Eit sprog on my own?
Da jeg så at Farsan hadde konvertert til nynorsk (på deltid), begynte jeg å tenke litt på dette med språk og identitet. Kunne jeg ha valgt å skrive på nynorsk selv? Helt klart. Akkurat som jeg kunne valgt å skrive på engelsk. Jeg liker å utforske forskjellige språk og -former, og har stor glede av å eksperimentere, dikte og leke med ord.
Vi er heldige som har et så mangfoldig og fleksibelt språk. De ulike formene og valgmulighetene kan til sammen sees som akkumulert språkhistorie. Istedenfor at vi bare har beholdt én entydig norm, har vi dratt med oss både unioner, språkstrid og klassekamp. Dette ligger avleiret i språket, og kan utnyttes bevisst, f.eks. til å skape bestemte assosiasjoner til tidsepoke, sosial klasse, geografisk og politisk tilhørighet, osv.
Jeg har altså et mangfold av språklige stiler å velge mellom, alt etter hva jeg ønsker å uttrykke eller hvordan jeg ønsker å framstå. Det jeg derimot ikke kan velge, er hva som er min språkform. Morsmålet.
For akkurat som jeg har et muntlig morsmål, har jeg også et skriftlig. Det muntlige er dialekten min, for det var sånn jeg lærte å snakke. Det skriftlige er et moderat til konservativt bokmål, for det var sånn jeg lærte å lese og skrive. Dette lærte jeg av foreldrene mine, et par år før jeg begynte på skolen. Jeg lærte altså deres språkform, og det vil stort sett si rettskrivningsreformen fra 1938.
Da jeg begynte på skolen på 70-tallet var det imidlertid radikalt bokmål som gjaldt. Fordi, fikk jeg vite, det var naturlig. Og jeg var en føyelig elev, og skrev akkurat slik frøken lærte meg. På videregående fikk jeg en norsklærer som mente at nynorsk egentlig burde vært det naturlige valget på våre kanter. Argumentet var det samme: Det var mye mer «naturlig» å skrive på en form som lå nært opp til hvordan man snakket. Dette var visst så opplagt at det ikke trengtes noen nærmere forklaring.
Jeg syntes ikke det var opplagt. Jeg hadde aldri følt at det var noen sammenheng1 mellom tale- og skriftspråk. Hadde jeg lært å lese på feil måte?
Så var det jo også det politiske å ta hensyn til. Da jeg begynte å utvikle egne synspunkter, ble det nemlig klart at jeg hørte hjemme noe til venstre for midten. Og da var liksom språket en del av pakken. Bøyningsformer, diftonger og endinger var slett ikke bare språk; det var signaler, som viste hvor man sto og hva man ville. Og framfor alt: hva man tok avstand fra. Og jeg kunne jo ikke skrive som en Høyre-mann!
Alt setter spor. Man lærer så lenge man lever. Resultatet ble for min del et inkonsekvent2 språk. Men det første man lærer stikker dypt. Så da jeg ble voksen og hadde fått skolen på avstand, dreide språket mitt mer mot det konservative igjen.
Og etter hvert innså jeg hvor meningsløst det var å koble språket sitt til ideologi. Man gjør seg ikke til talsmann for et bestemt politisk eller kulturelt syn ved å skrive slik det faller en naturlig. Det er nettopp det man ikke gjør. For det å ta stilling er en aktiv handling. Et bevisst valg. Og selvsagt kan man bruke språket slik, ved å velge å skrive på en bestemt måte. Man kan la språket være et virkemiddel. Det gjør jeg selv, av og til. Men det blir å ta på seg en drakt. Da er det ikke mitt språk.
- Jeg velger å tolke forskningen som støtte for mitt syn. Det ser nemlig ut til at snakking, lesing og skriving er separate prosesser, som involverer forskjellige deler av hjernen. Man kan miste en av evnene, og beholde de andre.
- I dag forsøker jeg å være konsekvent innenfor hver enkelt tekst. Det får være godt nok.
