Endret perspektiv
Zoom ut
Episode fra barndommen: Jeg og noen venner lekte i en sandhaug. Vi måkte sand opp i lasteplanet på en liten lastebil, kjørte denne langs en vei vi hadde laget, tippet lasset, og bygget mer vei. Sånn holdt vi på, fram og tilbake, akkurat som de voksne på anlegget.
Plutselig så jeg det hele utenfra, og leken ble meningsløs: Det måtte da være mye enklere å bare flytte sanden direkte, uten å gå veien om den tungvinte lastebilen?
Vidvinkel
Det kan fort bli en vane å stå slik på avstand, og betrakte. Det gir en følelse av kontroll og overlegenhet å gjennomskue hvordan ting henger sammen – hva som går inn og hva som kommer ut. Men jo mer man står sånn og ser, jo vanskeligere blir det å få øye på noen mening med det hele. Etter hvert frister det rett og slett ikke å delta.
Zoom inn
Skal man finne mening i ting, bør man være forsiktig med å spørre etter «hensikten». For ser man stort nok på det, går den opp i røyk. Mening er noe annet. Det forutsetter tvert om, tror jeg, at man er i stand til å glemme det store bildet, og fortape seg i øyeblikk og småting. Og det er en evne som må holdes ved like.
Se også:
Et nullsumspill
Bakkemannskapet
Strekker — September 13, 2008 @ 2:00 pm:
Jeg har begynt å tenke i lignende baner i det siste.
Mesteparten av livet mitt har jeg holdt refleksjon opp som et ideal, og kommet ganske langt i å etterleve det. Hvilket kan være en fordel, som når er i en livssituasjon som er uoversiktlig - eller dersom man er svært avhengige av andre (her er jo barn et godt eksempel).
Men jo mer jeg reflekterer, desto mer fjerner jeg meg fra de umiddelbare sanseinntrykkene mine. Uten å bli aldeles freudiansk; setter man refleksjon i stedet for tilstedeværelse, skaper man en rekke vansker for seg selv.
Jeg opplever det som vanskelig å finne balansen mellom refleksjon og tilstedeværelse. Jeg øver på å kunne skjelne mellom tilstandene, sånn at jeg er meg dem bevisst (om ikke annet, så i ettertid. Jeg kan jo vanskelig være meg bevisst at jeg er ikke-reflekterende uten å være nettopp reflekterende…). Så kanskje jeg kan venne meg til at det veksler, og heller gripe inn hvis jeg merker at én væremåte fortrenger den andre.
(Godt skrevet om sammensatt fenomen. Jeg prøvde å gripe forsiktig etter noe av det samme her.)
abre — September 13, 2008 @ 6:55 pm:
Godt å høre at det er flere.
Refleksjon er et ideal, ja. Det skal være sikkert. Rasjonalitet opp og i mente. Fornuft foran følelser!
For å si det med et teit ordspill: problemet er når (selv)refleksjon blir refleks. Når man liksom ikke får skrudd av analyseapparatet.
Det er vel ukorrekt av meg, men jeg sier det likevel, siden det er sant: Moderat beruselse kan faktisk hjelpe veldig. Og det er vel egentlig derfor man drikker, er det ikke?
Anathema — September 14, 2008 @ 11:15 am:
Flott post, som vanlig, men jeg stikker egentlig innom for å si at det ligger en award til deg på bloggen min
abre — September 14, 2008 @ 11:48 am:
Takk, Anathema! Det var en hyggelig overraskelse.
krissy — September 14, 2008 @ 3:59 pm:
“Men jo mer jeg reflekterer, desto mer fjerner jeg meg fra de umiddelbare sanseinntrykkene mine. Uten å bli aldeles freudiansk; setter man refleksjon i stedet for tilstedeværelse, skaper man en rekke vansker for seg selv.”
Kan man ikke bare si det så enkelt som at noen er fæle til å overanalysere all verdens ting. Men dette tror jeg handler mer om andre menneskers aksept og ønske om å bli oppfattet riktig av omverden.
Denne uvanen har jeg selv, og den blir jeg ikke kvitt med det første…..
abre — September 14, 2008 @ 4:49 pm:
Hei, Krissy!
Strekker må eventuelt svare for seg, men jeg tenkte ikke spesielt på dette å overanalysere andres reaksjoner på en selv, men mer generelt.
Jeg vil heller si at det å være distansert og analyserende gjør at man ser hele det sosiale spillet utenfra, slik at andres forventninger egentlig aldri blir noe viktig tema.