Floken i nettet

«Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.»

Douglas Adams

Charlie Stross, Eirik Newth, Kamikaze og Rolf M.B. Lindgren har laget en «teknologisk tidslinje», som viser når man fikk tilgang til ulike teknologier for første gang.

Her er min. Den er noe preget av musikk som hobby, og at jeg har vært forholdsvis lite nysgjerrig på nye dingser. Jeg er ikke særlig nerdete på den måten. Med årene har det dessuten blitt sånn at jeg vil ha minst mulig å forholde meg til. Jeg verken kjøper nye ting eller installerer nye programmer før jeg er nokså sikker på at jeg trenger det.

Derimot er jeg nerdete nok til å ta med i lista når hver teknologi ble oppfunnet, og hvor gammel den var da jeg begynte å bruke den. Min egen alder kan du jo regne ut selv; jeg er født i 1963.

Quartz-uret som jeg kjøpte for konfirmasjonspengene i 1978, en Seiko, bruker jeg ennå. Bilen hadde jeg i 1,5 år. Jeg har hatt bil en gang senere, i perioden 2006 – 2007, men fant ut at det var mest utgifter og bry. Mobiltelefon prøvde jeg å klare meg uten i det lengste. Men til slutt måtte jeg bite i gresset, som en av de siste i landet, vil jeg tro.

Forandret livet mitt? Tja, el.orgelet var (sammen med korpskarriere, riktignok) starten på interessen for å sysle med musikk selv. Og PC og internett/epost er grunnlaget for det meste av det jeg gjør i dag, både på jobb og på fritida.

Følgende har jeg stått over (så langt):

• Moped: Jeg var for stasjonær og for lite opptatt av mekking.
• Mikrobølgeovn: Dette er helt merkelig, så lite glad jeg er i å lage mat. Så det må jeg vel gjøre noe med, tenker jeg.
• Linux: Tre ganger prøvde jeg å installere Red Hat før jeg fant ut at dette var mer bry enn moro. Dessuten har jeg nå lydkort og masse musikkprogramvare som ikke kjører under Linux.
• Fildeling: Det sies at lydkvaliteten på mp3-filer nå er like god som på CD, og det er godt mulig. For få år siden var det definitivt ikke tilfelle. Dessuten foretrekker jeg CDer og ordentlig stereo uansett. Jeg har allerede CD-samling, og vil gjerne fortsette med den løsningen. Og jeg kjøper så få plater i året at det økonomiske betyr svært lite.
• Flatskjerm til PC: Jeg hører folk påstå at flatskjerm er mer behagelig for øynene, men jeg skjønner ikke hva de mener. Jeg opplever det stikk motsatt. På jobb har jeg ikke noe valg, men hjemme beholder jeg min gode, gamle Eizo så lenge det går. Jeg har ennå til gode å se en flatskjerm med like bra bilde.
• Facebook, Twitter, etc: Ikke helt min kopp te.

Vi er i Justisdepartementets idéavdeling. En gruppe unge mennesker sitter i ivrig diskusjon foran en PC. Av og til ler de høyt og hjertelig. Her er det visst ingenting å si på trivsel og arbeidsmiljø.

– Så det er altså dere som lager disse lovforslagene?

– Noen av dem, så. Men det er jo mange andre også som bidrar.

– Jasså?

– Ja, mye kommer fra komiteene. Og direktoratene. Og fra partifeller, venner og bekjente. Islamsk råd. Nachspiel i Senterpartiets ledergruppe. Herfra og derfra.

– Og dere bringer forslagene videre?

– Vi velger ut de vi synes er kule, da. Så retter og redigerer vi litt, og så sender vi dem til offentliggjøring på regjeringens hjemmesider. Vi bare klikker her, så …

– Uten å snakke med ministeren først?

– Nei, errugærn. Klart Knut får beskjed.

– Hvordan da?

– Tja, Facebook, Twitter. Whatever.

– Akkurat.

– Og SMS når han er på hytta. Hvis det er dekning, da.

– Skjønner. Hva jobber dere med nå?

– Jo, det kom inn en idé om å forby banning og griseprat i avisene.

– Er det mye av det?

– Hva da?

– Banning og …

– Altså, det er i tilfelle, ikke sant. Det sitter jo masse eldre mennesker med dårlig hjerte rundt omkring, og leser aviser. Ja, det er vel først og fremst de som leser aviser. Så for å være på den sikre siden, liksom.

– Andre ting?

– Joda. Vi ser på muligheten av å tillate homofile tvangsekteskap blant innvandrere.

– Javel?

– Ja, integrering og respekt må gå begge veier, vettu. Man må gi og ta. Nytter ikke å være for bastant.

– Tar dere imot flere forslag?

– Ja, jøss! Det er bare å sende inn, det!

Liv på TV
Signe strevet!
slit og kavar
om spott og spe
har stadig gjeve
kva kan ho kreve?
ho fell i stavar
og går i kne

Ned frå Berget
Stor og Stolt
var snar å sverge
at det holdt
ville verge
– gjere trygg
vann å terge
– vanta rygg!

Les mer

«Unifor’m a1 (gj fr fra lat., av uni- og form) ensartet, ikke individualisert, konform»

Når et antrekk kalles uniform, er det nettopp dette som er poenget: det skal være ensartet. Derfor er det ikke greit med individuelle markeringer som buttons, fotballskjerf, topplue eller cowboy-hatt.

Når uniformen symboliserer myndighetenes håndhevelse av loven, med rett til å bruke fysisk makt, blir det dessuten svært viktig å framstå som nøytral og upartisk. Derfor er det enda mindre greit med symboler som viser tilhørighet til politiske partier, trossamfunn, etc.

Så ikke noen hammer og sigd, og ikke jakkenål med Høyre-logo. Ikke noen ring fra frimurerlosjen. Ikke synlig gullkors rundt halsen. Ikke davidsstjerne. Og ikke hijab. Hvis man da ikke er «under cover».

Si libet, licet …

For ordens skyld: Politiet skal være åpent for alle grupper. Det er dessuten viktig at det mangfoldet som finnes i samfunnet gjenspeiles i de offentlige myndighetene. Så det bør absolutt rekrutteres flere muslimer til politiet. Men den som har problemer med å legge bort sine markører for gruppetilhørighet i arbeidstida har kanskje ikke så mye i politiet å gjøre?

Jeg har aldri vært så veldig bekymret for «dumme» politikere. Jeg er ikke så redd for at politikerne gjør feil. Jeg tror de stort sett er som folk flest, og sånn må det da også være. De er våre representanter, ikke våre foresatte. Og er de helt håpløse, blir vi jo kvitt dem, såframt alt fungerer som det skal.

Da er det to andre trekk som bekymrer meg mer. Det ene er at politikere framstår som så smarte og ufeilbarlige at folk slutter å bry seg med hva de gjør. Det andre er at politikerne blir så redde for å dumme seg ut at de skjuler feilene sine.

Alle gjør feil, også politikere. Det i seg selv er sjelden alvorlig. Alvorlig kan det derimot bli når mennesker med makt blir redde for å tape ansikt. Når det går prestisje i ting, feilene blir skjult og får vokse seg stadig større, helt til det plutselig har blitt for seint å snu. Derfor er det viktig at vi har et politisk klima der det er «lov» å framstå som usikker, og der man kan stå rakrygget og si: «jeg gjorde en feil».

Når den «nye blasfemiloven» nå ble avblåst tenkte jeg at det jammen var bra at de våget å snu nå. Ikke alle var like flinke til å innrømme feil, riktignok, og det ville vel være synd å påstå at noen var direkte klare i uttalelsene. Men dette er jo det obligatoriske maskespillet. I en slik sak kan ikke alt sies i klartekst. For eksempel at man ikke har satt seg inn i saksdokumentene. Eller at regjeringskollegaene har tabbet seg ut. Det skal vises lojalitet, osv. Men det viktige her er handlingene. At man retter opp.

Så jeg er tross alt glad for at det å dumme seg ut var en mulig utgang av det hele. Alternativet ville vært så mye verre. Og kanskje var det bra at det i dette tilfellet var flere å dele skyld med. Skjønt, hadde det ikke vært snakk om maktkamp mellom flere partier hadde neppe denne situasjonen oppstått i utgangspunktet.

Ellers er det jo en besnærende tanke at kanskje nettsamfunnet var medvirkende til utfallet: underskriftslistene, mobiliseringen via Facebook, massevis av innlegg på ymse blogger rundt omkring, og treffende satire. Men det spørs vel. Kommentarer og avisinnlegg av kjente personer betydde nok mer. Og kanskje var ikke de heller så viktige?

Kanskje var det bare sånn at det gikk opp for statsministeren og resten av regjeringen hva de faktisk var i ferd med å foreslå? Kanskje de innså at den politiske hestehandelen hadde kommet helt ut av kontroll? Og kanskje ville dette gått opp for dem uansett?

Det får vi aldri vite. Jeg er bare glad det gikk som det gikk.

Nå slipper man å teste ut hvor grensene for en slik lov faktisk ville gått. Nå kan man istedet konsentrere seg om ytringenes innhold, og la dem styres av motytringer, uformelle sanksjoner og alminnelig folkeskikk. Sånn som det bør være.