på realisme. Kristin Halvorsen har riktignok blitt en OK finansminister, men jeg får dessverre noen ganger inntrykk av at politikerne deres kan for lite, spesielt om økonomi. Kanskje en nyttig vakthund, men også en løs kanon på dekk.

Så et kompromiss, da? Mellom idealisme og taktikk? Venstre er i likhet med De Grønne sterke på miljø og rettighetsspørsmål, og de har en brukbar balanse mellom sosial profil og liberale holdninger. Det å støtte Venstre betyr å støtte en borgerlig regjering, antakelig med KrF, og det er jo ikke akkurat noe jeg vil. Men som sagt: Jeg stemmer ikke primært for en bestemt regjering, men for Stortingets sammensetning og mot en bestemt regjering. Og Venstre har jo sagt at de ikke vil støtte en regjering med FrP. Eller har de det? Kan jeg egentlig stole på dem?

Kanskje jeg bare bør bli hjemme og skrive blogg?

~

Uansett: Alt handler ikke om partier og ideologier. For eksempel er maktarroganse og manglende respekt for rettigheter først og fremst en side ved selve makten som fenomen. At den korrumperer. Dette er et argument for jevnlig utskifting av partier og personer, men det er først og fremst et argument for at vi velgere ikke må nøye oss med bare å putte en lapp i en urne hvert fjerde år. Vi kan si vår mening hver eneste dag: skrive i aviser og tidsskrifter og på nettet, diskutere på skoler og arbeidsplasser, lage opprop, osv. Vi kan alle påvirke. Ringer i vann.

Så det får bli en kombinasjon: På mandag biter jeg i ett av de fire sure eplene, og så får jeg forsøke å gi uttrykk for hva jeg egentlig mener de andre dagene i året. Jo, sånn må det bli.

Kompromiss

Forrige: Vurdering av partiene

Å delta i demokratiet er ikke begrenset til å stemme ved valg. Man kan delta i samtaler og debatter også. Enkelte vil ha det til at man må få politikerne direkte i tale for å kunne påvirke, men det er selvsagt ikke tilfelle. Vi påvirker alle hverandre, og dermed også samfunnet. Tanker og ideer sprer seg som ringer i vann.

Man kan for eksempel skrive blogg. Selvsagt er bidraget fra hver enkelt mikroskopisk, men det samme kan sies om å stemme ved valg. Sannsynligheten for at akkurat din stemme skal endre noe er også svært liten. Jeg er slett ikke sikker på hva som betyr mest i det lange løp.

Politikerne tør i liten grad å mene ting som kan koste dem stemmer. De trekker inn mot midten, og skillelinjene blir ofte utydelige. Argumentene er sjelden prinsipielle, og de appellerer ofte til følelser. Valgkampen innretter seg mot de velgerne som lar seg overbevise av slikt, det vil si de minst politisk bevisste.

Men stemme bør man jo. Å la være blir som å støtte de partiene man helst ikke vil ha til makten. Jeg har uansett pleid å bruke eliminasjonsmetoden, og jeg ender som regel opp med å stemme under sterk tvil. Så også i år.

I likhet med flere andre tar jeg prosessen som høyttenking i bloggen, og begynner med de partiene som ryker ut på prinsipielt grunnlag.

Neste: De helt uaktuelle partiene

Jeg har blitt tagget av Frøken Makeløs. Man skal formulere sin egen anti-jantelov, og poenget er visst å si positive ting om seg selv. Det vil jeg ikke. Jeg skriver helst ikke særlig personlig i bloggen, og ihvertfall ikke selvskryt. Men det går jo an å si noe om dette likevel.

Janteloven ble formulert av Aksel Sandemose, i boka En flyktning krysser sitt spor (som jeg anbefaler på det varmeste). Noen oppfatter loven som et slags synonym for misunnelse, og det hender den blir brukt som en unnskyldning for å være selvgod. Men janteloven handler om hvordan gjensidig sosial kontroll i små samfunn fører til at man undertrykker hverandre. Det dannes trange normer, og den som ikke passer helt inn kan få selvfølelsen ødelagt.

Så kanskje vi trenger noen huskeregler for hvordan vi selv skal unngå å bli en del av bygdedyret? Her er et forslag:

1. Sett pris på andres evner og innsats, og vis det. Gi ros.
2. Tør å vise at du setter pris på ros fra andre.
3. Ikke gjør deg mindre enn du er. Unn deg gleden over å mestre.
4. Lær av andre, og del av dine egne kunnskaper.
5. Respekter andres grenser, og ikke misbruk andres tillit.
6. Selv den sterkeste kan være sårbar. Vis omtanke.
7. Ikke la din egen styrke bli til forakt for andres svakhet.
8. Vær raus. Forskjellighet er en ressurs.
9. Du er unik og har verdi i deg selv. Du trenger ikke måle deg mot andre.
10. Noen er flinkere enn deg. Det er ikke farlig.

Jeg har tidligere etterlyst folkeopplysning om vitenskap. Da gjaldt det alternativmedisin, men problemet er generelt. Folk mangler forståelse for vitenskapelig metode: hvordan den virker, og hvordan den fører fram til kunnskap. Og nei, det trenger slett ikke være vanskelig. Det er ikke snakk om å lære seg vitenskap, men å lære hva vitenskap er.

Avisene skriver i blant om forskningsresultater, men sjelden slik at man lærer av det. Forskernes uttalelser blir gjerne forenklet og tatt ut av sammenhengen, og noen ganger gir artiklene knapt mening. Fokuset er på det kontroversielle, og forbehold blir oversett. Slike artikler kan dermed være med på nøre opp under misforståelser og fordommer, istedenfor å bidra til kunnskap.

Men det finnes blogger, og her er noen anbefalinger:

• Hume’s Razor gir en glimrende innføring i grunnleggende prinsipper for vitenskapelig tenkning.
• Ars Ethica har ikke har vært aktiv på en stund, men han har liggende mange interessante poster om vitenskap, alternativmedisin, etikk, mm.
• Virrvarrs skeptikerskole hører også med her. Virrvarr går igjennom konkrete eksempler på en lettfattelig måte.
• På Sosiobiobloggen skriver Jens Andreas Huseby (biolog) om … nettopp, sosiobiologi.
• Det gjør også Vibeke Ottesen på Biososial, men utfra en kriminologs perspektiv.
• Rolf Marvin Bøe Lindgren er psykolog og skriver blant annet om læring.
• Så er det Sprøytvarsleren, hvor Martin Ystenes kler av tøvprat om vitenskap i media.
• Jeg vil også trekke fram Arachne, som dro i gang en viktig diskusjon om alternativmedisin.
• Dessuten: nettidsskriftet Skepsis, som «skal være et kritisk korrektiv til fantastiske og dårlig begrunnede påstander i norsk offentlighet».

Se for øvrig forskningsnyheter hos Apollon og Forskning.no.

Så blir utfordringen å spre sånt til «folk flest». Kanskje avisene burde linke til slike blogger også, slik de har begynt å gjøre i forbindelse med politisk kommentarstoff?

Jeg har aldri hatt noe konkurranseinstinkt å snakke om. Jeg drev riktignok litt med idrett som ung, og syntes forsåvidt det var gøy å konkurrere, men jeg greide aldri å ta det helt på alvor. De siste årene har min eneste befatning med konkurranse vært å delta på pub-quiz. Det føles som alvor der og da, men så snart det er over er det kun en lek. Og det er vel det forholdet jeg har til konkurranse: det er en lek, og det er frivillig om man vil delta.

Men det finnes flere former for konkurranse. Konkurransen i markedet, for eksempel. Den er langt fra noen lek, og den har dessuten en noe annen funksjon enn i idretten. For det er i liten grad ønsket om å være best som motiverer aktørene, og som bidrar til lavere priser, høyere kvalitet og bedre service. Rangeringen er uviktig. Det spiller liten rolle hvorvidt man tjener mer penger enn noen andre. Motivasjonen ligger i ønsket om å tjene penger, og – ikke minst – ønsket om å overleve. Poenget er å ikke bli utkonkurrert.

Det er dessuten et vesentlig poeng at de virksomhetene som taper faktisk forsvinner ut av markedet, slik at ressursene blir tilgjengelig for annen virksomhet, som kan gi større verdiskapning. Konkurransen i markedet kan til og med betraktes som drivkraften i en evolusjon: de mest effektive og etterspurte ideene overlever og gir opphav til nye ideer, mens de som taper i konkurransen er «blindveier» som ikke har livets rett.

Jeg tror disse poengene er viktige å ha med seg når man – ofte nokså ukritisk – forsøker å innføre konkurranse som prinsipp på andre områder i samfunnet. Noen vil ha det til at konkurranse ikke trenger å produsere tapere, og at den inspirerer alle til økt innsats. Men konkurranse betyr nettopp at det produseres vinnere og tapere. Og i næringslivet er altså nytteverdien av konkurransen i stor grad knyttet til risikoen for å bukke under.

Eksempel: Det å konkurranseutsette offentlige tjenester fører neppe til at man vekker et dormende konkurranseinstinkt hos de offentlig ansatte. Folk som er motivert av konkurranse jobber helst andre steder. En eventuell gevinst ligger i at de private aktørene driver mer kostnadseffektivt. I den grad det offentlige også effektiviseres gjennom en slik prosess, skyldes det nok mer frykten for nedskjæringer enn entusiasmen ved å konkurrere.

Konkurranse kan altså bety forskjellige ting. I politikken er det kanskje først og fremst et symbolsk begrep – et mantra som brukes til å mobilisere folk på høyresida, slik «solidaritet» og «rettferdighet» brukes på venstresida.

Det snakkes for eksempel mye om konkurranse i skolen. Først og fremst mellom skolene, der det påstås at en rangering vil anspore til økt innsats og bedre resultater. Nå hevder Høyre at også konkurranse mellom elevene kan ha en slik effekt. Men skolen er ikke som markedet, der man konkurrerer om overlevelse, og taperne er ute av spillet. Skolen er heller ikke frivillig. Så hva slags konkurranse snakker man om?

Høyre presiserer at de ikke ønsker å rangere alle elevene. Tanken er visst å innføre en slags utmerkelse for måloppnåelse. Dette vil sikkert ha en viss effekt for noen. Men elever som motiveres av konkurranse er ofte faglig sterke fra før, og disse trenger først og fremst faglige utfordringer og individuell tilrettelegging. Premiering av prestasjoner bidrar ikke til noen av delene. For elever som ikke motiveres av konkurranse (og dette gjelder både flinke og mindre flinke) vil en premiering være bortkastet, og kanskje til og med demotiverende. For de svakeste elevene og de flinke som mistrives med slik oppmerksomhet, vil det kunne være direkte ødeleggende. Og konkurranse innebærer indirekte også et fokus på det å tape, uansett hvordan man velger å framstille det.

Jeg var flink på skolen. Jeg satte pris på tilbakemeldinger og ros, men jeg ble først og fremst motivert av interesse for fagene, samt mine egne forventninger til meg selv. Det falt meg aldri inn at det skulle være noe poeng å gjøre det bedre enn noen andre. Dessuten var det flaut å være flink, og det er det visst fremdeles. Forakten for kunnskap er dessverre utbredt, både i skolen og ellers i samfunnet. Jeg vet ikke hva som skal til for å endre på dette, men jeg er nokså sikker på at utdeling av medaljer ihvertfall ikke hjelper.

Oppdatering: Som f.eks. Fredrik E. Nilsen, Rolf Marvin Bøe Lindgren og Eira har vært inne på, er det et viktig poeng – uavhengig av dette med konkurranse – at ytre belønning kan ødelegge indre motivasjon. Jeg har tidligere vist til en artikkel om dette i forbindelse med en annen post, men den er jo også relevant for denne saken.

Da jeg var ung pleide jeg å le av tynnhåra, korpulente mannfolk i 40- eller 50-åra, med utvaskede Led Zeppelin-T-skjorter og trange jeans. Gamle 68-ere og hippies og rockere, som mimret om studentopprør og Woodstock, og som nektet å innse at tida hadde løpt fra dem. Dinosaurer, som mente at all musikk etter cirka 1979 var bare tøv.

I dag er jeg der selv. Referansene må riktignok forskyves noen år, men ellers er det samme sak. Jeg har blitt en falmet, nostalgisk dinosaur.

Er det trist? Ikke egentlig. Ikke sammenlignet med alternativene.

For jeg kunne ha valgt å legge fortida bak meg. Jeg kunne ironisert over gammel lidenskap, og stuvet bort platesamlinga på garasjeloftet. Jeg kunne begynt med skjorte og slips til hverdags, og prioritert karriere, villa og Volvo. Jeg kunne blitt kjedelig.

Eller jeg kunne latt som jeg hang med i tida. Kledd meg ungdommelig, hørt på det aller siste, og fulgt med på nye trender. Med andre ord: jeg kunne blitt patetisk.

Nei, det får bli mimring og T-skjorte. Det er tross alt det eneste anstendige.

In media no one can hear you … unless you SCREAM!

THE LINK!

Med jevne mellomrom dukker det opp skribenter i avisene som beklager seg over hvor fælt det er at amatører opptrer på nettet i fri dressur. Det er ikke måte på hvor elendige, useriøse og uopplyste nettdebattene er, og det er visst knapt til å holde ut at alminnelige mennesker ytrer seg uten å ha noe viktig å si. Nå er det selvsagt riktig at det er mye begredelig å finne på nettet, men disse kritikerne har gjerne pleid å generalisere nokså kraftig, og enkelte har nærmest avskrevet både blogging og all åpen debatt som verdiløst.

Bloggerne pleier naturligvis å bli litt såre over slik kritikk. Kanskje særlig fordi de mest kategoriske kritikerne ofte uttaler seg om ting de ikke har undersøkt. De har kanskje skummet noen kommentarer på nettavisenes debattsider, og har dermed kommet til at «nettdebatt» = anonyme kranglefanter og halvrasister. Noen av dem har til og med skrytt av at de aldri har lest en blogg, uten at dette har hindret dem i å uttale seg skråsikkert.

Vi som er en del av bloggmiljøet vet jo at enkelte skriver veldig godt, at mye kan være riktig lesverdig, og at kommentatorene nesten utelukkende opptrer saklig. Og så har vi pleid å minne om at avisartiklene ikke er like imponerende bestandig, heller.

Men vi er vel noe inhabile. Og fagfolk er tross alt fagfolk, og redaksjonelle krav høyner jo gjerne kvaliteten. Så de fleste av oss har nok likevel ansett det som noen hakk gjevere å få en kronikk på trykk i en avis – for ikke å snakke om å få utgitt bok – enn å bare skrive i egen blogg.

Men i dag mottok Nina Karin Monsen Fritt Ords pris for sitt «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Det vises til hennes lange karriere som forfatter og samfunnsdebattant, og det nevnes bøker som f.eks. Kunsten å tenke og Kampen om ekteskapet og barnet.

Og da tenker jeg at det jammen ikke er særlig opplagt lenger hvor kvaliteten er å finne. Ikke hvis Monsens kronikker de senere årene, samt utdrag fra nevnte bøker, gir et noenlunde representativt bilde av hennes «reflekterte» argumentasjon. Når dette attpåtil anses som et såpass verdifullt bidrag til den frie debatt at det kvalifiserer til pris, synes jeg det gir håp for den glade amatør.

Så kanskje er det likeså greit å bare skrive så godt man kan i egen blogg, og kanskje bør man gi blaffen i godkjentstempel fra de «profesjonelle»?

Ihvertfall nå, som Monsen har lagt lista?

Jeg er ikke den første til å kaste meg på det siste nye. Jeg vil se det litt an først. Noen år, gjerne. Da jeg var tenåring kjøpte jeg aldri ny musikk mens den var populær. Jeg måtte se om den holdt seg. Alt som bare fenget en kort stund var uinteressant. Dermed var jeg konstant ute av takt med alle trender.

Siden har det bare blitt verre. Jeg kjøpte mobiltelefon først i 2006. Og nå: Ta da! Facebook! Når det har blitt så etablert at man kan finne bestemora si der. Nå, når det er Twitter som gjelder. Og selv om jeg nylig erklærte at det ikke er noe for meg.

Men jeg ble jo nysgjerrig etter hvert. Hva er de gjør der inne? Hva er det jeg ikke får med meg? Så jeg fant ut at jeg måtte sjekke det ut, i det minste.

Så langt er inntrykket at jeg ikke har gått glipp av noe som helst. Men vi får se. Og hvem vet, om en ti års tid prøver jeg kanskje ut Twitter også?