Hekta
«Reidar» møter oss nydusjet og nybarbert, og han har tatt på en ren genser. Hvis han er ruset kan man ihvertfall ikke se det på ham. Blikket er klart, og han har et sjarmerende smil. På nært hold merker man likevel hvor sliten han virker. Og stemmen avslører ham. Reidar er tung rusmisbruker på tolvte året.
– Jeg har brukt alt du kan tenke deg. Først de såkalt «lette» stoffene, selvsagt. Det virket veldig uskyldig den gangen, men det ballet raskt på seg. Nå dreier livet seg kun om å skaffe penger og ruse seg.
– Hvordan begynte det?
– Det tror jeg faktisk jeg kan si helt nøyaktig. Jeg var tretten og fryktelig usikker på meg selv. Ferdig med barndommen, liksom, uten at det kom noe annet i stedet. Jeg følte meg ikke hjemme verken blant jevnaldrende eller voksne.
– Og så havnet du i dårlig selskap?
– Det kan du godt si. Jeg ble bedt i en bursdag. Takket ja, men gruet meg. Følte at jeg måtte. Det var ei tante som fylte femti.
– Ei tante?
– Ja, jeg syntes jeg måtte gå. Ville vært utakknemlig å si nei. Jeg pleide å være en del hos dem da jeg var mindre. De har en diger villa med stor hage, like ved byparken.
– Hva skjedde?
– Det var bare voksne der. Tanter og onkler og besteforeldre. Og folk jeg ikke hadde sett på flere år. Og så foreldrene mine, da. Alle snakket om ting jeg ikke hadde peiling på. Jeg følte meg helt uttafor og ville bare vekk.
– Lurte du deg bort etter middagen?
– Det tok liksom aldri slutt. Det var fire retter og taler og sanger. Jeg led meg igjennom. Satt der og pirket i maten til alle var forsynt. Så ble bordet ryddet, og gjestene gikk ut i hagen i det pene været mens de ventet på kaffen. Jeg ruslet rundt for meg selv. Nede ved hekken mot parken ble jeg stående. Rett på andre siden satt det noen ungdommer under et stort tre. En av dem vinket til meg.
– Og så?
Reidar tenner en røyk. Skjelver litt på hendene, puster tungt.
– Det sies at man ikke får stort ut av det første gangen, og det stemte for min del. Man blir ikke hekta med en gang. Man kan faktisk bakke ut i tide.
– Men det gjorde du ikke?
– Nei. Det var noe som … jeg vet ikke. Noe jeg hadde savnet. Det å dele en opplevelse, være en del av noe, hvis du skjønner?
– Fortell hva som hendte.
– Det er vanskelig å forklare. Disse menneskene … jeg innså at de var som meg, innerst inne. Men de hadde noe sammen som jeg ennå ikke ante noe om. De ville gjerne slippe meg inn. De ville meg vel.
– Du hadde ingen betenkeligheter?
– Jo, jøss. Men jeg skjøv det vekk. Jeg hadde alltid hatt betenkeligheter. Trukket meg unna. Nå ville jeg gi meg hen. Jeg ville være en av dem.
– Hvordan var selve rusopplevelsen?
– Jeg kjente ikke stort, egentlig. Jeg ble nok mer årvåken. Oppkvikket og klar i hodet. Men der og da var ikke rusen det viktigste. Det var ritualet. At jeg ble innviet. Voksen, på en måte.
– Og dermed var det gjort?
– Ja, etter det gikk det slag i slag. Det er rart … det smakte jo ikke godt engang.
– Smakte ikke godt?
– Ikke da. Ikke første gangen. Men alt begynte i det øyeblikket, det er jeg sikker på. Der, på tante Ingeborgs terasse, sammen med slektningene mine, drakk jeg min aller første kopp kaffe.
Skarntyde — June 9, 2009 @ 3:39 am:
Jeg begynner like greit med det negative, jeg, og det var at jeg skjønte at det dreide seg om kaffe ganske tidlig i teksten. Siste setning er også ganske tung. Man kommer for tregt frem til poenget.
Det positive er at teksten fikk meg til å trekke på smilebåndet, selv om jeg visste hvordan det kom til å ende. Det eneste som irriterte meg litt, var hvordan siste setning var et lite stilbrudd i forhold til resten. «Der, på tante Ingeborgs terasse […]» og så videre. Det bryter litt med den ellers ganske muntlige stilen.
Jeg er forresten ruset på kaffe akkurat nå! Hoy!
abre — June 9, 2009 @ 9:00 am:
Takk for konstruktiv tilbakemelding!
«Jeg begynner like greit med det negative, jeg, og det var at jeg skjønte at det dreide seg om kaffe ganske tidlig i teksten.»
Pokker. Jeg fikk to personer til å lese igjennom en tidligere versjon av teksten, og de misforsto den på hver sin måte. Så jeg justerte litt hit og litt dit. Prøver å lure leseren midtveis, og la siste del være tvetydig. Men det er aldri godt å vite hvordan sånt funker. Leserens forventninger spiller vel også en rolle. Hva har jeg ment med å skrive denne teksten, liksom.
Men det er nå morsomt å prøve. Særlig når man får tilbakemeldinger man kan lære av.
«Det positive er at teksten fikk meg til å trekke på smilebåndet, selv om jeg visste hvordan det kom til å ende.»
Det var jo bra.
«Det eneste som irriterte meg litt, var hvordan siste setning var et lite stilbrudd i forhold til resten. «Der, på tante Ingeborgs terasse […]» og så videre. Det bryter litt med den ellers ganske muntlige stilen.»
Du har helt rett, det ser jeg nå. Reidar ville nok ikke ha sagt det sånn.
«Jeg er forresten ruset på kaffe akkurat nå! Hoy!»
Jeg også! Tjo ho!
Arvid — June 9, 2009 @ 11:31 am:
Nå fikk jeg lyst på kaffe…
Eira — June 9, 2009 @ 12:11 pm:
Men var det ungdommene nede i parken eller slektningene på terrassen som tilbød kaffen?
hente litt etterlunsjkaffe
abre — June 9, 2009 @ 12:45 pm:
Eira:
Tolkningsmulighetene er nok uendelige (ihvertfall hvis man vil).
Skulle ikke forundre meg om tante Ingeborg serverte hasjkake til kaffen.
Krissy — June 9, 2009 @ 6:42 pm:
Ikke helt enig med Skarntyde.. Jeg følte at det lå noe i luften, men synes at teksten var ganske så entydig.. (kanskje den ikke var det?) Derfor skvatt jeg til med den siste setningen. (Akkurat som en eksamensbesvarelse, som plutselig tråkker til med mord og mysterier-avslutning..)
Og så fniste jeg litt.
Og så rygget jeg tilbake.
Og så følte jeg meg litt forvirret. Det var noe m tilgangen t hasjplanten i teselskap som jeg ved første gjennomlesning synes var rar. Og når jeg kom til slutten forstod jeg jo hensikten, men synes kanskje ikke at var så vellykka- for det spriket så veldig mellom kontekstene at det ble vitterlig!
Vel forsøkt. Men bedre neste gang? Morro var det, lell!!!! Ho ho
Krissy — June 9, 2009 @ 6:50 pm:
Men ellers synes jeg du skriver fint når du skriver ikke-samfunnsrelatert også. Jeg venter jo litt på en smakebit fra abre-science-fiction novelle som du sluttførte i november?
abre — June 9, 2009 @ 7:02 pm:
Krissy:
Hmmm. Hvis du så for deg hasj i selskapet, har jeg nok bomma, ja. Tanken var at man skulle tro at siste del av historien foregikk sammen med ungdommene i parken. Helt til siste setning.
Jaja. Nå har jeg fått tilbakemelding på fire forskjellige lesemåter, så det funket vel ikke helt.
Når det gjelder den Nanowrimo-historien trenger den nok en del bearbeidelse før den er noe å vise fram til folk. Jeg driver og redigerer litt på den innimellom, for å øve meg på den delen av prosessen. Kanskje det blir noe «ferdig» en gang, kanskje ikke. 50000 ord egner seg uansett dårlig som bloggpost.
Krissy — June 9, 2009 @ 10:56 pm:
Nej, hasjplante i selskapet mente jeg ikke (litt uklar formulering av meg).. Men at han gikk fra selskap -til parken- og den overgangen fant jeg litt komisk da jeg leste første gangen. Føringen var litt “søkt” kanskje? Tror det var det
Nano: en smakebit, abre, en smakebit! Men “uferdige” biter kan også bli til god underholdning, om man er villig til å fire litt på kravene
(Men hvem er forsøkskaniner/testlesere for bloggen, da?)
abre — June 10, 2009 @ 12:57 am:
Krissy:
Nåvel, vi får se.
Ellers pleier jeg ikke bruke forsøkskaniner i bloggen. Det har skjedd bare et par ganger, når jeg har vært usikker på om noe kunne misforstås (og se hvor mye hjelp det var i det!)