Valgfloke 2009. Del 5: Oppsummering
Jeg har skrelt bort fire partier på prinsipielt grunnlag, og nå stryker jeg dessuten Høyre og Senterpartiet, etter å ha gått igjennom partiprogrammene. Jeg sitter dermed igjen med fire:
Jeg vil helst ikke stemme taktisk. Hadde alle stemt på det partiet som ligger nærmest det de faktisk mener, ville nok dagens småpartier vært en del større. I stedet stemmer mange på det partiet de tror kan gjøre «merkbar forskjell». Det gir et usant bilde av folkemeningen og færre alternativer i politikken. Men denne gangen kommer jeg ikke helt unna de taktiske vurderingene, siden FrP kan komme i regjering. Og jeg må kompromisse uansett. Det er ikke noe parti som er «mitt».
Hvis jeg tenker helt idealistisk, må det nok bli Miljøpartiet De Grønne. Det er deres program som treffer meg mest som helhet. De ligger noe til venstre for Venstre og noe til høyre for SV, og de er så kompromissløse i miljøpolitikken som jeg tror man bør være. Ulempen er at de er et mikroparti. Har det noen hensikt å stemme på dem? Og skiller de seg egentlig nok fra f.eks. Venstre til at jeg ikke bør stemme på dem i stedet? På nettsidene sine sammenligner de seg med andre partier, punkt for punkt. Sammenligningen med Venstre går riktignok i De Grønnes favør, men forskjellene er forholdsvis små. I sammenligningen med SV var jeg faktisk mest enig med SV.
En stemme til De Grønne blir mest en slags protest mot de andre partiene. En «blank» stemme som likevel ikke er helt blank. I beste fall, dersom de gjør et relativt bra valg, kan det fungere som et signal til de andre partiene om viktigheten av miljø- og energispørsmål. Og kanskje kan de vokse seg større på sikt.
Hvis jeg prioriterer å holde FrP unna regjering, bør jeg helst stemme på Ap eller SV. Det er kanskje også det sikreste med hensyn på velferdsstaten. Og siden jeg tross alt hevder å høre hjemme på venstre side burde vel støtte til en rød eller rødgrønn regjering være opplagt?
Nei, det er ikke det. Jeg synes styringsiveren blir for stor hos begge partiene, og de gir det offentlige en rolle som jeg mener går langt utover det som har med sosiale fellesgoder å gjøre.
Arbeiderpartiet framstår som maktarrogante og trenger rett og slett avløsning. Utlufting. Jeg blir også skremt over deres prinsippløshet, f.eks. i rettighetsspørsmål.
SV har naturligvis fått vist mindre av sin politikk, og de har mange gode enkeltsaker. De kan nok også bidra til å holde Ap i ørene, ihvertfall hvis de ikke blir med i regjering, men de har selv tendenser som jeg oppfatter som småautoritære. De er også ofte preget av mangel på realisme. Kristin Halvorsen har riktignok blitt en OK finansminister, men jeg får dessverre noen ganger inntrykk av at politikerne deres kan for lite, spesielt om økonomi. Kanskje en nyttig vakthund, men også en løs kanon på dekk.
Så et kompromiss, da? Mellom idealisme og taktikk? Venstre er i likhet med De Grønne sterke på miljø og rettighetsspørsmål, og de har en brukbar balanse mellom sosial profil og liberale holdninger. Det å støtte Venstre betyr å støtte en borgerlig regjering, antakelig med KrF, og det er jo ikke akkurat noe jeg vil. Men som sagt: Jeg stemmer ikke primært for en bestemt regjering, men for Stortingets sammensetning og mot en bestemt regjering. Og Venstre har jo sagt at de ikke vil støtte en regjering med FrP. Eller har de det? Kan jeg egentlig stole på dem?
Kanskje jeg bare bør bli hjemme og skrive blogg?
~
Uansett: Alt handler ikke om partier og ideologier. For eksempel er maktarroganse og manglende respekt for rettigheter først og fremst en side ved selve makten som fenomen. At den korrumperer. Dette er et argument for jevnlig utskifting av partier og personer, men det er først og fremst et argument for at vi velgere ikke må nøye oss med bare å putte en lapp i en urne hvert fjerde år. Vi kan si vår mening hver eneste dag: skrive i aviser og tidsskrifter og på nettet, diskutere på skoler og arbeidsplasser, lage opprop, osv. Vi kan alle påvirke. Ringer i vann.
Så det får bli en kombinasjon: På mandag biter jeg i ett av de fire sure eplene, og så får jeg forsøke å gi uttrykk for hva jeg egentlig mener de andre dagene i året. Jo, sånn må det bli.
Forrige: Vurdering av partiene
hildeG — September 12, 2009 @ 6:00 pm:
urk, ja. Stort sett temmelig enig med deg. Jeg kommer til å stemme “taktisk”. I Hedmark ser det ut til at SP har halt i land det siste faste mandatet. Utjevningsmandat sloss H, SV og Frp om. Stemmer H som det minste av tre onder….Venstrepolitikerne i dette fylket er utmerkede folk, men har ingen sjanse til å komme på stortinget. Dessverre. De grønne tror jeg ikke stiller liste engang? De har i alle fall ikke markert seg det bøss i valgkampen.
abre — September 12, 2009 @ 6:16 pm:
Jeg har bevisst valgt å se bort fra meningsmålingene for fylket mitt i disse vurderingene. Så taktisk ønsker jeg helst ikke å være. Venstre har visst en liten sjanse i Nordland på utjevningsmandat, men særlig sannsynlig er det vel kanskje ikke.
Det ser forresten ut til at De Grønne stiller liste i Hedmark.
Øyvind Strømmen — September 12, 2009 @ 10:13 pm:
Jo, Miljøpartiet De Grønne stiller liste i alle fylker!
Og her er et siste argument for å velge oss: Uansett hvem som vinner dette valget, og om det blir en rødgrønn, en blå eller en blåblå regjering så vil det trengst grønne politikere i kommunestyrer og fylkesting. Partiet du stemmer på får også 400 kroner av skattepengene dine - og vi kommer til å bruke de pengene på kjempe for grønn politikk også utenfor Stortinget.
Øyvind
abre — September 12, 2009 @ 10:42 pm:
Om ikke annet, er MDG det eneste partiet som tar direkte kontakt i bloggen min! Jeg noterer det på pluss-sida.
mittegetrom — September 13, 2009 @ 4:50 pm:
Jeg tenker faktisk at hvis jeg først skulle vært taktisk, så kunne jeg likegodt vært supertaktisk og sett på hvem som ligger på vippen og sånt. Det er jo i en viss grad i disse kjipe vippesituasjonene at det avgjøres om FRP kan komme i regjering, og hvor sterke de kan bli.
For sånne som meg, som har et ambivalent forhold til alle partiene på tinget, men er veldig mot FRP(ikke så begeistret for Høyre og KRF heller), hadde en slik taktikk vært forsvarlig, synes jeg. Men ettersom jeg i veldig stor grad er enig med MDG, så gikk stemmen til dem. Og det for mange uker siden, lenge før jeg kunne vite hva som kanskje er mest taktisk;)
Forøvrig er jeg enig med deg i at det å bruke sin påvirkningskraft gjennom forskjellige kanaler, er likså viktig som å stemme.
abre — September 13, 2009 @ 5:56 pm:
Ja, det er ikke enkelt. Feil blir det liksom uansett. Men det blir jo spennende, da. Selv uten noen å heie på.
Mihoe — September 13, 2009 @ 8:03 pm:
Ah - du vingler mellom akkurat de samme partiene som meg! Jeg trodde jeg hadde bestemt meg for å stemme Ap, for første gang, i år fordi jeg tenkte de var de eneste som kunne hamle opp med Frp. Men så er det ganske mye jeg er fundamentalt uenig med dem i.
Jeg ønsker meg en fortsatt rød-grønn regjering hvis jeg bare skal ta utgangspunkt i de mulige regjeringsalternativene, og kanskje jeg derfor burde bite i det sure eplet og stemme Sv. Kun fordi de er best på miljø, og både Ap og Sp suger på det.
De grønne har jeg sansen for og jeg ønsker at de skal få større innflytelse, men tenker hele tiden at dette valget er for viktig til å stemme et lite parti. Så har vi Venstre, som jeg svermer for ideologien til, men som kan ende opp med å samarbeide med Krf (som jeg syns er nesten like ille som Frp…)
Hva skal man velge? Hm…
abre — September 13, 2009 @ 8:29 pm:
Jeg fikk det overstått i ettermiddag. Det ble Venstre, under sterk tvil. Jeg valgte å tenke sånn at deres holdninger trengs på Stortinget. Miljø, liberale verdier, human asylpolitikk, og en balanse mellom stat og marked som jeg kan svelge. Så får heller regjeringen bli som den blir. Og jeg er enig med deg i at MDG blir i overkant idealistisk denne gangen.
Normalt ville mitt regjeringsalternativ vært rødgrønt, men de har en del holdninger jeg er lite bekvem med. Jeg tror en avløsning kan være sunt for demokratiet. Dessuten går neppe de store skillelinjene i praktisk politikk mellom “rødgrønn” og “sentrum-høyre”, men mellom et stort eller et lite FrP.
Sus Scrofa — September 16, 2009 @ 1:43 pm:
Kompromisset ditt minner meg om noen …
… hm …
http://blacksungazette.com/wp-content/uploads/2008/12/lemmy021.jpg
Iblandet litt http://www.vg.no/uploaded/image/bilderigg/2007/04/16/1176719129139_307.jpg , kanskje?
abre — September 16, 2009 @ 2:18 pm:
Tvi vøre.
Ja, man skal ikke være for lunken heller. Da kan man ende opp med mye rart.
Sus Scrofa — September 18, 2009 @ 12:33 am:
Absolutt. En av de to var faktisk listekandidat ved valget.
(Samfunnspartiet, selvsagt. Ari hadde mulighet til å reservere seg, men har tydeligvis ikke tilgang på hoffets rådgivere.)
abre — September 18, 2009 @ 12:00 pm:
Moralen må være at hvis du ikke engasjerer deg i politikken, kommer Samfunnspartiet og tar deg.
Jeg og parti-eieren kommer forresten fra samme kommune. Det er mangt som kan sies (og som blir sagt) om herr Meyer Johannesen, men «kompromiss» er ikke det første ordet som faller meg inn.