Leste nettopp Ingen vitner for vitnet, en tipp-topp bok er dessverre skjemmes stygt av overdreven bruk av en-endelser. Det illustrerer forsåvidt veldig godt jeg-personen “Bambi” fra Homenkollen som jobber på Kroghen og ikke er like godt likt av alle. Men det var akkurat for mange en-endelser til at jeg kunne takle det.

Jeg skvetter både av veg og misnorsk som høyskole. Som mange bokmålsbrukere med dansk leseuttale har jeg også endt opp med et språk of my own. I blame the Danes.

Jepp, hvis jeg leser andres tekst er det meste greit bare hele teksten er i samme stil. Men hvis noe stikker seg ut, virker det helt feil.

Og det blir litt sånn når jeg skriver selv også. Er jeg først i den modusen, kommer det a-endinger av seg selv både her og der. Andre ganger blir stilen automatisk mer konservativ. Men så hender det jeg stopper opp og tenker etter. Skal det være sånn eller sånn? Og da blir det plutselig veldig vanskelig.

«Talemålet mitt myldrer av diftonger og a-endelser, men de får ikke være med når jeg skal skrive.»

Som jeg nevnte i postingen, er tale og tekst for meg veldig atskilte ting. Antakelig fordi dialekten min ligger så milevidt fra skriftspråket at det aldri faller meg inn å sammenligne. Det er ikke bare snakk om ulike endinger, men helt andre ord.

Jeg har en veldig ukvalifisert teori om at dette med å rote sammen tale- og skriftspråk bare er et reelt problem for de som har dialekter nært opp til skriftnormene. Jeg har f.eks. lagt merke til at Frode Øverli (Pondus) som ellers virker meget skrivefør, plutselig skriver bergensdialekt («ræven», «lagt med», osv). Jeg kjenner ikke til at sånt forekommer ubevisst på mine kanter. Men kanskje hvis vi hadde skrevet nynorsk?

Hvorfor? Jeg antar at den konservative skriftindoktrineringen er overveldende. Talemålet mitt myldrer av diftonger og a-endelser, men de får ikke være med når jeg skal skrive.

Og jeg syns virkelig abre har formulert målet mitt (hvor mange ganger har jeg sagt det nå?); å forsøke å være konsekvent innenfor hver enkelt tekst.

Politisk sett vil jeg gjerne bruke artikkelen ei, f.eks, men ettersom jeg ikke ante at dette ordet eksisterte før jeg begynte på skolen, faller det meg bare ikke naturlig. A-endelser volder meg også masse problemer i skrift. Det er virkelig vanskelig å balansere riktig der. Så jeg har gitt opp, basically.