Floken i nettet

Nå som mannspanelet har lansert nye mannsidealer, synes jeg vi bør utnytte denne metoden til å skape tilsvarende omveltninger på andre områder. Oppgavene står jo i kø.

Hva med et kriminalpanel, for eksempel, som slår fast at:

• De kriminelle skal slutte å være voldelige.
• Og slutte å stjele.
• Ja, slutte å være kriminelle, rett og slett.

Et helsepanel kunne sikkert bli enige om:

• En kur for kreft, hjertesykdom, mentale lidelser, etc.
• Avvikling av helsekøene.
• At alle leger skal begynne å lytte til pasientene sine.

Et klimapanel bør på sin side kunne enes om:

• Gjennomsnittstemperatur som i dag.
• Full stopp i smeltingen av pol-isen.
• Hvit jul.
• Sommer akkurat som da vi var små.

Mulighetene er ubegrensede.

Jeg har pleid å påstå at det er umulig å endre seg selv. Man kan kanskje legge om noen vaner, forutsatt at man allerede har den nødvendige selvdisiplinen. Men har man det ikke, er ikke dette noe man kan legge seg til.

Man er i bunn og grunn den samme, med de samme sterke og svake sider, og de samme ønsker, aversjoner og tilbøyeligheter. I den grad man virkelig endrer seg, gjør man det ikke selv. Det ville være omtrent som å dra seg selv etter håret. Opp av sumpen eller hva det nå er man sitter fast i.

Men man kan dra seg opp hvis man har et fast punkt. Hvis man er heldig og det står et stort og trygt tre akkurat der man trenger det, med ei sterk grein man kan ta tak i eller kaste et tau over. Da går det an.

Men kan man endre seg selv, helt av seg selv?

Godt nytt år, i alle fall!

Prektige mennesker har veldig dårlig innflytelse på meg. De gir meg lyst til å være stikk motsatt. Bad boy. Jeg kommer i en ny trassalder.

For det er noe grenseløst irriterende ved slike som er så modne, beherskede og korrekte i absolutt alle sammenhenger. Disse som alltid er pene i tøyet og har pene manerer og høy moral, som spiser sunt, er uhyre forsiktig med alkohol, og trimmer regelmessig. De som får gjort alt de skal og mer til, og som i det hele tatt har en uhyggelig kontroll over seg selv og livet sitt. De feilfri menneskene.

De kan være irriterende nok i seg selv – ved sin blotte eksistens – for oss med noe mindre selvdisiplin. Det hadde likevel vært greit hvis de bare hadde holdt prektigheten for seg selv. Men noen av dem gjør ikke det. De skal på død og liv fortelle om hvor sunne, nøkterne og anstendige de er. Underforstått: sånn bør du også være! Disse menneskene vet nemlig best.

Det er da jeg kjenner det. Trass. Jeg får lyst til å begynne å røyke. Teddy uten filter. Eksperimentere med ulovlige substanser, orgier og sort magi.

Hver gang noen brisker seg med dyder og måtehold, føler jeg trang til å belære dem om gledene ved å bli skikkelig dritings. Når jeg hører snusfornuftige utredninger om hvor godt man har av å stå tidlig opp på søndagene, og komme seg ut på tur i all slags vær, får jeg lyst til å si at jeg helst tilbringer helgene på sofaen, med potetgull og en kasse øl. Og kanskje en løsaktig kvinne eller to. Det går en faen i meg.

Men det verste er overbærenheten. For de fordømmer jo ingen. Nei, gud forby! De smiler og er kompis og «forstår»: javisst er det greit at du røyker og drikker og driver hor, bevares! De skjønner bare ikke vitsen. For sin del, liksom.

Dette har naturligvis ingenting med toleranse og respekt for andres valg å gjøre. Det er alt annet enn respekt. De hånler kanskje ikke høyt, eller rister på hodet så alle ser det – det ville nemlig være dårlige manerer – men man skal være usedvanlig dårlig sosialt utrustet for ikke å få med seg budskapet. Som man jo bare må bite i seg, for man har ingenting å ta dem på. De er uangripelige som lodotter.

Da er det tross alt greiere med folk som er åpne om hva de mener. Selv fullblods moralister som sier rett ut at du er en slask som vil ende i helvete. For sånt kan man forholde seg til. Da kan man i det minste svare, like åpent og ærlig, at man er glad til for ikke å havne på samme sted som dem. Hvor nå det måtte være.

Jeg skal uansett den andre veien.

Det hender jeg synes synd på de fantasiløse. Disse som regner realisme og nytte som de største dyder i livet. De jordete, drømmeløse, trauste – som tror det de ser, og helst ikke tenker på noe annet.

Hvis noen sier «tenk om…» til dem, flakker de med blikket og får det travelt. Leser de en bok, skal det handle om sånt som «kunne ha skjedd». Eller helst: sånt som har skjedd. Og går de på kino, rister de oppgitt på hodet av alt som er fantastisk. Science fiction er et stygt ord. De tror verdensrommet er et sted langt borte.

Selv fritidssysler skal helst ha et element av åpenbar nytte: fysisk fostring, en mekanisk innretning som blir reparert, en fisk som kan spises.

Men lek er ukjent for dem. De lekte kanskje da de var små, men husker det ikke. De kan bøye seg ned og snakke vennlig til et barn, men aldri tre inn i barnets verden. Hører de om lek blant voksne, tenker de på sex. Eller selskapsleker, som de faktisk kan la seg overtale til å delta i. For da er poenget nettopp å dumme seg ut, og man kan skylde på promille.

Likevel: De er fulle av vantro beundring hvis noen de kjenner har diktet en histore eller en bursdagssang. Tenk, et alminnelig menneske!
– Hvor tar du det fra?, sier de oppriktig forbløffet, mens de prøver å smile det vekk.
– Jeg fant på det.
– Jo, men…?
Det er en avgrunn.

Så det hender jeg synes synd på dem. Men vi trenger dem jo. Noen må ta ansvar, passe på. Noen må holde orden og ta seg av alt det nødvendige. Verden kan ikke bare gå framover; det er hjul som skal snurre, også.

I den grad prostitusjon er skadelig, går det ut over de prostituerte selv. Likevel er det et yrke forbundet med stor skam.

Men det finnes så mange rare bransjer. Noen mennesker driver f.eks. med oppsøkende salg. De stiller seg i veien for folk på gata, og roper etter dem. Eller de ringer folk hjemme, og stiller spørsmål ved deres evne til å foreta rasjonelle valg. Og noen lever av å lage reklame – gjerne for hva det skal være. Det finnes til og med firmaer som påtar seg å argumentere for andres synspunkter mot betaling. Manglende integritet som forretningsidé. Andre har som jobb å synse om bøker og musikk i media; genierklære eller ydmyke, bygge opp eller ødelegge, alt etter innfall og dagsform. Og så finnes det homeøpater og andre kvakksalvere, som livnærer seg av andres håp og mangel på kunnskap. Så er det ymse prester og imamer, naturligvis. For ikke å snakke om «journalistene» i f.eks. Se & Hør.

Skam er, som så mye annet, urettferdig fordelt.

«We can’t predict the future. The best we can do, is to invent it» – Dennis Gabor

Politikk handler om hva slags samfunn vi vil ha. Man skulle derfor kanskje tro at de politiske partiene ville representere ulike langsiktige visjoner for samfunnet, som man kunne velge mellom. Om noen tiår kommer verden helt sikkert til å se annerledes ut på mange områder. Hvordan vil vi at den skal se ut?

Nå kan det hevdes at ideen om kollektive planer og mål er et politisk standpunkt i seg selv, nemlig venstresidas standpunkt. Høyresidas eksistensberettigelse er å være en motvekt til dette: å begrense hva fellesskapet skal ha hånd om. De vil ha mindre politikk.

De konservative ønsker riktignok å «forandre for å bevare», dvs. de er villige til å gjøre politiske tilpasninger i respons til endringer som uansett skjer, for best å kunne ta vare på det de mener er samfunnets grunnleggende verdier. Men da er det stort sett snakk om passive justeringer, gjerne i etterkant og ofte motvillig – ikke planlagte endringer utfra forventninger eller ønsker om hvordan framtida skal være. Det konservative samfunn driver for vær og vind, med drivankeret ute.

På venstresida er praktisk politikk så godt som identisk med det Arbeiderpartiet til enhver tid står for. Og med unntak av passive tilpasninger til det internasjonale markedet og EU, samt stadig nye målsetninger om energi, kan denne best beskrives som status quo. Eller «stø kurs», som det heter i de kretser. Skjønt, med dagens regjering kan det være fristende å påstå at politikken snarere drives etter innfallsmetoden.

Så eksisterer det jo politiske retninger som ikke uten videre kan plasseres til høyre eller venstre. Dvs, i praksis eksisterer de nesten ikke, og i den grad de har innflytelse er det som haleheng til en av fløyene.

Velgerne kan dermed ikke velge mellom ulike visjoner for samfunnet. Valget handler i stedet om hvor mye politikk vi skal ha, der det i praksis er bare én.

I ei økonomibok jeg har står det: «målet for en bedrift er å maksimere eiernes formuer».

En ting er veldig viktig å huske om mål: Det er alltid noen som har dem. Mennesker, altså. Bedrifter har ikke mål. Men eierne har, og ledelsen, samt de som startet opp bedriften. Likeså de ansatte, myndighetene og innbyggerne i lokalsamfunnet. Alle disse kan ha mål knyttet til bedriften, og de er generelt forskjellige. Svært ofte står de i motsetning til hverandre.

Økonomisk lønnsomhet kan sies å være et mål for eierne¹, i den forstand at dette gjerne er deres hovedmotivasjon for å eie. For dem vil f.eks. det å utvikle et nytt produkt bare være er et middel for å nå dette målet. For ingeniøren kan det være stikk motsatt.

Men det vi til daglig kaller mål er som regel bare midler til andre, mer fundamentale mål. De endelige målene er de vi kommer fram til hvis vi blir spurt «hvorfor» helt til vi ikke har flere svar. Da ender vi opp med noe immaterielt.

Målsettinger er alltid subjektive. Forutsetninger derimot, kan vurderes objektivt, og her kommer lønnsomheten inn:

Lønnsomhet er en forutsetning² for at bedriftene³ skal kunne eksistere, og dermed for at alle parter skal kunne oppnå sine respektive mål. Tilsvarende for samfunnet under ett: Budsjettet må balansere. Økonomien må være sunn. Dette er en forutsetning for at samfunnet skal fungere, og dermed for alt vi ønsker å oppnå.

Siden jeg er ingeniør faller det meg naturlig å ty til en teknisk metafor: Hvis samfunnet er fartøyet, er lønnsomheten motoren. Den er nødvendig for at vi skal komme dit vi vil. Men vi bruker ikke motoren til å manøvrere med. Den hjelper oss verken med mål eller retning.

Økonomen er maskinisten. Hvis han blir med opp på dekk kan han godt få være med å stikke ut kursen.

1. Investorer kan imidlertid ha helt andre grunner til å investere enn bare profitt. «
2. Størst mulig lønnsomhet er derimot ingen forutsetning for noe. Det er bare en subjektiv målsetning som må veies mot andre hensyn. «
3. Det er bedriften under ett som må være lønnsom, ikke nødvendigvis den enkelte avdeling eller kontor. Tilsvarende for hele samfunnet: Hver enkelt funksjon trenger ikke gå med overskudd. Det holder at budsjettet balanserer totalt. «

Da jeg var liten skulle jeg bli: Detektiv Arkeolog Paleontolog Astronaut Forfatter I dag er jeg: Retrospektiv Arkaisk Forsteinet Stedfast Blogger

Akk, ja…

Se også: A tempo, a tempo!

Hva stemmer man når man

er imot:

• politisk hestehandel og symbolpolitikk
• så vel markedsliberalisme som planøkonomi
• privat eiendom av naturressurser
• så vel proteksjonisme som full frihandel
• den sterke subsidieringen av landbruket
• EU
• statskirka
• så vel kongehus som president
• blasfemi- og rasismeparagrafen
• toleranse overfor religiøs/kulturell undertrykkelse
• privatisering av grunnskole og helsevesen
• kunnskapsreformen og omkalfatringen av universitetene
• offentlig støtte til kultur som tjener gode penger på egen hånd
• kjønnskvotering

er for:

• demokrati, herunder demokratisk kontroll av markedet
• langsiktig politisk planlegging
• konsistens og forutsigbarhet
• at sosiale rettigheter skal være uavhengig av bostedskommune
• konfesjonsfri skole
• karakterer i grunnskolen
• differensiert undervisning
• økt lønn/status for lærerne
• økt satsing på grunnforskning
• arbeidsinnvandring, med samme lønnsvilkår for alle
• kulturelt mangfold
• offentlig støtte til kultur som ikke kan drives kommersielt
• avkriminalisering av narkotika

er skeptisk til:

• konkurranseutsetting
• eiendomsskatt
• EØS-avtalen
• statlig deleierskap i bedrifter
• lokalpolitikk som sådan

og man dessuten:

• innser at lite av dette hører under kommunepolitikken
• oppfatter de fleste lokale sakene som uviktige
• knapt vet noe om lokalpolitikerne
• først og fremst vil hindre at FrP får innflytelse

   ?

I går ble jeg sittende og lese gamle artikler på nettet om blogging. Jeg fant mye rart. I Aftenposten, for eksempel, antydes det at vi bloggere ikke er helt ærlige. At vi iscenesetter oss selv. Spiller roller og forteller skrøner. For noe sludder! Skulle jeg liksom skrive noe jeg ikke kan stå inne for? Lyve om meg selv? Det skulle tatt seg ut. Og rollespill? Nei, vet du hva!

Jeg må innrømme at jeg ble litt het i toppen der jeg satt. For å få noe annet å tenke på, ruslet jeg inn på biblioteket; det ligger vegg i vegg med hjemmekontoret. Tidligere hadde jeg kontor i andre etasje, men jeg fikk flyttet det ned. Mye mer praktisk. Det gamle ble gjort om til musikkrom, og jeg må si jeg ble godt fornøyd. Flygelet kom virkelig til sin rett.

Jo, en god bok var nok det jeg trengte. Kanskje jeg skulle bla litt i en av mine egne utgivelser, for riktig å bøte på selvtilliten? Men jeg var blitt helt skjelven av dette blogg-våset, og turde ikke klatre i stigen. Jeg ble stående og kikke på måfå i de nederste hyllene, uten å finne noe som fanget interessen. Blikket falt i stedet på sølvkaraffelen etter morfar. Den sto og fristet ved ørelappstolen foran peisen. Jeg sjenket meg et raust glass Lagavulin. Jo, det var bedre. Kanskje jeg skulle ta glasset med ut på terrassen? Været var jo så nydelig.

Det ble til at jeg satte meg ved den gamle paviljongen – den helt nede ved bekken. Jeg blir alltid så rolig til sinns av å se på karpene og de gamle terrakotta-figurene. Alt var stille og fredelig. De eneste lydene var fuglesangen i magnolia-trærne og et og annet «snapp» fra Knutsens hagesaks. Ja, Knutsen er gartneren. Han har jobbet hos oss i over førti år, og vet hva han driver med. Men han spør gjerne om andres mening: «Burde vi utvide urtehagen til neste år?» «Hva tror du om gul mimosa ved dammen?» Og jeg har jo ingen anelse. Men jeg stoler på Knutsen.

En gjenglemt avis lå og blafret i sommerbrisen. Jeg skummet overskriftene, men det var mer enn nok. Falskhet og grådighet, opp og i mente. Bedrag, opsjoner og hemmelige bankkonti i Sveits. Apropos … kanskje jeg skulle jobbe litt en av dagene? Nåja, det meste gikk jo av seg selv for tiden, så det var vel ikke så farlig.

Nå kjente jeg at whiskyen begynte å glatte over alle bekymringene. Jovisst, dette var bedre! Og ennå hadde jeg noen dager for meg selv før Beatrice kom tilbake fra venninneturen sin. Et par av venninnene skulle visst være med, og bli over helgen. Ja, det var sant! Hun hadde jo invitert flere gjester. Hageselskap med treretters middag og levende musikk … Det hadde jeg helt glemt. Og åpen vinkjeller! Vel, jeg hadde lovet å stille opp, og et ord er et ord. Men dette er liksom ikke helt meg, når sant skal sies.