Takk for respons. Jeg blir imponert over at noen gidder å lese hele.

«Jeg ser ham, Solstad, som en representant for generasjonen som var, og som har sine verdier i en annen kontekst enn den yngre generasjon.»

Det er sikkert riktig. Solstad er dessuten en desillusjonert elitist, som føler at de viktige tingene har vanskelige kår i dagens samfunn. Og, hvis vi først skal trekke inn Solstads bakgrunn som relevant, han har også vært en ivrig forsvarer av en totalitær tankegang.

«Og at det i vår “nettkultur” nettopp viser seg at mange bruker nettfriheten til å mobbe andre.»

Det er sant, og det er veldig viktig at dette debatteres. Ellers er jo dette blant de tilfeller som kan rammes av eksisterende juridiske begrensninger i ytringsfriheten.

Men vi har i vår kultur hatt et nokså skarpt skille mellom å sjikanere individer, for det de er (kjønn, rase, legning, lyter), og det å kritisere eller gjøre narr av ideer som mennesker representerer eller gir sin tilslutning til (ideologier, livssyn og religion). Jeg mener noe er veldig galt dersom vi begynner å gjøre unntak fra dette for en bestemt gruppe, spesielt dersom dette skjer som følge av trusler. Men det er like feil dersom dette skjer fordi «fornærmede» selv får definere hva som er krenkende. For hvor skal i såfall grensene gå? Uansett grunn er dette en farlig utvikling som kan legge lokk på viktig kulturkritikk.

«Og man kan diskutere hvorvidt denne trangen til å gjøre narr er en plausibel side av ytringsfriheten, som vi ville dø for å forsvare.»

I såfall synes jeg man har misforstått poenget. For det er ikke bestemte ytringer eller bestemte motiver man bør forsvare. Det er retten, i prinsipp. Gitt generelle begrensninger, som nevnt, men ellers uavhengig av ytringenes innhold. For hvor ender vi dersom noen skal ha rett til å vurdere, i hvert tilfelle, hva som er barnslig, intelligent, viktig, tåpelig, unødvendig, osv?

For øvrig mener jeg at det blir altfor enkelt å hevde at disse karikaturtegningene bare var et uttrykk for å ville gjøre narr. Men siden jeg mener at ytringsfriheten er en prinsipiell sak, blir diskusjonen av selve ytringene en separat diskusjon. Den har jeg tatt tidligere, bl.a. her.

Ja, jeg leste Rustads posting, og har tatt med et par av de samme sitatene. Det ble langt og detaljert, dette, men jeg ønsket å få fram helheten, og kommentere det jeg oppfatter som det underliggende budskapet. Og, ikke minst: vise hva Solstad faktisk skriver.

«Jeg blir bare stående igjen, målløs og undrende, over at Solstad har greid å skaffe seg en så stor beundrerskare og at det fortsatt er mange som forsvarer ham.»

Solstad er ikke dum. Han spissformulerer, han er vag, han er drøy og han bruker humor. Akkurat sånn at man kan lure på hva som er bokstavelig ment. Jeg ser at f.eks. Flimre oppfatter essayet som litteratur, og har kommet til stikk motsatt konklusjon av meg.

Jeg har valgt å ta på alvor det han skriver.

Takk for anbefaling, forresten!

Dette Solstad sier om at store verker overlever uansett:

«Det har ikke lykkes makthaverne å destruere ett eneste betydelig verk. I hvert fall ikke som vi vet om.»

Dette faller jo på sin egen idioti, unnskyld uttrykket. Kan dette være seriøst ment?

Ellers ser jeg du har samlet et godt knippe spydigheter og ondskapsfulle kommentarer, hvorav mange ble gjengitt hos document.no i “Friheten er en borgerlig hore”. Slike kommentarer fortjener vel knapt nok noen reaksjon og er i hvert fall ikke egnet til å å overbevise meg, dersom det skulle være en målsetting.

Jeg blir bare stående igjen, målløs og undrende, over at Solstad har greid å skaffe seg en så stor beundrerskare og at det fortsatt er mange som forsvarer ham.