Floken i nettet

– Har du forstått reglene?

– Jeg tror det.

– Greit, da kan du begynne. Kast terning!

– Sånn …

– Fint. Du er tre år, og ei bølle dytter deg oppi en søledam. Hva gjør du?

– Eh …

– Du må trekke kort.

– OK, jeg tar det grønne.

– Da er du seks år og skal begynne på skolen.

– Men hvordan gikk det med dyttingen?

– Det er uten betydning. Glemt for lenge siden. Du er seks år og skal begynne på skolen. Kast terning!

– OK … det ble en sekser.

– Se der, ja! Du gjør det bra, og du får venner. Rykk fram to plasser… sånn, ja. Nå er du er tretten år og forelsket! Trekk kort!

– Da tar jeg det røde.

– Oppsann! Hun vil ikke ha deg!

– Pokker …

– Vel, sånn kan det gå. Nå er du atten og har eksamen. Du lurer fælt på hva du skal bli.

– Hmm … det blå?

– Du må kaste terning.

– OK … det ble en treer.

– Da er du tretti år, og…

– Tretti? Jeg var jo nettopp atten? Hvor ble det av tjue-åra?

– Dem har du tapt.

– Tapt?

– Du er førtifem år og lei av jobben din…

– Førtifem? Men …

– Du er førtifem år og lei av jobben din. Du ser deg om etter en ny.

– Jeg tar … eh …

– For sent! Du mister sjansen, og må gå rett til pensjonsalderen!

– Jammen … jeg var ikke klar!

– Du er sekstifem år og har pensjonert deg. Trekk kort!

– Det gule?

– Aj aj, det betyr sykdom! Men du kommer deg igjen, og får ekstra-kast!

– OK … sånn!

– Fint. Nå er du åttifem og dårlig til beins. Du skal velge eldrehjem.

– Åttifem?!

– Og tunghørt! Og glemsk!

– Jeg, jeg …

– Ikke nøl! Tida går!

– Vent … jeg …

– For sent! Du er ute!

– Vel, hvor mange poeng ble det?

– Beklager, men spillet er poengløst.

Hva er det egentlig med unger som skriker når de leker? Altså ikke gråter, eller roper, men skriiiker – et skingrende «IIIIIIIIIIIIIIIII!» – så høyt de bare klarer. Gjerne godt over smerteterskelen til … la oss si en tilfeldig nabo som sitter på balkongen i sommerværet med et glass vin og ei god bok.

Jeg får vel skynde meg å understreke at jeg ikke snakker om de aller minste. Det blir noe annet. De skal bli kjent med stemmen sin, prøve ut grenser, osv. Det skjønner jeg. Neida, dette er store unger på åtte – ti, gjerne eldre, og noen av dem hyler i ett sett. Det spiller ikke noen særlig rolle hva leken går ut på, heller, men det blir visst ekstra ille hvis det er vann involvert.

Jeg antar at de ikke skriker sånn innendørs, ikke engang i dusjen. Jeg har ihvertfall hørt foreldre formane ungene sine om «innestemme» og «utestemme». Dette er imidlertid mer helt-alene-i-skogen-stemme. Strandet-på-øde-øy-stemme. Men den passer vel egentlig ikke noen steder, med mindre man blir torturert.

Og jada, jeg har også vært barn en gang. Jeg stusset på akkurat det samme da, husker jeg. For det virker som det stort sett er jentene som skriker. Ihvertfall hvis vi ser bort fra de minste. Kan det være snakk om en genetisk kjønnsforskjell? Et kvine-gen?

Bloggeby midtsommers er et søvnig sted. Gatene ligger øde. Knapt et menneske er å se. Selv bloggekattene, som en stund var så tallrike at det ble snakket frampå om skuddpremie, holder seg mest i skjul. De myser skeptisk fra gamle arkiver, og venter på bedre tider.

I enkelte strøk av byen kan man ennå oppleve en viss aktivitet. De mest iherdige holder stand, og prøver å holde butikken i gang. Men de fleste har dratt sin vei. De har annet å gjøre. Reise. Bade. Feste. Forelske seg. I beste fall slenger de innom en gang iblant, og legger igjen en lapp om hvor fantastisk de har det.

De travle kafeene, hvor det inntil nylig gikk livlige diskusjoner om politikk og livssyn, står nå tomme. De lukter innestengt og støvete, og dovne fluer surrer i vinduene.

~

The private eye…

Mannen som satt alene i baren var vant til tørke. Nå hadde han forskanset seg med en drink og en skål billige metaforer, mens han skriblet fraværende i en notatbok. Innimellom stoppet han opp. Tenkte seg om. Irritert rev han ut et ark og krøllet det sammen. Han bannet lavt. Hva visste vel han om noe som helst?

Han hadde alltid sett på seg selv som en outsider – en som kunne betrakte det hele utenfra, uten å bli involvert. Da byen vrimlet av mennesker hadde han holdt seg i bakgrunnen, sneket seg fram i smugene og gått sine egne veier. Joda, han hilste høflig når det ble forventet, han var ingen uvennlig mann, men han hadde aldri villet forplikte seg. Ønsket ikke å være en del av noe. For egentlig hørte han jo ikke til her?

Men med stillheten kom tvilen. For nå, etter at de fleste hadde dratt, ble det desto klarere for ham hvordan allting hang sammen. Tråder, viktige forbindelser … knuter i nettet. Og han var selv innblandet! Han sukket, og skjenket seg en drink til. Han ville nok aldri klare å forlate denne byen.