Definisjoner og avmakt
Marte Michelet i Dagbladet er bekymret over økende «islamofobi» og rasisme. Og det er det selvsagt all grunn til å være, dersom slike holdninger faktisk har blitt vanligere. I enkelte europeiske land stemmer nok dette, ihvertfall. Michelet er også bekymret over at kjente islamkritikere i Norge ikke tar tilstrekkelig avstand fra «brune krefter». Også det med god grunn, i noen tilfeller.
Personlig er jeg bekymret over visse holdninger i islam, til bl.a. kvinners rettigheter, homofili, straff, vold, og ikke minst: til demokrati og det sekulære samfunn. Jeg er videre bekymret for at vi som kritiserer islam for slike ting kan havne i bås med det Michelet kaller «brune krefter». Uten god grunn.
Mest bekymret er jeg imidlertid over at mennesker som ellers er opptatt av demokrati, ytringsfrihet og likestilling er stumme når det er muslimske miljøer som utfordrer disse verdiene. Eller enda verre: at de unnskylder det, snakker om «gjensidig respekt for verdier», og deler ut priser for forvirrede aviskronikker.
Frykten for rasisme og islamofobi har nemlig en lei bieffekt: Den gir enkelte en fryktelig forenklet virkelighetsoppfatning. Det er ikke uvanlig å høre argumenter i retning av at man må definere alt det gale ved islam som ekstreme unntak, eller så er man rasist. Mange er også ute av stand til å skille mellom hets/rasisme mot mennesker på den ene siden, og kritikk/satire/fordømmelse av religion og ideologi på den andre.
Jeg stusser også litt over Michelets egen virkelighetsoppfatning. Hun skriver:
«Det kreves aldri at Storhaug og Co. skal ta avstand fra sine åndsfrender, fra rasistiske former for islamkritikk eller fra voldelige angrep på muslimer.»
Jeg synes dette er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det kan jo hende at Michelet sikter til kommentarene i Dagbladets nettdebatter, siden hun nevner disse. I såfall skal jeg ikke uttale meg, for de har jeg sluttet å lese (bl.a. på grunn av den rasismen Michelet advarer mot, og som hennes egen avis ser det som sin oppgave å være talerør for). Men ellers blir jo Hege Storhaug imøtegått på sak og argumentasjon hele tida, og hun blir stadig beskyldt for tvilsomme holdninger. (Se f.eks. artikler hos SOS Rasisme, Ny Tid, Dagbladet, VG, og Klassekampen.)
Henrik Thune (NUPI-forskeren som tidligere har forsøkt å diskreditere islamkritikerne ved å stemple dem som «nykonservative») går enda lenger. Han mener at det er mennesker som Hege Storhaug som sitter med «definisjonsmakten», mens de mer nyanserte, som han selv, ikke «slipper til». Tenk det: han slipper ikke til!
Det er altså «Storhaug & Co.» som setter dagsorden (til tross for at Storhaug jevnlig blir tatt for å overdrive og forenkle, og stadig blir kalt rasist), mens både politiske kommentatorer i dagspressen og forskere i NUPI sliter med å få fram synspunktene sine. Tatt i betraktning at alle faktisk slipper til, kan man jo i såfall lure på årsaken. Jeg tror ikke det skyldes at Hege Storhaug er spesielt overbevisende, for å si det sånn.
Michelet skriver videre:
«Men problemet i dag er ikke at det ropes “islamofob!” i tide og utide. Problemet er at den voksende islamofobien får være i fred.»
Det ene utelukker selvsagt ikke det andre. Det kan til og med tenkes at de to henger sammen. For hvem er vel redd for ulven hvis det ropes i tide og utide?
F.eks. ser Michelet selv ut til å være lite villig til å skille mellom hets og legitim kritikk av islam i sin kronikk Brun feminisme, som ble trykket i Dagbladet på kvinnedagen. Her får man nærmest inntrykk av at det er hets pr. def. dersom man kritiserer islam for å være kvinneundertrykkende, og at dette gjør kritikeren medskyldig i at undertrykkelsen øker.
Men hvis det faktisk er slik som Michelet antyder – at islamkritikken i norsk offentlighet domineres av aktører med forbindelse til høyrepopulister og rasister – hva bør vi i såfall gjøre med det? Jo, da må naturligvis vi islamkritikere som ikke for noen pris vil assosieres med de «brune», også heve stemmen, sånn at ikke denne viktige saken kuppes og ødelegges av mennesker med en annen agenda. Og så må vi forsøke å få fram det som burde være selvsagt: at man både kan ta avstand fra rasisme og fra menneskefiendtlige holdninger i islam, og det av nøyaktig de samme grunnene. For verdier som demokrati og likestilling må forsvares konsekvent, enten angrepene kommer fra rasister, fascister, kristne eller muslimer.
Så får vi bare krysse fingrene og håpe at politiske kommentatorer som Marte Michelet ikke bommer altfor grovt når de skal «sette halen på grisen». For om de ikke har definisjonsmakt, er det ihvertfall ingenting å si på viljen.
Sisyfos — March 18, 2008 @ 9:35 pm:
Jeg har bare lyst til å si at din kommentar Definisjoner og avmakt er noe av det beste jeg har lest i sakens anledning. -Klartenkt og velformulert, takk skal du ha.
abre — March 18, 2008 @ 9:39 pm:
Takk, det var veldig hyggelig!
Cassanders — March 18, 2008 @ 9:45 pm:
Jeg synes det er nokså åpenbart hvem det er som har hatt definisjonsmakten de siste 20 årene. Det er i hvert fall ikke ikke det utdefinerte “brungrumset” fra folkedypet.
For ordens skyld, jeg finner også kommentarspaltene i avisene nokså deprimerende for tiden, og gremmes over kunnskapsløsheten og noen av de holdningene som fremkommer. Men vi må vel heller ikke glemme at ikke alle samtaler skal føres i elfenbenstårnet og på elfenbenstårnets prinsipper?
Men i all sin motbydelighet var en del av meldingene MM delte med oss 8 mars meningsbærende på en måte som det virker som MM (og andre) ikke ser ut til å ha fått med seg.
Jeg tror det er viktig å legge merke til at “hatet” er faktisk rettet mot MM og hennes antatt likesinnede. -Faktisk mye mer mot dem enn mot muslimer.
(Jeg skriver “hatet” fordi venstresidens språkbruk har vært en del av problemet. HAT er for meg et meget sterkt ord som en bør bruke med atskillig større forsiktighet enn MM og mange fra venstresiden har benyttet)
Jeg tillater meg å tro at en stor del av mishaget, opprøret og frustrasjonen vi nå ser nettopp skyldes misbruket av definisjonsmakt (sikkert ofte med edle hensikter) hvor begreper som ISLAMOFOBI, hat mot folkegrupper, hets mot folkegrupper, RASISME, m.fl. er gitt et innhold og brukt retorisk slik at det har kneblet også en legitim debatt om flere viktige sider ved samtidens valgte politikk.
Dette har rimeligvis blitt plukket opp av religiøse grupper (ikke minst muslimer) som har benyttet samme terminologien for å forhindre enhver kritikk av forkastelige religiøse og kulturelle praksiser.
Dette har vært et gjennomgående problem i både norsk og europeisk åndsliv.
En del relevante gjennomganger omkring det jeg anser bør være legitim islam- og religionskritikk finnes f.eks hos David Thompson:
http://davidthompson.typepad.com/davidthompson/2007/03/intimidation_re.html
og
http://davidthompson.typepad.com/davidthompson/2007/06/image_problem.html
Jeg kan også anbefale ophelia Benson’s (Butterflies and wheels) på det varmeste, se. f.eks .
http://www.butterfliesandwheels.com/notes.php
Du vil finne flere relevante poenger diskutert om du scroller nedover.
Cassanders
Ïn Cod we trust
Arvid — March 18, 2008 @ 10:13 pm:
Godt skrevet. Jeg tror mye av problemet er at det er en asymmetri i kritikken av religion i Norge. Når kristne ledere kommer med antidemokratiske utspill angripes de direkte, mens det samme fra muslimske ledere sees på som et generelt trekk ved islam. Som mange har påpekt før meg kommer dette av at vi i Norge vet mye mer om kristendommen, og at vi derfor lettere kan skille ut hva som avviker fra gjengs tolkning av skriftene. Men jeg forstår at dette kan skape en illusjon av at islam får mer tyn enn andre.
Jeg mener at man fritt burde kunne påpeke ufine trekk ved islam som helhet. Men samtidig synes jeg at man burde bli flinkere til å påpeke konsekvensene av det kristne livssynet som helhet, på godt og vondt. For eksempel synes jeg det kristne synet på mennesket som en høyereverdig skapning sammenlignet med alle andre livsformer er særdeles lite tiltalende.
Jeg tok for meg de to største religionene i Norge for enkelhets skyld, men poengene begrenser seg slett ikke til disse. Det er for eksempel veldig vanskelig å drive religionskritikk av jødedommen uten å assosieres med antisemittisme. Ja, antiantisemittismen sitter sånn i ryggmargen på meg etter mange års skolegang at jeg tar meg selv i selvsensur i mange tilfeller. Mye av dette kommer av at det er veldig uklare avgrensninger mellom den religiøse identiteten “jøde” og den kulturelle identiteten “jøde”. Det er dermed vanskelig å angripe den ene uten at man blir oppfattet som om man også angriper den andre.
abre — March 18, 2008 @ 10:16 pm:
Cassanders:
Takk for linker til svært gode poenger.
Jeg er helt enig i det du sier om misbruk av definisjonsmakt. En annen fare med å assosiere legitim religionskritikk med rasisme, er jo at man dermed risikerer å gjøre sistnevnte mer stuerent.
abre — March 18, 2008 @ 10:26 pm:
Arvid:
Ja, eksempelet med jødedommen illustrerer problemet godt. Man må holde tunga rett i munnen; kritisere enkelttilfeller og individuelle utspill når dét er det riktige, men samtidig tillate seg å kritisere generelle trekk ved religioner, når dette er relevant.
Men det burde vært unødvendig å veie sine ord på gullvekt i slike sammenhenger. For jeg mener at det relevante skillet går mellom å angripe personer, for det de er (rase, legning, kjønn, etc), og det å angripe ideer (religion, ideologi, etikk) som mennesker er tilhengere av, og evt. velger å representere. Å assosiere det siste med rasisme er etter min mening ikke bare unøyaktig, det er en sammenblanding av begreper.
Anathema — March 19, 2008 @ 2:43 pm:
Vakkert, abre! Jeg er enig ned til minste komma, og dette er den beste artikkelen/posten jeg har sett om denne saken.
Jeg har absolutt ingenting å tilføye, annet enn at du bør gjøre alvor av å få tekstene dine publisert i Aftenposten. Denne hadde sklidd rett inn som kronikk og ville utgjort et svært viktig bidrag til debatten. For å sitere deg: “da må naturligvis vi islamkritikere som ikke for noen pris vil assosieres med de «brune», også heve stemmen”. Michelet ville ikke vært i stand til å bekle deg med verken beis eller hale.
Dette var godt å lese. Ønsker deg en riktig fin påske!
Arvid — March 19, 2008 @ 4:29 pm:
Eller kanskje i Dagbladet, siden det var der Michelets kronikk stod på trykk. Uansett, til pressene!
Og god påske.
abre — March 20, 2008 @ 1:39 am:
Takk for tilliten, Anathema og Arvid. Det er klart at en aviskronikk gir langt flere lesere, og jeg vil jo ikke utelukke at jeg kan komme til å sende inn noe. Men jeg foretrekker å ytre meg fra mitt personlige hjørne på nettet. Jeg mener selv at det jeg skriver er mer av typen subjektive kommentarer, og ville nok justert formen noe dersom dette skulle vært en kronikk.
Men vi lar da vår stemme høres likevel! Avisene er jo til og med så greie at de linker til bloggpostingene våre. Så hvis vi bare skriver saklig og godt, vil vi også bli lest. Du hadde jo en god kommentar selv, Anathema.
Dessuten regner jeg med at kommentatorer som Michelet er like interessert i de bloggene de linker til, som de er i leserreaksjonene i avisens egne kommentarfelt.
Meningsdannelse er uansett en langsom prosess, og jeg tror at avisenes rolle i dette er i ferd med å endre seg. F.eks. bidrar jo disse linkene deres til at flere oppdager bloggene. Og hvis mange nok skriver bra nok, vil kanske folk etter hvert finne ut at ting kan være både riktig og viktig uten at det har stått i avisen.
FraterPan — March 20, 2008 @ 9:08 pm:
“Jeg har absolutt ingenting å tilføye, annet enn at du bør gjøre alvor av å få tekstene dine publisert i Aftenposten.”
>> Jeg er selvsagt enig i at abres innlegg er meget bra, men det er da vel ikke sannsynlig at han får antatt et slikt innlegg i en avis som strever med å ivareta sin politiske korrekthet i konkurranse med andre PK-organer, som Dagbladet og Klassekampen?
Innlegget hans har nok litt for mye sannhet til å passe inn i mainstreammedia for tiden. Det kommer til å bli oppfattet som en “brun” kritikk av islam, og sånt vil vi jo ikke ha noe av her til lands. Følgelig blir det refusert.