Floken i nettet

	1) «La dem spise kake»  – Marie Antoinette om de fattige, som manglet brød
	2) «Et godt råd: bli rik!»  – Jacob Winche-Lanche, til fattige Birger
	3) «Jeg sender dem til England, og så bytter jeg ut snippene. Det er klart at hvis alle gjør sånn så vil forbruket gå ned»  – Stein Erik Hagen, om skjortene sine

Svar:
Sitat nr. 1 er neppe autentisk. Det er tvilsomt at det var Marie Antoinette som sa dette, og den virkelige uttalelsen hadde antakelig en annen og mindre kynisk mening. Jacob Winche-Lanche er en fiktiv person. Altså: Ingen er virkelige, unntatt Hagen som bare mangler kontakt med virkeligheten.

Debatten om moteblogging har antydet at en del menn har problemer med å anerkjenne klær som en interesse, på linje med matnyttige og oppbyggelige hobbyer som datamaskiner, fotball og star wars-figurer.

Og vi er nok, jevnt over, mindre interessert i klær enn det kvinnene er. Dette må imidlertid ikke forstås som at vi er likegyldige til hva vi har på oss. Langt ifra! Vi gjør oss bare opp en mening om det på en litt annen måte enn kvinnene. For mens kvinner gjerne har klare oppfatninger om hva de liker, og velger utfra det, tar vi menn utgangspunkt i hva vi ikke liker. Og velger det bort.

Man skulle kanskje tro at vår metode er den mest omstendelige og tidkrevende, men det er faktisk stikk motsatt. For kvinnene har så mye de liker. De løper fra butikk til butikk, faller for det ene plagget etter det andre, og ender gjerne opp med å kjøpe dem alle sammen.

Vi menn trenger ikke tenke på hva som er uaktuelt; vi styrer unna på refleks. Og når vi i tillegg har som krav at plaggene skal passe, ikke koste altfor mye, og dessuten ligge godt synlige i den første og beste klesforretningen vi ramler innom, så gir resultatet som regel seg selv. Enten finner vi noe¹ som er greit med en gang, eller så går vi og tar en øl² i stedet.

«Clothes make the man. Naked people have little or no influence on society»
    – Mark Twain

Se også: Floken moteblogger!

1. Motetips for herrer: Husk at jo mer in klærne er i en periode, desto mer idiotiske virker de når de blir umoderne. Så hvis du ikke kjøper klær oftere enn en gang i året, bør du velge plagg som du kjenner igjen fra sist du var i butikken. Disse blir aldri teite, bare kjedelige. Og kjedelig er helt utmerket.   Lykke til!
2. En utmerket hobby!

Mye å vinne, lite å miste

Fattigfolk for hundre år siden hadde alt å vinne. Spørsmålet var ikke om noe måtte skje, men hvordan. Hos oss gikk det bra. På fredelig og demokratisk vis fikk vi reformer som sikret folk større sosial trygghet og medbestemmelse, og verden ble gradvis et mye bedre sted for de som trengte det mest. Endringene kunne like gjerne skjedd på helt andre måter. Det kunne ha blitt revolusjon. I dag vet vi hvordan det ville gått.

«Nye» ideer, mye å miste

Radikal og konservativ sa vi før, da endringer stort sett gikk i én retning, sånn at begrepene ga mening. I dag er endringene hovedsakelig teknologiske, og uforutsigbare. I politisk forstand er det ikke så mange som vil noe bestemt sted lenger. Vi er i vedlikeholdsfasen, og politikk er redusert til en debatt om finansieringsmodeller.

Folk før oss har oppnådd mye. De har overlatt oss mye å miste. For mye, visst; når det nå ropes på endringer igjen, er det fordi velferden har blitt for dyr. Offentlig sektor eser stadig mer ut, og det er visst ingen ende på det. En stor del av forklaringen er naturligvis at andelen gamle øker, og dermed også andelen syke og pleietrengende. Dessuten kan man behandle stadig flere sykdommer, noe som også krever stadig mer ressurser. Men i tillegg vokser byråkratiet, og mange mener at vi har blitt late og bortskjemte. Det skapes ikke noe nytt lenger. Vi flyter på oljeinntektene, og det kan vi ikke gjøre bestandig.

At det må komme en omstilling er det liten tvil om. Akkurat som for hundre år siden er det ikke et spørsmål om noe må skje, men hvordan. Og da er det klart at det kan være fristende med «revolusjon» igjen. Gjøre noen «radikale» grep: privatisere, selge unna offentlig eiendom. For er det ikke mest rasjonelt å legge naturressurser, velferd og sosiale rettigheter i profesjonelle hender?

«The radical of one century is the conservative of the next»     – Mark Twain

Det er bare det at vi vet hva vi har. Noen vet det ekstra godt, for de har vært med på å bygge det opp. De husker en annen tid. Andre ser derimot på stat og politikk som hindringer. De forbinder offentlige løsninger med ufrihet, og glemmer at disse har blitt til som svar på ufrihet. Ufrihet i «privat regi».

Det er alltid enklest å peke på det som ikke virker så godt. Det er lett å kritisere alt dette sidrumpede, dyre og tungrodde, og forlange «nye» løsninger. Nå er riktignok ikke marked og konkurranse noe nytt – tvert om, det er eldre enn sivilisasjonen selv – men det er så mange flere aktiviteter som kan bli butikk i dag, fordi de grunnleggende investeringene allerede er tatt av fellesskapet, i generasjonene før oss.

Et frislipp kan helt sikkert være det fornuftige i mange sammenhenger. Det gir stort sett billigere varer og tjenester, og noen ganger også bedre kvalitet. Det kan også gi større mangfold. Og vi ser jo hvor fint det har gått med både teletjenester og TV-kanaler, så hvorfor ikke skoler og sykehus? Ja, hvorfor stoppe der, egentlig? Hvorfor ikke f.eks. brannvesen? Eller politi?

Jo, kort sagt: fordi markedet ikke er noe universalverktøy. Det finnes målsetninger som kan komme i konflikt med maksimering av profitt. Det finnes behov som ikke kan oversettes til etterspørsel. Det finnes hensyn som ikke ivaretas av et system basert på økonomisk egeninteresse. Det var derfor andre systemer ble skapt.

Det er alltid lettere å bygge ned enn å bygge opp. Dette bør tilsi en viss tilbakeholdenhet med å avvikle ordninger som har blitt til over lang tid. Privatisering – som annen avvikling – vil i praksis kunne være en irreversibel prosess. Så hva får vi, og hva mister vi?

Relaterte poster:
Grader av grått
Starte for seg selv

Eksternt:
1. En «ulønnsom» offentlig sektor?
2. Utfordringer ved deregulering
3. Svensk undersøkelse kritisk til friskoler (2005)
4. «Fra plan til marked» – om sykehusreformen (2001)
5. Verdens dyreste helsevesen

Zoom ut

Episode fra barndommen: Jeg og noen venner lekte i en sandhaug. Vi måkte sand opp i lasteplanet på en liten lastebil, kjørte denne langs en vei vi hadde laget, tippet lasset, og bygget mer vei. Sånn holdt vi på, fram og tilbake, akkurat som de voksne på anlegget.

Plutselig så jeg det hele utenfra, og leken ble meningsløs: Det måtte da være mye enklere å bare flytte sanden direkte, uten å gå veien om den tungvinte lastebilen?

Vidvinkel

Det kan fort bli en vane å stå slik på avstand, og betrakte. Det gir en følelse av kontroll og overlegenhet å gjennomskue hvordan ting henger sammen – hva som går inn og hva som kommer ut. Men jo mer man står sånn og ser, jo vanskeligere blir det å få øye på noen mening med det hele. Etter hvert frister det rett og slett ikke å delta.

Zoom inn

Skal man finne mening i ting, bør man være forsiktig med å spørre etter «hensikten». For ser man stort nok på det, går den opp i røyk. Mening er noe annet. Det forutsetter tvert om, tror jeg, at man er i stand til å glemme det store bildet, og fortape seg i øyeblikk og småting. Og det er en evne som må holdes ved like.

Se også:
Et nullsumspill
Bakkemannskapet

Kjære etterretningstjenesten!¹ Jeg søker herved på deres utlyste stilling som spion.

Kvalifikasjoner/begrunnelse:

• Høyere akademisk utdanning.
• Kreativ og analytisk.
• Intelligent og etterrettelig.
• Gyldig førerkort klasse B.
• Har høyeste sikkerhetsklarering.
• Enslig.
• Plettfri vandel.
• Politisk interessert.
• Militær erfaring med kryptering og bruk av teleks.
• Erfaring med røverspråk, runealfabetet og ROT-13.
• Behersker engelsk godt.
• Har lest nesten alt av John le Carré.
• Har erfaring med å bearbeide store datamengder på PC. Ganske god på regneark.
• Interessert i lydteknologi. Bør kunne få god dreis på dette med avlytting.
• Er flink til å holde på hemmeligheter.
• Kan konversere om ting jeg ikke har det minste peiling på.
• Pleide å spionere på jentene da jeg var liten.
• Synes det er gøy å kle meg ut.
• Håper på litt slakk når det gjelder helse og fysisk form.

CV og attester blir ettersendt med kurér.

1. For dere leser vel dette?

Alle kan synse om barnehager. Jeg synser sånn:

Jeg er tilhenger av full barnehagedekning. Barnehager er nødvendige for samfunnet og et gode for de fleste barn. Barn som kommer fra gode og trygge hjem får det stort sett bra enten de er her eller der. Noen barn har dårlige foreldre, og for dem kan barnehagen være redningen. Jeg mener at argumentet om at «foreldre må få velge selv» er tom retorikk. Man velger ikke selv, man velger for andre: sine barn. Og enkelte foreldre bør slett ikke få velge «selv».

Det er kvalitetsforskjeller mellom barnehagene. Det må derfor stilles krav, foretas kontroller, og sørges for at de dårlige barnehagene blir gode nok.

Ikke alle barn trives i barnehagen. Noen ganger er det fordi barnehagen ikke er så god som den burde, men ikke alltid. Barn er forskjellige. Spør man personalet får man stort sett vite at alt går greit, men jeg er redd for at man nok ofte kan bli fortalt det man helst vil høre.

Jeg er motstander av kontantstøtten. Delvis på prinsipielt grunnlag; det virker meningsløst å betale ut penger til folk som takker nei til en subsidiert ordning. Det blir litt som å betale folk som velger å ikke ta bussen. Men jeg har også praktiske innvendinger. Ordningen ser ut til i stor grad bli brukt til svart betaling av ukvalifiserte dagmammaer, noe som er en mye dårligere løsning for ungene enn barnehager. Jeg er dessuten ikke enig i at kontantstøtten gir foreldrene valgfrihet. Dvs, den gjør jo det for noen, men ikke alle. Noen har ikke råd til å være hjemme med barna uansett. I tillegg er det sånn at når en av foreldrene blir hjemme, er dette som regel mor, og det er ikke i alle hjem at dette er hennes eget valg.

Sånn har jeg synset og trodd og ment. Men viten har det vært tynt med. Er barnehage det beste for barna? For alle barn? Kan det være skadelig for noen?

Simen Tveitereid har skrevet boka Hva skal vi med barn? Han hevder i et innlegg i Dagbladet at det ikke finnes norsk forskning på dette, og at den utenlandske forskningen blir ignorert. Dersom dette stemmer, er det etter min mening en skandale. For man må gjerne mene at vi trenger barnehagene uansett, og at noen forhold er så viktige at andre forhold må vike, men det bør likevel være en selvfølge at man skaffer seg mest mulig viten på forhånd, slik at man tar beslutninger på et best mulig grunnlag. Og da tenker jeg både på politikernes planer for utbygging, pedagogenes arbeid med å gi barnehagen et innhold, og foreldrenes beslutninger om når de eventuelt vil sende ungene til barnehagen.

Siri Aslaksen har skrevet en kommentar i Dagbladet til Tveitereids artikkel, og spør bl.a: «Burde vi ikke i stedet diskutere hvordan vi skal gjøre barnehagene virkelig gode?» Godt spørsmål. Her er et annet: Hvorfor må det til en artikkel som Tveitereids før dette blir et tema? Jeg er helt enig i at vi bør diskutere innhold, og at vi må gjøre det vi kan for at barnehagene skal bli best mulig. Men da må vi altså ha viten å basere oss på. Ikke bare synsing og meninger.

Tveitereid nevner forskning som viser at nivået av «stresshormonet» kortisol hos 15 måneder gamle barn var dobbelt så høyt i barnehagen som da barna var hjemme. Han viser også til hjerneforskning som tyder på at stress er spesielt farlig for småbarn, da økt kortisol både kan svekke immunforsvaret og påvirke utviklingen av hjernen, slik at barna får varig nedsatt toleranse for stress. Pussig nok spør likevel Aslaksen retorisk hvorfor målinger av kortisol er så mye mer interessant å foreta når barna er i barnehagealder enn f.eks. når de går på skolen.

Nå er det jo ikke sikkert at alle disse forskningsresultatene er like pålitelige og entydige, eller at de uten videre kan overføres til norske forhold, men dette er altså resultater som foreligger. Burde vi ikke undersøke det nærmere?

Aslaksen skriver at hun skulle ønske det var barnehagens innhold som ble tatt opp til debatt, og ikke dens eksistensberettelse. Det siste er også en underlig bemerkning, da Tveitereid slett ikke har tatt barnehagens eksistensberettelse opp til debatt. Han spør om barnehager kan være skadelige for noen av de minste barna. Det finnes altså forskning som tyder på det, og dette burde i det minste inspirere til at vi forsøker å finne ut hvordan dette forholder seg i de barnehagene vi har i Norge i dag, og – dersom funnene blir bekreftet – om vi kan gjøre noe med barnehagene for å rette på problemet. Men da må vi altså undersøke først, og ikke begynne med de «riktige» svarene og ignorere alle vanskelige spørsmål.

Dersom det skulle vise seg at noen barn har det vondt i barnehagen og/eller tar skade av å være der, uansett, må vi finne på andre løsninger for disse barna. Og i såfall kan det jo hende at f.eks. jeg må revurdere mitt syn på kontantstøtten, og konkludere med at ihvertfall noen trenger en slik ordning. Om ikke akkurat i dagens form, så kanskje noe lignende.

For dette er ofte konsekvensen av ny kunnskap: at man må endre mening. Kanskje det er derfor noen ikke er så opptatt av forskning?