Holdningene til muslimer er for øvrig nokså schizofrene, ikke minst i norsk venstreside. På den ene siden er de en minoritet (og vi skal til evig tid huske “the white man’s burden) De skal ikke vurderes som selvstendig tenkende og ansvarlig handlende mennesker og vi skal i prinsippet akseptere det uakseptable fra dem….i hvert fall her og nå, og de må selv bestemme når de vil komme ut av middelalderen sin -eller om de noen gang vil det.

På den annen side er de 1,3 mrd, som i enkelte sammenhenger blir fryktinngytende(bokstavlig talt) sinte. Selv om muslimer(som generisk gruppe) da faktisk representerer MAKTEN (som liberale /vesntresiden ellers elsker å utfordre) skal man IKKE utfordre de/den. Her ser vi i grunnen “sofaradikalernes” mangel på personlig integritet og personlig mot i grelt dagslys.

Cassanders
In Cod we trust

Jeg beklager spamfilteret. Siden flere har klaget på det samme, har jeg nå lagt inn en advarsel om dette.

http://anathemablog.blogspot.com/2008/02/den-vanskelige-debatten-ekstremistenes.html#c4899910895117180256

Dette har du selvsagt rett i.

Ja, det henger ikke sammen.

Jeg synes begrepet «moralsk relativisme» er egnet til å forvirre. Det brukes gjerne om det standpunktet at det ikke finnes noen objektiv sannhet som moralen kan utledes fra, men det kan framstilles som at den enkelte mener det ene er like godt som det andre i moralske spørsmål. At alt flyter. Men dette er det jo svært få som hevder. Også ateister har klare oppfatninger om hva som er rett og galt.

Derimot kan man hevde at moral er subjektivt, idet man innser at det ikke finnes noen evig fasit, og at andre derfor kan ha et moralsyn som avviker fra ens eget. Dette har imidlertid ikke som konsekvens at man forkaster sine egne oppfatninger.

Men det er selvsagt ingen som nektes å tro på evige Sannheter, bygge sin moral på dette, og gi uttrykk for det. Det er ingen som nektes å ha «politiske meninger basert på religiøse overbevisninger». Men hvis disse mener alvor med at de ønsker pluralisme, er de jo også nødt til å akseptere at deres sannhet ikke kan gjøres gjeldende for alle. Lover og styresett må dermed være basert på hva vi er enige om (menneskerettigheter, sedvane og demokratisk besluttede lover), og ikke en enkelt gruppes sannhet. Med andre ord: samfunnet må være sekulært.

Rana får det til å høres ut som at religiøse blir undertrykt, og at de nektes å komme til orde. Mens de i virkeligheten bare må tåle kritikk, og nektes å bruke sin tro til å undertrykke andre.

Nåja, det er i høyeste grad et demokratisk problem at en viss andel av regjeringsmedlemmene må være medlemmer av statskirken. I så henseende blander Statskirken seg absolutt inn i Statens drift, om enn litt mer indirekte enn den andre veien. For ikke å snakke om at personen med mest formell makt i Norge, nemlig Kongen, er lovpålagt å bekjenne seg til en gitt religion. Det kan kanskje virke hypotetisk at dette skulle gi utslag på noe som helst, men når det gjelder statsforvaltningen mener jeg det ikke går an å være for prinsipiell.