Siling og sensur
Jeg har dessverre ikke fått lest Dag Solstads essay om ytringsfrihet i dagens nummer av Samtiden. Det er ikke lagt ut på nett, og siden jeg bor i provinsen har jeg ikke tilgang til slike tidsskrifter idet de kommer ut.
Men Aftenposten gjengir noen enkeltutsagn som jeg synes høres nokså merkelige ut. «Ytringsfriheten er ikke et umistelig gode», hevder Solstad. «Den trenger ikke vernes i fredstid». Kanskje han mener at ytringsfriheten kan gjenopplives når vi eventuelt får bruk for den? Det virker også pussig at han for å vise at ytringsfriheten har blitt en «hellig idé», bruker et eksempel som rammes av allerede eksisterende begrensninger i lovverket.
I dagens intervju med Solstad i Dagbladet er det egentlig lite som tyder på at han er noen motstander av ytringsfriheten. Dvs, han sier at han er det, men svarer likevel nei på om han vil forby ytringer. Såvidt jeg kan skjønne er det ikke ytringsfrihet han her argumenterer mot, men mangel på selvkritikk og redaktøransvar. Han mener f.eks. at man burde latt være å trykke Muhammed-karikaturene. Det er det selvsagt helt greit å mene. Så kan andre, som f.eks. meg selv, være uenig. Og så kan man diskutere det, helt fritt og åpent. Ytringsfrihet.
Begrensninger i ytringsfriheten er noe annet. Det betyr at man blir forsøkt hindret i å ytre seg, enten ved lovforbud eller gjennom trusler og tvang. En slik situasjon var riktignok foranledningen til trykkingen av karikaturene, men svært få har tatt til orde for at avisene burde hindres i å trykke dem. Og det gjør altså heller ikke Solstad, såvidt jeg forstår.
Nei, det er visst tidsånden han er imot. For det går jo nedover med verden, slik det alltid har gjort. Det er så fryktelig mye dårlig, folk er så lite selvkritiske, og begreper som privatliv og intimsfære er visst gått helt av moten. Og så er det jo så mange amatører som slipper til, og så mange profesjonelle som er amatører. Jeg skjønner jo at sånt går inn på et åndsmenneske.
Men det virker som Solstad roter med begrepene. «Før hadde man redaktører som vurderte ytringene», sier han. Ja, i avisene. Her har han et poeng. Avisene bør ta sitt redaktøransvar på alvor, også på nett. Det at informasjonen er elektronisk er ingen unnskyldning for å være holdningsløs. Det samme gjelder selvsagt radio og TV. Men ikke all offentlighet skal redigeres. Og her er det ytringsfriheten kommer inn: usilte ytringer skal også kunne fremsettes. Sånn var det jo før også; ytringsfriheten er tross alt eldre enn både TV og internett. Almuen har alltid ytret seg i offentligheten. Man har stilt seg på sine såpekasser og sagt sin hjertens mening. Man har diskutert fritt med kjente og ukjente – på gata, på puben, i forsamlingslokaler og på arbeidsplassen. Med internett har det nå også blitt mulig for alle å ytre seg skriftlig og digitalt. Substans og saklighetsnivå er naturligvis svært varierende, som det alltid har vært.
Internett som helhet kan ikke sammenlignes med en redigert avis, men snarere med det totale «offentlige rom», inkludert møteplassene mellom alminnelige mennesker. På nettet er det kanskje noe lettere å snuble over ytringer man ikke liker enn det er ellers i verden, men tydeligvis ikke verre enn at Solstad helt fint har greid å unngå det. Han har nemlig aldri lest en blogg. Her er han i «godt» selskap blant kritikerne av nettkulturen: de kritiserer gjerne det de ikke har lest. Ja, de plages til og med av det de ikke har lest.
Solstad hevder at ugjennomtenkte meninger ikke er noe hellig som man bør forsvare. Jeg er helt enig, og jeg har vel aldri hørt om noen som mener noe annet, heller. For det er ikke meningene som er hellige, og som bør forsvares. Det er retten til å ytre dem. Jeg har litt vondt for å tro at Solstad ikke ser denne forskjellen. Jeg har også vondt for å tro at han ikke innser det helt grunnleggende, nemlig at friheten til å ytre det dumme og ugjennomtenkte er en forutsetning for at de viktige ytringene skal kunne være fri.
Men alt trenger selvsagt ikke å stå i avisen.
Denne posten er også publisert på gruppebloggen Ytring
Se dessuten: Den farlige middelmådigheten
