Jeg har tidligere skrevet om min motstand mot religiøse friskoler. Jeg ble minnet om saken da Sigrun ga uttrykk for samme standpunkt, av nokså nøyaktig de samme grunnene som meg. Rett etterpå ble spørsmålet aktualisert gjennom SVs forslag om å avvikle slike skoler.
Sist skrev jeg:
Jo mer sekteriske og ensidige foreldrenes holdninger er, jo viktigere blir det at de ikke også får bestemme innholdet i skolen. Det er nettopp i slike tilfeller at barna trenger en motvekt til det de lærer hjemme.
For det er barnas rettigheter som må hensyntas når man utformer regler for skolen. Det er de som må beskyttes mot tvang og indoktrinering, også fra foreldrene. Særlig fra foreldrene.
Jeg ville ha trodd at dette var god, liberal tankegang. Men det er det visst ikke. Nei, skal man tro politikere på høyresiden er det totalitært og stalinistisk! Og det er visstnok i strid med selveste menneskerettighetene. Vel, la oss se nærmere på saken.
Foreldrenes rett til å velge
I Verdenserklæringen om menneskerettighetene, artikkel 26, står det:
«Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.»
Handler dette om pedagogiske metoder? Pensum? Livssyn? Det handler dessverre (også) om livvsyn. I et innlegg hos Fri Tanke har Jens Brun-Pedersen presentert grunnlaget for HEFs ja til religiøse friskoler, og han siterer der fra Tilleggsprotokoll til den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) art. 2:
«Statene skal respektere foreldrenes rett til å gi barna slik utdanning som samsvarer med deres egen religiøse eller filosofiske overbevisning.»
Som Brun-Pedersen nevner, er rettigheten tatt inn i norsk lov, og overordnet øvrige lover. Så da er det vel klart, da? Egentlig ikke. Menneskerettighetenes artikkel 26 inneholder nemlig også følgende formulering:
«Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.»
Med andre ord: Foreldrene skal få velge utdanning etter egen religiøs eller filosofisk overbevisning såframt ikke denne overbevisningen er i strid med idealene i menneskerettighetene. Retten til å velge gjelder altså ikke uten videre et hvilket som helst livssyn.
Men da skulle det vel være greit? Nja, ikke helt. Menneskerettighetene gir nemlig flere føringer:
Barnas rettigheter
I Barnekonvensjonen, som
også en del av norsk lov, heter det bl.a:
13. «Barnet har rett til ytringsfrihet, til å få og gi informasjon og ideer av alle slag og på alle måter. Begrensninger kan bare gjøres av hensyn til andres rettigheter eller for å beskytte nasjonal sikkerhet og offentlig orden.»
14. «Barnet har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Staten skal respektere foreldrenes retter og plikter til å opplyse barnet om dets rettigheter i slike spørsmål.»
29. «Utdannelsen skal utvikle barnets evner og personlighet så langt det er mulig. Den skal fremme holdninger om fred og toleranse og respekt for menneskerettighetene og naturen.»
Foreldrene har altså ikke lov til å hindre barnas egen tanke- og trosfrihet, eller isolere dem fra påvirkning av andre ideer. Her er det åpenbart en konflikt mellom foreldrenes rett til å velge på vegne av sine barn, og barnas egne rettigheter.
Hva veier tyngst?
Så lenge foreldrene er fornuftige innebærer ikke dette noe stort problem. Men ikke alle foreldre er fornuftige. Noen foreldre vil for eksempel helst ha full kontroll over den påvirkningen barna deres utsettes for. En slik holdning vil naturligvis være vanligere jo mer foreldrenes livssyn skiller seg fra det alminnelige, og jo sterkere deres overbevisning er. Enkelt sagt: De foreldrene som har sterkest ønske om en egen skole for sine barn, er nettopp de som ikke bør få bestemme all påvirkning alene.
Og hva betyr det egentlig at en skole er basert på en bestemt religion eller livssyn? Hva er det som gjør dette viktig for foreldrene? Selve oppdragelsen tar de seg jo av selv, når barna er hjemme. Foreldrene kan også selv sørge for opplæring i selve religionene, om nødvendig gjennom kveldsskoler, i tillegg til den vanlige grunnskolen. Hva er «religiøst» ved undervisningen for øvrig? Finnes det ulike varianter av norsk, engelsk, naturfag eller matematikk, avhengig av foreldrenes livssyn? Selvsagt ikke.
Så hva er det de religiøse foreldrene mister ved at barna må gå på en sekulær enhetsskole? Jo, barna havner i et heterogent miljø, med påvirkning foreldrene ikke har kontroll over.
Når foreldrene kan velge en grunnskole for barna der religion/livssyn er integrert i undervisningen, blir de i stand til å avgrense påvirkningen barna utsettes for. Når f.eks. kristne sender barna sine til kristne skoler, handler det ikke om å gi barna kristne verdier. Det kan de nemlig få utenom skolen. Det handler om å skjerme dem for andre verdier og impulser, og holde dem i et homogent, kristent miljø. Dette er bevisst segregering, og det er å frata barna deres rettigheter.
I tillegg vil mange religiøse ha et ønske om å påvirke selve undervisningen, f.eks. avvise evolusjon, framstille kvinner og menn som ujevnbyrdige, etc. Pensum er riktignok regulert av opplæringslov og læreplaner, men dette er bare et poeng i den grad myndighetene faktisk greier å kontrollere at lovverket følges.
Jeg mener at foreldrenes rett til å velge er oppfylt dersom de for det første kan reservere seg mot religiøs undervisning i strid med deres egen overbevisning, og for det andre har anledning til å gi barna undervisning i sin egen tro, enten på egen hånd, eller gjennom et organisert undervisningstilbud utenom den obligatoriske skolen. Jeg greier derimot ikke å se at de bør kunne kreve et grunnskoletilbud basert på sitt eget livssyn.
Norge har imidlertid også ratifisert Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og der står det bl.a:
«Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.»
Her gis altså foreldre rett til å velge private skoler istedenfor den offentlige grunnskolen, samt sikre religiøs undervisning etter egen overbevisning. Så om ikke det å forby religiøse grunnskoler er direkte i strid med menneskerettighetene, kan det se ut til at det er i strid med denne konvensjonen.
Spørsmålet blir dermed ikke hvorvidt man bryter menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser, men hvilke rettigheter som skal gis forrang. Jeg er ikke i tvil om hva som er riktig: barnas rettigheter bør veie tyngst.
Mangfold eller ensretting?
Det virker som mange på høyresiden henger fast i en forestilling om at det stort sett er staten som
representerer maktmisbruk og ensretting, selv i et demokrati. De later også til å tro at familien er en slags monolittisk enhet med innbyrdes felles interesser. I retorikken som brukes snakkes det ofte om at foreldrene må få bestemme «selv», og man ser ut til å glemme at de faktisk bestemmer over andre.
I et demokratisk samfunn er det én sammenheng som står helt i særstilling med hensyn på ujevnbyrdighet og fare for overgrep og indoktrinering. Det er forholdet mellom foreldre og barn. Det er derfor fryktelig synd dersom lovverket sikrer foreldrenes enerett til påvirkning, på bekostning av barnas egne rettigheter.
Oppdragelse er foreldrenes ansvar. Undervisningen i grunnskolen, derimot, er et offentlig ansvar, og bør derfor utformes på et felles, demokratisk grunnlag. Samfunnet bør være sekulært, og det samme bør grunnskolen.
«Mangfold» brukes ofte som et honnørord, uten at det alltid reflekteres så mye over hva som ligger i det. Mange ganger er det nok først og fremst et retorisk grep; det gjelder å framstille meningsmotstanderne som motstandere av mangfold. I denne saken står imidlertid valget mellom to former for mangfold. Den ene er den som hvert enkelt individ opplever, for eksempel når lærere og elever med ulik bakgrunn alle bidrar til enhetsskolen, med sine meninger og sin kultur og religion. Dette er positivt, for det sikrer allsidig påvirkning, og det fremmer toleranse.
Et mangfold av skoler kan riktignok også være et poeng, dersom vi snakker om å tilpasse undervisningen til den enkelte elevs behov og forutsetninger, eller å prøve ut ulike pedagogiske metoder. Et mangfold av livssynsskoler, derimot, er det samme som segregering. Det betyr at den enkelte elev møter det stikk motsatte av mangfold. Hvilket naturligvis er mye av hensikten ved å opprette disse skolene. Dette er nettopp den type ensretting som høyresiden advarer mot i alle andre sammenhenger. Bare ikke i den ene sammenhengen det virkelig kan være et problem: overfor små barn.
Det er i det hele tatt underlig at flere trekker fram dette ene punktet i artikkel 26, samt utdrag fra konvensjoner basert på dette, uten å reflektere over hva resten av menneskerettighetene sier. For hvis dette punktet skal forstås slik som de siterte konvensjonene antyder, har vi altså å gjøre med en rettighet på vegne av andre. Ja, noe nær en enerett til å forme andre. Dette står i skarp kontrast til det som er menneskerettighetenes grunnidé, nemlig å ivareta individets rettigheter, mot maktmisbruk fra andre.
Ifølge Erna Solberg er min tankegang «stalinistisk». Hun bedriver dermed ikke bare sverting av meningsmotstandere, som så mange politikere, men regelrett nytale. Jeg regner med at dette langt på vei er en ryggmargsrefleks, siden det jo er snakk om et forslag fra SV, men jeg synes likevel mangelen på refleksjon er nedslående.
Av andre:
Sigrun –
Snorre Valen –
Vox Populi
Dessuten: Hilde Bojer i Morgenbladet, som også nevner gode argumenter mot privatskoler generelt.
