Floken i nettet

Tittelen er en utfordring fra en av mine kommentatorer, Krissy. Først tenkte jeg at jeg har nok av temaer liggende som det aldri blir bloggposter av. Men så begynte jeg å fundere på hvorfor vellykkethet er et negativt ladet ord for meg. Så her er noen betraktninger, via et par beslektede begreper:

Å lykkes betyr for meg å få til det jeg vil. Det vil si framgang, mestringsfølelse, eller å nå mål jeg har satt meg.

Lykke kan være vanskelig å definere når det gjelder innhold, men man kan ihverfall beskrive hvordan den føles. I ordboka står det «en dyp og varig følelse av glede og velvære», og det er vel omtrent sånn jeg også oppfatter det, selv om jeg synes «varig» virker i overkant ambisiøst. I min verden kommer lykken stort sett i glimt. Hvis jeg skal beskrive en mer varig følelse, vil jeg heller bruke ordet trivsel.

Noen vil ha det til at man er sin egen lykkes smed. Min erfaring er at lykke, og trivsel, for en stor del avhenger av forhold som er utenfor min kontroll. Men den delen jeg kan påvirke handler mye om å holde på med ting jeg interesserer meg for, og da vanligvis uten tanke på å skulle prestere noe. Derimot betyr det mye å finne ut ting. Lære, forstå og beherske. Her finner jeg altså sammenhengen mellom lykken og det å lykkes, og da i betydningen framgang og mestring. Jeg er en utpreget prosessorientert person, og er mindre opptatt av mål og konkrete resultater.

Å bli sett: De aktivitetene som er viktigst for meg inneholder sin egen motivasjon. De føles meningsfulle i seg selv. De er ikke noe jeg gjør for å oppnå noe annet. Likevel kan respons fra andre være viktig. Dette tror jeg gjelder de fleste; når man selv er opptatt av noe, og bruker mye tid på det, betyr det mye at andre viser interesse for det samme. Det blir viktig å kunne dele opplevelsene med noen. Dessuten trenger vi alle anerkjennelse – først og fremst for den vi er, men det inkluderer det vi gjør, når dette er viktig for oss. Det kan føles tungt hvis ingen bryr seg.

Men vellykkethet er noe annet. Det handler om å lykkes i andres øyne. Det er å leve opp til normer og forventninger fra omgivelsene. Dette kan dreie seg om alminnelige ting som familie, materiell velstand, utdanning og karriere, eller det kan være å oppnå noe som mange drømmer om. Suksess. Å prestere utenom det vanlige. Dessuten kan det nok føles som en anerkjennelse i seg selv å bli sett av mange, dvs. å bli kjent, og figurere i media. Eller å ha en populær blogg, for den saks skyld.

Selvsagt kan slike ting gjøre en lykkelig. Anerkjennelsen gjelder jo gjerne ting man selv synes er viktig. Men hvis det er selve anerkjennelsen som blir motivasjonen, og ikke den indre gleden ved det man gjør, er dette en lykke på andres «nåde». Og blir avstanden for stor mellom en slik ytre motivasjon og det man egentlig har glede av, kan man godt ende opp som ulykkelig, selv om man er aldri så vellykket. Det hele blir en fasade, og man blir ufri av andres forventninger.

Så jeg bryr meg ikke om å være vellykket. Jeg vil være lykkelig. Jeg vil holde på med ting jeg liker, og få dem til. Og da blir det også viktig at andre ser, bryr seg om, og gir respons, men det får aldri bli hovedsaken.

Til slutt kan det jo passe å nevne forskning som viser at ros og belønning kan redusere den indre motivasjonen ved selve aktivitetene, slik at det som i utgangspunktet har verdi i seg selv går over til å bli betinget av belønningen. Dette reduserer prestasjonene. Med andre ord: Belønning som er ment å virke motiverende, kan føre til dårligere resultater.

Så kanskje er det ikke først og fremst sånn at vi blir lykkelige av å lykkes, men snarere omvendt: at vi yter vårt beste når vi trives.

Med det vil jeg få ønske leserne mine et lykkelig nytt år!

Oppdatering: Se post hos Kamikaze om samme tema.

Jeg ble oppmerksom på dette lovforslaget via Den tvilsomme humanist.

Altså: Regjeringen foreslår å utvide Straffelovens § 135 om «hatefulle ytringer», til også å gjelde «angrep på religion eller livssyn». Samtidig sier de: «Men straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer», og: «Blasfemibestemmelsen i straffeloven foreslås fjernet, siden den da ikke lenger er nødvendig.»

Nei, det er klart: vi trenger jo ikke to blasfemiparagrafer. For det Regjeringen i realiteten gjør med dette forslaget, er å vekke blasfemiparagrafen opp fra de døde. De bare velger å kalle den noe annet.

Jeg minner om at dagens versjon av Straffelovens § 135a allerede gjør det straffbart å «forhåne» eller «fremme ringeakt overfor» noen pga. deres religion eller livssyn. Men dette er altså ikke nok. Nå vil man at det også skal være straffbart å angripe selve religionen.

Man kan jo spørre seg hvordan dette skal håndheves. Det forutsettes riktignok at uttalelsene er «forhånende» og «fjernt fra ethvert saklig meningsinnhold», men hva betyr det? Hvor går grensen for når kritikk blir krenkende? Hvem skal avgjøre det? Skal det være opp til den som hevder seg krenket? Og hva er «saklig meningsinnhold»? Satire og karikaturer, f.eks, er det usaklig nok til å rammes? Kanskje det går bra hvis de er gode nok? Bør vi få en offentlig kvalitetsvurdering av denslags?

Intensjonen er selvsagt god. Man skal beskytte de stakkars minoritene mot hets. Men hvordan skal vi greie å være konsekvente? Hvor går f.eks. skillet mellom livssyn og ideologi? Skal det f.eks. også være ulovlig å si sin hjertens mening om fascismen? For fascister kan vel også bli krenket av kritikk? Kanskje er det så enkelt at du fortsatt vil ha lov til å si hva du vil om det du mener er forkastelig, bare mange nok mener det samme?

En slik lov vil i realiteten legge føringer på kritikk mot religioner og livssyn. Føringer som vil kunne variere med stemning, hvem som vurderer, og ikke minst: hvilke reaksjoner en ytring utløser. Noe som igjen vil bety at ulike grupper behandles forskjellig. Det siste er forsåvidt tilfelle allerede, men dette lovforslaget er enda et steg i gal retning.

Egentlig burde ikke dette være det minste vanskelig. Vi trenger ingen lovbeskyttelse mot krenkelser av religion og livssyn. Sånt skal tåles. Og det er faktisk svært viktig at sånt tåles. For siden det er umulig å trekke skarpe skiller, er det bare en måte vi kan sikre en fri og åpen debatt om religioner og livssyn: å lovbeskytte selve anledningen til å krenke.

Det hele blir ytterligere parodisk når Regjeringen samtidig vil svekke individets rettsbekyttelse mot injurier. Man gjør altså det diametralt motsatte av hva man burde:

Vi må skille mellom individer og grupper. Det er individet som trenger en sterk beskyttelse mot mobbing, sjikane, løgn, osv. Tilsvarende atferd mot grupper rammer den enkelte i langt mindre grad, og må veies mot andre hensyn.

Vi må skille mellom ord og handlinger. Dvs, vi må skille mellom meningsytringer (uansett hvor uspiselige de måtte være) og vold, diskriminering, o.l. Oppfordinger til handlinger er i grenseland. Det bør imidlertid tåles mye før man forbyr noen å hevde sin mening om noen.

Vi må skille mellom det mennesker er, og det de mener eller tilhører. Det er en vesensforskjell mellom sjikane (som handler om utseende, lyter, etnisitet, legning, osv) og det å gjøre narr av uttalelser, ideologi, religion, livssyn, kultur, normer, osv.

Dette lovforslaget dreier seg for det første om grupper, for det andre om rene ytringer, og for det tredje om livssyn og religion, ikke egenskaper ved menneskene. Altså den type «krenkelser» det er minst grunn til å begrense, og som det i tillegg er praktisk umulig å skille fra kultur- og religionskritikk uten at vi ender opp med vilkårlighet og forskjellsbehandling.

Andre om samme sak:
Fri Tanke, Den tvilsomme humanist, Document.no, Windingstad, Bore-aktuelt

Synes du politikerne er nesten like?

Nå har det kommet noe som hjelper!

Politisk reklame!

Endelig får de presentert sitt sanne jeg!

I fjor fikk leserne lov til å lage julesangen selv. I år er det jeg som bestemmer. For nå er det andre tider:

Det kimes nå til kjøpefest!
Signe dem som handler mest
Først: store hus! Ja, hytter med
Nå: dyre gaver! Sjelefred!

Å, kom vær med i bygd og by,
så får vi alt i gang på ny!
Kom, la oss skape markedsvekst,
det står jo i hver læretekst!

For alle vet vel hva vi får
hvis allting stopper opp, og står?
Så ikke noe knussel nå!
Nei, løp og kjøp til du blir blå!

Det raknet jo litt forrige gang,
og banker krasjet så det sang
Men staten ordner spleiselag,
og vi må også slå et slag

I unge år så Kristin rødt,
av all slags fråtsing ble hun støtt
Men ansvar gjør jo ansvarsfull,
og glemt er gammelt tøys og tull!

Så la oss gå, med freidig sinn,
ja, selv om kontoen er skrinn
De fattige får be til gud
om miskunnhet og nådebud

Og når vi så har kjøpt som best
blir livet atter til en fest,
og når det rakner nok en gang
vi takker høyt for kjøpetrang!

Originalen ligger her.

I den forrige posten min om kriminalisering av sex-kjøp, satte jeg opp noen generelle premisser for det å benytte seg av forbud som virkemiddel. Da debatten der bl.a. kom en del inn på narkotikapolitikk, vil jeg nå forsøke å beskrive hva jeg mener konsekvensene for narkotikapolitikken blir, med utgangspunkt i disse premissene.

Narkotikapolitikkens mål

Først noen ord om målet for narkotikapolitikken. Enkelte opererer med en nullvisjon, dvs. målet er et samfunn uten rusmisbruk. Vi kan vel nå, etter nesten femti år med nær nulltoleransepolitikk over mesteparten av verden, slå fast at dette ikke lar seg gjøre.

Vel, så lite rusmisbruk som mulig, da? Jo, det kan høres tilforlatelig ut. Men dersom det er slik at tiltakene for å minimalisere rusmisbruk fører til andre skader som er verre, må vi trekke den konklusjon at målet er galt. Da bør vi heller ha som mål å minimalisere de totale skadevirkningene knyttet til rusmidler.

Jeg vil modifisere målet enda litt til, og formulere det slik: Vi bør søke å minimalisere de totale skadevirkningene knyttet til rusmidler, men slik at den enkeltes valgfrihet likevel er ivaretatt. Med andre ord: Vi bør forsøke å skille mellom skader folk påfører seg selv og skader de påfører andre (premiss 2).

For vi har mange ting i samfunnet som er skadelig, og selv om vi gjør mye for å begrense skadevirkningene, gjør vi ikke hva som helst. Vi pleier for eksempel ikke å forby aktiviteter som skader bare den enkelte selv, da vi anerkjenner menneskets frihet til å velge på egne vegne. Vil folk spise feit mat, er det ingen som forbyr dem det, selv om dette øker risikoen for sykdom. Frihet til å velge innebærer også frihet til å velge ufornuftig. Og sånn sett er det ingen fundamental forskjell mellom rusmidler og f.eks. usunn mat, røyking og risikosport.

Så kan det hevdes at skader man påfører seg selv også er skader på samfunnet, siden man dermed belaster helsevesenet økonomisk. Dette kan imidlertid kompenseres med øremerkede avgifter, og det er ikke sikkert at de trenger å bli så høye, heller. Man må nemlig huske å trekke fra besparelsen som skyldes forkortelse av den delen av livet man ikke er yrkesaktiv. Det er forsøkt å korrigere for dette i samfunnsøkonomiske kostnader ved røyking, og man har da i noen beregninger konkludert med at røykingen, selv uten avgifter, sparer samfunnet for penger.

Dessuten: hvis de totale samfunnsøkonomiske kostnadene er lavere ved legalisering enn ved forbud, vil det netto kunne lønne seg for staten selv om de dekker de helserelaterte kostnadene i sin helhet.

Økonomiske mekanismer

Generelt er det sånn at når prisen øker, avtar etterspørselen. Priselastisiteten er et uttrykk for hvor mye etterspørselen endrer seg når prisen endrer seg med en viss faktor. Såkalt uelastisk etterspørsel betyr at etterspørselen er omtrent den samme uansett pris. Dette er typisk tilfelle for nødvendighetsartikler, som mat.

Hva skjer hvis etterspørselen er uelastisk, og prisen blir svært høy? Vel, det man ihvertfall kan si, er at følgene kan bli svært negative. Hvis f.eks. mat koster mer enn det folk har råd til å betale, kan samfunnet bryte sammen.

Et rusmiddel kan i utgangspunktet sees på som et luksusgode. Hvis det blir dyrere, kjøper man bare mindre av det. Men dersom brukeren har utviklet avhengighet blir situasjonen en annen. Da blir etterspørselen uelastisk¹. Man må ha det, uansett hva det koster. Så hva skjer da, når prisen blir svært høy? Jo:

• Brukeren nedprioriterer alt annet for å få råd til stoff. F.eks. mat, husly, klær, hygiene, etc.
• Siden brukeren ofte ikke vil være i stand til å ha en vanlig jobb, enten på grunn av selve rusmisbruket eller faktorene nevnt over, må h*n skaffe penger til stoff på andre måter, f.eks. ved tigging. Hvis dette ikke er nok: vha. innbrudd, prostitusjon, etc.

I et velfungerende marked er det grovt sett slik at når etterspørselen er høyere enn tilbudet, øker prisen. Når tilbudet er høyere enn etterspørselen, faller prisen. Dette forutsetter at man har flere konkurrerende aktører.

Når det gjelder narkotika har vi i dag et verdensomspennende illegalt marked. Selv om sammenhengen mellom tilbud, etterspørsel og pris i prinsipp gjelder også her, er det ikke noe velfungerende marked. Store karteller kan ha monopol i hver sine områder, det brukes vold og tvang overfor konkurrenter, osv. Og prisnivået kan generelt settes høyt, da etterspørselen er uelastisk.

Siden geskjeften er illegal og straffene høye, er også risikoen stor. Dette er med på å drive prisene i været, da folk tar seg godt betalt for å ta høy risiko. Det medfører dessuten at aktørene gjerne tyr til ekstreme virkemidler for å ikke bli tatt, og for å beskytte virksomheten. Drap er dagligdags. Det bedrives regelrette kriger med myndigheter eller konkurrerende karteller. Dette ser vi stadige eksempler på i nyhetene.

Siden prisene er høye er også profitten stor. De store kartellene råder over svært store økonomiske ressurser. Dette vil generelt føre til korrupsjon, og i enkelte land innebærer det at narkotikakartellene har egne hærer, samt mye av den reelle politiske makten. I tillegg er profitten fra narkotikahandelen med på å finansiere annen kriminalitet.

Vi ser også at bønder noen steder heller dyrker opium istedenfor mat, fordi det er mye mer lønnsomt.

Så for å oppsummere: Hva skjer når man forbyr en vare med uelastisk etterspørsel?

• Man åpner for et illegalt marked
• Dette markedet er preget av høy profitt og høy risiko, noe som medfører vold, drap, korrupsjon, samt økning i annen kriminalitet
• Brukeren skyves ut i sult, hjemløshet, kriminalitet og prostitusjon

Forbud og tilgjengelighet

Man kan argumentere for at et forbud øker tilgjengeligheten, da det åpner for et illegalt marked utenfor myndighetenes kontroll. Det hevdes f.eks. at det mange steder er enklere for en ungdom under atten å få tak i hasj enn alkohol.

En legalisering vil gjøre det mulig å regulere markedet, f.eks. når det gjelder aldersgrenser, kvalitet og dosering, og man kan reseptbelegge visse stoffer. Et illegalt marked er et uregulert marked.

Det kan jo dessuten være verdt å minne om at det vokser rusmidler i naturen som antakelig er langt farligere enn mye av det som er forbudt å selge.

Legalisering

Dersom en vare er i lovlig salg til en viss pris, og er reelt tilgjengelig for kunden, vil det ikke være lønnsomt å selge den illegalt til en høyere pris. Det betyr ikke at det ikke fremdeles vil kunne eksistere et illegalt marked. I Norge foregår det f.eks. både spritsmugling og hjemmebrenning. Slike markeder vil selvsagt også ha en rekke skadevirkninger, men da selve eksistensgrunnlaget i dette tilfellet er å legge seg lavere i pris enn det lovlige markedet, vil ikke skadevirkningene kunne sammenlignes med de vi ser for forbudte rusmidler.

Det vil generelt være slik at jo lavere pris på den lovlige varen, jo mindre illegalt marked, og – stort sett – mindre skadelig illegalt marked.

Den åpenbare gevinsten ved å legalisere rusmidler og gjøre dem tilgjengelig til en rimelig pris, er at brukerne dermed slipper å gjøre seg til kriminelle eller prostituerte for å finansiere forbruket, samt at de da vil kunne ha råd til mat, klær og husly. I den grad de ikke har råd, vil de kunne behandles på samme måte som andre hjelpetrengende. For de mest belastede kan det være riktig å dele ut rusmidlene gratis, på resept. Det har vist seg at heroinavhengige som får de dosene de trenger kan fungere nokså normalt, og også ha en vanlig jobb.

Det er dessuten mye som tyder på at de fysiske skadevirkningene knyttet til rusmisbruk i stor grad er et resultat av omstendighetene omkring (underernæring, nedkjøling, infeksjoner, urenheter, feildosering, etc), og ikke nødvendigvis av stoffet i seg selv. Med andre ord: at forbudspolitikken gjør rusmisbruket farligere.

Men vi trenger ikke bare synse og anta. Når det gjelder alkohol har vi erfaringer med både forbud og legalisering. Jeg tror ikke det finnes mange i dag som er i tvil om hva som har vært mest skadelig. At alkohol er legalt, og andre stoffer ikke, har først og fremst kulturelle årsaker, ikke medisinske.

I Nederland er det foretatt en delvis legalisering av noen rusmidler. Cannabis kan selges på bestemte kafeer, og hensikten er å skape et skille mellom bruken av disse stoffene og hardere stoffer. Det er også gjort forsøk med heroin på resept, i kombinasjon med metadon. Tiltakene er rettet mot brukersida av markedet, mens selgersida i det illegale markedet behandles på samme måte som i resten av Europa.

Erfaringene fra Nederland ser ut til å være positive. Antall avhengige av harde stoffer er lavere i Nederland enn ellers i Europa. Det ser ut til at nyrekrutteringen har gått ned, fordi heroin på resept i praksis har gitt en lavere tilgjengelighet for førstegangsbrukere. Antall overdosedødsfall pr. innbygger er blant de laveste i verden, mens de i Norge er svært høye, og ser ut til å være stigende. Det er gjort forsøk med heroin på resept i flere andre land, og erfaringene ser generelt ut til å være positive.

Men skal man greie å undergrave det illegale markedet, og få bukt med den kriminaliteten dette medfører, må legalisering gjennomføres i mange land. Hvis dette bare gjøres delvis, og bare på enkelte steder, betyr det antakelig lite for narkotikakartellene. De har mye å gå på, og de kan til dels kompensere med å sku opp prisen. De landene som legaliserer vil dessuten kunne få problemer med tilstrømning av brukere fra naboland.

Noen er bekymret for at en legalisering vil føre til flere brukere. For enkelte stoffer kan dette sikkert være riktig. Men jeg tviler sterkt på at problemene ved dette oppveier gevinsten av legaliseringen. For de farligste stoffene tror jeg dette er en uaktuell problemstilling. Det er ikke forbud som får folk til å la være å prøve heroin.

Men, sier enkelte, samfunnet må gi de riktige signaler. Vi må vise at dette er galt.

Til det må jeg bare gjenta at jeg mener lover ikke skal ha dette som primærfunksjon. De vil gjerne ha denne funksjonen også, når de ellers er netto nyttige, men jeg finner det fullstendig umoralsk å fortsette en politikk som sannsynligvis fører til drap, sult, prostitusjon og generell økning i kriminalitet, hvis den eneste hensikten er å si «fysj».

Differensiering på type rusmiddel

Forskerne har prøvd å rangere ulike rusmidler etter skadelighet, hvor de har tatt hensyn til fysisk skade, avhengighet og sosial skade (herunder helsekostnader). En slik sammenligning er naturligvis svært vanskelig, da rusmidlene brukes forskjellig, virker forskjellig, og omstendighetene dessuten varierer (f.eks. at noen er lovlige, andre ikke). Men i rangeringen har heroin havnet på topp, mens alkohol er nr. 8. Cannabis er på 11.-plass, men det nevnes at det kan ha havnet for høyt, fordi det gjerne røykes sammmen med tobakk, som er på 9.-plass.

Det er en vanlig antakelse at svake stoffer leder til sterkere. I dagens situasjon, der de ulike forbudte stoffene omsettes i det samme miljøet, kan nok dette til dels være riktig for noen av brukerne. Det er imidlertid ingenting som tyder på at det er egenskaper ved stoffene selv som leder til noen slik opptrapping. Koblingen mellom stoffene vil dermed kunne påvirkes av hvordan markedene reguleres, og sammenhengen mellom dem er antakelig sterkest når stoffene er forbudt.

Legalisering av rusmidler betyr naturligvis ikke at det blir fritt fram for å åpne narkotika-kiosk på gatehjørnene. Legalisert salg kan organiseres på flere måter. En aktuell modell vil være omtrent som for alkohol i dag: statsmonopol og spesialutsalg med aldersgrensekontroll. En annen er en ordning via helsevesenet, a lá reseptbelagt medisin. Dette vil måtte vurderes utfra hva slags rusmiddel det er snakk om.

Jeg vet naturligvis ikke i detalj hvordan dette helst bør fungere. Mitt poeng er at dagens politikk gjør vondt verre, og at jeg tror vi bør styre i retning av legalisering, helst gjennom et internasjonalt samarbeid. For øvrig er det kriminaliseringen som bør begrunnes. Jeg synes derfor at vi bør kunne kreve dokumentasjon på at forbudspolitikken har hatt netto positiv effekt. Jeg har så langt ikke sett noe som ligner.

---

1. Oppdatering: Som Sus Scrofa har påpekt i kommentar 3 og 11, er antakelsen om uelastisk etterspørsel ikke generelt holdbar, heller ikke for de hardeste rusmidlene. Se dokumentasjon i de artiklene han linker til. Selv om dette ikke endrer min konklusjon om konsekvensene av en høy pris, betyr det at man må forvente at også “harde” rusmidler vil kunne få økt etterspørsel ved en prisnedgang. Se for øvrig mitt svar i kommentar 15.

Generelt om forbud

Enkelte mener visst at dersom noe er galt, så bør det også være forbudt. Jeg deler ikke dette synet.

For det første mener jeg det er viktig at hver og en av oss selv tenker igjennom hva som er rett og galt, og gjør oss opp en selvstendig mening. Dersom vi blir vant til at dette er noe samfunnet tar seg av, og at det finnes en «fasit», kan det bety at vi slutter å bry oss med slikt selv. Loven bør være et resultat av vår moral – et slags minste felles multiplum – den bør ikke være noe signal om hva vi bør mene. Lovens funksjon skal være å påvirke handlinger og skadevirkninger, ikke meninger.

For det andre kan et forbud ha flere konsekvenser enn de man er ute etter. Det bør derfor være godt gjennomtenkt og begrunnet før det eventuelt innføres. Jeg mener at følgende minimumskrav må være oppfylt:

1. Handlingen som forbys må være objektivt skadelig.
   Det er altså ikke nok at noen misliker noe, blir støtt av noe, finner det umoralsk, eller lignende. Dette er private reaksjoner som den enkelte selv må ta ansvar for, og ikke noe som kan rettferdiggjøre innskrenkning av andre menneskers handlingsfrihet.
2. Handlingen som forbys må være skadelig for andre enn den som utfører den.
   Jeg mener det er galt å bruke loven til å beskytte folk mot seg selv. Det må vi heller gjøre ved å tilby hjelp og alternativer. I visse tilfeller kan tvang være forsvarlig – når mennesker er i en tilstand der de ikke kan velge rasjonelt – men slikt skal være ekstreme unntak, ikke generell rettspraksis.
3. Det må være sannsynliggjort at forbudet bidrar til å redusere problemet.
   Med «sannsynliggjort» mener jeg at dersom ikke sammenhengen er aldeles åpenbar, bør det foreligge forskning eller fyldige erfaringsdata fra andre land, uten særlig sprik i resultatene.
4. Forbudet må ikke føre til andre problemer som er verre.
   Eksempel: Forbudet mot alkohol på 20-tallet. Og forsåvidt: forbudet mot narkotika i dag.
5. Gevinsten av forbudet må være klart større enn kostnadene.
   Nå kan en slik avveining være vanskelig dersom kostnaden er rent økonomisk og gevinsten ikke er det, men man bør likevel tenke igjennom dette. For selv om et forbud har påviselig effekt i hht. pkt. 3 er det slett ikke opplagt at effekten totalt sett er positiv. Kostnadene består bl.a. av ressursbruk for å håndheve forbudet, men er på ingen måte begrenset til dette (jfr. pkt. 4).
6. Forbudet må kunne håndheves.
   Jeg mener ikke at oppklaringsprosent og andelen pågripelser må være høy, men det må være mulig å håndheve loven. Lover som kun er symbolske bidrar til å redusere respekten for lovverket generelt, og kan dermed være netto skadelige.
7. Forbudet må være i overensstemmelse med den alminnelige rettsoppfatning.
   Med dette mener jeg at det som forbys må oppfattes som galt av mange mennesker. Minst flertallet av befolkningen, da noe annet ville være i strid med demokratiske prinsipper. Men for at loven skal ha den nødvendige legitimitet bør dette flertallet dessuten være stort. Lover bør aldri brukes til å endre opinionen. All påvirkning av meninger bør foregå innen rammene av en åpen offentlig debatt, mellom jevnbyrdige parter, ikke gjennom monopolmakt ved de til enhver tid sittende myndigheter, da deres mandat jo nettopp er gitt ved den «rådende oppfatning».

Forbud mot kjøp av sex

Sånn, det var det generelle. Først når dette er avklart blir det mulig å vurdere et spesifikt forbud, som i dette tilfelle: mot kjøp av sex.

I den nye lovteksten (§202) heter det bl.a:

«Den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag, straffes for kjøp av seksuelle tjenester med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. På samme måte straffes den som oppnår seksuell omgang eller handling ved at slikt vederlag er avtalt eller ytet av en annen.»

Intensjonene ved loven er å bekjempe prostitusjon og menneskehandel. Da menneskehandel og hallikvirksomhet allerede er forbudt, må dette bety at disse forbudene ikke har vist seg tilstrekkelige, og at man mener kriminalisering av kundene vil hjelpe. Forbudet skal dessuten virke holdningsdannende, og avskrekkende på potensielle sexkjøpere.

Jeg mener at dette forbudet er (mer eller mindre) i strid med punktene 3 – 6 over. Jeg skal forsøke å begrunne.

En ting man må ha klart for seg, er hva loven faktisk regulerer, nemlig kjøp. Ikke sex. Ikke engang sex mellom ujevnbyrdige parter, der den ene kanskje befinner seg i en tvangssituasjon.

Det blir altså ikke forbudt å ha sex med prostituerte, men mindre man kan påvise tvang i det aktuelle tilfellet. Det blir forbudt å betale for det. Det foreligger altså et kriminelt forhold kun dersom det kan påvises at betaling har funnet sted, ikke seksuelle handlinger. Og for å sette det på spissen andre veien: Dersom to jevnbyrdige personer (f.eks. kjærester) har sex med hverandre, og begge har lyst, er dette forbudt dersom den ene «yter vederlag» for det.

Jeg skjønner selvsagt at det ikke er dette som er lovens intensjon, men det er nettopp mitt poeng: Det er en vesentlig forskjell mellom lovens intensjon og hva den faktisk sier. Den vil følgelig være vanskelig å håndheve. For hvor går grensene? Hva er vederlag? Burde ikke poenget her være ujevnbyrdigheten og innslaget av tvang/ufrihet, istedenfor selve transaksjonen? For ser vi nærmere etter, kan sex inngå i transaksjoner i mange sammenhenger, langt inn i de alminnelige samboerskap og ekteskap.

Jeg vil dessuten anta at graden av frivillighet fra de prostituertes side varierer, fra de som er offer for direkte tvang til de som anser prostitusjon som en grei måte å tjene mye penger på, og som har faste kunder de har valgt selv. Når jeg antar dette, er det fordi jeg ikke vet noe annet. Prostitusjon forutsetter en måte å tenke omkring sex på som er meg fremmed, og min konklusjon blir at folk er veldig forskjellige. Det er dermed naturlig å anta at dette også gjelder de prostituerte. Jeg har sett at andre bruker sin egen fremmedgjorthet til fenomenet til å konkludere at alle prostituerte innerst inne tenker som dem selv. Dette synes jeg er et besynderlig resonnement.

Og så var det poenget med moralske signaler: Det blir ofte hevdet at et forbud mot sexkjøp sender et signal om at samfunnet regner dette som uakseptabelt. Jeg skjønner ikke dette argumentet. Sexkjøp regnes allerede som uakseptabelt. Svært uakseptabelt. Selv blant de som selv kjøper sex (og som vi derfor må anta regner det som mer akseptabelt enn oss andre) er dette forbundet med stor skam. Det er noe man holder for seg selv. Fordi det er tabu. Horekundene er allerede paria (sammen med de prostituerte, dessverre). Hva i all verden vil et forbud kunne tilføre som ikke samfunnets ensidige fordømmelse allerede klarer?

Spørsmålet blir: Vil den som allerede trosser samfunnets fordømmelse, og kjøper sex, stoppes av et forbud? Kanskje, dersom det er sannsynlig at man blir tatt, men det er det jo ikke. Sex foregår vanligvis bak lukkede dører, og selve betalingen (som altså er den forbudte handlingen) kan gjøres enda mer diskret. Derimot er det opplagt at transaksjonene ikke lenger kan foregå åpenlyst. Man får ryddet gatene. Og det var kanskje hensikten. Sånn egentlig?

For forbudet sender nemlig et annet signal, som jeg mistenker er det avgjørende, nemlig: «Se her, vi gjør noe!»

Jeg ser jo poenget med å få prostitusjonen bort fra sentrum, fordi det er plagsomt for alle oss andre som ferdes der. Men dette kunne man fått til på andre måter. Jeg synes uansett at «ute av syne – ute av sinn» er en svært tynn begrunnelse for et forbud. Spesielt hvis man dermed har gjort situasjonen verre for de prostituerte, og det tror jeg man har. Den muligheten for innsyn i miljøene som politi og ulike organisasjoner har i dag, og som kan bidra til å beskytte de prostituerte, blir kraftig redusert.

I seksuallovbruddsutvalgets utredning (NOU 1997: 23, kap. 4.7) ble det bl.a. konkludert som følger:

«Selv om kriminalisering, særlig av kunder, kanskje vil bidra noe til å redusere omfanget av åpen prostitusjon, er det etter utvalgets syn likevel grunn til å være tilbakeholden med slik nykriminalisering. Sideeffektene av et slikt tiltak er vanskelig å overskue. Det er grunn til å anta at prostitusjonsvirksomhet da vil foregå mer i det skjulte. Dermed kan halliken og andre bakmenn få økt makt. Det kan heller ikke utelukkes at prostituerte da vil bli noe mer tilbakeholdne med å anmelde vold og voldtekt. Hvis prostitusjon som sådan kriminaliseres, kan situasjonen også bli at de prostituerte unnlater å la seg legeundersøke o.l. Spørsmålet om å straffsanksjonere prostitusjon kan også skape avgrensningsproblemer mot seksuelle forhold som bør aksepteres. Hertil kommer at håndhevingen av et slikt straffebud sannsynligvis vil være lite effektiv, med mindre politiet setter inn betydelige ressurser i håndhevingen av straffebudet.»

«Utvalget har vurdert om kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år bør kriminaliseres. Det kan hevdes at kjøp av seksuelle tjenester av unge er mer straffverdig enn kjøp av seksuelle tjenester av voksne, men utvalget er likevel kommet til at det ikke vil foreslå kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester av unge under 18 år. Utvalgets begrunnelse er i hovedsak den samme som den generelle begrunnelse for ikke å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Kriminalisering kan ha utilsiktede – og for så vidt også uønskede – sidevirkninger. Det må også antas at håndhevingsproblemene ville blitt store, og at et slikt straffebud i liten grad ville gi reell beskyttelse.»

Jeg lurer på hva slags ny informasjon som har kommet opp, som gjør at politikerne nå handler stikk i strid med disse anbefalingene? Bortsett fra at nigerianske prostituerte nå har blitt så plagsomt synlige rundt Stortinget?

Det kan jo også være verdt å ta en titt på hva PION (de prostituertes interesseorganisasjon) mener om saken.

Lovforbud er et grovt og upresist verktøy, med alle slags uforutsette bivirkninger. Når det er det eneste verktøyet man forsøker, synes jeg det sier en del om den reelle viljen.