Valgfloke 2009. Del 3: De viktigste temaene
Rettigheter og demokrati
Man skulle tro at grunnleggende rettigheter var noe man kunne ta for gitt i Norge i dag. Og det er kanskje det som er problemet. De har blitt så selvfølgelige at mange har sluttet å tenke over hva de innebærer. Dermed stikker det ikke så dypt når det kommer til stykket.
Det er særlig ytringsfriheten som har blitt gjenstand for forhandlinger. Da Muhammed-karikaturene ble møtt av trusler og press i 2006, gikk utenriksministeren ut og unnskyldte overfor andre stater at disse ble trykket, og han løy om saken i media. I 2008 ble det foreslått en lov (rett før juleferien, og uten forutgående debatt) som i praksis ville betydd å gjeninnføre blasfemiparagrafen. Den var tenkt inkludert i den såkalte rasismeparagrafen og skulle gi et vern av «religiøse følelser». I forslaget var «religioner som ikke har mange tilhengere i Norge» nevnt spesielt. Så ikke bare ønsket man å sidestille angrep på religion med hets av mennesker, man var også villig til å fravike prinsippet om likhet for loven. Det hender jeg lurer på om det finnes noen fast grunn under all realpolitikk og kompromisser.
Og nå er det personvernet det ikke er så farlig med. I over tre år har nemlig politikerne nektet å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, som vil gi adgang til overvåkning av hele Norges befolkning.
Det samme gjelder demokratiet: Det formelle er så opplagt at vi ikke kan ta holdningene for gitt. Det har dessverre vært en utbredt ukultur i norsk politikk at ting avgjøres «på kammerset», istedenfor i full åpenhet. Problemet var kanskje større tidligere, da folk i Ap stadig «hadde snakka sammen», men det ser ut til at dette henger igjen ennå. Og selv om det er Ap som har sittet mest med makten og dermed har utviklet den største maktarrogansen, er jeg redd problemet går på tvers av ideologier og partier.
Jeg er tilhenger av parlamentarismen, og mener at makta skal ligge i Stortinget. Det er det som er folkevalgt. Alt tatt i betraktning tror jeg faktisk jeg foretrekker en mindretallsregjering. Mindre handlekraftig, javel, men akkurat det kan altså være en god ting.
Sekularitet
Staten er naturligvis ikke verdinøytral. Den representerer de verdiene de fleste har felles, og som har preget samfunnet over tid. Disse er et resultat av en historisk utvikling der også religion har spilt en rolle. Men i dag har vi religionsfrihet. Tro er en personlig sak. Da er det uakseptabelt at staten særbehandler en bestemt religion.
Jeg mener at statskirka må avvikles snarest, og at samrøret med offentlige funksjoner som undervisning, vigsel og begravelser må opphøre. All statsstøtte til religiøse organisasjoner bør også avvikles. Alternativet ville være å støtte alle, inkludert grupper med holdninger stikk i strid med statens verdigrunnlag.
Uten statskirka vil vi kanskje også slippe tøvete utspill overfor andre religioner for å kompensere for forskjellsbehandlingen. Viktigere: Det vil i det minste bli mulig å forby religiøse grunnskoler.
Energi og miljø
Jeg mener det nå er hevet over rimelig tvil at CO2-utslipp ihvertfall er én av årsakene til klimaendringer, og at vi må finne gode alternativer til olje og gass snarest mulig. Men selv om man ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, bør konklusjonen bli den samme. For det kan bli vanskelig å få til de nødvendige omstillingene når brønnene nesten er tomme. Krise er et dårlig utgangspunkt for langsiktig planlegging og forskning.
Mye tyder på at dette ikke ligger så langt fram i tid. Vi har allerede passert «peak oil» i Norge og kan komme til å gjøre det på verdensbasis i løpet av få år. Noen mener at dette allerede har skjedd.
Pr. i dag er det liten reell vilje til omlegging. Norge er en av verdens store netto-eksportører av olje og gass, og det er dermed i vår interesse å ture fram som før. Dvs, hvis man tenker kortsiktig, og det gjør man. Jeg har en mistanke om at dette ikke nødvendigvis vil bedre seg heller, når krisen kommer nærmere og prisene stiger.
Jeg tror ikke det hjelper stort å utvikle teknologi som utnytter fossile brensler mer effektivt. Istedenfor redusert totalforbruk, får vi snarere mer aktivitet utav det samme forbruket. Enkelt sagt vil olje og gass som først er pumpet opp fra havbunnen før eller siden bli brukt. Skal vi redusere forbruk og CO2-utslipp, må vi redusere utvinningen. Da vil vi også stimulere til utvikling av alternativer, og vi vil forhåpentligvis få tid nok til en omstilling. Forskningssatsingen må også økes, og avgifter og subsidier bør tas aktivt i bruk for å dreie forbruket over på alternativene, etter hvert som de blir tilgjengelige.
Vi må skape et energiregime som er bærekraftig globalt. Jeg har liten tro på at dette er mulig samtidig som den økonomiske veksten fortsetter som i dag. Ihvertfall ikke hvis vi unner u-land å leve på vårt nivå.
Forskning og utdanning
Det skal dessuten skapes verdier etter oljen. Vi trenger satsing på kunnskap generelt. Det er umulig å vite hvordan framtidens løsninger kommer til å se ut, så hovedfokuset bør være på grunnforskning.
Det er viktig at ikke forskningsaktiviteten ved universitetene styres av næringslivets kortsiktige behov, og at resultatene ikke påvirkes av markedsaktørene. Oppdragsforskning og samarbeid med næringslivet må derfor skilles klart fra den faste undervisnings- og forskningsvirksomheten, slik at universitetenes uavhengige stilling ivaretas.
I grunnskolen har kunnskapsnivå og -krav fulgt hverandre i en nedadgående spiral de siste tiårene. Denne utviklingen må snus. Samfunnet blir stadig mer komplekst, og de fleste yrker krever en viss utdannelse. Noen av dagens grunnskoleelever vil få yrker som ikke engang finnes ennå. Et godt grunnlag i generelle kunnskaper er nødvendig for å kunne delta i yrkeslivet såvel som i samfunnet for øvrig.
Målet bør være en undervisning som gir best mulig resultat for hver enkelt, utfra den enkeltes forutsetninger. Metodene må baseres på forskning, ikke politiske kjepphester.
Økonomisk politikk
Sosial utjevning er ikke bare et spørsmål om «rettferdighet». Det handler også om å opprettholde et samfunn med små motsetninger og høy gjensidig tillit. Dette kommer alle til gode. Blir forskjellene for store, kan det få store negative konsekvenser for samfunnet.
Utjevningen kan sikres gjennom et progressivt skattesystem. Det er imidlertid problematisk dersom et slikt system ender opp med så mange fradrags- og unntaksregler at en del rike slipper å betale skatt i det hele tatt. I såfall bør systemet gjøres enklere, og om nødvendig flatere, for å sikre at de rikeste faktisk bidrar.
Hva som er riktig skattenivå kommer an på hva som gir størst skatteinngang (se Laffer-kurven), samt hva konsekvensene blir for næringslivet. Begge deler bør det være mulig å si noe om, rent økonomifaglig. Partiene argumenterer imidlertid ideologisk og programmessig, nokså uavhengig av utgangspunktet: venstresida begrunner skatteøkning med udekkede behov, mens høyresida begrunner skattelette med at det styrker næringsliv og arbeidsplasser.
Staten bør være eier av naturressursene, men jeg er skeptisk til at staten opptrer som eier i bedrifter som konkurrerer i markedet, da dette gir en uheldig dobbeltrolle. For øvrig bør staten kunne drive en aktiv næringspolitikk i den forstand at visse teknologier og f.eks. lokaliseringer stimuleres på bekostning av andre. Dette kan blant annet være nødvendig når det gjelder energi. Men slike føringer må være langsiktige, forutsigbare og rettferdige. Brå endringer og tiltak overfor enkeltbedrifter må unngås.
Velferdsstaten
Som nevnt tror jeg på gradvise og forsiktige endringer. Man bør være tilbakeholden med å forandre på ordninger og systemer som har utviklet seg over lang tid. Disse er resultatet av at ulike ideer er prøvd mot hverandre, og de har blitt slipt til gjennom bruk.
Sånn er det med velferdsstaten. Den har riktignok blitt dyr, og det er behov for nytenkning og reformer. Kanskje bør den omfatte færre funksjoner enn i dag. Men vi bør være forsiktige. Vi vet hva vi har, og det er gode grunner til at systemet er som det er. Når enkelte samfunnsgoder er holdt utenfor markedet er ikke dette primært et resultat av maktsyke eller fantasiløshet. Noen av disse godene har fått status av rettighet, og skal derfor være like tilgjengelige for alle. Det er dessuten ikke alt markedet er like godt egnet til.
Man skal selvsagt være pragmatisk. Det er for eksempel urimelig at staten nå ikke utnytter private sykehus til å få unna køene, dersom disse faktisk har ledig kapasitet. Men det er ikke dermed gitt at det er riktig å gå videre i retning av private løsninger.
Det at private aktører sikkert vil være mer effektive enn det offentlige når man sammenligner tjeneste mot tjeneste, og sikkert også vil kunne tilby bedre kvalitet i mange tilfeller (særlig etter hvert som det offentlige utarmes ytterligere ved at de mister den beste kompetansen til de private), tilsier ikke uten videre at vi tjener på en slik utvikling totalt sett. Insentiver til økt effektivitet og kvalitet er også insentiver til å nedprioritere kostnadskrevende tilbud og til å kutte hjørner. Altså må det kontrollmekanismer til, noe som kan utgjøre en betydelig kostnad. I tillegg er det kostnader knyttet til bestillerrolle og anbudsrunder, og de private aktørene skal ha profitt. I noen sammenhenger har det vist seg at konkurranseutsetting leder til private monopoler.
Ofte vil nok konkurranseutsetting i realiteten være et trinn på veien mot full privatisering, da det offentlige neppe blir mer effektivt av å konkurransutsettes. Spesielt ikke dersom de tappes for ressurser i prosessen. De som ønsker å legge ned det offentlige tilbudet vil dermed ha stadig sterkere argumenter for dette.
Jeg synes ikke det er opplagt at en slik utvikling vil gi et billigere og bedre system enn dagens, og at det vil ivareta alles rettigheter tilfredsstillende. Og noenlunde opplagt bør dette faktisk være, mener jeg. For konkurranseutsetting og privatisering er som ei ketchup-flaske. Ikke bare kan det komme veldig fort og mye på en gang, når det først kommer; det kan dessuten vise seg fryktelig vanskelig å få ketchupen tilbake i flaska igjen.
Forrige: De helt uaktuelle partiene
Neste: Vurdering av partiene
kamikaze — September 8, 2009 @ 9:33 pm:
Ja, du sier det mye bedre enn meg, Abre. Men skal vi ikke danne et eget parti? Jeg synes vi er mye smartere enn resten av verden.
Men jeg er nysgjerrig; hva tenker du om energipolitikk? Hva er fremtidens energikilder? Er vindkraft, solenergi og vannkraft nok? Kan vi få det til å være nok gjennom en mer fornuftig energibruk?
abre — September 8, 2009 @ 10:24 pm:
OK, da mangler vi bare et partinavn og et fengende slagord, så er vi i gang!
Hva som er fremtidens energikilder er selvsagt veldig vanskelig å spå om. Men det er jo lov å gjette, så kan vi jo sjekke om noen år.
Jeg har selv jobbet med bølgekraft, og har tro på at det vil bli utbygd i større skala etter hvert. Jeg tror dette hovedsakelig vil skje gjennom anlegg langt til havs, der energitilgangen er størst og arealkonfliktene minst. Det samme vil nok skje med vindmølleparker, og jeg har tro på at disse to energikildene kan kombineres i felles konstruksjoner (hule vindmølletårn med svingende vannsøyle og luftturbiner), og med felles generator- og kabelanlegg.
Jeg tror at fremtidens hus vil ha standardkonstruksjoner med tanke på utnyttelse av solvarme, med solfangere i takplatene, varmeveksler og vannbåren varme, samt romutforming og isolasjonsmaterialer som gir optimal energiutnyttelse.
Fellesanlegg for flere hus blir nok også vanligere, både for vannbåren varme fra f.eks biobrenselsentral, og varmepumper.
Jeg tror også at solcellepaneler vil bli stadig billigere og bedre, og at disse etter hvert vil bli integrert i byggematerialer og elektriske apparater.
Jeg tror at de viktigste brenslene for transportmidler vil være hydrogen (evt. bundet i en kjemisk forbindelse) og biobrensel. Hydrogen er jo imidlertid bare en energibærer som må produseres ved bruk av andre kilder. Når det gjelder biobrensel bør det være fullt mulig å produsere dette i store kvanta uten at det kommer i konflikt med matproduksjon, men dette vil nok være en utfordring, ikke minst politisk.
Jeg tror konvensjonell vannkraft vil bli utbygd mange steder der det i dag er lite utnyttet, og jeg tror at vi kommer til å måtte fire en del på miljøkriterier i den forbindelse. Dette gjelder forresten ikke bare vannkraft, men også “nye” kilder som bølge, vind, osv. All energikonvertering har miljøkonsekvenser.
Jeg tror avfallsforbrenning vil bli en viktig varmekilde. Dette gir ikke nødvendigvis andre utslipp enn det som kommer fra nedbrytningen av avfallet i alle tilfelle, og er sånn sett en “ren” kilde. Det samme gjelder spillvarme fra industri. Det bør bli ren rutine å bygge varmedistribusjonsanlegg i områdene rundt industribedrifter. Dette hensynet vil også være med på å påvirke hvor slike bedrifter bør lokaliseres.
Lokalisering av bedrifter blir viktig generelt, både med hensyn på avstanden til markedene og til energikildene, alt etter hva som veier tyngst.
Enkelte snakker en del om geotermisk energi. Ressursen er visst svært stor, men dette kan jeg for lite om.
Det er i det hele tatt mange energikilder som jeg tror kan gi viktige bidrag, men få som virkelig monner i forhold til dagens forbruk av fossile brensler, gitt de metoder vi har pr. i dag.
Det jeg er litt redd for, er at problemene utsettes i det lengste, og at behovet for alternativer dermed kommer så brått at vi “henfaller” til kjernekraft (fisjon). Det blir i såfall en ny æra med forbruk av en endelig ressurs, og selv om dette er “rent” i alminnelig drift, er konsekvensene ved eventuelle utslipp svært alvorlige. Dette kan også vise seg å bli en dyr energi, da det såvidt jeg vet ennå ikke har kommet på plass et skikkelig system for langtidslagring av avfall. Totalkostnaden er dermed ikke kjent. Så har vi varianten med thorium, som er mindre problematisk sånn sett, men der det ennå er mange uløste utfordringer.
Det som vil kunne være den “endelige løsningen” av energiproblemet er fusjon. Det gir ingen farlige sluttprodukter, og ressursene er i praksis uendelige. Men foreløpig har man ikke fått det til, og det kan nok være lurt å satse en del forskning på andre ting imens.
Når det gjelder tiltak på forbrukssida er det selvsagt også mye som kan gjøres. Det monner imidlertid svært lite dersom bare de private forbrukerne skal måtte legge om. Det vil bli vanskelig å motivere folk til dette også, dersom næringslivet får fortsette som før. En del av sluttbrukertiltakene virker dessuten nokså meningsløse. Ta f.eks. sparepærer i et land som Norge, der vanlige lyspærer også bidrar til oppvarming.
Øyvind Strømmen — September 9, 2009 @ 12:43 am:
Nå er mitt parti riktignok et “mikroparti”, men jeg håper at du også ser på Miljøpartiet De Grønne i vurderingen.
En del av det du skriver er ihvertfall jeg svært enig med, og jeg er jo også ganske enig med partiprogrammet vårt.
kamikaze — September 9, 2009 @ 8:19 am:
Ja, det var spesielt synet ditt på atomenergi jeg var interessert i. For faktum er at vi må endre energiforbruket vårt nå, og det eneste som nå og innen nærmeste fremtid kan konkurrere med oljen i forhold til pris og tilgjengelighet er atomkraft.
Samtidig kan jeg alt for lite om fornybar energi til å kunne vurdere om det har potensiale til å fungere — om vi kan utvinne den billig nok, om vi kan produsere nok, og hvor store miljøkonsekvensene vil bli.
Jeg kjenner en som har forsket på fisjon, der de arbeidet med reaskjoner der avfallsstoffene hadde halveringstider på et par hundre år — i så fall begynner det jo å nærme seg noe vi kan håndtere rimelig sikkert.
Men som du sier, atomkraft har noen ganske kraftige minussider ved seg. Jeg er bare ikke sikker på at vi unngår de minussidene med dagens politikk. I Sverige kjører de med gamle atomkraftverk som de har vedtatt ikke å modernisere, fordi de skal avvikles — men de har ikke råd til å faktisk avvikle dem. I Finland kjøper man russisk atomenergi når de har for lite selv. Da føles det likevel som et bedre alternativ å bygge moderne, tryggere kjernekraftverk og simpelthen konkurrere ut de gamle og dårlige.
Men det kommer ikke til å skje i Norge. Ikke med det første, i hvert fall.
abre — September 9, 2009 @ 10:28 am:
Øyvind Strømmen:
Ja, jeg tar med MDG. Det ser ut til å være mye der jeg er enig i.
abre — September 9, 2009 @ 10:46 am:
Kamikaze:
Jeg sier ikke kategorisk nei til fisjon, og jeg er klar over at teknologien har blitt mye bedre og sikrere. Og det blir jo noe helt annet hvis man får til prosesser der avfallsstoffene har kortere halveringstid.
Kjernekraften kan som du sier konkurrere med olje når det gjelder tilgjengelighet. Om det kan konkurrere på pris er jeg mer usikker på. I de kostnadssammenligningene jeg har sett til nå har man altså aldri tatt med kostnaden med å få til gode nok og mange nok langtidslagringanlegg. Men forsåvidt: Man pleier jo heller ikke ta med klimakostnaden av oljen.
I tillegg til utfordringene med avfallet, skal man også frakte og lagre brenselet på en sikker måte. Alt dette vil bli enda mer utfordrende etter hvert som kraftverkene blir stadig mer utbredt.
Det er dessuten et stort problem at man blir avhengig av kjernekraften når man først tar den i bruk, slik Sverige har blitt. Den kan dessuten bli en stor sovepute for videre energiforskning på andre områder, slik oljen er i dag.
Gunnar Uglem — September 10, 2009 @ 10:57 am:
Interesante og velfunderte tanker.
Et bilde som du er inne på er energiforbruket vårt. Om vi unner afrikanere, sør-amrikanere, kinesere og asiater de samme mulighetene som oss, så tror jeg vi må gjøre noe med vårt eget forbruk av energi.
Svært mange har i dag to boliger de varmer opp og med elektriske hjelpemidler. Det ene kalles ofte en hytte. Noen har varme under belegningsstein på gårdsplasser for å slippe snømåking. Hva om alle verdensborgere skal ha det slik?
Hvilke grep kan gjøres for å få mer transport energimessig effektiv? Tog kontra trailere, kollektivtrafikk, reinere og mer effektive båtmotorer. Noe av dette vil løses med motorer som bruker ikkefossile brennstoff, men politisk må det nok en vilje til, og finns den?
abre — September 10, 2009 @ 5:07 pm:
Ja, det er tankevekkende at så mange har vent seg til store hytter med strøm som en selvsagt ting. Men dette illustrerer jo at vi har en del å gå på når det gjelder energiforbruk før vi begynner å få det kummerlig.
Vi kan kanskje ikke nekte folk strøm på hytta, men vi burde som et minimum innføre et toprissystem, der f.eks. forbruk over en viss grense pr. abonnent prises mye høyere.
Men selv om mye kan gjøres med smarte avgifter, tror jeg ikke vi kommer unna forbud i en del sammenhenger. Jeg ser f.eks. at Miljøpartiet De Grønne vil forby fossile brensler til oppvarming på sikt. SV har til og med foreslått forbud mot bensinbiler. Det siste er neppe realistisk som enkeltstående tiltak, men kanskje som en del av en helhetlig plan?
Problemet er som du sier den politiske viljen. Og man må ikke bare ville, man må også tørre å foreslå de upopulære tiltakene. Og vil da befolkningen nok til å godta dem? Foreløpig ser det ut til at viljen først og fremst fins i småpartier og organisasjoner. La oss håpe det sprer seg.
mittegetrom — September 10, 2009 @ 11:57 pm:
Takk for en svært klarsynt analyse av viktige temaer! De ledende politikerne burde snakket og ment mer som deg.
Jeg vet forøvrig om en del folk gir deng i miljøet. Det virker som det er litt den her “jeg tror det ikke før jeg ser det”-holdningen. Altså ikke før lufta er helt grå og blomstene visner. De tror ikke noe mer på miljøkrisene enn at det skal bli så mye sol om sommeren som avisene sier, og det blir det jo aldri. Og hvis miljøendringene lager sånne fine somre, da blir jo folk glad til.
Gleder meg til gjennomgangen av partiene, selv om jeg allerede har stemt:)
abre — September 11, 2009 @ 12:05 am:
Takk for det!
Jeg skjønner forsåvidt de som ikke tror på dystre spådommer. Folk har ropt ulv før, så hvorfor ta det alvorlig nå? Jeg forstår også de som velger å fortrenge det som blir for alvorlig. Det gjør vi jo alle, mer eller mindre.
Men jeg skulle ønske at folk i det minste prøvde å sette seg litt inn i hva det dreier seg om før de tok stilling.
Når det gjelder gjennomgangen av partiene var det mer jobb enn jeg trodde. Det er ufattelige mengder med fine ord og luftige løfter!