At regjeringen gikk ut og ba om unnskyldning… tenkte jeg aldri på som noen katastrofe. Selv om jeg ser at det ikke var deres ansvar, all den tid det ikke var deres uttalelser. Men den eneste måten jeg ser at det kan ha gjort noen særlig skade, er om det skulle være et brudd med prinsippet om hardt mot hardt, som altså er det jeg har størst problemer med oppi dette.

Når det gjelder det du sier om at muslimer på spesialbehandles i offentligheten… har jeg en del problemer med å se at det skulle være tilfelle. Jeg har ikke telt, men skulle man sammenlignet negative uttalelser i offentligheten som handler om islam med negative uttalelser som handler om folk generelt (eller om andre religioner, andre identiteter, osv,) er min hypotese er islam og muslimer vil vise seg å være forholdsvis mer utsatt enn gjennomsnittet.

Dette er, igjen, bare en antagelse, og jeg vil ikke begynne med noen utveksling av eksempler. Men jeg kjenner forskere som lever av å telle slikt, jeg kan prøve å huske å spørre hvis jeg treffer dem.

Jeg har heller ikke prøvd å påkalle noen kollektiv skyldfølelse, og jeg er ikke motivert av noen slik skyldfølelse selv. Jeg snakker ikke om å ta ansvar for fortiden, jeg snakker om å ta ansvar for fremtiden.

Og det betyr at når en del mennesker har bestemt seg for at de tilhører to forskjellige grupper, og når noen av de menneskene igjen har bestemt seg for at de er i konflikt med hverandre, og når det er en god del våpen i begge gruppene… burde man føle et ansvar for å stille noen spørsmål om hva som kan eskalere (de opplevde) motsetningene, og hva som kan roe dem ned. Og jeg tror altså at det er selve konflikten (dvs. de tingene folk gjør fordi de har bestemt seg for at det er en konflikt) som er den største faren for de gode humanistiske verdiene jeg aldri har sagt meg uenig i.

Og dette, altså forrige avsnitt, og neste, er det vesentlige jeg har å si, resten er perifert. (Og jeg har fått klarere grep om det nå, på grunn av denne tråden.)

Det er et forferdelig dårlig prinsipp å operere etter, at man er nødt til å svare på en provokasjon med en ny provokasjon. Særlig hvis folka på den andre siden lever etter samme prinsipp. Det er en oppskrift på eskalering, og dermed oppskriften på en spiral der jeg er redd for at de verdiene vi er enige om at er gode, er noe av det første som vil komme i annen rekke.

Du sier ellers flere ting i siste post du fortjener seriøse svar på, men jeg tror jeg kutter av her for øyeblikket. Fordi som sagt resten er perifert for meg, i forhold til det jeg har sagt nå.

Jeg har vel stort sett sagt mitt i denne saken (i sju forskjellige blogger!), men du nevner et par poeng her som jeg synes jeg må kommentere:

Du sier at de voldsomme reaksjonene på tegningene ikke er typiske, og det har du selvsagt rett i. Men noen reagerer jo kraftig. Såpass kraftig at de planlegger mord eller setter fyr på ambassader. Dette er et problem mhp. reell ytringsfrihet uavhengig av om reaksjonene er typiske.

Men jeg tror du kan ha rett i at de fleste antakelig ikke blir så veldig provosert av tegningene i seg selv, og at det er andre ting som ligger under. Men dermed faller jo hovedargumentet mot å trykke tegningene bort, etter min mening. Det hevdes jo stadig at dette er dypt sårende for millioner av muslimer, på en måte vi ikke kan forstå, men bare må godta. Men hvis det stemmer, som du sier, at vi egentlig ikke er så forskjellige, og at de bare blir såret på samme måte som oss andre (og som vi takler helt fint), forstår jeg ikke hvorfor muslimer må spesialbehandles i offentligheten.

For, apropos «oss» og «dem»: Denne historien bak, som du nevner, er jo ikke noe kollektivt ansvar for alle som bor i vesten. Når jeg ytrer meg, skal ikke jeg måtte kalkulere inn urett begått av helt andre mennesker, kanskje fra et annet land og til og med i en annen tid, bare fordi noen tror at «vesten» er en udelelig entitet.

Kanskje bør vi forsøke å få fram at det er fullt mulig å være motstander av krigføring i Irak, USAs utenrikspolitikk, og all den urett som er begått mot den muslimske verden, og samtidig mene at det er viktig at ytringer som kan virke krenkende på religiøse følelser skal kunne fremsettes offentlig. Samt at vi faktisk kan forsvare at ytringer skal kunne finne sted, som vi selv blir provosert av.

Et annet vesentlig poeng som vi burde prøve å få fram er at offentlige ytringer i et demokrati ikke er makthavernes ansvar, og at de ikke trenger å ha noen sammenheng med landets offisielle politikk. Det er helt meningsløst å kreve myndighetenes unnskyldning for noe som enkeltindivider eller en uavhengig presse foretar seg. Det var derfor veldig skadelig, tror jeg, at regjeringen vår sendte ut en slik unnskyldning sist tegningene ble trykket, og dermed bekreftet denne forestillingen.

Når du spør hva som egentlig er forskjellen på ”oss” og ”dem”, peker du meg inn mot flere viktige ting.

For det første det at spørsmål som berører grupper, identitet, verdier osv har en del premisser som ligger under radaren for de fleste samtaler om dem, at hvis man ikke er godt orientert eller bevisst nok, risikerer man å si en del ting underforstått, som man egentlig ikke mener. Når jeg for eksempel snakker om ”oss” og ”dem”, selv om jeg gjør det i anførselstegn, sniker premisset om at det finnes noe ”oss” og ”dem” seg inn i samtalen. Akkurat som når jeg sier meg enig i at vold og hærverk selvsagt ikke er noen bra måte å reagere på andres ytringer – da ligger det litt underforstått at vold og hærverk er vanlige eller typiske måter å reagere på andres ytringer. Det er jeg ikke sikker på om det er, jeg er ikke en gang sikker på om den typiske protesten på akkurat disse karikaturene har vært voldelig.

For det andre er det viktig at ”oss” og ”dem” er begreper av begrenset verdi. Jeg og et tilfeldig medmenneske er – langt – mer like enn vi er forskjellige (selv om vi oftere legger merke til forskjellene), og jeg og et tilfeldig medmenneske har en felles referansegruppe som bør overgå alle andre i lojalitet: menneskeheten. (Vi er ikke bare i slekt, men også påfallende nært i slekt.)

Gruppene ”oss” og ”dem” eksisterer først og fremst ikke fordi det er noen vesentlig forskjell på folk, men fordi vi tenker og oppfører oss som om det var det. Det blir selvoppfyllende profetier. Disse tendensene, til å dele oss inn i grupper og behandle gruppemedlemmer og de andre forskjellig, ser imidlertid ut til å være godt etablert hos mennesker (i hvert fall slik ting er i dag), og vi vet en del om hva det gjør med oss. Blant annet har man en tendens til å legge vekt på positiv informasjon om egen gruppe; negativ informasjon om andre grupper. Og man har en tendens til å tolke en og samme handling som mer forståelig, når den gjøres av noen man identifiserer seg med, enn når den gjøres av noen andre. Det er derfor jeg ikke stoler på verken mine egne øyne eller andres fortellinger om hvordan folk fra en bestemt gruppe ”er”, eller hva slags handlinger som er typiske for ”dem”. Jf. tidligere post.

Det er nettopp fordi jeg vet at de som blir krenket av disse tegningene har stort sett alt til felles med meg selv, at jeg stiller noen av de spørsmålene jeg gjør. For øyeblikket kommer jeg på to generelle argumenter det er vesentlig for. Det er sikkert flere.

Nå vet jeg at det er risikabelt å koke påstander man er uenig i ned til generelle argumenter, for så å besvare dem, så hvis argumentene skulle vise seg å være stråmenn, ikke faktiske meninger, unnskylder jeg på forhånd. Men altså:

Til 1) ”Hvordan kan det være mulig å reagere så kraftig på noen skarve tegninger?” - så er svaret mitt at det antageligvis ikke er det. Ut fra antagelsen om at de som reagerer, har mye til felles med meg, og at jeg ikke ville så stort på noe så lite, er jeg nesten nødt til å anta at det ligger mer til grunn enn noen skarve tegninger. Og jeg gjetter det ligger en historie bak, hvor det har vært både fysiske og materielle stridigheter mellom de som identifiserer seg med tegnerne og de som identifiserer seg m ed protestantene, hvor man har opplevd gjensidige nederlag og bærer en del nag. Jeg gjetter det ligger forhold i nåtiden bak, hvor noen land i verden (som sagt i tidligere poster) har dominerende posisjoner militært, økonomisk, og politisk, muligens også kulturelt og ideologisk.

Jeg gjetter, (og uttalelser jeg har hørt passer inn i bildet,) at det man protesterer mot ikke bare er blasfemi, men også, og vel så mye, opplevelsen av å bli ydmyket.

Til 2) ”Vi kan ikke la dødstrusler og drapsplaner gå upåaktet hen, nå gjelder det å vise styrke! Gi vi etter nå viser vi oss som svake, og da vil ”de” bare ta seg enda større friheter neste gang.” - så er svaret mitt at jeg tror kanskje de som protesterer (som jeg antar har mye til med de som publiserer karikaturer) tenker på omtrent samme måten. ”Vi kan ikke la slike provokasjoner gå upåaktet hen, vi må vise styrke.” I så fall har menneskene i dette delt seg inn i to grupper som retter ulike former for angrep mot hverandre – og begge grupper tar utgangspunkt i at den eneste måten man kan besvare et angrep på, er å eskalere. Øye for øye, og hele verden blind, og sånn.

Og det er da min hypotese 3, over her, fortellingen jeg legger bak antagelsen om hvert ”trekk” i denne situasjonen vil motvirke de målene man påstår at man har: Vold og hærverk fører ikke til større respekt for noens religion; utsøkt provoserende ytringer fører ikke til større respekt for ytringsfriheten. Det er bare spekulasjoner fra min side (selv om jeg kanskje kunne gravd frem spillteori-eksperimenter som viser det samme i mindre skala), men jeg har ikke hørt noen som beroliger meg så langt. (Til abre i post X, ja vel vi er uenige og respekterer hverandre og sånn… men finnes det noen måte vi kan avgjøre hvem av oss som har rett, sånn iom at spørsmålet er ganske vesentlig?)

Og det er da jeg lurer på… er det virkelig slik at det eneste alternativet til å slå tilbake er å vise svakhet og invitere til nye overtramp? Eller finnes det flere alternative reaksjoner når man avdekker drapsplaner mot karikaturtegnere? Finnes det ting man kan gjøre som ikke får ting til å eskalere? Burde man utforske mulighetene for dette nærmere?

Martinbg:

Ytringsfrihet er friheten til å si ting andre ikke liker.

Å føle seg krenket er ikke unaturlig. En muslim føler seg kanskje krenket når en avis trykker en tegning av profeten han tror på. Det er helt i orden. Jeg føler meg også krenket iblant. Han kan gi uttrykk for sin krenkelse. Men skadeverk, legemsbeskadigelse og drap er ikke ytringer.

Verden blir ikke et verre sted av at folk gir uttrykk for sine meninger, og definitivt ikke av at man insisterer på retten til å ytre seg. Disse tingene kan bare føre til at verden blir et bedre sted. Europeisk historie beviser det.

I spørsmål om identitet anser jeg meg for inkompetent, fordi jeg har en såpass svekket “selvfølelse” at sånt virker helt fjernt. Min eneste tanke om generell identitet er at mennesket i 2008 har liten grunn til å skille mellom “oss” og “dem”. Vitenskapen anser evolusjonslæren som den mest troverdige forklaringen på livets opprinnelse, det er en allminnelig oppfatning at alle levende organismer har et felles opphav og dermed er i slekt. Derfor: Et generelt skille mellom folkegrupper virker unødvendig. Min “identitet” savner det iallfall ikke. Skillet mellom “oss” og “dem” er bare nyttig i spesifikke konfliktsituasjoner, og ikke som katalysator, men som del av en diagnose i letingen etter en løsning av konflikten.

Taktikk: Jeg tror ingen kunne forutse reaksjonene på tegningene. Tegningene var et bidrag til debatten om islamkritikk og selvsensur. De var ikke del av et taktisk spill.

Ytringsfrihet er ikke særegent for oss. Jeg vet ikke hva du mener med “oss”. Men det er et faktum at mange land, inkludert islamske land ikke tillater ytringer som strider mot det makthaverne dikterer. Dette vil forhåpentligvis endre seg med tiden. Men ikke ved at vi firer på våre rettigheter.

-

Espen:

Det er en kjennsgjerning at mange muslimer føler seg krenket. Men hva så? Jeg er enig i at vi ikke behøver å stebe etter å såre folks følelser mest mulig, men hvis alle skal strebe etter IKKE å såre folks følelser, hva har vi da å gjøre annet enn å sitte helt rolig og aldri uttale oss om noe som helst?

Folk reagerer på alt mulig. Sportssendinger på TV gir plagsomme følelsesmessige reaksjoner hos meg når jeg utsettes for det. Hva med mine følelser? “Viktige” scoringer i fotball spilles i reprise i årevis. Følelser er følelser.

Religiøse folk som lever i sekulære samfunn må rette seg etter sekulære lover. Det er derfor sekulære samfunn eksisterer. Forbud mot å spise svinekjøtt, sex utenfor ekteskap, frafall fra religionen, “lettsindig” påkledning osv. står muslimer fritt til å leve etter, men andre skal ikke tvinges til å leve etter dem. Derimot skal alle borgere, religiøse eller ikke, rette seg etter forbud mot voldsbruk, trusler og skadeverk.

Hensikten med å trykke tegningene av Muhammed var ikke å vise makt og spre lidelse.

-

Martinbg OG espen:

Respekt og forståelse. Respekter menneskerettighetene og deres følger. Forstå at alle har krav på den samme beskyttelse. Og at det ikke bare er “de” som inngår i “alle”. “Du” og “vi” inngår også i “alle”.

-

Jeg har skrevet en kort tekst om dette temaet på min egen blogg, og vil muligens skrive mer om den:
http://cekrogh.com/content/view/79/21/

> Man skal vise hensyn og medfølelse så langt det er
> mulig.

og at det er noe av det viktigste i det han sier.

At man skal kunne gi uttrykk for sin mangel på respekt for religioner, identiteter osv - sånn rent juridisk, og uten fare for liv og helse - er, virker i akkurat denne tråden ganske ukontroversielt. Jeg mener i hvert fall ikke noe annet.

At man skal gi uttrykk for sin mangel på respekt, betyr ikke at man er nødt til å gjøre det, og gjerne så grovt og høylydt som man klarer. Det betyr ikke en gang at man bør gjøre det. Jeg kan tenkte meg flere ting som er innenfor folks juridiske rettigheter, men som moralsk er feil.

Jeg lurer på om ikke det inkluderer å ydmyke en god del mennesker i en situasjon hvor det allerede er en ubalanse i millitær, økonomisk, og politisk makt. I hvert fall ikke hvis man ikke har undersøkt andre alternativer.

Det går litt fort i svingene her. Jeg mente selvsagt: «bør man vise respekt for nazismen?» Det er naturligvis ideologien som her må sammenlignes med islam, ikke de menneskene som er tilhenger av den.

Men du er enig i at man må kunne gi uttrykk for sin mangel på respekt? Uavhengig av hva det er man ikke respekterer?

«Jeg forsvarer f.eks publiseringen av Sataniske Vers.»

Hvorfor det? Fordi den har «kunsterisk verdi»? Hvorfor skal man i såfall ha slike krav til kritikk av akkurat islam, når vi ikke har det ellers?

«…men jeg kan ikke forsvare at noen trykker en karikatur med eneste hensikt å vise makt og spre lidelse.»

Hadde jeg trodd at det var den eneste hensikten, hadde jeg ikke forsvart det, jeg heller.

Bør man vise respekt for nazister? Ja, man bør vise respekt for alle levende vesener. Man skal vise hensyn og medfølelse så langt det er mulig. Det er riktig å opplyse om nazismens farer også. Her kan man ikke la hensynet gå på bekostning av opplysningen. Det ville være en bjørnetjeneste.

Men tegninger av Muhammed.. Hvilken egennytte har det?

Du overdriver når du bruker uttrykk som “sterkt traumatisert” og “gjøre unntak hele tiden“. Jeg tror ikke det er mange som blir traumatisert av disse tegningene, men at de blir lei seg, er jeg ganske sikker på. Og vi gjør da ikke unntak hele tiden. Jeg forsvarer f eks publiseringen av Sataniske Vers. Jeg kan til og med forsvare at Wikipedia har en tegning av Muhammed fra middelalderen, men jeg kan ikke forsvare at noen trykker en karikatur med eneste hensikt å vise makt og spre lidelse. De må gjerne få ha den juridiske retten til å gjøre det, men jeg er ikke enig i at de gjør en god gjerning ved å gjøre det.

Det er nok viktig å skille på hva man har rett til å gjøre og hva som er rett eller riktig moralsk sett her. Og jeg mener jo selvsagt at du må få lov til å mene hva som helst. Jeg respekterer jo dine verdier selv om jeg nok ikke deler alle.