En 17. mai-tale
De edsvorne Eidsvolls-mennene
skrev loven i 1814.
Stolte la de ned pennene,
skålte i vin av den fineste sorten,
og trykket hverandre i hendene
før de skiltes, fornøyde, ved porten.
Stoltheten vokste med årene;
folk sverget til egen skikk.
Dagligliv rundt om på gårdene
ble opphøyet til nasjonalromantikk,
og noen og hver tok til tårene
av den helnorske kunst og musikk!
Lenge var allting fredelig,
så kom svensker og truet med våpen.
For nordmenn var dette forsmedelig.
Ja, begeret var breddfullt, og dette var dråpen.
Det kunne ha endt begredelig,
men for lovens bokstav ble det dåpen.
Vår frihet og fred var ukrenkelig.
Det trodde og hevdet vi lenge.
Men selv intet skip er usenkelig,
og en dag begynte selveste verden å krenge.
Så hendte det som var utenkelig,
og livet kom helt ut av gjenge.
For navnløse menn kom marsjerende;
marionetter, som tenkte i takt.
Deres herskere, blindt agiterende,
gjorde løgner til sannhet, beseglet med makt.
Og noen fant slikt imponerende,
men av flest ble de møtt med forakt.
De hadde sin støtte der hjemme,
hvor en gnist hadde startet en brann,
hvor et ydmyket folk ga sin stemme
til en fører som hevdet å elske sitt land.
De «fremmede» ble til de slemme,
og all makt ble til rett ved én mann!
Til slutt ble de slått, marionettene,
og den frykten som bandt dem ble brutt.
Våre håp i de mørkeste nettene
ble til virkelighet – marerittet tok slutt –
og vi tok igjen taburettene,
mens de svikefulle ble skutt.
Men hvor kom de da fra, alle tanker
om den reneste rase og ætt?
Og forakten for alskens skavanker;
hvordan kunne man godta den sterkestes rett?
Hva fikk levende hjerter som banker
til å dømme og hate så lett?
Kan det hende at dypt i oss alle
bor et dyr bak en dør på klem?
Et fastlenket beist bakom skallet,
som blir sterkt når vi deler i «oss» og i «dem»,
og som håper at lenker skal falle,
slik at villskapen slipper frem?
Feir dagen, sving flagg og girlandre,
men husk hvilken lærdom vi fant:
at fred og respekt for hverandre,
det er det vi bør feire og holde for sant,
ikke myter om «oss» og «de andre»,
for hvem var det da som vant?
Ellers, i år som i fjor…
frr — May 17, 2008 @ 10:27 am:
Og hvilken tale. Jeg kom rent i feststemning
abre — May 17, 2008 @ 10:36 am:
Det var jo hyggelig.
Anathema — May 18, 2008 @ 1:09 pm:
Så fin tale! Jeg gir meg ende over når det gjelder hvor allsidig du er - rime kan du også!
abre — May 18, 2008 @ 1:19 pm:
Takk for det.
Joda, det må være litt høytidelig og gammeldags på 17.mai, vet du!
Ellers har jeg kommet litt bort fra denne hobbyen. De fleste rimene som ligger på bloggen er flere år gamle. Dette også. Det hender jeg prøver å skrive litt mer «seriøse» dikt, men da blir det bestandig uten rim og rytme.
Posthumanist — May 19, 2008 @ 11:17 pm:
Velskrevet tale.
abre — May 19, 2008 @ 11:33 pm:
Takk! Og velkommen hit.