Floken i nettet

Det er opplest og vedtatt at den norske skolen er for dårlig. Jeg er helt enig, og har pleid å terpe på det selv. For det er mye som bør rettes på.

Men når så dette er slått fast, om og om igjen, burde vi kanskje heller fokusere på mulighetene til å gjøre ting bedre? En del av den politiske debatten om skolen ser ut til å handle mest om å idiotforklare sine motstandere, og score billige poeng. Da blir det naturligvis viktig å gjenta elendighetsbeskrivelsene ofte. Men dette er neppe konstruktivt. Tvert om.

For det første hjelper det neppe på rekrutteringen til læreryrket når skolen hele tida svartmales eller latterliggjøres i offentlig debatt. Dessuten tror jeg det gjør noe med både lærere og elever når de stadig får høre at alt blir bare verre og verre. Motløshet er et dårlig utgangspunkt for forbedringer.

For øvrig har foreldre og elever også et ansvar. Det blir veldig lettvint å fraskrive seg dette når det er sosialt akseptert å skylde på «den håpløse læreren» og «dagens elendige skole».

Framfor alt må vi unngå å overføre de negative holdningene til barna. De fleste barn begynner på skolen med lærelyst og pågangsmot. En god skole er en som tar vare på denne innstillingen. Det oppnår vi ikke ved å framstille skolen som et håpløst prosjekt i barnas påhør.

Det har vært nevnt som en viktig faktor at respekten for læreren må gjenopprettes. Og at vi trenger mer disiplin. Begge deler starter faktisk hjemme. Hva sier du om skolen ved frokostbordet?

«Jeg er ikke opptatt av ideologi», sier noen av dem som mener å ha et pragmatisk syn på politikk. For enkelte oppfatter nok ideologier først og fremst som rigide modeller basert på en eller annen idé om et idealsamfunn.

Etter min mening er ikke en ideologi noe annet enn en samling ideer om hvordan samfunnet bør fungere – et innbyrdes konsistent sett av standpunkter, basert på noen grunnleggende verdier. Det trenger ikke slutte på -isme. Det trenger ikke engang ha noe navn. Poenget er at man har en forestilling om hvordan samfunnet helst bør være, og at ens meninger i enkeltsaker henger sammen.

Man kan likevel være pragmatisk. For noen saker er jo viktigere enn andre, og absolutt alle saker har flere sider. Derfor veier man ulike hensyn mot hverandre, og derfor inngår man kompromisser når man må. Men da er det desto viktigere å ha noe å styre etter. Verdier. Ideologi.

Så kan man spørre om det er mulig å være uten noen ideologi, hvis vi legger en slik fortolkning til grunn? Jada, det er det. Jeg kommer på tre varianter i farten:

Den nihilistiske: Man avviser alle moralske problemstillinger, og handler utfra innfall, tilfeldigheter og tilfredstillelse av umiddelbare behov.

Eksempler: Dyr og despoter

Den holdningsløse: Man gjør seg ikke opp noen egne meninger, og innretter seg i stedet etter andres forventninger.

Eksempler: Barn og bevisstløse

Den populistiske: Man tar stilling til enkeltsaker, gjerne basert på følelser og stemninger i øyeblikket. Man gjør imidlertid ikke noe forsøk på å se flere saker i sammeheng, eller å begrunne sine standpunkter i mer generelle holdninger. I stedet viser man gjerne til «sunn fornuft» – en slags universell, politisk magefølelse.

Eksempler: FrP og fyllerør

Se også:
Ideologi for dummies
Mitt politiske ståsted

På grunn av ferieavvikling har jeg blitt hengende noe etter i de viktigste sakene og debattene, men nå begynner jeg omsider å komme ajour:

• Livsvisdom. Stylisten Jan Thomas mener at de tar grundig feil som tror jobben hans bare dreier seg om det ytre. Det må starte i det indre, sier han. Med selvtillit og ro. Og tarmskylling.
• Kremmerne kommer! Det som for noen er en meningsfylt aktivitet, er for andre primært en mulighet til å tjene seg rik. Denne gangen er det blogging. Det burde kanskje være et hint at bloggere som har skrevet godt i årevis stort sett ikke har hatt nevneverdige inntekter av det, men neida; kremmerne vet hva som skal til. Hype og overdrivelser! Reklame – gjerne istedenfor innhold. Bilder av jenter i pene klær. Bilder av jenter uten klær. Med andre ord: mer av det samme gamle, men nå altså med merkelappen «blogg».
• Høyttenking. Tenkerne i tenketanken Civita tenker og tenker. Kristin Clemet, f.eks, har kommet fram til at fri innvandring er både smart og riktig. Hun vil «sannsynliggjøre det som høres helt uvirkelig ut å gjøre», som hun sier. Jeg vet ikke om hun har fått med seg at ideen har vært jevnlig debattert i årevis, men det spiller kanskje ikke så stor rolle? Blant de «nykonservative» blir jo gamle tanker som nye. Det er tross alt det konseptet går ut på. Hun slipper heldigvis å få testet ideen i praksis, ettersom «nabolandene opprettholder sine stengsler».
• Moral. En amerikansk politiker har vært utro mot sin kone. I USA mener man visst at sånt er en viktig del av nyhetsbildet.
• Snobbe-test. Jeg har tatt Hege Ulsteins «er du en ufordragelig snobb uten snev av selvinnsikt»-test. Jeg er glad for å kunne si at jeg strøk jeg med glans! NB: Vær oppmerksom på at testen er kamuflert som en omtale av FrP-velgere. Flokens etiske retningslinjer forbyr meg å linke, men Ulstein jobber altså i Dagsavisen. Ihvertfall gjorde hun det så sent som 2. august.

Sånn! Nå kan høsten komme.

Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde blitt tagget av Arvid, til et dobbelt-meme. Og det passer jo bra, siden jeg fremdeles er i feriemodus og litt lat på skrivefronten:

1) Grip tak i nærmeste bok, slå opp på side 123, og kommenter setning nummer 5, 6 og 7.

Det er ikke godt å si hvilken bok som er nærmest, da de som står i hylla rett bak meg er omtrent like langt unna, alle sammen. Så jeg velger den siste jeg har lest ferdig: «The Art of Fiction» av John Gardner. Utdraget lyder:

«He’d said long ago that all fiction should begin ‘Once upon a time…’ and by an ingenious trick had begun his Portrait of an Artist on that formula. He’d long since offered his memorable metaphore on the unobtrusive artist imitating God. He was pointing out, in short, an important truth, a truth his disciples both early and late, from Faulkner and Dos Passos forward, have too often refused to hear.»

Boka er ei slags håndbok i skjønnlitterær skrivekunst, og kan absolutt anbefales. Utdraget er fra et kapittel om «common errors», i dette tilfellet såkalt mannered writing. Personen det vises til er James Joyce, som på sine eldre dager mente at litteraturen – både hans egen og ellers – hadde tatt en gal retning: forfatterne viste seg fram og briljerte, og kom i veien for teksten.

2) List opp fem sanger som du hører på, og liker akkurat nå.

Jeg har det ikke sånn at jeg liker noen sanger «akkurat nå», og andre sanger senere. Smaken min har ikke endret seg vesentlig de siste 25 årene, og jeg hører på gammelt og nytt om hverandre. Det er veldig sjelden jeg spiller samme låt eller samme album flere ganger i løpet av noen få uker. Men poenget er kanskje å anbefale til andre? I såfall velger jeg litt tilfeldig fem låter/stykker jeg liker fra forskjellige sjangere, og som kanskje ikke blir spilt på radioen til daglig:

• Brad Mehldau Trio: Unrequited (fra «Art of the Trio, vol.3», 1998)
• Bjørk: Pleasure Is All Mine (fra «Medúlla», 2004)
• Emerson, Lake and Palmer: Trilogy (fra «Trilogy», 1972)
• David Sylvian: When Poets Dreamed of Angels (fra «Secrets of the Beehive», 1987)
• Maurice Ravel: Introduksjon & Allegro (1906)

Hvis «sang» skal forstås bokstavelig, altså med vokal, kan jeg jo bytte ut første og siste med f.eks:

• Helen Merrill & Clifford Brown: What’s New (1954)
• Joni Mitchell: Little Green (fra «Blue», 1971)

Og dermed fikk jeg lurt inn to til. Stafettpinnen går til den som måtte føle seg kallet.