«Men bare “rommet” ditt ikke blir for lite, da? Man må jo LEVE, tross alt. Minner er ikke nok.»

Det har du rett i, men det er nå artigst å sette ting litt på spissen!

Jeg mener jo ikke at man helst bør være bare den man alltid har vært. Greier man å fortsette å utvikle seg hele livet, er ingenting bedre enn det.

Men det er nå engang sånn at visse år i livet er formative. Det er da man blir den man er. Man kan endre seg noe etter det også, men de fleste er mer eller mindre «ferdigstøpt» rundt 30-års-alderen. Og så følger man mindre med på det som er nytt etter hvert som man blir eldre. Jeg synes man bør vedkjenne seg det som har formet en.

Man kan naturligvis likevel miste interessen for ting, og andre ting kan bli viktigere. Man kan endre synspunkter, ikke minst. Så hvis man oppriktig har lagt noe helt bak seg, greit.

Men jeg har sett folk gå fra å være lidenskapelig opptatt av noe til å bli tilsynelatende likegyldig. Enkelte fjaser bort all prat om ting de en gang brant for. Det er fryktelig synd, synes jeg, dersom hensynet til fasade og sosiale roller får folk til å fornekte seg selv.

Og så blir det like dumt når godt voksne mennesker krampaktig prøver å framstå som trendy, fordi de er redde for å virke gamle eller gammeldagse.

Derfor ser jeg på disse gamle rockegubbene med litt andre øyne i dag. Det er ikke sentimentalitet og virkelighetsflukt. Det er integritet.

«Av og til har man godt av å være mindre opptatt av hva andre synes og mener.»

Nettopp!

Men bare “rommet” ditt ikke blir for lite, da? Man må jo LEVE, tross alt. Minner er ikke nok. Av og til har man godt av å være mindre opptatt av hva andre synes og mener

Jaja, det er bra jeg har edb-en å skylde på. Det hadde ikke de før meg.