Takk for interessant kommentar! Jeg har tidligere hørt at en del utlendinger sliter med norsk på grunn av alle de valgfrie formene. Da gjør det selvsagt ikke saken bedre at det også tas så lett på skrivefeil i mange sammenhenger.

Dette med knapp stil har jeg ikke tenkt over, men jeg er enig med deg i at en slik stil ikke er mer lettlest.

Når det gjelder det å lese «en bloc» har jeg en ukvalifisert teori, nemlig at de som gjør mest særskrivningsfeil leser såpass dårlig at de sliter med akkurat dette. Dersom man leser bokstaver og enkeltord istedenfor blokker av ord og hele setninger, vil kanskje særskriving kunne gjøre det lettere å lese? Samtidig som det da kanskje også blir mindre opplagt hvilke ord som skal være sammensatte?

Men jeg gjetter. Det skulle vært interessant å vite om det finnes forskning på dette. Jeg har gjort et par kjappe søk uten å finne noe.

Trist, rett og slett.

Vel, vi kan ikke forvente at ungene lærer riktig norsk hvis ikke lærerne kan det.

Jeg kan forsåvidt ha sansen for dialektbruk som litterært virkemiddel, for å gi assosiasjoner til et bestemt miljø, få fram talemåter, osv. Men da skal man vite hva man holder på med. Det finnes jo i utgangspunktet ikke staveregler for dialekter, så de må man lage selv.

Dialekt i uformell dialog mellom venner skjønner jeg mindre av. Det blir jo bare vanskeligere å skrive og lese.

Men jeg tror generasjonsforskjeller er bare en side av saken. Jeg kjenner tenåringer som skriver veldig bra, og folk i 40- og 50-årsalderen som både særskriver og har massevis av stavefeil.

Det har jo alltid vært en viss andel skriver veldig dårlig. Det nye er kanskje at det ikke er så farlig?

Det at mange språkendringer har begynt som feil som så etter hvert har blitt godtatt, betyr jo ikke at alle feil blir til språkendringer. Eller at alle endringer er like OK.

Og det betyr ihvertfall ikke at endringene er skjebnebestemt. At språket endrer seg kan ingen hindre. Hvilke retninger endringene tar kan vi imidlertid alle være med på å påvirke. Hvis vi bryr oss, da.