Barnehage for alle?
Alle kan synse om barnehager. Jeg synser sånn:
Jeg er tilhenger av full barnehagedekning. Barnehager er nødvendige for samfunnet og et gode for de fleste barn. Barn som kommer fra gode og trygge hjem får det stort sett bra enten de er her eller der. Noen barn har dårlige foreldre, og for dem kan barnehagen være redningen. Jeg mener at argumentet om at «foreldre må få velge selv» er tom retorikk. Man velger ikke selv, man velger for andre: sine barn. Og enkelte foreldre bør slett ikke få velge «selv».
Det er kvalitetsforskjeller mellom barnehagene. Det må derfor stilles krav, foretas kontroller, og sørges for at de dårlige barnehagene blir gode nok.
Ikke alle barn trives i barnehagen. Noen ganger er det fordi barnehagen ikke er så god som den burde, men ikke alltid. Barn er forskjellige. Spør man personalet får man stort sett vite at alt går greit, men jeg er redd for at man nok ofte kan bli fortalt det man helst vil høre.
Jeg er motstander av kontantstøtten. Delvis på prinsipielt grunnlag; det virker meningsløst å betale ut penger til folk som takker nei til en subsidiert ordning. Det blir litt som å betale folk som velger å ikke ta bussen. Men jeg har også praktiske innvendinger. Ordningen ser ut til i stor grad bli brukt til svart betaling av ukvalifiserte dagmammaer, noe som er en mye dårligere løsning for ungene enn barnehager. Jeg er dessuten ikke enig i at kontantstøtten gir foreldrene valgfrihet. Dvs, den gjør jo det for noen, men ikke alle. Noen har ikke råd til å være hjemme med barna uansett. I tillegg er det sånn at når en av foreldrene blir hjemme, er dette som regel mor, og det er ikke i alle hjem at dette er hennes eget valg.
Sånn har jeg synset og trodd og ment. Men viten har det vært tynt med. Er barnehage det beste for barna? For alle barn? Kan det være skadelig for noen?
Simen Tveitereid har skrevet boka Hva skal vi med barn? Han hevder i et innlegg i Dagbladet at det ikke finnes norsk forskning på dette, og at den utenlandske forskningen blir ignorert. Dersom dette stemmer, er det etter min mening en skandale. For man må gjerne mene at vi trenger barnehagene uansett, og at noen forhold er så viktige at andre forhold må vike, men det bør likevel være en selvfølge at man skaffer seg mest mulig viten på forhånd, slik at man tar beslutninger på et best mulig grunnlag. Og da tenker jeg både på politikernes planer for utbygging, pedagogenes arbeid med å gi barnehagen et innhold, og foreldrenes beslutninger om når de eventuelt vil sende ungene til barnehagen.
Siri Aslaksen har skrevet en kommentar i Dagbladet til Tveitereids artikkel, og spør bl.a: «Burde vi ikke i stedet diskutere hvordan vi skal gjøre barnehagene virkelig gode?» Godt spørsmål. Her er et annet: Hvorfor må det til en artikkel som Tveitereids før dette blir et tema? Jeg er helt enig i at vi bør diskutere innhold, og at vi må gjøre det vi kan for at barnehagene skal bli best mulig. Men da må vi altså ha viten å basere oss på. Ikke bare synsing og meninger.
Tveitereid nevner forskning som viser at nivået av «stresshormonet» kortisol hos 15 måneder gamle barn var dobbelt så høyt i barnehagen som da barna var hjemme. Han viser også til hjerneforskning som tyder på at stress er spesielt farlig for småbarn, da økt kortisol både kan svekke immunforsvaret og påvirke utviklingen av hjernen, slik at barna får varig nedsatt toleranse for stress. Pussig nok spør likevel Aslaksen retorisk hvorfor målinger av kortisol er så mye mer interessant å foreta når barna er i barnehagealder enn f.eks. når de går på skolen.
Nå er det jo ikke sikkert at alle disse forskningsresultatene er like pålitelige og entydige, eller at de uten videre kan overføres til norske forhold, men dette er altså resultater som foreligger. Burde vi ikke undersøke det nærmere?
Aslaksen skriver at hun skulle ønske det var barnehagens innhold som ble tatt opp til debatt, og ikke dens eksistensberettelse. Det siste er også en underlig bemerkning, da Tveitereid slett ikke har tatt barnehagens eksistensberettelse opp til debatt. Han spør om barnehager kan være skadelige for noen av de minste barna. Det finnes altså forskning som tyder på det, og dette burde i det minste inspirere til at vi forsøker å finne ut hvordan dette forholder seg i de barnehagene vi har i Norge i dag, og – dersom funnene blir bekreftet – om vi kan gjøre noe med barnehagene for å rette på problemet. Men da må vi altså undersøke først, og ikke begynne med de «riktige» svarene og ignorere alle vanskelige spørsmål.
Dersom det skulle vise seg at noen barn har det vondt i barnehagen og/eller tar skade av å være der, uansett, må vi finne på andre løsninger for disse barna. Og i såfall kan det jo hende at f.eks. jeg må revurdere mitt syn på kontantstøtten, og konkludere med at ihvertfall noen trenger en slik ordning. Om ikke akkurat i dagens form, så kanskje noe lignende.
For dette er ofte konsekvensen av ny kunnskap: at man må endre mening. Kanskje det er derfor noen ikke er så opptatt av forskning?
Mytteristen — September 3, 2008 @ 10:24 pm:
Flotte greier.
abre — September 3, 2008 @ 10:39 pm:
Takk for det.
Sigrun — September 3, 2008 @ 11:37 pm:
Godt innlegg!
Små barn tåler ikke mye stress. Blir det for mye, slik vi ser på barn som er utsatt for vold, så får de varige hjerneskader.
Etter at jeg skrevet et lite innlegg om barnehager, mailet en fagperson meg. Vedk. skrev bl.a.:
“Jeg tipper vi er mange etter hvert som stiller spørsmål ved “sannheter” som vi blir fortalt fra det politiske systemet, f.eks. at alle barn bør gå i barnehage.
Den amerikanske psykiateren Bruce Perry forklarer
hvordan mange av ADHD diagnosene (og andre diagnoser) vi har utviklet i dag, kan peke tilbake på mangel på fysisk trygghet, kontakt med en voksen, trygg omsorgsperson, som koser, holder, prater til, ler med, barnet osv.
Dette er selvsagt ikke populært å ta opp her i Norge. Det vil jo være fryktelig hvis vi finner ut at aggresjon og antisosial atferd blant endel barn (men ikke alle, sier Perry), skyldes manglende omsorg og
følt trygghet. Da kan vi jo ikke med god samvittighet putte barna i barnehagen sånn uten videre lenger? Tipper enkelte politikere på Stortinget ville nektet å godta en slik politisk ukorrekt forklaring…
Hvor ønsker vi å sette grensene for de minste barna? Er det greit å utsette dem for “bare litt” stress, f.eks., eller skal vi gi dem det de trenger for at de skal få utvikle seg så trygt og riktig som mulig?”
Har du noen gang vært i kontakt med et barn som er emosjonelt skadet i sin tilknyningsevne?
Jeg er sikker på at slike barn, også om de er over tre år, ikke har godt av barnehage. Man burde hatt en egen dagmamma-liknende ordning (med kvalifisert personell) for slike barn.
abre — September 4, 2008 @ 12:06 am:
Takk for fyldig kommentar, Sigrun.
Nå vet vi jo ikke om stressreaksjoner i forbindelse med barnehager virkelig er av en slik art at man kan konkludere at de kan være skadelige. De funnene Tveitereid nevner kan ikke uten videre brukes til å trekke slike konklusjoner, men de bør være mer enn nok til at man tar problemstillingen på alvor, og forsøker å finne ut mer. Det er litt skremmende dersom slik forskning bare blir oversett.
For det er klart at dersom forskning skulle vise at barnehage er uheldig for noen barn, så er dette «upopulær» kunnskap som kan komme i veien for politiske idealer og målsetninger.
Dette at mangel på fysisk trygghet, nærkontakt og kos kan være skadelig, er vel derimot godt kjent? Og jeg vil jo virkelig tro og håpe at ungene får oppfylt slike behov i barnehagen, samt at opphold i barnehagen ikke er noe hinder for at de får oppfylt disse behovene hos sine foreldre resten av døgnet. Så jeg ser ikke helt at akkurat dette skulle være et argument mot barnehager, med mindre de drives mye dårligere enn jeg hittil har trodd.
Du peker imidlertid på et annet problem som jeg ikke har sett nevnt tidligere i denne debatten: Hva med de barna som allerede har emosjonelle skader? Jeg har ikke (det jeg vet) vært i nær kontakt med slike barn, men umiddelbart er jeg enig med deg i at disse antakelig trenger noe annet eller mer enn vanlig barnehage.
Fjordfitte — September 4, 2008 @ 12:27 am:
Jeg er tilhenger av barnehage-forskning, la det være sagt, men jeg tillater meg å tvile på om tysk forskning nødvendigvis er relevant i Norge, ettersom barnehagesystemene/kvalifikasjonene/utbredelsen varierer sterkt fra land til land. Synd da, at det ikke finnes norsk forskning på området.
Når det gjelder barn med emosjonelle skader eller hjereskader skjønner jeg ikke hvorfor barnehage skal være så spesielt ille - eller dagmamma så bra. Vi hadde dagbarn da jeg var liten, moren min var både glad i barn og “kvalifisert personell”, men jeg kan forsikre at dette ikke var en god løsning for endel av dagbarna, nemlig de som hadde en vanskelig hjemmesituasjon i utgangspunktet. Det var mye sår gråt og roping på mamma hos oss! Hvis man er emosjonelt hjerneskadet så er man nok det uansett, kvalifisert dagmamma eller ikke.
Stressforskning har vel heller ikke blitt gjort på dagbarn eller barn som er overlatt til en underbetalt fillipinsk au-pair/hushjelp. Men den forskningsmangelen er det ingen som klager på, såvidt jeg ser.
abre — September 4, 2008 @ 12:37 am:
Fjordfitte:
«Synd da, at det ikke finnes norsk forskning på området.»
Nettopp.
«Stressforskning har vel heller ikke blitt gjort på dagbarn eller barn som er overlatt til en underbetalt fillipinsk au-pair/hushjelp. Men den forskningsmangelen er det ingen som klager på, såvidt jeg ser.»
Godt poeng. Og jeg ser heller ikke bort fra at stresset hos noen barn øker når de kommer hjem fra barnehagen og til sine egne foreldre. Og der får man ihvertfall ikke måle og forske; det ville jo krenke Privatlivet.
Sigrun — September 4, 2008 @ 12:50 am:
Fjordfitte: “Hvis man er emosjonelt hjerneskadet så er man nok det uansett, kvalifisert dagmamma eller ikke.”:
Alle har mulighet til, ut fra sine forutsetninger, å få det enten bedre eller verre. Selvsagt er dette lettest når barn er små, da de er mest “plastiske”.
Jeg tenkte på barn som mangler evne til tilknytning [Jeg traff en gang et meget skadet, lite barn, og det var en helt forferdelig opplevelse å ikke kunne få kontakt med ham]. Disse barna hadde trengt helt spesielle omsorgspersoner, ikke en “vanlig” dagmamma. Det som er essensielt for forsømte eller skadede barn, er i alle fall å ha én voksen som ser dem.
Anja — September 4, 2008 @ 12:06 pm:
Jeg kan også synse: Jeg synes kanskje ikke spesielt skadde barn er relevant for akkurat denne debatten — de trenger spesiell oppfølging uansett og må få det, og jeg vet at løsninger skreddersys for dem — i alle fall i den ressurssterke kommunen hvor jeg jobber. Med hell og mangel på hell, selvfølgelig, når man skal hjelpe de ordløse må man gjette litt, selv små barn er jo forskjellige og trenger forskjellige ting. Det er ikke et perfekt system og mange faller nok mellom alle stoler i verden, men kanskje det nettopp da er greit at noen andre enn foreldrene av og til ser dem og kan gripe inn? Hva utsatte barn angår er jeg veldig redd for et system som lar dem være “i fred” i veldig mange år før noen utenfor familien får bli kjent med dem.
Hva gjelder små barn og barnehagestart er jeg ikke overbevist om at dette er skadelig, men om forskning i norske barnehager skulle vise dette må jo tilbudet endres. (Jeg kjenner meg ikke igjen i at de ikke får oppmerksomhet og kos, i alle fall, men det varierer selvfølgelig fra barnehage til barnehage.)
Jeg er åpen for at det kan være for tidlig å navigere et relativt komplekst sosialt system med mange andre barn og mange voksne, og andres mammaer og pappaer og alt, men jeg har ikke sett noe som tyder på det i barn jeg kjenner som vanlig robuste.
Ellers tror jeg hele denne debatten vil handle om mammas dårlige samvittighet og pappas mas om mer pappapermisjon, og den karusellen har vi vel kjørt før. Vent på forskning, så kan vi snakkes igjen, eller?
Barnehager har stort forbedringspotensiale, det har det aller meste. Vi kan godt snakke om det, synes jeg, mye oftere, men jeg tror dette bare blir mas, fordi det ikke har relevant forskning i bunn.
(Og så gjør jeg atter en gang oppmerksom på at en barnehageplass ikke er ment å skulle benyttes i hele barnehagens åpningstid hver dag.)
abre — September 4, 2008 @ 1:34 pm:
Vel synset, Anja.
Jeg mener også at barn med helt spesielle behov blir en litt egen debatt, og at tilbud for slike stort sett kan gis allerede. Det er nok mer et spørsmål om ressurser, som du er inne på.
Samtidig tror jeg at det er fort gjort at vi forenkler bildet for mye når vi deler inn i henholdsvis syke/svake/vanskeligstilte på den ene siden og friske/normale/tilpasningsdyktige på den andre. I virkeligheten er det kanskje et mer kontinuerlig spektrum? Mennesker er mer forskjellige, tror jeg, enn de standardiserte systemene våre skal ha det til. Dette ser vi jo i arbeidslivet og i skolen, og kanskje også i barnehagene?
Og du har selvsagt rett i at barnehageplass ikke betyr at barnet skal måtte være der hele tida. Det har neppe verken barn eller foreldre godt av.
Sigrun — September 4, 2008 @ 2:15 pm:
Dere tar feil om dere tror at forsømte barn blir “oppdaget”. De fleste blir ikke det mens de er barn. Både skole, barnehage og helsevesen svikter. Psykiatrien gir faen i voldsutsatte barn. Mange barnevernsanstte vil ikke snakke med incestutsatte barn, fordi de synes temaet er “ekkelt”.
Sigrun — September 4, 2008 @ 2:19 pm:
De fleste forsømte og misbrukte barn blir ikke “oppdaget”, av barnehage, skole eller helsevesen. De får ikke allerede et tilbud, eller i alle fall ikke et tilbud med utgangspunkt i hvordan de har det.
Nettopp derfor bør ikke deres behov bli en egen debatt.
Anja — September 4, 2008 @ 3:26 pm:
Abre: Jeg er helt enig.
Anja — September 4, 2008 @ 3:29 pm:
Sigrun: Men hvordan endrer evt. utsatt barnehagestart på noe av dette? Hva blir annerledes? Forsømte og mishandlede barn har vel helt spesielle behov uansett om de er to eller fem eller åtte?
abre — September 4, 2008 @ 4:30 pm:
Sigrun:
Det jeg mente å si, var at alvorlige problemer som vanskjøtsel, misbruk og psykiske skader fortjener en egen debatt. Slikt må tas på alvor, og ikke koke bort i en mer generell debatt om de ordningene som gjelder alle. For slike problemer krever spesialiserte tilbud, i regi av helsevesen, barnevern, osv, og er som sådan ikke en sak for barnehagene. Men da snakker jeg altså om hvordan problemene behandles, når de først er oppdaget.
Det å oppdage slike problemer er en annen sak. Det må skje gjennom de generelle tilbudene – skole, barnehage og rutinemessige helseundersøkelser. Dersom bare en liten andel fanges opp i dag, er det selvsagt alvorlig. Jeg synes riktignok dette også er et annet problem enn hvorvidt barnehagene i seg selv kan være skadelige, men det er klart at slikt også må tas med i betraktningen når man undersøker hvordan barnehagene fungerer.
Sigrun — September 4, 2008 @ 5:58 pm:
Siden de aller fleste utsatte barn ikke BLIR oppdaget mens de barn, må man ta hensyn til at de finnes der ute hver gang man overhodet diskuterer barn, tenker jeg. Det fins ingen helseundersøkelser som kan avdekke overgrep (med unntak av kjønnslemlestelse). Skoler og barnehager melder svært sjelden fra om at barn ikke har det bra. I løpet av hele 2006 meldte skolen fra til barnevernet om 19 skolebarn for hele landet! Selv barn som har det så dårlig at de blir klienter, spørres ofte ikke om hva de har opplevd (særlig gjelder dette barnepsykiatrien, hvor 1 % av de voldsutsatte pasientene oppdages som voldsofre). Familievold er et kjempetabu når det kommer til barn (med mindre mor selv blir slått, men mødre slår unger like mye som fedre). Og disse tabuene møter også oss med en slik bakgrunn om vi søker hjelp som voksne.
Sigrun — September 4, 2008 @ 6:58 pm:
Korrigert: I løpet av hele 2006 meldte skolen fra til barnevernet om 19 skolebarn som hadde det vanskelig av en eller annen grunn og der barnevernet fattet et vedtak.
abre — September 5, 2008 @ 12:59 am:
Sigrun:
Din kommentar kl. 2:15 hadde havnet i moderasjons-kø, da Blogsome er satt opp til å reagere på bl.a. ordet “incest”. Dette illustrerer jo ironisk nok de tabu-holdningene du nevner.
For ordens skyld: Jeg er helt enig i det du skriver om denne problematikken. Men når jeg sier at det er en egen diskusjon, er det fordi det antakelig involverer så mye mer enn hvordan barnehagene fungerer. Som du selv sier: overgrep er et tabu. Det er noe som preger hele vår kultur. Privatlivets fred er dessuten nokså hellig, og det utgjør dermed enda en barriere. Dessuten vegrer nok ofte skole- og barnehagepersonell seg for å tro vondt om foreldrene, spesielt hvis de har et personlig forhold til dem. Man skal føle seg veldig sikker, tror jeg, før man slår alarm. Dermed kommer tvilen foreldrene til gode, ikke barna.
Men kompetanse og rutiner i barnehager og skoler er helt sikkert viktige faktorer for å komme slike problemer til livs. For selvsagt skal man være oppmerksom på unger som ikke har det bra, og kanskje bør terskelen for å melde fra til barnevernet være mye lavere. Man trenger ikke engang spekulere i årsaker; det kan man overlate til dem.
abre — September 5, 2008 @ 5:41 pm:
Ellers vil jeg gjerne vise til Hjorthens utmerkede gjennomgang, der han har gjort det vi alle burde gjort: sjekke kildene.
Sissel — September 5, 2008 @ 6:33 pm:
God post abre
Mulig jeg misforstår og har lest kommentarene litt for kjapt, men … Det må jo ikke bli slik at mindre robuste barn blir sett på som barn som har spesielle behov. Det er ikke spesielt å være mindre robust når man er barn, det er helt normalt og helt ok.
abre — September 5, 2008 @ 6:45 pm:
Takk, Sissel.
«Det må jo ikke bli slik at mindre robuste barn blir sett på som barn som har spesielle behov.»
Jeg er helt enig. Det er bl.a. dette jeg tenker på med «kontinuerlig spektrum» i kommentar nr. 9. Det er veldig fort gjort å dele inn mennesker i henholdvis normale og avvikende når man har et eller annet system vi skal passe inn i. Barnehagen er bare ett av mange eksempler på det.
Sigrun — September 5, 2008 @ 9:52 pm:
Når jeg snakker om (volds)utsatte barn, tenker jeg ikke på dem som unormale individer eller avvikere, men heller at de kan vokse opp under unormale eller avvikende forhold.
Anja — September 6, 2008 @ 2:55 am:
Heh, dette er en klarifisering (og jeg forstår at jeg som jobber med dette hver dag tenker på det annerledes enn folk som ikke gjør det): Robusthet går ikke på personlighet slik jeg vurderer det, da misforstår dere. Robusthet går på livssituasjon. Alle mennesker er forskjellige og har forskjellig grad av taklingsevne. En vanlig robust unge er en unge som bærer preg av å komme fra et trygt hjem. Han eller hun kan være en løve eller en spurv. De fleste er begge deler av og til. Noen er bare løve nesten hele tiden, andre er bare spurv. De må møtes som de er, alle sammen, og ikke noe ved det er unormalt (noen bruker tre dager på tilvenning, andre har med seg mamma eller pappa i fire-fem uker, begge deler er vanlig og ikke noe rart). Men de har mammaer og pappaer som evner å følge dem opp, også akkurat som de er.
Noen barn har ikke denne tryggheten i bunn. De lever i situasjoner som umuliggjør det, kanskje vil foreldrene gjerne følge dem opp men makter ikke, eller kanskje ligger noe helt annet til grunn. Da har de spesielle behov.
Akkurat hvor noen går fra spurv til et barn ingen tar kampene for, er vanskelig å avgjøre og noe man alltid kan og bør bli bedre på. Hvordan barn har det HJEMME er alltid det viktigste.
Det er det samme med voksne. Vi tåler mer hvis vi har noen på vår side, våre folk. Vi trenger det ikke like mye, men det er fint for oss også!
abre — September 7, 2008 @ 1:38 pm:
Det er en viktig påminnelse du kommmer med, Anja.
Jeg tror man ofte har lett for å se på personlighet som noe konstant og uavhengig av omgivelsene. Dette blir ihvertfall for enkelt når det gjelder barn, som er “in the making”.
Og som du nevner, har vi voksne det også sånn at taklingsevne til en viss grad avhenger av det miljøet vi er en del av. Det samme kan nok langt på vei sies om atferd generelt. At man er sånn eller sånn – i seg selv – blir alltid en forenkling.
Men som Ulvung likevel påpeker: «robuste barn kan klare seg bedre med lite velfungerende foreldre enn de som er sårbare». Det er komplekst.
Krissy — December 27, 2008 @ 2:28 pm:
Hehe.. jeg føler meg nesten erke-konservativ når jeg leser tekstene dine. Du innehar liksom alle de “korrekte” synene i samtiden.
(og det var ikke ment å være provokativt;))
Jeg tror at barn kan har godt av å gå i barnehage: de lærer å sosialisers med andre, osv..’
Samtidig synes jeg at det er litt tidlig å sende spebarn (knapt året) i barnehage, og 8 timers lange dager!- eller så lenge mamman eller pappan er på jobb.
Jeg blew helt sjokka jeg, når jeg så 8-10 spedbarn i sånne krybbestoler, alle samla på ett brett da jeg gikk forbi en barnehage forleden. Det blir for institusjonalisert etter min smak, og lite hjemmekoselig.
det er ikke at rart at ungene blir sytete når de blir henta, og er trøtte og leie etter en lang dag borte.
Jeg synes det er helt ok med dagmamma eller andre ordningenr, jeg!
abre — December 27, 2008 @ 3:43 pm:
Jo, jeg har nok mange “korrekte” (i betydningen vanlige) synspunkter. Og så har jeg noen få ukorrekte (dvs. lite vanlige) synspunkter. Og det er vel akkurat det man må forvente hvis man forsøker å tenke igjennom ting. De fleste synspunkter har jo blitt utbredt fordi de har mye for seg.
Men ellers er poenget mitt her at jeg har synset om barnehager, og at jeg er villig til å endre mening dersom forskning tyder på at de utbredte synspunktene er feil. Og jeg synes også at ett år virker tidlig og at åtte timer er lenge. Men jeg tror likevel at dagmamma ofte er en dårligere løsning.