Nåvel, vi får se.

Ellers pleier jeg ikke bruke forsøkskaniner i bloggen. Det har skjedd bare et par ganger, når jeg har vært usikker på om noe kunne misforstås (og se hvor mye hjelp det var i det!)

Nano: en smakebit, abre, en smakebit! Men “uferdige” biter kan også bli til god underholdning, om man er villig til å fire litt på kravene
(Men hvem er forsøkskaniner/testlesere for bloggen, da?)

Hmmm. Hvis du så for deg hasj i selskapet, har jeg nok bomma, ja. Tanken var at man skulle tro at siste del av historien foregikk sammen med ungdommene i parken. Helt til siste setning.

Jaja. Nå har jeg fått tilbakemelding på fire forskjellige lesemåter, så det funket vel ikke helt.

Når det gjelder den Nanowrimo-historien trenger den nok en del bearbeidelse før den er noe å vise fram til folk. Jeg driver og redigerer litt på den innimellom, for å øve meg på den delen av prosessen. Kanskje det blir noe «ferdig» en gang, kanskje ikke. 50000 ord egner seg uansett dårlig som bloggpost.

Og så fniste jeg litt.

Og så rygget jeg tilbake.

Og så følte jeg meg litt forvirret. Det var noe m tilgangen t hasjplanten i teselskap som jeg ved første gjennomlesning synes var rar. Og når jeg kom til slutten forstod jeg jo hensikten, men synes kanskje ikke at var så vellykka- for det spriket så veldig mellom kontekstene at det ble vitterlig!

Vel forsøkt. Men bedre neste gang? Morro var det, lell!!!! Ho ho

Tolkningsmulighetene er nok uendelige (ihvertfall hvis man vil).

Skulle ikke forundre meg om tante Ingeborg serverte hasjkake til kaffen.

hente litt etterlunsjkaffe

«Jeg begynner like greit med det negative, jeg, og det var at jeg skjønte at det dreide seg om kaffe ganske tidlig i teksten.»

Pokker. Jeg fikk to personer til å lese igjennom en tidligere versjon av teksten, og de misforsto den på hver sin måte. Så jeg justerte litt hit og litt dit. Prøver å lure leseren midtveis, og la siste del være tvetydig. Men det er aldri godt å vite hvordan sånt funker. Leserens forventninger spiller vel også en rolle. Hva har jeg ment med å skrive denne teksten, liksom.

Men det er nå morsomt å prøve. Særlig når man får tilbakemeldinger man kan lære av.

«Det positive er at teksten fikk meg til å trekke på smilebåndet, selv om jeg visste hvordan det kom til å ende.»

Det var jo bra.

«Det eneste som irriterte meg litt, var hvordan siste setning var et lite stilbrudd i forhold til resten. «Der, på tante Ingeborgs terasse […]» og så videre. Det bryter litt med den ellers ganske muntlige stilen.»

Du har helt rett, det ser jeg nå. Reidar ville nok ikke ha sagt det sånn.

«Jeg er forresten ruset på kaffe akkurat nå! Hoy!»

Jeg også! Tjo ho!

Det positive er at teksten fikk meg til å trekke på smilebåndet, selv om jeg visste hvordan det kom til å ende. Det eneste som irriterte meg litt, var hvordan siste setning var et lite stilbrudd i forhold til resten. «Der, på tante Ingeborgs terasse […]» og så videre. Det bryter litt med den ellers ganske muntlige stilen.

Jeg er forresten ruset på kaffe akkurat nå! Hoy!