Du har sikkert rett, både når det gjelder Trond-Viggo og monarkiets slitestyrke.

Eidsvåg-parodien må jeg sjekke senere. Jeg er bortreist for tida, og PCen jeg bruker kan dessverre ikke vise videoer.

Men monarkiet består nok lenger enn de gjør.

Sånn apropos “hele Norges”: det skjærer mindre enn ventet i http://youtube.com/watch?v=tNoy-E2Wi1E , men det er sannsynligvis bare fordi språkøret mitt nettopp hadde hørt programlederen prøve seg på bergensk med a-endelse.

Dødt løp, og mildt sagt laber valgdeltakelse. Og mens jeg helst vil ha verken-eller, ser tanketom og Weinberg ut til å ville ha i pose og sekk. Det spørs om republikken er liv laga her på berget.

Torgersen melder seg på. Her er ingenting avgjort.

Jonas Gahr Støre var tidligere en sterk kandidat, men han røk dessverre ut på denne saken.

«Arne Bendiksen 4 prez!»

Notert!

«Kongen (eller en eventuell president) har en viktig funksjon til i den norske parlamentarismen, nemlig som sikkerhetsventil.»

Joda, noen må ha en slik funksjon. Jeg ser den.

«Som Fjordfitte nevnte så er representasjon også en svært viktig del av internasjonalt diplomati, selv om vi med vår norske kulturelle ballast kan synes at det minner om et skuespill.»

Dette er sikkert viktig. Jeg må imidlertid innrømme at jeg har store problemer med å ta slikt på alvor. Jeg får skylde på ballasten.

«Den største utfordringen tror jeg er å finne en god valgordning.»

Vel, nå er vi jo godt igang her.

Det kommer sikkert av at Tigerungen spiller Tenke sjæl stort sett 12 ganger i døgnet, så jeg er indoktrinert.

Jeg så ikke den forrige posten din før du lenket til den nå, men siden det ser ut som den har dødd ut nå fortsetter jeg debatten her da noe av det jeg har å si er relevant her også.

Kongen (eller en eventuell president) har en viktig funksjon til i den norske parlamentarismen, nemlig som sikkerhetsventil. Siden han må signere alle resolusjoner samt sanksjonere lover vedtatt av Stortinget har han i praksis vetorett. Dette er viktig for å unngå et hypotetisk scenario av flertallstyranni der ett parti beholder 2/3 flertall i Stortinget over to perioder, lenge nok til å endre Grunnloven for å bevilge det aktuelle parti eller en assosiert person diktatorisk makt. Som jeg har sagt før: Man kan ikke være for sikker når det gjelder å beskytte demokratiet.

Som Fjordfitte nevnte så er representasjon også en svært viktig del av internasjonalt diplomati, selv om vi med vår norske kulturelle ballast kan synes at det minner om et skuespill. Symboler har fortsatt stor betydning rundt om i verden, enten man liker det eller ikke. Derfor er det praktisk at en person har dette som heltidsjobb, slik at statsministeren kan konsentrere seg om jobben sin her hjemme.

Og det er spesielt i forhold til dette at jeg er villig til å gå på akkord med noen av punktene i din liste; spesielt det første. Jeg har også som republikaner blitt møtt med argumentet om at hvis vi ble republikk ville Carl I. Hagen/Kjell Magne Bondevik/Per Kristian Foss blitt president. Men etter å ha tenkt litt over dette så har jeg ikke så store problemer med det. Selv om jeg er veldig uenig med dem politisk så er de alle høflige og velartikulerte personer, som sikkert kunne fungert godt som rene galleonsfigurer på tur i utlandet. De kunne jo selvfølgelig være troendes til å gjøre en brøler en gang iblant, men fordelen med republikken er jo at de i så tilfelle kan kastes ved neste valg. Og dessuten: Oppfatningen om at galleonsfiguren ikke skal ha kontroversielle meninger er jo farget av dagens ordning. Jeg tror demokratiet fint kan tåle en fargerik person på toppen, så lenge man er klar over at de ikke har for mye makt. Thorbjørn Jagland har jo strukket grensene for Stortingspresidentens rolle uten at jeg synes det har skadet det politiske systemet.

Den største utfordringen tror jeg er å finne en god valgordning. Fjordfitte skrev også at man ville “bli plaget med en meningsløs og klisjefylt valgkamp om embetet med jevne mellomrom”, og jeg ser problemet. I andre land (f. eks. Tyskland) er det forskjellige konstellasjoner av parlamentet og valgte lokalpolitikere som velger presidenten, men det blir jo litt som bukken og havresekken i lys av min oppfatning av presidenten som sikkerhetsventil. Kanskje et valgkollegium bestående av landets ordførere ville fungere, siden de står et stykke unna sentralmakten? På den annen side, så ville kanskje et klisjefylt sirkus hvert fjerde år skape blæst om et ellers traust kommunevalg og føre til høyere valgoppslutning om begge. Diverse valgforskere har sikkert tilbakevist dette flere ganger, men jeg kaster det nå ut i luften likevel.