Hva slags konkurranse?
Jeg har aldri hatt noe konkurranseinstinkt å snakke om. Jeg drev riktignok litt med idrett som ung, og syntes forsåvidt det var gøy å konkurrere, men jeg greide aldri å ta det helt på alvor. De siste årene har min eneste befatning med konkurranse vært å delta på pub-quiz. Det føles som alvor der og da, men så snart det er over er det kun en lek. Og det er vel det forholdet jeg har til konkurranse: det er en lek, og det er frivillig om man vil delta.
Men det finnes flere former for konkurranse. Konkurransen i markedet, for eksempel. Den er langt fra noen lek, og den har dessuten en noe annen funksjon enn i idretten. For det er i liten grad ønsket om å være best som motiverer aktørene, og som bidrar til lavere priser, høyere kvalitet og bedre service. Rangeringen er uviktig. Det spiller liten rolle hvorvidt man tjener mer penger enn noen andre. Motivasjonen ligger i ønsket om å tjene penger, og – ikke minst – ønsket om å overleve. Poenget er å ikke bli utkonkurrert.
Det er dessuten et vesentlig poeng at de virksomhetene som taper faktisk forsvinner ut av markedet, slik at ressursene blir tilgjengelig for annen virksomhet, som kan gi større verdiskapning. Konkurransen i markedet kan til og med betraktes som drivkraften i en evolusjon: de mest effektive og etterspurte ideene overlever og gir opphav til nye ideer, mens de som taper i konkurransen er «blindveier» som ikke har livets rett.
Jeg tror disse poengene er viktige å ha med seg når man – ofte nokså ukritisk – forsøker å innføre konkurranse som prinsipp på andre områder i samfunnet. Noen vil ha det til at konkurranse ikke trenger å produsere tapere, og at den inspirerer alle til økt innsats. Men konkurranse betyr nettopp at det produseres vinnere og tapere. Og i næringslivet er altså nytteverdien av konkurransen i stor grad knyttet til risikoen for å bukke under.
Eksempel: Det å konkurranseutsette offentlige tjenester fører neppe til at man vekker et dormende konkurranseinstinkt hos de offentlig ansatte. Folk som er motivert av konkurranse jobber helst andre steder. En eventuell gevinst ligger i at de private aktørene driver mer kostnadseffektivt. I den grad det offentlige også effektiviseres gjennom en slik prosess, skyldes det nok mer frykten for nedskjæringer enn entusiasmen ved å konkurrere.
Konkurranse kan altså bety forskjellige ting. I politikken er det kanskje først og fremst et symbolsk begrep – et mantra som brukes til å mobilisere folk på høyresida, slik «solidaritet» og «rettferdighet» brukes på venstresida.
Det snakkes for eksempel mye om konkurranse i skolen. Først og fremst mellom skolene, der det påstås at en rangering vil anspore til økt innsats og bedre resultater. Nå hevder Høyre at også konkurranse mellom elevene kan ha en slik effekt. Men skolen er ikke som markedet, der man konkurrerer om overlevelse, og taperne er ute av spillet. Skolen er heller ikke frivillig. Så hva slags konkurranse snakker man om?
Høyre presiserer at de ikke ønsker å rangere alle elevene. Tanken er visst å innføre en slags utmerkelse for måloppnåelse. Dette vil sikkert ha en viss effekt for noen. Men elever som motiveres av konkurranse er ofte faglig sterke fra før, og disse trenger først og fremst faglige utfordringer og individuell tilrettelegging. Premiering av prestasjoner bidrar ikke til noen av delene. For elever som ikke motiveres av konkurranse (og dette gjelder både flinke og mindre flinke) vil en premiering være bortkastet, og kanskje til og med demotiverende. For de svakeste elevene og de flinke som mistrives med slik oppmerksomhet, vil det kunne være direkte ødeleggende. Og konkurranse innebærer indirekte også et fokus på det å tape, uansett hvordan man velger å framstille det.
Jeg var flink på skolen. Jeg satte pris på tilbakemeldinger og ros, men jeg ble først og fremst motivert av interesse for fagene, samt mine egne forventninger til meg selv. Det falt meg aldri inn at det skulle være noe poeng å gjøre det bedre enn noen andre. Dessuten var det flaut å være flink, og det er det visst fremdeles. Forakten for kunnskap er dessverre utbredt, både i skolen og ellers i samfunnet. Jeg vet ikke hva som skal til for å endre på dette, men jeg er nokså sikker på at utdeling av medaljer ihvertfall ikke hjelper.
Oppdatering: Som f.eks. Fredrik E. Nilsen, Rolf Marvin Bøe Lindgren og Eira har vært inne på, er det et viktig poeng – uavhengig av dette med konkurranse – at ytre belønning kan ødelegge indre motivasjon. Jeg har tidligere vist til en artikkel om dette i forbindelse med en annen post, men den er jo også relevant for denne saken.
