Murder your darlings
I november i fjor deltok jeg i NaNoWriMo, som går ut på å skrive et romanutkast på en måned. Senere lot jeg meg intervjue av en av mine egne karakterer: Usha, en fremmelig jentunge på 11 år.
– Enogtjue!
– Hm?
– Jeg er ikke elleve, jeg er enogtjue! Historien slutter jo «ti år etter»! Det må du da vite, du som har skrevet den!
– Jojo, men for det meste er du elleve.
– «For det meste»? Du respekterer meg ikke!
– Klart jeg gjør.
– Jaha? Hvorfor lot du meg bli kidnappet da? Uten grunn, til og med?
– Altså …
– Du sa det selv. Helt unødvendig for handlingen, sa du.
– Jammen, da var det for sent å ta det bort! Jeg ville ha mistet altfor mange ord. Så jeg måtte bare gjøre det beste ut av det.
– Ord? Er det alt jeg er for deg?
– Vel …
– Jeg måtte altså sitte over ei uke i en mørk kjeller bare fordi du skulle ha nok ord!?
– Nå gikk det jo bra til slutt, da …
– Jeg håper virkelig du har lært noe av dette!
– Absolutt! Jeg fikk trent på dialoger, for eksempel. Og vekslende synsvinkel i tredjeperson. Og så strevde jeg faktisk litt med tidsbøyning i tilbakeblikk. Akkurat det var en overraskelse. Dessuten lærte jeg at det er mulig å presse fram ideer, og at underbevisstheten ligger litt foran. Man kan faktisk bli overrasket over det man selv finner på!
– Jeg mente …
– Og detaljer! Der har du en vanskelig balansegang! Detaljer skaper troverdighet og gjør karakterene levende. For eksempel måten du rynker øyenbrynene akkurat nå. Ser du?
– Jeg …
– Jo, men samtidig skal man kutte bort alt som bare er fyllmasse. Alt som ikke har noen funksjon. Men det kan man vel egentlig bare glemme når hvert ord teller.
– Jeg mente: jeg håper du har lært å behandle mennesker!
– Vel, det blir det samme med mennesker, vet du. Jeg hadde med altfor mange. Man rakk ikke å bli ordentlig kjent med dem, og flere var helt uvesentlige for handlingen.
– Jasså? Uvesentlige? Hvem burde vært fjernet da, om jeg tør spørre?
– Hør nå …
– Hm? Kanskje drept, til og med? Det ville kanskje vært like greit at jeg døde der i fangehullet?
– Men kjære …
– Svar meg!
– Hm, jeg tror det er på tide å kutte nå.
Ellers anbefaler jeg Marens betraktninger om
formidlingsglede og detaljer.
Hjorthen — October 31, 2009 @ 1:02 am:
Veldig bra, og nå begynte jeg plutselig å savne det der å finne på en historie. Det er gøy når det flyter.
Kom du i mål på NaNoWriMo? Jeg forsøkte en gang, men kom ikke langt dessverre.
abre — October 31, 2009 @ 1:11 am:
Takk for det!
Ja, jeg kom i mål. Slitsomt, men artig og veldig lærerikt. Og ja: det er en fin følelse når det begynner å gli av seg selv.
Jeg prøver å finne på litt innimellom, mest korte ting. Og så er det altså meningen å rydde litt i NNWM-manuskriptet, men det ser ut til at jeg er avhengig av ytre press.
Men du har jo skrevet ferdig noe, har jeg forstått? Brukte du lang tid? Og har du noen triks med hensyn på selvdisiplin?
Hjorthen — October 31, 2009 @ 9:14 pm:
Nei jeg eier ikke selvdisiplin, jeg skrev min historie før bloggen tok meg, siden har det vært umulig å skrive annet enn korte stykker. At jeg i det hele tatt klarte å skrive noe ferdig kom nok av at jeg hadde en heiagjeng på sidelinjen, jeg sendte kapittelene etterhvert som de ble ferdige, og ble heiet frem på ferden.
Det er moro når det glir, men etterarbeidet er gørrkjedelig, omskrivinger og språkvask. Sånt har jeg ikke tålmodighet til, har nok avfunnet meg med at jeg aldri blir forfatter.
abre — October 31, 2009 @ 9:31 pm:
Jeg synes forsåvidt at redigeringen også kan være artig, når jeg først kommer i siget. Men det var det da.
Heiagjenger vokser vel ikke på trær, akkurat. Og dette med bloggen er jo gjenkjennelig. Det jeg trenger er nok et internettabonnement som virker bare tre dager i uka. Eventuelt hytte.
Skarntyde — November 1, 2009 @ 8:16 pm:
Selv kom jeg ikke i mål, engang. Jeg tror litt av problemet var at jeg ble så oppsatt på å skrive en “god historie” at jeg ikke greide å slippe meg selv fri og bare taste løs.
Ironisk nok synes jeg det er ordentlig artig å redigere det jeg allerede har skrevet. Man kommer inn i historien igjen på en helt ny måte.
abre — November 1, 2009 @ 9:11 pm:
Nei, det er ikke lett å slippe seg løs. Jeg hadde hele tida lyst til å skrive om og rette opp, men jeg måtte bare tenke at det kan jeg gjøre senere.
Og jeg er helt enig: Da er det tilfredsstillende å ordne opp etterpå. Flytte ting på riktig plass, stramme opp språket, osv. Og så er det jo først når man har lagt en tekst bort en stund at man ser hva som ikke fungerer.
Det er ikke fullt så gøy å stryke i teksten, men det går greit så lenge jeg tar backup av alt. Selv om jeg neppe kommer til å bruke det som blir til overs.
Har du bestemt deg for om du skal delta i år?
Skarntyde — November 2, 2009 @ 1:31 am:
Tja … jeg har noen veldig røffe historieideer som flyter rundt der oppe. Hvis jeg greier å bestemme meg innen de neste par dagene, blir jeg med. Problemet er å finne en historie som er interessant å skrive og hvor jeg kan gi totalt slipp og ikke bekymre meg for at historien er så fordømt “bra” når jeg er ferdig. Prosjektet i fjor var rimelig tungt og mørkt, så jeg kunne tenkt meg noe lyst og lett i år.
Men så er det å finne på noe som er lyst og lett og ikke fullstendig teit. Jeg ser alle de som skriver om pirater og ninjaer og spøkelser og spøkelsesninjapirater, og jeg skjønner ikke hvordan de orker det. Det blir liksom ikke enten eller, uten at jeg kan forklare det helt. Det blir litt … fjollete. Uten at det er annet enn min mening, selvfølgelig.
Også er det en del som skjer for tiden med jobb og slikt, så jeg vet ikke hvor mye tid jeg får. Kan enten bli veldig lite, eller veldig mye, alt ettersom. Fristende er det i hvert fall. Jeg vet jeg har blitt flinkere til å gi slipp siden i fjor, så det kunne vært morsomt å se om jeg kom meg over målstreken denne gangen.
abre — November 2, 2009 @ 2:10 pm:
Skarntyde: Du får ha lykke til, i såfall!
En ting er ihvertfall sikkert: November blir en atskillig mer interessant måned med NaNoWriMo. Men så skal det jo ikke mye til.